Gå til innhold
Hundesonen.no

Welsh springer spaniel


Recommended Posts

Skrevet

Informasjon om rasen er oversatt fra den svenske raseklubbens hjemmeside og er skrevet av Karin Brostam

Welsh springer spaniel er en fryd for øyet, men den er og så mye mer...

Rasen kalles også Tarfgi Cymreig (Cymraeg) i sitt hjemland i Wales.

Røde og hvite spaniels har levd i århundrer på de britiske øyene. Dette finnes det mange eksempler på fra gammel litteratur og kunst.

...of all the dogs that are so sweet the spaniels is the most complete...

Denne gamle engelske versstrofen er en sannhet med modifikasjoner, men welshen er, i likhet med øvrige spaniels en veldig mangsidig rase, pga rasens mange bruksområder fra tidlige tider.

Den er førsteklasses som jakthund - anvendt til jakt på fugl og småvilt. Spanielsens arbeidsoppgaver er å finne viltet, støte det opp (eng. "to spring") - slik at jegeren kan skyte det.

Søket skal være raskt, intensivt og hunden skal ikke la seg stoppe uavhengig av hindringer i vegetitasjonen.

Samtidig skal den ikke være utenfor rekkevide av skudd, dvs innefor en radius på ca 25 meter fra jegeren.

Når den har støtet opp viltet skal den forholde seg rolig under oppflygning og skudd, for deretter med fart og entusiasme apportere inn byttet til jegeren.

Alle som trener hunder, forstår lett hvilke strenge krav dette stiller til hunden.

Med dette som bakgrunn har welshen blitt den populære selskaps og sportshund den er idag, med egenskaper som inteligens samarbeidsvilje og lettlærthet.

Derfor er det veldig viktig å ta vare på rasens opprinnelige egenskaper.

Energi og livsglede

Welshen er en glad, aktiv, intelligent og lettlært hund, som er uavbrutt trofast mot sin familie.

Et sted inni seg har den også et drag av stolthet, en ukuelighet som gir rasen en sjarmfull impulsivitet.

Welshen er aldri helt forutsigbar, så den som lever med en welsh bys på overaskelser livet igjennom.

Den vedvarende energien er et fremtredenede trekk hos rasen. Den er alltid klar for nye eventyr og henger med glede med sin familie på alle aktiviteter - jakt, seilturer, lydighetstrening og fjellvandring, jogging, turer og utstilling, agility og svømmeturer - rasen er utrolig anvendelig.

Welshen er mye hund i sin lille størrelse, og den krever en fast hånd for å formes til den naturlig følsomme hunden den er ment å være. Rett håndtert er den en sportig kompis i vått og tørt, robust nok til å klare alle strabaser men samtidig liten og smidig å ha med å gjøre.

Welshens kjærlighet til sin familie er stor og omfattende - en campingferie med hele familien samlet i et trangt telt setter den stor pris på.

Barn og welsh går veldig bra sammen, rasen er leken langt opp i alderen, og dens energi og utholdenhet gjør at den ikke så fort blir lei av barnas oppmerksomhet.

Welshen er ingen vakthund, den bjeffer heller av glede når noen kommer. Aggressivitet, være seg mot mennesker eller andre hunder, er også helt utypisk for rasen. Kvikk og med glimt i øyet pleier den å avvæpne selv den staeste antagonist og innbyder istedet til lek.

Et vanlig uttryk for welshens ustoppelige livsglede, og samtidig en rest fra middelalderens jaktmetoder, er at den ofte lik en kattunge, leker med seg selv. Den tar for eksempel en pinne, kaster den opp i luften, fanger den og danser rundt i avanserte piruetter.

En arbeidsom kompis

Eieren til en welsh må ville satse en stor del av sin tid på hunden sin. Welshen mistrives om den ikke får brukt seg.

Ordentlige daglige turer, noen form for trening og en livsstil der man vil ha hunden sin med på mye av det man gjør er grunnforutsetninger for et givende hundehold.

Treningen kan være alt fra små hverdagskunster til mer avansert trening. Flere welsher har gjennom årene hevdet seg godt på lydighetsbanene. Rasen er utmerket til agility - rask, lettlært, følsom og sikker på foten.

Den har en god nese, og elsker å spore. Mange welsher har fine merritter fra viltsporprøver.

Rasen har aldri, slik som den engelske versjonen, blitt oppdelt i en ren jaktlinje skilt fra den øvrige rasen, men har gjennom århundrende blitt holdt sammen.

Dette har gjort at rasen resultatmessig ligger litt etter sin engelske kusine.

De entustiaster som bruker welshen til jakt, er dog veldig fornøyde med den. Den er nærmest uttrøttelig og jobber gjerne i mange timer. Den har som sagt en veldig god nese og er en god vannapportør.

Til ettersøk, foreksempel etter elg eller rådyr, er rasen veldig nyttig . Deres gode sporsans og arbeidslyst gjør dem meget egnet til dette.

Urspaniel

Utseendemessig er welshen kanskje den av spanielrasene som ligner mest sin opprinnelige spaniel.

Når man ser 16 - 1700 talls avbildninger av spaniels, er det oftest av den typen som vi idag kaller welsh springer spaniel.

En typisk welsh skal være symmetrisk, kompakt, sterk, gladlynt og veldig aktiv. Den skal ikke være langbent, og den skal gi inntrykk av at den uten problemer kan jobbe en hel dag.

Den skal bevege seg med raske energiske momenter med godt fraspark og kraft.

Hodet er det som fremfor alt særskiller rasen fra øvrige spaniels, med en lavere men likevel godt markert stopp.

Det skal være proporsjonelt, og ikke kort og grovt. Uttrykket skal være mildt og alvorlig, og partiet under øynene skal være vel utmeislet.

Øynene skal ha faste kanter og være hesselnøttsbrune til mørke i fargen.

Ørene er veldig karakteristiske.

De er relativt små, og smalner av noe mot spissen. De ligner formen til et vinløv.

De skal ha betydelig kortere hår på ørene enn andre spaniels.

Snuten er vanligvis svart, men opprinnelig var den lysebrun.

Den svarte fargen, og dermed medfølgende mørkere øyne kom inn i rasen i nyere århundre og spores til bruk av tispen Goitre Lass i avlen.

Man syntes det var attraktivt i utstillingsringen, hvilket har ført til at de brune nesene idag er uvanlige.

Begge variantene er dog tillatt etter standarden.

Halsen skal være lang, stram og muskuløs, og gå over i skulderpartiet.

Rygglinjen skal være naturlig svakt S - formet, gjennom et lett velvet lendområde.

Kroppslengden skal stå i samsvar med benas lengde, og skal ikke være lang.

Brystkurven ønskes dyp og vel velvet, for å gi god plass til hjerte og lunger. Front og bakparti skal være sterke og velbygde.

Halen, som betandig er i bevegelse på en typisk welsh, skal være velansatt og bæres i harmoni med rygglinjen.

Tidligere ble halen kupert, men det er ikke lenger tillatt.

Pelsen som er lettstelt, skal være rak og slett. Welshens trimming er enkel, og til hverdags klarer hundeieren den lett selv.

Fargen er altid dyp rød og hvit. Tegningene varierer, men nesten alle welsher har fregner på nesen og bena.

Størrelsen ble tidligere angitt som større enn cocker, men mindre enn engelsk springer, og dermed med ganske stor spennvidde. Nå foreskriver standarden ca mål for tisper på 46 cm og for hanner 48 cm.

Disse mål brukes dog å regnes som makshøyder.

Samlet kan man si at welshen skal være en gladlynt, aktiv hund, med proposjonert hode og kropp.

Den skal være en anelse rektangulær uten å være lang, og ikke høybent, men gi et temmelig kompakt inntrykk.

Typemessig finnes der jo variasjoner som det skal være rom for. Det pågår ingen strid om typer innenfor rasen verken i rasens hjemland, Sverige / Norge eller USA. Tvertimot er man enige om hva som er rasetypisk innenfor de forskjellige landene.

Stabilt etablert

Rasen har aldri blitt, noe sted i verden, like vanlig som den engelske varianten.

I England registreres et tusentalls welsher årlig. Til Sverige kom rasen i 1963 og ble fort veletablert.

Ved årsskiftet 2005 / 2006 ligger registreringen der på ca 350 individer i året.

Rasen er noe sjeldnere i Norge.

Før man bestemmer seg for rasen, er det viktig å treffe voksne individer, og særlig den tiltenkte valpens foreldre.

Kjennes det etter dette fremedeles riktig, har man gode forutsetninger for å få en sportig kompis og trives med i mange år fremover.

  • 1 month later...
  • 2 months later...
  • 1 month later...
Skrevet
Drar denne opp igjen :icon_redface:

Er det kun en på dette forumet som har Welsh? Finnes det noe tall på antall årlige registreringer i Norge? Er det mange Welsh i Finland og Danmark?

:)

Jeg tror det bare er meg i forumet, vil gjerne høre om det hvis det er flere :hug:

Tallene kan man nok finne på NKK / dogweb, skal se om jeg kan finne ut noe til deg om det, og om det er mange i Finland og Danmark. :P

  • 3 weeks later...
Skrevet

Er det mye pelsstell med welshen? I form av barbering/klipping/napping eller lignende. Kreves det mye utstyr? I form av barbermaskin, sakser osv. (tenker ikke på bading og børsting)

Skrevet

Er det mye pelsstell med welshen? I form av barbering/klipping/napping eller lignende. Kreves det mye utstyr? I form av barbermaskin, sakser osv. (tenker ikke på bading og børsting)

Jeg har alltid lyst til å svare nei fordi det har ikke vært det for min del iallefall.

Men Ellie er bare 11 mndr enda da.

Men hun trengte iallefall ikke å trimmes før hun var 9, 10 mndr gammel.

Så jeg har trimmet henne en gang og gjorde alt selv.

Jeg tok litt over noen dager så det føltes ikke mye verken for meg eller henne.

Jeg har en kam, en vanlig saks, og en effileringsaks.

I tillegg brukte jeg litt en mankniv jeg hadde i stallen til ørene :rolleyes2:

Også brukte jeg klippemaskin på halsen. Men man kan og bruke effileringssaksen.

Nå som hun er ganske fin er det jo bare å vedlikeholde litt innimellom.

Det ligger forresten en oppskrift på trim av welshen i pelsstelltråden :P

  • 3 months later...
Skrevet

Så herlige bilder av din Welsh! Hun er nydelig ;)

Jeg har 2 stk Welsh Springer Spaniel tisper selv, som er mor og datter. Driver et lite hjemmeoppdrett, så kjenner godt igjen det du skriver om rasen.

Legger ved noen bilder av Nemi og Hera ;)

Hjemmeside: www.kennelspinnvill.no hvis noen vil titte mer.

Hilsen Ida, Nemi og Hera.

Hera

post-6223-1267967148,3887_thumb.jpg

Hera og Nemi, datter og mor!

post-6223-1267966901,835_thumb.jpg

Hera på fjellet

post-6223-1267967278,8887_thumb.jpg

Portrettbilde av Nemi

post-6223-1267967388,8744_thumb.jpg

Skrevet

Hei Ida :ahappy:

Så hyggelig at du skrev i tråden. Føler nesten at jeg 'kjenner deg litt' ettersom jeg har siklet inne på sidene til Denise veldig mye (og der står det jo mye skryt om dere). Har jo også blitt litt kjent med Julie, og Bajnok er jo så glad i Ellie litt takket være dine :ahappy:

Nydelige bilder av dem! Håper du har tenkt å være litt på forumet, det hadde vært koselig :ahappy:

Skrevet

Hei.

Så morsomt at du har hørt om oss! Welshmiljøet i Norge er jo ikke så stort, men uansett så er det veldig koselig å høre at noen har hørt om oss. Bajnok er veldig glad i Hera, og de har lekt veldig mye oppgjennom oppveksten.

Jeg har ingen planer om å forlate forumet med det første, det er så mange koselige "hundefolk" å snakke med her. :ahappy:

  • 3 years later...
  • 1 month later...
  • 1 year later...
Skrevet

Hei, lenge siden welsh-eiere har hatt kontakt her ser jeg. Jeg har en 2,5 år gammel hanne som er en energisk, flott familiehund og turkompis. Rasebeskrivelsen i starten her stemmer på en prikk. Hadde vært kjekt å utveksle erfaringer om stell og trening. Det er aldri kjedelig når Otello er med : - )post-15082-0-81933800-1426148487_thumb.jpost-15082-0-47717800-1426148389_thumb.j

  • Like 2
Skrevet

Så fin! Rasebeskrivelsen passer veldig godt på min også! Hun har nå rukket å bli 6 år, ikke 11 mndr lenger. :ahappy:

Hvor kommer deres fra? :) Hva trener dere?

  • 1 year later...
Skrevet

Kan dere fortelle noe om rasens eventuelle svakheter, om det er noe dårlig avl/dårlig gemytt på noen linjer man må passe seg for? :) Send gjerne PM. Legg gjerne ut fler bidler!

Skrevet
1 time siden, Orca skrev:

Kan dere fortelle noe om rasens eventuelle svakheter, om det er noe dårlig avl/dårlig gemytt på noen linjer man må passe seg for? :) Send gjerne PM. Legg gjerne ut fler bidler!

Det er svært utbredt med seperasjonsangst. Og så har de verdens deiligste logrehale. :heart:

Skrevet
1 time siden, SandyEyeCandy skrev:

Det er svært utbredt med seperasjonsangst. Og så har de verdens deiligste logrehale. :heart:

Er det? Uff! Det er ikke noe jeg unner noen. Men det går vel an å unngå det så godt man kan ved å få fra angstfrie foreldre? Eller?
Har inntrykk at det er en ganske vanlig hunderase, så jeg lurer jo på hvordan folk flest med welsh har det om de har jobb og skole.

Skrevet
7 minutter siden, Orca skrev:

Er det? Uff! Det er ikke noe jeg unner noen. Men det går vel an å unngå det så godt man kan ved å få fra angstfrie foreldre? Eller?

Jeg innbiller meg at dette er noe svært få oppdrettere tar hensyn til i sin avl (uavhengig av rase). Ofte kamuflerer man det ved å ha hundene i bur, evt tilpasser og legger opp hverdagen slik at det fungerer greit nok - også "glemmes" det når man finner ut at man skal avle på hunden. 

  • Like 3
Skrevet

Jeg synes rasen er helt perfekt :) Var fast passer for en i ti år og hun var verdens beste :) Aktiv ute, rolig inne, fin med andre hunder, flink med barn, veldig morsom, litt vimsete:) Mulig rasen har endret seg, hun ville vært 15 år nå og rasen var veldig sjelden for 15 år siden. 

Det bor flere i nabolaget mitt og de virker veldig fine, men jeg kjenner de ikke så godt at jeg vet om de har separasjonsangst. 

Skrevet

Jeg har trent litt sammen med et par welsh-eiere og hundene deres. Min oppfatning er at de kan være lett distraherbare og ikke nødvendigvis veldig motivert for trening. Den ene av dem bjeffer en del, spesielt i møte med andre hunder ute, og eier sliter også med innkalling der. Det jeg ble "advart" mot da jeg for noen år siden spurte meg litt rundt ang welsh var at de kunne være litt "sære og egne" og mindre sosiale enn feks engelsk springer.

Skrevet
9 timer siden, Siri skrev:

Jeg innbiller meg at dette er noe svært få oppdrettere tar hensyn til i sin avl (uavhengig av rase). Ofte kamuflerer man det ved å ha hundene i bur, evt tilpasser og legger opp hverdagen slik at det fungerer greit nok - også "glemmes" det når man finner ut at man skal avle på hunden. 

Jeg ser ikke hvordan separasjonsangst kan kamufleres. Å ha de i bur løser jo liksom ikke problemet. Det er jo da veldig vanlig å ha en hund som hyler og bjeffer eller bæsjer seg ut i panikk dersom det er separasjonsangst. Prøver ikke å fortrenge at det er et problem, lurer bare på hvordan welsheiere hanskes med det, dersom det er så utbredt? Selges ikke welsh ofte som familiehunder? Vil det si at de fleste welsh-eiere er hjemmeværende? 
Separasjonsangst er liksom ikke så lett å leve med at det kan bagatelliseres?

Er dette er problem hos alle oppdrettere dere kjenner til? Blir det liksom hysjet på i miljøet, at det ikke snakkes høyt om?

Skrevet

Tror/håper ikke min er særlig rasetypisk.

Min har HD D, allergi, ressursforsvar(tyggebein), lydsensitiv og usikker på folk(særlig barn). Ingen foreldre med HD, ikke så mye på linjene det eg fant, og spurte oppdretter om resten, uten at det skulle være noe der. Kan være bare jeg er uheldig eller at kullet slo feil ut. Vet flere søsken har ressursforsvar og reagerer på særlig fyrverkeri. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...