Når hundeeiere får barn...

[Enlivan]

Har sett flere tillfeller i senere tid, at folk som har levd og åndet for hunden sin gir fullstendig f... i hunden når de får baby. Da er plutselig hunden i veien, og blir satt i bur eller stuet bort i en krok.

Tur og kos hører til skjeldenhetene, og det vanker mye kjeft hvis de lager lyd (bjeffer), for da "skremmer" de den lille.

Hva hadde dere gjort hvis dere hadde fått baby?

Mange av dere har sikkert vært i denne situasjonen også.

Hva gjorde/gjør dere?

[Baby]

Her fikk hunden akkurat like mye oppmerksomhet som før.

[Sissi]

Et lite spedbarn kan virkelig snu opp ned på nybakte foreldre sin tilværelse altså!

Og det er helt naturlig barnet skal bli deres nye midtpunkt i livet, noe annet hadde jeg syntes hadde vær rart...

Men det er en hektisk periode, kanskje pga lite veldig lite søvn og kanskje man har et barn som gråter mye, så blir man tappet for krefter. En nybakt mor har masse merkelig kroppslige ting som skjer etter en fødsel som begrenser hennes allsidighet i starten iallefalll, og da begrenser det seg med oppmerksomhet til den 4 beinte når man har et lite barn som krever masse.

Men for de aller fleste så er bare dette en periode, en periode da den lille nye i familen tar 100% oppmerksomhet..

Jeg har altid inkludert hundene etter jeg fikk barn hus, det var jo noe man gledet seg fryktelig til da man var på sykehuset med den lille og komme hjem og se hvordan hundene ragerer. Men de fikk nok både mindre oppmerksomhet og turer i starten.. for det var virkelig begrenset hva jeg klarte. Men de fikk jo kosen sin, og fikk sitte som dem pleier i armkroken vår på kvelden , og fikk både snuse og bli inkludert i den lille sitt stell ofte. Jeg pakket dem aldri vekk, det hadde jeg ike behov for, for mine var rolige og flinke rundt baby.. men kan tenke meg noen hunder kan både oppføre seg valpete( om de er unge) og klumsete og selvsagt kan man da naturlig nok ikke inkludere hunden like mye i det daglige og la den være løs i stuen der babyen kanskje sover i vuggen sin like mye...

Jeg kjenner da flere som har hund og barn og vet enda ikke om noen som har stud bort hunden i lengre periode eller mistet int. for den helt? kanskje en liten periode i starten da babyen kommer i hus, Men hunden har snart funnet sin nye plass i familen og familen setter fortsatt like pris på sitt 4 beinte familiemedlem..

Men barna mine ble midtpunktet i livet ja, og hundene kommer altid på 2 plass... naturlig nok.

[Sirimor :)]

det er også nok av dem som kjøper seg hund og noen mnd etter finner de ut at de er gravide og omplaserer hundene sine...

vi hadde 2 hunder når vi fikk første mann og det gikk ganske greit...

men når nr. 2 kom og ble litt eldre omplaserte vi hunden vår (til foreldrene til ei venninde som hadde passa på han masse) fordi guttungen ikke var noe snill med hunden og han hadde det bedre hos dem enn oss...der ble han eneste babyen i huset og bortskjemt som få

meeeen det er helt klart at baby krever vannvittig mye og er det en livlig unghund kan den sikkert fort bli mas istedenfor kos..

[hanne]

dette er noe jeg synes alle som har dyr i hus bør tenke nøye gjennom.

blir hunden "satt til side" kan den bli misunnelig og reagere agresivt overfor barnet. det er jo ikke ønskelig.

det vil være naturlig at hunden får mindre oppmerksomhet i starten, men da er det ekstra viktig å ha litt kvalitetstid med hundene uten at babyen avbryter..

alle verdige hunde eiere med litt sunn fornuft finner en løsning på dette. skulle det komme til det at en føler en ikke får gitt hunden den tiden/oppmerksomheten den fortjener, er det bedre for hunden å bli plassert hos noen du vet den vil få det bra hos.

[Guest Dratini]

Da den første ungen vår kom, hadde vi 3 hunder (2 hanner, 1 tispe). Vi inkluderte hundene i "alt", ja de var t.o.m. på badet når vi skiftet bleier. De fikk være med på turer (men nå èn og èn hund, ikke alle samtidlig). Den første gangen guttungen skrek, boffet en av hundene (var jo en helt ny lyd), han fikk lukte på ungen og var ferdig, etter det reagerte ikke han når ungen skrek.

Hundene fikk også oppmerksomhet hver for seg mens ungen lå og sov.

Nå venter vi barn nr 2, har fortsatt 3 hunder (1 hanne og 2 tisper). Kommer til å følge samme opplegg denne gangen også. Mange sier at vi har en veldig krevende rase. Det kan vel være sant, men det er jo litt hva man legger opp til også. Man får jo mulighet til mental trening mens ungen sover (tar med barnevogna ut. Bruker klikker, targetstick, apport-trening, hopp over hinder, mange lydighetsøvelser osv... for å aktivisere hundene utenom turene).

Men det er bemerkelsesverdig hvor mange som omplasserer hundene sine når de får barn...

[Mirai]

Syns det er bedre at de setter bort hunden til noen som tar like bra vare på dem, enn at ungen vokser opp på stevner og kurs hver eneste helg

[Guest Dratini]

Syns det er bedre at de setter bort hunden til noen som tar like bra vare på dem, enn at ungen vokser opp på stevner og kurs hver eneste helg

Gutten her var med til Bø i Telemark (vi har kun stillt der en gang), da var guttungen 3 mnd. Nå skal det sies at han ikke er av de rakkerungene som har blitt diskutert i en annen tråd her på forumet. Han synes våre hunder er ok, men "driter" i alle andre hunder, de engasjerer han rett og slett ikke. Han er nå 5 år og har nettopp uttalt at han har lyst til å konkurrere i lydighet med den ene tispa vår (han har skikkelig kontroll på henne, bl.a. innkalling med stå, sitt og dekk. Og hunden går pr nå i klasse 1 med meg ).

Men å la barn gå for "lut og kaldt vann" når man er på forskjellige stevner er jeg totalt imot, da er det bedre at noen andre passer barnet mens foreldrene deltar.

[Enlivan]

Jeg skjønner godt at det å få barn forandrer mye i livet. Men når man kjøper hund, vet man i de fleste tillfeller om man vil ha barn eller ikke. Vil man ha barn, skjønner jeg ikke at folk kjøper en stor, krevende og aktiv rase.

Hunden lever (forhåpentligvis) i et eks. antall år, og da må man ta ansvar for det også. Ikke bare stue den vekk i et bur, og la den "gå for lut og kaldt vann". Da er det tross alt bedre å innse at hunden har det bedre et annet sted.

Men da tenker jeg igjen; Er det så lett å skaffe seg hund? Tenker man bare at man kan kvitte seg med den nå man ikke har tid lenger?

Som Dratini sier; Det er bemerkelsesverdig hvor mange som omplasserer hundene sine når de får barn.

Er det ikke et større ansvar å få hund enn at man gir den bort når den ikke passer inn lenger??

Eller at man "glemmer den, og ikke gir den det den trenger.

Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å ikke gi hunden min det den trenger. Jeg forpliktet meg til det den dagen jeg kjøpte henne. Hadde jeg vært i tvil om det, hadde jeg kjøpt en mindre krevende rase, eller ikke kjøpt hund i det hele tatt.

Jeg blir lei meg og sint når jeg ser store aktive hunder i sin beste alder, stuet bort fra eierene sine fordi en baby er kommet i hus.

De fleste er to når de får barn, og da kan det ikke være umulig å gi hunden det den trenger vel??

[ElinT]

Da jeg fikk sønnen min (han er nå 5år) så hadde jeg hund, men hunden fikk ikke noe mindre tur/trening/kos selv om familien vokste. Ikke var det noen gang aktuelt å stue bort hunden heller.

Sønnen min har vært med på mange stevner og treninger og han synes det er veldig gøy å være med på. Og nei- han får heller ikke lov til å fly ukontrollert rundt på stevner

Han får alltid spørsmål om han har lyst til å være med når vi skal på noe og hvis han ikke har lyst så ordner vi så han får være hos mommo eller tante isteden. Jeg vil ikke dra han med på altfor mye og risikere at han ikke synes det er gøy lenger

Nå har jeg to hunder av den rimelig aktive typen og har lyst på flere barn. Men det er ikke aktuelt å stappe bort eller forsømme hundene selv om det kanskje kommer smått her etterhvert. Hundene mine er rolige og greie inne, vandt med små barn og er en viktig del av familien vår.

[Sirimor :)]

det er viktig å huske at alt ikke er A4...det kan dukke opp mye som folk kanskje ikke ønsker å snakke så mye om, eller gjør det vanskelig å gi hunden det den trenger , som kanskje gjør at de omplasserer hunden...(lang settning)

jeg er veldig enig at alt for mange ser på hunden som forbruksvare og ikke tenker over hvor lenge den skal leve og hva som faktisk kreves av den i våres meneskers forskjellige livsfaser...

man skal adri si aldri...

selv var vi mer eller mindre 3 mnd sammenhengende på sykehuset når 2. mann vår ble født...det var en uønsket og vanskelig situasjon hvor hunder passet veldig dårlig inn...

[Enlivan]

Joda, jeg er med på det at ting kan skje, som vi ikke rår over. Det er ikke det jeg ville diskutere. Det kan være mange ting som setter livet på hodet, og vi må ofre vår beste venn.

Jeg for min egen del, vet ikke hva som skulle til for at jeg ga opp hunden min, eller ofret mye av dens livskvalitet.

Men når hunden er satt til side kun fordi at det er kommet barn til verden og den tid det tar, synes jeg det er galt.

Jeg mener folk vet at når de kjøper hund, så har de et ansvar i eks. antall år fremover. Ikke bare så lenge de gidder.

Hunden har ikke bedt om å få komme til oss, det er vi som ville ha den. Da må vi ta det ansvaret det innebærer selv om det betyr mer jobb enn vi hadde før vi fikk barn.

Det er så enkelt å si at; Selvfølgelig får vi mindre/ liten tid til hunden. Jeg synes ikke det er en selvfølge.

[Toller]

Nå har ikke jeg fått barn, så det blir ikke helt det samme, men har fått en lillebror. Bor skjeldent hjemme så det er ikke noe problem, men tenkte bare jeg skulle skrive noe om det likevel.

Da lillebror kom til verden fikk jeg først høre regelen at hunden BARE får være i kjelleren, eller ute, fordi ett eller annet med babyen (ikke spør meg hva). Dette endte med at jeg var svært lite hjemme i denne perioden. Etter noen måneder så fikk hun lov til å være i resten av huset da, men tilhvert måltid måtte hun stues bort enten i bur eller kjeller. Slike ubegrunnede regler lagde veldig dårlig stemning hjemme hos meg, så det er ikke å anbefale hvis noen vurderer det Da bror var stor nok til å krabbe på gulvet så var det hyl og skrik med en gang Phoebe nærmet seg ungen. Jeg kjenner hunden min ganske godt nå etterhvert, så ser med en gang hun blir usikker eller irritert. Det eneste hun ville var å snuse bort på lillebror for å finne ut hvem dette var. Det var mye kjefting osv. av mamma i disse tider, og jeg merket at Phoebe ble veldig usikker med en gang bror var i rommet.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det, så tilbød meg å være barnevakt for å introdusere lillebror selv på en rolig og kontrolert måte. Phoebe var virkelig verdens flinkeste! Jeg passet på å rose henne masse når hun oppførte seg rolig og sørget for at det å være rundt lillebror ble en positiv opplevelse. Tok bilde av at de lå ved siden av hverandre og fant fram noen artikler som viste at barn har godt av å være rundt hunder i oppveksten. Da var mamma endelig overbevist. Nå fungerer de kjempegodt sammen! Phoebe prøver å sleike han i ansiktet når han kommer bort (spesielt når han er full av babygrøt i ansiktet ), men da er det bare å passe på. Hun er utrolig tolerant rundt han, og jeg prøver å være flink til å rose henne når hun ikke reagerer på at han f.eks. klyper henne i øret. Et godt eksempel på at hun ikke føler seg truet av han er at hun en gang sto og spiste av skåla si, da lillebror kom bort og kløyp henne i leppa. Jeg fulgte med med falkøyne, men det eneste hun gjorde var å pipe. Da tok jeg lillebror bort, og Phoebe fikk masse masse ros

Det som er mitt hovedpoeng er egentlig at jeg tror man må prøve å ikke være så hysterisk, oppføre seg som før rett og slett. Sørge for at hunden ikke ser på ungen som noen trussel (har jo hørt om hunder som blir agressive etter at det har kommet nykommere i huset). La hunden få venne seg til ungen og omvendt, og passe på at hunden får like mye oppmerksomhet og ros som før.

[Antenette]

Veldig mange som får barn, er ikke klar over hvor mye arbeid det medfører... Ingen vet det før de er i situasjonen selv. Som sagt over her, situasjonene kan være mange. Tror de som omplasserer hundene bort er fordi de vil HUNDENS eget beste. Hadde de visst at ting kom til å bli som det ble, så hadde de sikkert ikke fått seg hund.

[Bjørg Eva]

Det er ikke lett å forutsi hvordan hverdagen med barn vil bli, alle opplever det forskjellig. Jeg personlig er glad jeg fikk hunden etter barna fordi særlig minstemann krevde utrolig masse av oss som foreldre og vi hadde da også en på 4,5 år som trengte sitt. Dette kunne vi ikke vite på forhånd, eldstemann var verdens enkleste som baby.

Tror nok man kan greie å ha både hund og barn, men man kan ikke regne med å bruke tid på hunden og trening osv på samme måte som før man fikk baby i hus. Ser heller ikke problemet med å omplassere om det betyr at hunden vil ha det like bra/bedre hos noen andre.

[Tervfrøkna]

Jeg syns vel at om man er et par som starter med hund å så skal ha ha barn så er det ikke "godkjent" grunn å kvitte seg med bikkja da baby kommer sånn uten videre, så sant ikke bikkja hater baby/barn, eller det skulle vise seg at barnet faktisk er allergisk. Å da mener jeg allergisk på ordentlig, det er jo en typisk grunn for folk.. "nei vi kunne ikke ha den fordi bla bla bla er allergisk"

Når det er sagt så er det nå engang sånn at vi mennesker havner oppi utrolig mye rare ting her i livet som absolutt ikke var i tankene eller i planene, å da hender det livet tar en annen retning enn man vil.

Har selv solgt ene hunden min, ikke ene å alene fordi jeg hadde barn, men fordi det blei samlivsbrudd å vi hadde 4 hunder, eks`n tok med seg den ene å jeg satt igjen med 3 hunder og 1 barn som var nesten i skolealder. Da blei den ene solgt pgr av at tid til de tre hadde jeg absolutt ikke, å økonomien syns også at det var å ta i litt vel mye med tre hunder, regninger, bil og barn. Hunden fikk det super fint den å blei dronninga i heimen på nye stedet. Det var vondt da det sto på men har aldri angret på valget.

Livet mitt er ganske annerledes nå enn da, jeg har ny samboer, startet oppdrett av Tervueren, hadde vårt første valpekull i sommer, å fant samtidig ut at jeg var gravid, har termin denne mnd. Nå var planen å beholde ene tispa fra kullet her hjemme, men fordi nytt barn var på vei så valgte jeg å sette ut denne tispen på fòr isteden, litt leit syns jeg det var, men det tar litt tid å komme inn i ny situasjon med barn nr to når de er bittesmå babyer og ikke så veldig selvhjulpne som 3 klassingen i huset er. Nå skal det sies at hadde vi ikke funnet forvert så hadde hun vært her, men det er fordi vi er to stk voksne her nå til å dele på alt som er. Men jeg valgte å sette henne ut, det er bedre for valpen og for oss, å fòrvert hunden lever livets glade dager hun så hun har det ikke noe verre der enn hun hadde hatt det her.

Men som sagt jeg syns at stort sett så skal det ikke gå utover dyret man har skaffet seg, det er et levende individ og en forpliktelse man har dratt på seg, å jeg gleder meg masse til å se belgertrynene her i huset når babyen blir "lagt fram" til dem i løpet av denne mnd, å tror det kommer til å gå kjempe fint.

Men man skal ikke dømme folk uten å kjenne til hele situasjonen.

[Jane]

Jeg fikk mitt første barn for 3 mnd siden, vært veldig obs på det å inkludere Sara i alt som har med babyen å gjøre. Hun har fått vært med på å skifte bleie, bading av babyen, er med på trilleturer og ligger å koser på gulvet sammen med oss. I førsten var Sara utrolig nysgjerrig på denne lille rare skapningen, som skrek og lagde noen uvanlige høye lyder, men nå er hun så vant med babyen at hun ikke reagerer. Eneste gangene Sara reagerer er når babyen ligger alene, f.eks i vognen sin og begynner å gråte, da kommer Sara varslende til meg med engang for å si ifra.

Sara har vært "enebarn" frem til nå, så klart hun må lære seg å dele oppmerksomheten, men hun vil aldri bli satt til side.

Husker spesiellt når jeg kom hjem fra sykehuset, så møtte jeg Sara alene før jeg viste henne babyen vår, og når vi fikk gjester som ville se den nyfødte ga jeg alltid beskjed om at de måtte hilse på Sara først. Hos oss går det over all forventning det å få en baby i huset, Sara har knyttet sterkere bånd til sambo etter at vi fikk barn fordi nå har han begynt å gå kveldsturer med Sara dersom jeg legger meg tidligere, noe han aldri gjorde før.

Vi er en familie, på godt og vondt, vi var først 2, så ble vi 3 når samboern min flyttet inn og nå er vi 4. Til og med på natten er vi sammen, babyen i sengen sin ved siden av sengen vår, Sara på gulvet i sin seng og vi i vår seng.

[Yodel]

Vi brukte mye tid både på å forberede hundene til nykomlingen, og fortsatt å jobbe mye med hundeholdet kontra babyen etter at MiniYodel så dagens lys.

Det har virkelig gått over all forventning. De er så kjærlige mot ham, og viser han virkelig hengivenhet og nysjerrighet alle sammen, selvom Centa tidvis er veldig missunnelig på tingene hans og rapper dem så snart hun får muligheten.

Vi bruker vel like mye tid på hundene fortsatt, og nedprioriterer heller andre ting, så Miniyodel også får sitt (selvsagt).

Han er nå 4 mnd og har allerede vært med på flere utstillinger, valpebesøk og turer med voffsene.

Jeg sitter ofte og ammer med Miniyodel ved brystet, en hund på hver side av meg og to hunder ved føttene Alle vil være med.

Vi har nå heldigvis mulighet til å slippe ut hundene på stor tomt- det hjelper når man har et lite barn, været er surt, og man ikke har like store muligheter til å komme seg ut på tur flere ganger daglig.

For det er ikke til å komme unna: Livet blir ikke det samme etter at man har fått et nytt -mennesklig- familiemedlem.

Jeg har forståelse for at det kan bli tøft for noen, men her ser det heldigvis ut til å gå veldig bra!

[Jane]

Så vakre bilder, Yodel og for en kjekkas av en sønn du har fått deg, gratulerer ! :-)

[Nowisclee]

For å si det sånn.. Hadde jeg visst hvor krevende Roya kom til å bli etter nyttår, så hadde jeg aldri skaffet meg den hunden. Nå er hun i hus, og her blir hun, så sant ikke noe svært uforutsett skulle skje.

Jeg har heller ingen planer om å få barn, men dersom jeg av en eller annen grunn skulle bli gravid og velge å beholde barnet, så måtte Roya ha blitt omplassert. Jeg er alene, har ingen tid til å oppdra en rimelig krevende stor hund på 40 kg som elsker å leke og bruke labber på ting, og et barn samtidig.

Så jeg kan forstå folk som velger å omplassere hunden sin, når de ser at det ikke går, at de ikke har tid og/eller energi til å ta seg av hunden i tillegg til et barn. Det er ikke sikkert de har PLANLAGT å bli gravide? Er ikke alle som vil ta abort heller, og om man da mener at det er for mye med hund og barn, så synes jeg det er bra om man omplasserer hunden til et hjem der den får den oppmerksomheten, kjærligheten og treningen den trenger.

Å stue hunden bort, på andre rom, i bur, osv, er bare dumt. Klarer man ikke å gi hunden sin det den trenger, så får man omplassere den, mener jeg. Heller enn å presse seg selv for langt, få gitt hunden enda mindre og ødelegge enda mer. Synes en omplassering(vel og merke en GJENNOMTENKT, ikke forhastet, fornuftig omplassering til oppegående mennesker som vet hva de tar på seg) er bedre enn å presse hunden inn mellom barn, jobb og egentid, hvis man ikke har lyst/ork/mulighet/evne til å ha hund lenger. Iallefall om man ikke har lyst, for det merker hunden så godt, så godt, og da er det ingen lykkelig hund.

Men selvfølgelig må man jo prøve å legge tilrette for at det skal gå! Man er da glad i hunden sin, vel? Om man har et eldre barn, så stuer man jo ikke det barnet inn på andre rom fordi det kommer en baby i hus.. :closedeyes: