Kjennskap til rase

[Lola Pagola]

Ang. det med å møte begge foreldre er jo ikke det alltid mulig, om faren er fra et annet land, bor langt borte, eller i mitt tilfelle da var død for 9 år siden...

[SFX]

Fra Førde faktisk, hadde de kjørt bil i mange timer da? 5-6? Med andre ord som å kjøre fra Tromsø til Alta det. For å si det sånn, bare det å kjøre Tromsø-Kirkenes tar over 12 timer (nå husker jeg ikke eksakt hvor Eva bor i Finnmark, men Varangerish?)... Det er ikke "bare" å reise for oss nordleninger - noe som er poenget jeg vil fram til.

Ja, det går fly mellom Oslo og f.eks Kirkenes, men det tar over 2 timer, og koster sine penger. Ikke "bare bare" for skoleelever. Poenget mitt er slett ikke at det å møte foreldredyra er unødvendig - får jeg muligheten sier jeg ikke nei - men jeg mener at det ikke nødvendigvis skal være en "kjøpssperre" eller et stempel som useriøs valpekjøper selv om man ikke tar en flere dagers kjøretur, eller en flytur tilsvarende at dere i Oslo hadde flydd helt ned til Italia.

Nå er jeg så heldig at jeg kan sette de kravene jeg vil til valpekjøper, og behøver ikke å prakke valpene mine på deg. Og jeg velger å ta det som et kompliment når personer velger å kjøre åtte-ti timer en vei i bil for å treffe oss, så lenge det finnes oppdrettere som bor nærmere. Hvis en virkelig ønsker noe, gjør en ofte en innsats for å få det til, og treffer en på utfordringer leter en gjerne etter løsninger.

Og gjett hva, vi har solgt valp til folk som bor langt unna (det er kanskje ikke langt nok unna, når det bare er åtte-ti timers kjøring?) flere ganger, så det er ikke det at jeg er distriktsrasist eller vil tviholde på valpene nærmest mulig, helst hos naboen. Jeg vil finne rett eier til rett valp, og av rett rase.

Jeg synes det er useriøst å kjøpe en hund av en rase en ikke kjenner, ja, for jeg synes både eier og hund fortjener best mulig match og utgangspunkt.

Legg også merke til at jeg ikke sier noe om foreldredyr - jeg er så arrogant at jeg har så stor tiltro til mine valg at JEG ikke behøver at valpekjøper sjekker avlsdyrene for meg, så om valpekjøper ikke vil treffe kullets mor på forhånd er det helt greit for meg. Jeg vil at valpekjøper skal treffe rasen, og treffe meg - jeg skal føle meg sikker på at valpen jeg sender fra meg kommer til et godt hjem.

Jeg kunne jo for eksempel foreslå at vedkommende tok seg en tur i forbindelse med hovedspesialen, og tilbragte tre dager på østlandet med god mulighet til å bli kjent med rasen, bli kjent med meg og bli kjent med andre oppdrettere (det kan jo hende at valpekjøper ikke vil ha valp av meg likevel, da er denne allerede på et sted hvor den kan få flere erfaringer med rasen og oppdrettere).

Eller så reiser jeg veldig mye, i engasjement for rasen, så kanskje er jeg på en utstilling som er noe nærmere valpekjøper, så vi kan møtes der. Kanskje dobbeltutstillingen i Tromsø i oktober?

Jeg mener at jeg ikke er kravstor når jeg ikke vil selge valp til mennesker jeg ikke har møtt før, og jeg mener at det er til alle parters beste - inkludert hunden, og frankly kommer den foran valpekjøperen i mine øyne - at valpekjøper vet hva den får med seg hjem. Hvis valpekjøper ikke er interessert i å komme meg i møte på de punktene, så får vedkommende ha lykke til hos en annen oppdretter, hos meg får den ingen valp.

Jeg sier dette med valpens beste i tankene, og jeg sier dette som et forsvar for oppdrettere - for om noe skulle skje, om hunden ikke blir som forventet eller ønsket, hvem er det som først får skylden da? Det er neppe valpekjøperen som ser inn i seg selv og ser på sine manglende forberedelser. Det er oppdretter, som ikke advarte, som ikke fortalte, som holdt skjult (!), som ikke hjalp dem å få rett hund.

[Gjest]

Jeg prøver bare å hjelpe Eva, jeg syns hun fortjener en god hund.

Det handler heller ikke om "oss i Oslo" og "dere i Nord", jeg snakker også på generelt grunnlag, no matter where you live.

Jeg også, derfor jeg prøver å forklare at hun ikke trenger å få bonanger til tross for at hun ikke kjører full pakke og flyr ned lenge før det er aktuelt med noe valpekull.

Og tjo, dere i Oslo vil jeg påstå har det bra mye lettere. Hadde man bare bodd i der nede i sør, med togforbindelser (fra Tromsø er NSB-toglinjer 9 timers kjøretur unna), motorveier og flyturer på 35 minutter - det hadde vært noe ja...

Så har man kanskje flyskrekk, så har man kanskje dårlig økonomi, så har man kanskje ikke mulighet til å få fri fra jobb - see my point? Man har gjerne lyst å treffe oppdretter og se hundene - men det er ikke alltid like lett. Nei, jeg klager ikke på å bo her - men prøver å forklare hva det innebærer å komme seg herfra og ut i verden.

Jeg synes det er useriøst å kjøpe en hund av en rase en ikke kjenner, ja, for jeg synes både eier og hund fortjener best mulig match og utgangspunkt.

(...)

Jeg vil at valpekjøper skal treffe rasen, og treffe meg - jeg skal føle meg sikker på at valpen jeg sender fra meg kommer til et godt hjem.

Men da er vi jo enige

[Bambi]

Men altså..ett spørsmål.. Når kommer valpekullet til verden ? Er det noe som er planlagt alt eller venter du og ser?

Fordi om det ikke er planlagt/parret ennå (og sikkert ikke på en god stund ennå tipper jeg i det tilfelle?)

hvorfor ikke prøve å få spart opp penger til fly ned til Oslo og en togbillett evt tilogmed en sum til å sove hotell på ? (men for min del må du gjerne bo her, eller som Labbis sier.. hos henne..) Det ville jeg prøvd altså

Hvis man går ut ifra du bor i Alta da siden jeg ikke vet hvor i finnmark..

Norwegian sin pris tilfeldig i august:

Alta-Gardermoen

"Totalpris inkl

skatter og avgifter 1115 kr"

Togbilletten Oslo s- Gjøvik koster: (får sikkert oppdretter til å hente deg, eller kanskje noen andre??)

"Totalpris 230 kr"

Om hun ønsker seg heeler og skulle hilst på oppdretter da og hundene og vite at dette er ett valgt jeg er sikker på de neste 13 årene det synes jeg er verdt å bruke og spare

Edit: skrivefeil..

[Benedicte]

Jeg også, derfor jeg prøver å forklare at hun ikke trenger å få bonanger til tross for at hun ikke kjører full pakke og flyr ned lenge før det er aktuelt med noe valpekull.

Det er ikke snakk om å kjøre full pakke, det er snakk om å få møte rasen in real life, noe jeg syns er vesentlig. Om man ikke har mulighet til det, så bør man kanskje vurdere en annen rase man kjenner? Da vet man gjerne litt mer om hva man kommer til. Det er opp til en selv, men jeg hadde ikke turt å kjøpe en rase jeg aldri hadde møtt.

Ta f.eks hollenderen, en rase som ser ut til å passe supert til meg utifra bruksegenskaper og rasestandard. Det er slik rasen skal være, og jeg har snakket med mange oppdrettere og eiere.

Jeg har møtt flere av rasen, men hvordan hunden fungerer i hverdagen ser man ikke så fort. Heldigvis har jeg blitt kontaktet av flere som har hatt dårlig erfaring med rasen, og det dukket opp ganske mange etterhvert faktisk, at jeg nå har revurdert rasen helt.

Nå kan man ikke sammenligne hollender og en heeler, men det handler om å få det man ønsker, og til hvilken pris det er verdt.

Igjen; det er ikke snakk om å kjøre full pakke, men jo mer man gjør research, jo bedre sjanse har man til å få den rasen og hunden man ønsker. Og jeg syns det er helt nødvendig å møte noen eksemplarer, da teori og praksis er veldig ulikt. Det noen andre oppfatter som en god hund trenger ikke å være en god hund i valpekjøper sine øyne.

Og tjo, dere i Oslo vil jeg påstå har det bra mye lettere. Hadde man bare bodd i der nede i sør, med togforbindelser (fra Tromsø er NSB-toglinjer 9 timers kjøretur unna), motorveier og flyturer på 35 minutter - det hadde vært noe ja...

Det var ikke slik jeg mente det. Vi har det helt klart enklere, og det er helt klart enklere for meg å besøke en oppdretter på Østlandet oftere enn dere i Nord. Men "regelen" er der fortsatt; jo mer research man gjør, jo større sjanse er det for å ende opp med hunden du vil ha. Så er det opp til en selv å prioritere og se hva man har mulighet til - og om det er verdt det.

Jeg drar til Sverige i sommer for å besøke en oppdretter med en rase jeg har sett litt på. Turen tar lengre enn 2 timer og dyr blir den, men for meg er dette besøket veldig høyt på listen av prioriteringer, fordi jeg syns det er en utrolig viktig del av søken etter valp.

[tulip]

Avstand burde ikke være noen hindring, spesielt ikke for folk nordfra, vi er jo vant til at det er langt uansett hva/hvor man skal, eller? Eva er riktignok en ung skolejente, men hun skal jo ikke hente hund i morgen, som jeg har forstått? Da har hun tid til å spare opp penger til å reise f.eks til Tromsø og hilse på rasen der, eller til Oslo og besøke oppdretter. Eller til en utstilling hvor rasen stilles. Mange veier til rom, men jeg mener det er viktig å treffe rasen før man bestemmer seg, spesielt når det er en såpass liten tallmessig rase som Heeleren. Jeg var på hjemmebesøk hos to oppdrettere i Norge før jeg kjørte helgetur til Stockholm og traff oppdretteren jeg endte opp med å kjøpe fra. Og selv om GD ikke er den sjeldneste eller nyeste rasen i Norge er det ikke så ofte man treffer på de andre steder enn utstilling, derfor var det veldig viktig for meg å se tispene i hjemmemiljø.

Edit: Jeg ser litt på det å planlegge hundekjøp som en øvelse i forsakelse. Man må forsake tid, økonomiske "utskeielser" osv for å få det hundeholdet man ønsker seg i framtiden. Og det blir ikke mindre forsakelser når hunden er i hus heller. Man tar (et/flere) valg og står for konsekvensene av det.

[Bjørg Eva]

Jeg kjente begge foreldrene til bc'en jeg har nå før tispa ble drektig. Jeg hadde også sett mange bc'er rundt forbi, det er ikke dermed sagt at jeg var særlig imponert over hvordan rasen var da jeg hadde sett de på både godt og vondt (og dermed også sett mange sider ved dem jeg ikke likte) Men som sagt, kjente foreldredyrene og oppdretter til tispa og likte dem. Derfor ble det valp derfra og jeg syns jeg har fått en super hund

Flat har jeg kjent til siden jeg var bitte liten, det var også en i runderingsgruppen vi har vært med de siste to årene, i tillegg til en fire-fem stykker som på fast basis trener i hundeklubben jeg er i. Jeg ble godt kjent med moren og søster fra ett annet kull før moren til min lille flat ble drektig. Jeg hadde gleden av å låne søsteren til min på ett helgekurs jeg gikk og likte veldig godt typen hun var. En ultraglad, men samtidig engasjert og arbeidsvillig hund. Derfor ble det flat nå Og jeg omgås fortsatt både med mennesker som trener lydighet med flat'en sin, men også oppdrettere og utstillingsmennesker. Jeg har også god kontakt med noen som trener jakt og bruks med flat'en sin. Jeg har hvertfall god sjans til å få råd og tips om det er noe raserelatert jeg lurer på

Første hunden jeg hadde ble omplassert til meg, men han var ei venninne av meg sin så jeg kjente han godt på forhånd, selv om jeg ikke visste hvor han kom fra eller kunne stort om rasen. Jeg kjente da i det minste individet jeg skulle ha og hadde vært "dagmamma" for han i lang tid siden han hadde separasjonsangst som gjorde at han ikke kunne være hjemme alene.

Første valpen min ble født på en gård hesten min sto på og jeg kjente moren, to søstre av moren og bestemoren. Faren hadde jeg sett, men han likte jeg ikke, nervøs, redd bc. Dette var ett ikke-planlagt blandingskull. Burde ikke kjøpt hunden, men det skjønte jeg ikke da. Var min første valp osv...

Det er fortsatt andre raser jeg kunne tenke meg å ha, men jeg føler jeg må treffe dem jeg for å kunne vurdere om dette er en type hund jeg kan tenke meg. Det som står skrevet og opplevelsen man får når man treffer en rase kan være forskjellig. Men det er meg da

[Gjest]

Mener JEG. Foreldre ser man an hos oppdretter. Med mindre du får bakoversveis og rygger ut med sjokkartet blikk så går det ikke galt. Her inne på forumet er det jo en slags

overdreven og

rådende moral om at du skal ha kjennskap til ALT av linjer, du skal ha visst om det planlagte kullet i 5 år i forveien, du skal omtrent ha fulgt foreldre fra valpestadiet til voksenlivet og ikke minst ha tett kontakt med oppdretter.

Ikke noe galt i det, men for normale/dødelige som vil ha en familiehund og bestekompis er det slett ikke noe krav! For "in the end" er det jo din oppdragelse og pregning av valpen som gjør susen. Hva med de som får omplasseringshunder?! Hva med de som redder valper over hele Amerika hos SPCA? De aner ikke noe om helse, gemytt eller liknende. Til tross for dette ender MANGE av disse valpene opp som komplett normale familiehunder, uten noe om og men.

Det går nok bra skal du se, viktigst er bare at du vet hva som bor i rasen. Slik at du ikke blir skuffet/tatt på senga av diverse atferd.

Igjen. Jeg gjentar. Så lenge man selv har sett hva som ligger i rasen (og det er et enklere alternativ tilgjenelig) - hvorfor er det på død og liv viktig å dra til oppdretter før det finnes en eneste ...spermcelle omtrent? (Jeg forutsetter selvsagt at det gjøres research innen foreldres helse, stats og tidligere kull/søsken og whatever you might find usefull ved valpekjøp.) Det vil KUN ha noe å si for de som sitter på den moralske "slik gjør man det når man kjøper hund"-boka. Folk er forskjellige, og de fleste hundeeierene i Norge vet så vidt hva mor og far til bikkja heter. De lever flotte, herlige hundeliv - både eier og bikkje. Det trenger ikke være så utrolig komplisert.

Har man muligheten og har man på død og liv behov - ikke noe galt i det. Jeg er selvfølgelig enig i at man burde vite hva som ligger i en rase før man forandrer husholdningen i de neste 10-15 årene. (Ikke for det, det finnes jo de som du knapt merker har hund...). MEN - å bruke flere tusen kroner, tid og stress "bare" (MERK anførselstegn, ftlog) for å se foreldrene - hvis du allerede HAR møtt rasen, har kjennskap til dens egenskaper OG kunnskaper om foreldrene. Sorry, jeg ser ikke den utrolige nødvendigheten. Jeg ser ikke hvorfor man skal stillles i negativt lys fordi man ikke tar seg den turen. Det er lett at massene her inne får en svært så mektig "pekefinger" ang. dette, og selv om det bare er positivt at man setter seg hardt inn i rasen synes jeg at det går en grense mellom å være opptatt av hunder - og å være hundegal. Det er ikke noe avansert vitenskap. Man kan slappe litt av også... DERFOR prøver jeg å forklare at det ikke er noe regelbrudd eller katastrofe om hun ikke tar turen. Prøver å være en LITEN motvekt, til tross for at jeg jo EGENTLIG er enig.

@ tulip, vi er godt vante med avstander. 6-7 timer er jo avstanden fra hytta og hjem, det synes jeg er "kort" jeg Var makalaust forbauset da man kunne kjøre mellom byer på timen, første gangen jeg var i Sør-Norge med bil. Men jeg håper du ser hva jeg mener i det jeg har skrevet ovenfor.

[BDD Girl]

Liker Emmas svar jeg.

Og er enig med de som mener man hilser på hundene og kjenner til rasen før man kjøper den.

Bor man langt unna, ja da får man reise litt da for å treffe og bli kjent med. Vil man ikke ofre penger og tid på det ville de ikke fått hund fra meg. Da er de ikke seriøse nok.

[Gjest]

Enkelt og greit, jepp

Bare for å poengtere: Undertegnede diskuterer ang. besøk hos oppdretter til tross for kunnskap om rase, møte med rase og kunnskap om foreldre.

[tulip]

@ tulip, vi er godt vante med avstander. 6-7 timer er jo avstanden fra hytta og hjem, det synes jeg er "kort" jeg Var makalaust forbauset da man kunne kjøre mellom byer på timen, første gangen jeg var i Sør-Norge med bil. Men jeg håper du ser hva jeg mener i det jeg har skrevet ovenfor.

Helt enig,(e Finnmarking sjøl) derfor ser ikke jeg på avstand som det største problemet! Får kanskje litt vondt i baken av å sitte så lenge, men avstand er slett ikke det første som stopper meg.

Når det gjelder å møte foreldre (spesielt mor) og oppdretter av rasen ser jeg det som veldig viktig spesielt i en tall- og tidsmessig ny rase! Når avlsbasen er så liten, er det desto viktigere å få med seg gemytt og oppførsel i hjemmemiljø. Det betyr ikke at man trenger å reise og hilse på mange år i forveien, men når det begynner å nærme seg parring bør man virkelig ta seg turen!

[Guest Gråtass]

Enkelt og greit, jepp

Bare for å poengtere: Undertegnede diskuterer ang. besøk hos oppdretter til tross for kunnskap om rase, møte med rase og kunnskap om foreldre.

Men det er jo faktisk ikke det som er Eva sin sak, Eva kjenner ingen Heelere. Det er vel der sakens kjerne ligger, så hva du mener om forumets brukere sin moral og pekefinger kan du jo ta i en tråd hvor det faktisk er relevant.

Eva- Jeg er helt sikker på at om moren din lar deg får lov til å reise for å se på rasen eller treffe oppdrettere/eiere, så vil du bli mer sikker på om det er den rette rasen for deg og du vil også få ett mer realistisk inntrykk av hundene i en hverdagssituasjon. Mange oppdrettere er super begeistret for å få lov til å skryte uhemmet av sine egne hunder i timesvis. Hvis du snakker med flere, så kanskje du kan få lov å komme en helg på besøk til noen å være der å se hundene over litt tid.

Lykke til med valpeplaner, uansett hvor nært eller fjernt det er i både tid og avstand.

[Gjest]

Men Gråtass, det er jo der sakens kjerne ligger Prøv å lese posten min én gang til, hvor jeg sier at det er enklere for henne å komme til Tromsø og møte Heelerene, enn å dra ned til Oslo. Dermed står poenget mitt enda, og du har enten ikke sett eller forstått hva jeg vil fram til.

Ja - man burde bli kjent med en så lite tallrik rase - men når det finnes et enklere alternativ så er det ikke noe dødssynd å IKKE dra til oppdretter.

For alt jeg vet er det ikke noe problem for henne, og da er jo alt greit Jeg ønsker bare å fronte en motvekt til de som tar hundekjøp veldig veldig alvorlig (ikke noe galt i det, hver til sitt i denne verdenen) - og jeg prøver å vise til utallige hundekjøp i både Norge og internasjonalt som, til tross for ingen planlegging, fungerer helt fint.

Tulip, jeg skjønner godt hva du sier. Men nå kan hun jo faktisk møte avkom av både Norske og Svenske heelere her. Hvis det viser seg å være veldig vanskelig å komme seg sørover (noe jeg selv har opplevd, dermed uttalelsene om det), så er dette et flott alternativ som i mine øyne er like "tellende" / seriøst og planleggende

[Guest Gråtass]

Men Gråtass, det er jo der sakens kjerne ligger Prøv å lese posten min én gang til, hvor jeg sier at det er enklere for henne å komme til Tromsø og møte Heelerene, enn å dra ned til Oslo. Dermed står poenget mitt enda, og du har enten ikke sett eller forstått hva jeg vil fram til.

Ja - man burde bli kjent med en så lite tallrik rase - men når det finnes et enklere alternativ så er det ikke noe dødssynd å IKKE dra til oppdretter.

For alt jeg vet er det ikke noe problem for henne, og da er jo alt greit Jeg ønsker bare å fronte en motvekt til de som tar hundekjøp veldig veldig alvorlig (ikke noe galt i det, hver til sitt i denne verdenen) - og jeg prøver å vise til utallige hundekjøp i både Norge og internasjonalt som, til tross for ingen planlegging, fungerer helt fint.

Tulip, jeg skjønner godt hva du sier. Men nå kan hun jo faktisk møte avkom av både Norske og Svenske heelere her. Hvis det viser seg å være veldig vanskelig å komme seg sørover (noe jeg selv har opplevd, dermed uttalelsene om det), så er dette et flott alternativ som i mine øyne er like "tellende" / seriøst og planleggende

Jeg er ingen dreven oppdretter, jeg har kun hatt ett kull. Jeg var så heldig at med unntak av en valp fikk jeg solgt til folk som jeg kjente fra før. Men jeg hadde gjort meg ganske mange tanker om hvordan jeg ville ha det før jeg solgte valpene mine. En ting som er helt sikkert er at ingen hadde fått kjøpe hund hos meg uten å komme på besøk først. Hvis ikke de vil koste på seg den turen enten de bor i nabobygda eller Alta, de kan kjøpe hund hos en annen oppdretter som ikke syns det er like viktig som det jeg syns.

Det nevnes at det er massevis av uplanlagte hundekjøp som går aldeles strålende, vel jeg tror jeg kan skrive en hel bok om de førstegangs eiere som det ikke går strålende for, nettopp fordi de ikke har gjort de forundersøkelsene som trengs, enten fordi de ville spare tid, penger eller begge deler.

Ja det er sikkert fint å treffe rasen og bli kjent med dem, men det er enda bedre å treffe moren til valpene, oppdretteren og kanskje hannhunden om mulig.. Da vet man ihvertfall om det er den personen man vil kjøpe hund av.

[Anita F]

Jeg var ung og hadde hilst på 1-en dalmis før jeg bestemte meg.. Og hun 'smilte' til meg første gangen, noe som skremte meg vettesløs.. Men det var helt til jeg så resten av hunden, og hennes herlige vesen.

Jeg leste og valgte rase ut fra noen bøker, kontaktet avlsrådet og fikk kontakt med oppdretter. Siden vi bodde 60 mil unna, og det var før internett og mobiltiden avtalte vi at vi skulle komme nedover og hilse på dem når valpene var leveringsklare. Vi var der en halv dag, skrev under kontrakt og kjørte hjem med valpen!

Det gikk over all forventning, jeg fikk drømmehunden.

Så ønsket jeg meg en mindre rase, og jeg valgte DSG, også denne gangen uten å møte mer enn et par eksemplarer først. Hentet hjem en 1 år gammel gutt, og prøvde virkelig, men etter to år valgte jeg og omplassere han til kjente, siden denne rasen slett ikke var 'min' rase.

Selv om jeg er totalt fasinert over denne rasen og utseendet og det meste, har jeg skjønt at det ikke var rasen for meg likevel. Dette måtte altså han 'lide' for, selv om han hadde det bra når han var her og har det bra i sitt nye hjem, så hadde han sluppet et ekstra hjem om jeg ikke hadde tatt han til meg.

Når jeg nå skulle ha meg valp igjen gjorde vi nøye undersøkelser på forhånd. Jeg var i kontakt med mange aktuelle oppdrettere, men fikk ikke den riktige følelsen med noen. Så kunne Ita sin oppdretter fortelle at hun skulle parre tispa si. Siden jeg ikke hadde møtt henne ville jeg hilse på. Jeg tok det i forbindelse med en annen tur sørover. Siden hun også hadde hannhunden fikk vi hilse på begge to. Valp ble bestilt, og 7 mnd etterpå hentet jeg hjem min nydeligste Jubi. Da kjørte vi 60 mil hver vei, noe jeg ikke ser på som noe problem! Et par dager i bil gjør meg ikke noe.

[Gjest]

Da kjørte vi 60 mil hver vei, noe jeg ikke ser på som noe problem! Et par dager i bil gjør meg ikke noe.

60 mil nei, det ser ikke jeg heller på som noe problem. 242 mil derimot, det kan bli litt verre. Spesielt hvis man ikke har bil selv...

(...)

Ja det er sikkert fint å treffe rasen og bli kjent med dem, men det er enda bedre å treffe moren til valpene, oppdretteren og kanskje hannhunden om mulig.. Da vet man ihvertfall om det er den personen man vil kjøpe hund av.

Men du ser enda ikke hva jeg har skrevet. Dette er gjentakelser og selvfølgeligheter, og selvfølgelig din private mening i tillegg. Quote meg;

Hvis det viser seg å være veldig vanskelig å komme seg sørover (noe jeg selv har opplevd, dermed uttalelsene om det), så er dette (red anm. møte heelere her i byen) et flott alternativ som i mine øyne er like "tellende" / seriøst og planleggende smile.gif

Det trenger ikke være så utrolig komplisert. Og igjen quote meg:

Jeg ønsker bare å fronte en motvekt til de som tar hundekjøp veldig veldig alvorlig (ikke noe galt i det, hver til sitt i denne verdenen) - og jeg prøver å vise til utallige hundekjøp i både Norge og internasjonalt som, til tross for ingen planlegging, fungerer helt fint.

Jeg kunne nok skrevet enda flere bøker enn deg Gråtass. For jeg har så langt i mitt liv sett flere uplanlagte hundekjøp, av alt fra jakthunder hos nybakte foreldre, til border collier hos 14år gamle jenter. Det går bra. Det gjør som oftest det. Det er ikke romfysikk eller relativitetsteorier det er snakk om.

[Guest Gråtass]

Men du ser enda ikke hva jeg har skrevet. Dette er gjentakelser og selvfølgeligheter, og selvfølgelig din private mening i tillegg. Quote meg;

Jo jeg leser hva du skriver, jeg er bare ikke enig..

Det trenger ikke være så utrolig komplisert. Og igjen quote meg:

Nei det trenger ikke, men hva som trengs og hva som er hensiktsmessig og hva som faktisk er til ens eget beste trenger nødvendigvis ikke å være det samme

Jeg kunne nok skrevet enda flere bøker enn deg Gråtass. For jeg har så langt i mitt liv sett flere uplanlagte hundekjøp, av alt fra jakthunder hos nybakte foreldre, til border collier hos 14år gamle jenter. Det går bra. Det gjør som oftest det. Det er ikke romfysikk eller relativitetsteorier det er snakk om.

Vet du, til å være så ung og så fersk hundeeier, har du rimelig mye igjen å lære.. Lykke til!

[Gjest]

Akk ja... Da var vi kommet til det punktet i "debatten".

Tenker vi setter strek der, er kjedelig når man ikke kan diskutere uten å dra inn personlige faktorer.

[Kira]

Jeg kjente til rasen før vi kjøpte, og samboeren kjente enda bedre til rasen, men vi sjekka nok ikke godt nok opp rundt familie, og vi gjorde tabba med å ikke hilse på moren men kun tanta.

Og det er vel ingen hemmelighet at vi nå har en hund vi elsker over alt på jord, men som vi helst ikke skulle hatt. Han er ingen drømmehund, og er vi uheldige så blir han heller aldri noen familiehund. Det kan godt hende det blir samme rase igjen senere, men da skal det undersøkes og hilses mye mer.

[tm100001]

Her ble det jammen en lang debatt!

Må nok møte noen heelere ja, mamma kan betale flyreisen min hvis jeg ikke får sykkel i år Aner ikke når jeg kan få valp, kanskje neste sommer eller om 3 år.

For meg (som forøvrig bor i Vadsø, i Øst-Finnmark) blir det jo lettest å reise til Tromsø. Det tar vel rundt 3 timer med Widerøe til Tromsø tror jeg. Der bor det jo 3 heelere, og en er fra det oppdretteren jeg ønsker valp fra (har jo ikke bestemt noe ennå, men jeg har kontakt med en oppdretter). Mamma har ett søskenebarn der som jeg kanskje kan bo hos, men det spørs om hun kan hjelpe meg så mye med transport osv. Hvor mange heelere burde jeg møte, i hvilke situasjoner og må jeg reise og møte begge foreldrene før jeg får valp?

[occurrence]

Hadde du møtt en av rasen før, og synes du det er nødvendig?

Ja!

[Guest Gråtass]

Akk ja... Da var vi kommet til det punktet i "debatten".

Tenker vi setter strek der, er kjedelig når man ikke kan diskutere uten å dra inn personlige faktorer.

Den la du vel ganske enkelt opp til selv, vil jeg si. Jeg har kommentert det tidligere, men jeg sier det gjerne igjen; Du oppfattes som meget nedlatende, bedrevitende og selvhøytidlig i dine innlegg. At du da velger å bli personlig og får svar på det, det er din sak, men at du ikke takler de svarene du får- synd for deg- likegyldig for meg..

Eva; Jeg tror at hvis du får muligheten til å reise til Tromsø så burde du kanskje snakke med den potensielle oppdretteren din om h*n skal i retning Tromsø i forbindelse med en utstilling eller lignende, så du kan treffe vedkommende personlig også. Hva du skal se på i en hund er litt vanskelig å si, men noen generelle råd:

* Hunden skal være åpen og tilgjengelig.

* Hunden skal ta initiativ til kontakt, ikke trekke seg unna.

* Jeg vil se om de leker med en gjenstand

* Jeg vil se om de takler ett uvant miljø eks gå ett sted de ikke har vært før med lyder, trafikk, barn- hva enn. Vær kreativ.

Det er mange ting man kan tenke på, men det viktigste er at du følger magefølelsen uansett!

[tm100001]

Jeg har jo sånnsett mulighet til å reise lenger sør også, men det blir mye mer jobb. Derfor lurer jeg på om det er nødvendig..? Blir jo å treffe oppdretter og iallefall mor når jeg henter valpen

[Benedicte]

Jeg har jo sånnsett mulighet til å reise lenger sør også, men det blir mye mer jobb. Derfor lurer jeg på om det er nødvendig..? Blir jo å treffe oppdretter og iallefall mor når jeg henter valpen

Man kan ikke si om det er nødvendig eller ikke. I mine øyne hadde det vært helt nødvendig å få møtt oppdretter og så mye av slekten til hunden min som mulig - men det er du som får prioritere hva du syns er viktig.

Husk bare at du skal ha denne hunden i mange år. Ikke lås deg fast på èn oppdretter, men se gjerne etter flere også, kanskje i nabolandet i tillegg, slik at du har mer og gå på. Jeg vet jo at du begynner å få interesse både for klikkertrening og utstilling, og litt lydighet. Når jeg var på din alder hadde jeg heldigvis en super hund (som jeg har enda) som gjorde det mulig for meg å prøve ut ALT (og jeg er evig takknemlig for at mine foreldre er bikjefolk og brukte masse tid og energi i kjøpet). Det er dumt, om du om et par år, virkelig får interessen for å drive aktivt med hund, og sitter med en hund som setter begrensninger for deg.

Som noen så fint sa her inne (Gråtass?), så er det eieren som skal sette begrensninger for hvor langt man når, ikke hunden.

Gjør derfor så mye research som du makter og føler at det er verdt.

Og skal du møte moren når du henter valpen, så er det kanskje ikke så mye vits, for som du sier så skal du jo hente valpen. Om du skal hilse på foreldredyrene, så vær kritisk. Jeg ville også møtt foreldrene utenfor hjemmemiljøet først, men også sett hvordan de er innendørs. Mange hunder oppfører seg helt annerledes på forskjellige terretorium.

Jeg blir også litt ekstra skeptisk til raser som er sjeldne. Hvorfor er det såpass få av dem? Hvis oppdretter skryter så uhemmet om at det er en super familiehund og brukshund, hvorfor er det ikke flere familier som har rasen, og hvorfor er det ingen som når langt i bruks?

Det trenger ikke å bety noe, men husk at det også kan være en grunn til at rasen er såpass sjelden.

[tm100001]

Jeg synes også det er rart at heeleren er så sjelden, for på meg virker det som en hund som kan passe mange. Men jeg tror det kan ha noe med at den ikke er kjent. Jeg har gått rundt i byen og lest i alle rasebøker jeg kom over, og det var bare i noen få at heeleren var. Den utmerker seg heller ikke spesielt i bøkene, jeg visste ikke om dem før jeg leste her. Når jeg sier at jeg vurderer Lancashire Heeler, tilogmed til vante hundefolk i området, sier alle bare: HÆ?.

Mamma har kjøpt mange hunder opp igjennom årene. Hun har kun én gang kjøpt hund uten å treffe rasen først, og det gikk ikke så bra. Den forsvarte alt og alle, selv med god sosialisering. Hun har ikke reist til oppdretteren før kjøpet, men hun har hilst på flere av rasen før hun satt seg på liste. Blir nok å gjøre det samme jeg også