Gå til innhold
Hundesonen.no

Aprilsnarr


xxx12345

Recommended Posts

Historier og tips til harmløse spøker man kan ta på jobb, på nett eller til de(n) man deler bolig med. Har du noen gode å dele?

Selv tok jeg en litt slem en engang. Det plaskregnet, jeg var ferdig på jobb, og ringte da min daværende kjæreste. Forklarte at jeg hadde flatt dekk på bilen, og lurte på om han kunne komme og hjelpe meg og bytte dekk. Han bodde ikke så langt unna, men han hadde ikke bil. Snill som han var så trasket han oppover i plaskregnet, og ble grundig våt. Han ble ikke akkurat kjempeimponert da han oppdaget at jeg hadde lurt ham :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker når jeg var liten var jeg helt frelst på barneTV.. (Så vel gjerne på det til jeg var 11 or so, var ikke SÅ barnslig da)

Hvertfall, da lurte min bror meg med å si at idag var det ikke barneTV. For siden det var første dag i den absolutte vår-mnd skulle alle barn ut å leke i den halvtimen istedet.. Lettlurt som jeg var gikk jeg å trasket i regnet i en halvtime sammen med stakkars Dagfinn (hunden) for å gjøre barneTV damen glad.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øhm, holder det med innbilt aprilsnarr? :ahappy:

Satt og spiste pizza med en kompis (øhm, vi var mer eller mindre sammen, for sikkerhets skyld..!)... Skrøt som bare det over at jeg IKKE hadde blitt lurt hele dagen (ja, lettlurt kan man si..!), noe som alltid er ett sjakktrekk...! XXXX spør så om jeg ikke har glemt noe.. Jeg vred hjernen så godt jeg kunne, og konkluderte med at jeg ikke hadde det. Han sier så at han har bursdag, ble 20. Jeg hyyyylte av latter, og dro til med noe alla': "er du HELT dum? Jeg er ikke så lettlurt, dust..!", pluss diverse andre frekke, dumme kommentarer...! Kom jo selvfølgelig frem at fyren var født 1. april, og jeg flauset meg skikkelig, skikkelig ut... Drittdag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi lurte mamma i 1993 til å tro hun var blitt trukket ut til å løpe fremst i Grete waitz løpet med den røde OL ringen over hodet. Vi skrev brev, underskrevet med Gerhard Heiberg (med innlagt skrivefeil slik at vi ikke sku forfalske navnet hans). Mamma gikk rett og og fikk noget panikk ja :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi lurte mamma i 1993 til å tro hun var blitt trukket ut til å løpe fremst i Grete waitz løpet med den røde OL ringen over hodet. Vi skrev brev, underskrevet med Gerhard Heiberg (med innlagt skrivefeil slik at vi ikke sku forfalske navnet hans). Mamma gikk rett og og fikk noget panikk ja :D

Haha :ahappy:

Hadde fått skikkelig panikk selv.

Det morsomste er jo når det er planlagt og forberedt på forhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den beste aprilsnarren jeg har dratt, var da vi bodde på Lillehammer for noen år siden. Jeg ringte mamma og sa at Bimbo (bedlington) hadde vært på vift og blitt pappa. Vi måtte ha valpene hos oss fordi tispeeieren ikke kunne ha dem lenger. Jeg hadde jo ikke plass, så hele kullet måtte plasseres hos mamma. Væææær så snill. Haha, hun ble helt hysterisk. :ahappy:

Den jeg tok i fjor var heller ikke dum. Jeg allierte meg med rektor og fikk henne til å ringe ned til en kollega og si at vi måtte ta imot to nye elever på akuttplassering. Jeg jobber med barn med autisme, så to til betyr meget mye. Dette var en periode med mye sykmeldinger, så dagene var rimelig hektiske som de var. Det kokte bra der nede en stund, så jeg drøyde litt med å gå ned i klassen, ja. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lærerne på skolen lurte elevene sine skikkelig godt i fjor. De hang opp svære plakater om at diverse rom var sprayet med gift for å drepe noen farlige biller. Så tok de slikt politi-bånn og spærret av klasserommet og la plastikkbiller litt rundt om kring. Da elevene kom på skolen turte de ikke gå inn i klasserommet. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurte mora mi i fjor. Jeg sa at jeg hadde fått meg en jrt fra omplasseringa uten papirer. Og at den var såååå søt! Mamsen vet jo at jeg har ønsket meg en parson i hundre år, så hun gikk ikke på den i det hele tatt! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ifjor så hadde jeg kuleste aprilsnarren i bloggen min, der jeg annonserte at jeg skulle beholde Kenneth fra siste kullet til Dina (Lille Lyseblå), og så å si alle gikk på den med en "hva var det vi sa, du kan ikke være hos Merete når hun har kull du vettu" *fnise ondt*

Året før har jeg også skrevet om i bloggen, men da gikk det bare utover av&påsaken som ikke er på lenger (også kalt Dansken):

Årets aprilsnarr ble stakkars dansken utsatt for, siden det var der jeg var.. Nå var jeg ikke veldig slem eller spesielt snill, så det er egentlig ikke stakkars dansken heller, men man tager hva man haver og blir inspirert av små-ting eller noe..

Saken er den at det var kameratene hans som først påsto at jeg hørtes ut som Anne Cath., så jeg bygde videre på den jeg.. Sa at de hadde amatørkveld på Latter, og at Siri og Merete hadde utfordret meg til å være med der, og at jeg hadde takket ja.. Skrøyt på meg at jeg hadde snakket med Jonas Rønningen om hva jeg ville ha for slags tema og utbroderte litt osv.. Temaet skulle forøvrig være "Råere enn Eddie" og spilte selvsagt på Eddie Murphys show RAW fra det glade 80-tallet - for de av oss som er gamle nok til å huske det.. Han hadde fiiiiiiin lærdrakt på, liksom.. Eller ikke?

Nå har selvsagt ikke dansken fått med seg det showet, han rakk jo ikke å bli tenåring iløpet av 80-tallet engang (han er født i 1978) så etter litt forklaring om hva slags vitser Eddie-mannen hadde dratt osv, påsto dansken at det showet (mitt altså) skulle han komme og se.. Noe jeg selvsagt nektet han - han ville jo vært halvparten av materialet der, og den andre halvparten er antageligvis ikke sånt han vil høre om? hehe

Så lurte han på om jeg ikke ville bli nervøs når jeg sto på scenen, men etter å ha pratet litt om det, fikk jeg jo overbevist han om at jeg var jo veldig åpen og omgjengelig og usjenert ovenfor folk, så etter at jeg hadde dratt noen vitser (i showet liksom) om at de måtte bære over med meg om jeg pratet for fort, for det pleide jeg å gjøre når jeg er nervøs (jeg gjør det altså, jeg var forlover for ei skolevenninne for mange år siden jeg, og det var ingen som fikk med seg talen min, for jeg raste i gjennom den på svært svært kort tid *flir*), og jo fortere jeg prata jo mer nervøs var jeg.. Han syns jo det var en fornøyelig tanke, at jeg skulle stå på en scene og prate som en foss og være nervøs - selv om vi etterhvert ble enige om at jeg sikkert kom til å roe meg ned ganske fort, og at folk kom til å le.. Jeg er jo morsom, ikke sant?

Det var nesten litt leit å si aprilsnarr til han seinere, for det var jo litt søtt av han å tro meg, selv om han syns det var litt rart at jeg hadde avtalt å stå på en scene jeg ikke huska navnet på en gang.. Syns jeg var flink jeg, aprilsnarrene mine pleier alltid å bli avslørt før jeg er ferdig med å fortelle de, nesten *flir*

Lurer på hva jeg skal finne på i år jeg, jeg er helt blank, dessverre :ahappy: Ja ja, det er jo et døgn igjen.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min barndom var den en spøk som gjentok seg hvert år, nemlig at vedbua har brent ned. "Vedbua" var et ganske stort uthus i to etasjer. Det var veldig rart da den faktisk brant ned på ordentlig et år, og så var det ikke 1 april!

(Inni sto et stort antikt skap med utskjæringer som jeg drev og lutet av malingen på. Jeg hadde fått det av morfaren min, og det var skikkelig trist at det brant :ahappy: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha, så mye bra.

På tavla i klasserommet har vi et hjørne der det står alle innleveringer og prøver som er i nær fremtid. For et par år siden skrev vi opp en ekstra norsk-innlevering på tavla, med frist den dagen. Norsklæreren stod i klødde seg i hodet, og kunne ikke fatte hvilken innlevering det var. Alle hevdet selvfølgelig å ha levert den inn, noe som gjorde henne enda mer forvirra :rolleyes:

Må prøve å finne på noe bra i år :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min barndom var den en spøk som gjentok seg hvert år, nemlig at vedbua har brent ned. "Vedbua" var et ganske stort uthus i to etasjer. Det var veldig rart da den faktisk brant ned på ordentlig et år, og så var det ikke 1 april!

(Inni sto et stort antikt skap med utskjæringer som jeg drev og lutet av malingen på. Jeg hadde fått det av morfaren min, og det var skikkelig trist at det brant :ahappy: ).

Troll i ord :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fremdeles traumer fra jeg var lita - tror bror og jeg kom frem til at jeg var 4 år. Men hvertfall, 1. april, og jeg kommer ut på kjøkkenet og bror sier at Claudius, vår høyt elskede katt, ligger død på verandaen. :ahappy: Trenger jeg å si at jeg begynte å hylgrine og løp ut for å se, og overhodet ikke har hatt sansen for aprilspøker etter det? Såh, jeg sier her - som jeg har sagt til de jeg snakker mest med: Lurer du meg, så snakker jeg aldri med deg igjen. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble lurt av ei venninne for noen år siden. Vi akkurat vært på ferietur til London og hadde hatt en helt utrolig bra tur.

Hun ringer meg noen uker etter ferien (ikke tenkte jeg på at datoen nå hadde blitt 1.april) og sier begeistret at Radio1 gir bort gratisbilletter for 2 stk til London til alle som heter XXX (mitt navn)! Hun sier videre at jeg må skynde meg å ringe inn for det var den første som het XXX som ringte inn som får billettene! Hun snakker driiitfort og lar meg knapt komme til ordet, hun sier bare "skynd deg, skynd deg - ring inn NÅ!". Også gir hun meg telefonnummeret til Radio1..

Og jada, jeg ringer til Radio1 jeg! Jeg forklarer at til vedkommende som tar telefonen at jeg ringer inn ang. den konkurransen der man kunne vinne tur til London, og at jeg da er kvalifisert siden jeg heter XXX. Radiomannen sier da lettere oppgitt at jeg nok har blitt utsatt for en aprilspøk. ;)

Venninna mi hadde lurt flere av vennene sine denne dagen og til mitt forsvar var jeg ikke den eneste som hadde gått fem på.. ;)

Ganske harmløs spøk da, men guud jeg følte meg lettlurt etterpå. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag var melken på skolen grønn og rosa.

Tror det er lærerne som har gjort det, men vet ikke.

Det var ikke morsomt i det hele tatt. Hvem vil drikke grønn melk?

Hadde planlagt å lure mamma til å tro hun hadde forsovet seg med å stille alle klokkene i huset, så jeg satte min vekkeklokke en halv time før vi pleier å våkne, men så greide jeg å sovne etter at jeg skrudde av alarmen. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I år har jeg bestemt meg for å stille alle klokkene i huset 2 timer frem og få alle til å tro at de har forsovet seg. :P

Men det klarte du ikke...

Jeg har fremdeles traumer fra jeg var lita - tror bror og jeg kom frem til at jeg var 4 år. Men hvertfall, 1. april, og jeg kommer ut på kjøkkenet og bror sier at Claudius, vår høyt elskede katt, ligger død på verandaen. ;) Trenger jeg å si at jeg begynte å hylgrine og løp ut for å se, og overhodet ikke har hatt sansen for aprilspøker etter det? Såh, jeg sier her - som jeg har sagt til de jeg snakker mest med: Lurer du meg, så snakker jeg aldri med deg igjen. :P

Aprilsnarrer kan sette en bittelien støkk i folk som er store nok til å takle det, men skal absolutt ikke handle om sorg og død!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aprilsnarrer kan sette en bittelien støkk i folk som er store nok til å takle det, men skal absolutt ikke handle om sorg og død!

Har kjefta på han for det, senest i går. ;) Men hører med til historien at han var 7 år selv da, nå vet ikke jeg om foreldra mine var med på spøken, det husker jeg ikke - men fikk en laaaaaaaaang forklaring av pappan min etterpå hva aprilsspøker var for noe. Men nei, jeg liker det fremdeles ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke blit lurt og ikke lurt noen ;)

Med mindre en venn av meg lurte meg i sted, når hun sa at samfunnsfagprosjektet ikke skal leveres i morgen likevel :P Og at vi heller ikke har muntlig høring i bokanalyse på engelsk :P Det finner jeg vle ut i morgen når jeg kommer uforberedt :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...