Gå til innhold
Hundesonen.no

Berner Sennen hund


Annikken74

Recommended Posts

Hei!

Jeg er ny i forumet her og utforsker litt.

Mistet før jul våre kjære Berner Sennen Caspar av lungekreft. Vi har mistet en berner før av kreft også så neste gang vil jeg har fra en seriøs oppdretter.

Har funnet en tispe jeg gjerne vil ha valp av, men hun er ikke gammel nok enda.

Er det noen flere som har berner sennen her? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann, velkommen hit! ;)

Jeg har to bernere fra kennel Nellyvill på Heimdal.

Kunne du sendt meg en pm om hvilken tispe du ønsker valp fra? :P

Er det noe spesielt du lurer på så er det bare å spørre!

Jeg har også mistet ei bernertispe pga. lungekreft..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vet ikke hvordan man sender PM her jeg. Men du vet kanskje ikke hvem tispen er hvis det er i trøndelag du bor? tispen er egentlig ikke norsk heller, men bor i Norge altså.

Jeg kjenner ikke så mange som har berner sennen jeg. Men vi var for noen år siden i en avdeling på romerike med masse bernere en periode. Men vi har vært på noen utstillinger og tittet i desember og januar, og jeg vil ha en som jeg kan vise frem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vet ikke hvordan man sender PM her jeg. Men du vet kanskje ikke hvem tispen er hvis det er i trøndelag du bor? tispen er egentlig ikke norsk heller, men bor i Norge altså.

Jeg kjenner ikke så mange som har berner sennen jeg. Men vi var for noen år siden i en avdeling på romerike med masse bernere en periode. Men vi har vært på noen utstillinger og tittet i desember og januar, og jeg vil ha en som jeg kan vise frem.

Mona vet hvem de fleste bernerne er ;)

Jeg er også litt nysgjerrig på hvilken tispe du vil ha fra, hvis du vil legge det ut :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

så fint at man kjenner til hverandre sine hunder. Jeg skal sjekke opp i stamtavle navnet og prøve å finne ut PM

Tror jeg har en anelse om hvem det kan være. ;)

Jeg kan sende deg en pm først jeg, så kan du svare meg på den!

Er lungekreft vanlig på bernere eller? :P

Kreft på berner er veldig vanlig ja, desverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vet ikke hvordan man sender PM her jeg. Men du vet kanskje ikke hvem tispen er hvis det er i trøndelag du bor? tispen er egentlig ikke norsk heller, men bor i Norge altså.

Jeg kjenner ikke så mange som har berner sennen jeg. Men vi var for noen år siden i en avdeling på romerike med masse bernere en periode. Men vi har vært på noen utstillinger og tittet i desember og januar, og jeg vil ha en som jeg kan vise frem.

Heisann!

Både Mona og jeg er aktive bernerfolk, som følger med på oppdrettere og utstillere i hele landet. Hehe, vi er nok over gjennomsnittet interessert, og er begge åpne for å reise lang for å finne den beste hannhunden til våre tisper, og ikke bare bruke det første og beste som bor nærme. Dermed må en holde øynene åpne, ikke bare innenfor hele Norge, men gjerne utenfor grensene også.

Og ut fra hva du skriver, er jeg 99 prosent sikker på hvilken tispe du vil ha valp fra. ;) Det er jo litt tid å vente enda, for å se røntgenresultat og alt.

Øverst til høyre står det meldinger, der kan du skrive private beskjeder til de du vil, om du har spørsmål du ikke vil alle kan se eller bare vil skravle internt.

Lykke til, håper du finner en bernervalp du får ha en stund! Jeg har selv en hannhund på ti og et halvt og ei tispe på halvannet, og de har begge lovet meg å leve evig... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vokst opp med berner og elsker rasen.. Vår første ble 8 år men ble påkjørt og var frisk og rask så kunne nok ha blitt endel eldre. Ellers har mamma en på 13 ;)

Er vel ikke så lett å avle seg bort fra kreft når det dukker opp så 'sent' i alder? Ble litt nysgjerrig på hvordan man kan gå frem..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vokst opp med berner og elsker rasen.. Vår første ble 8 år men ble påkjørt og var frisk og rask så kunne nok ha blitt endel eldre. Ellers har mamma en på 13 ;)

Er vel ikke så lett å avle seg bort fra kreft når det dukker opp så 'sent' i alder? Ble litt nysgjerrig på hvordan man kan gå frem..?

Jeg ser av siden til Emma at hun også bor på østlandet, så det kan hende du vet hvem hunden er.

KJempe koselig å se at flere har samme rase, og at dere går på utstillinger. det ser kjempe gøy ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vokst opp med berner og elsker rasen.. Vår første ble 8 år men ble påkjørt og var frisk og rask så kunne nok ha blitt endel eldre. Ellers har mamma en på 13 ;)

Er vel ikke så lett å avle seg bort fra kreft når det dukker opp så 'sent' i alder? Ble litt nysgjerrig på hvordan man kan gå frem..?

Kreft, i ulike former, er oppgitt som dødsårsak på cirka 1/3 av alle bernere.

Hva tallene er for andre raser vet jeg ikke, så det er egentlig vanskelig å si så mye om dette er høyt eller ikke. Fordi vi har hatt en veldig grundig levealdersundersøkelse har det også blitt lett å advare mot at så mange bernere dør av kreft. Det er ikke ment som et forsvar, men jeg savner tall på andre raser å kunne sammenligne med. Hva dør leonberger av? Hva dør dobermann av? Hva dør cavalieren av?

Berner dør også av kreft i alle aldre. Desember 2007 fikk ene tispa vår slippe pga kreft, men hun var da ni år og to måneder gammel, som er en bra alder for en berner. Så det at de dør av kreft gir ikke automatisk kort levealder. Levealdersundersøkelsen viste at bernere med kreft dør i alle aldre, på samme måte som at bernere med HD dør i alle aldre, bernere med nyresvikt dør i alle aldre, osv. Fra valpestadie til godt inn i pensjoniststadiet

Men, levealdersundersøkelsen viste at vi har en kriseperiode mellom cirka fem og syv år, hvor veldig mange bernere dør. De dør av mange forskjellige ting, selv om det har blitt en oppfattelse av at alle dør av kreft da.

Derfor er det vanskelig å avle levealder, fordi vi ikke kan sjalte ut en spesifikk sykdom fra rasen og komme i mål med det - og selvfølgelig fordi de fleste avlsdyr har vært benyttet i avl før de kommer til denne krisealderen. Jeg ville for eksempel aldri ventet med å bruke ei tispe til hun var syv år, for å se om hun kom seg gjennom kriseperioden og derfor er frisk og bra som avlsmateriale - for da er hun for gammel til å bære og føde valper, etter min mening. Men vi burde bli flinkere til ikke å hive oss over hannhunder på 13 måneder som er ferskt avlsklarert, og heller se an hvordan de utvikler seg både mentalt, fysisk og helsemessig.

Gjennomsnittlig levealder på rasen har økt de siste årene, og jeg tror det er tre primærårsaker til dette:

Dels de åpne grensene. Ikke nødvendigvis fordi bernere i andre land lever lengre (kreft er et internasjonalt bernerproblem, og levealdersundersøkelser fra andre land viser ingen store avvik med våre tall), men fordi en får vannet ut blodet. Hvis en hannhund kjent for å gi mye kreft ligger tre ganger i alle stamtavler, trenger vi nødvendigvis hunder uten denne hannhunden i stamtavle å parre med for å "vanne ut" den genetiske sannsynligheten for at kreftgen når gjennom. For å forklare det plumpt.

Dels har det blitt et fokus på levealder som avlsstrategi, slik at en leter etter linjer som lever lengre. Både innenfor landets grenser og utenfor. Vi har for eksempel latt oss inspirere av belgiske og nederlandske oppdrettere, som i utstrakt grad oppgir levealder i stamtavlene på sine hunder og kullkombinasjoner på nett. Da tydeliggjør en veldig godt hvor lenge hundene har levd. Levealder blir ikke lengre bare ved å oppgi den, men det blir lettere å finne linjene og hundene som lever lenge. Siste ledd i denne strategien er å "markedsføre" norske bernerhanner som har nådd åtte år, for å gjøre de mer tilgjengelige for avl. Det er et faktum at avlshanner plukkes i utstillingsringen, og "blasne championer" og andre som blir pensjonert forsvinner fra bevisstheten. Her en dag så jeg at en hannhund på syv år var blitt far til et kull, og jeg ante faktisk ikke om han levde inntil da, fordi han ikke er stilt på to år. Så hvordan kan jeg velge en gammel avlshanne, når jeg ikke vet hvem som er gamle? En glemmer også de hundene som ikke har stilt på en stund. For moro skyld søkte jeg opp alle hannhunder født i 2001 på DogWeb her om dagen, for å se om det var noen oldiser jeg kjente igjen. Ingen av de stiller, men det er jo mye mulig at de lever og bør brukes i avl for det.

Og dels har det blitt en bevissthet rundt særlig kreft, gjennom tverrnasjonale prosjekt for å finne arvegang, forsøk på å kartlegge kreftpregede linjer, dokumentering av krefttilfeller (ikke all kreft er arvelig) gjennom biopsiprøver, også videre. Men det er et stort lerret å bleke.

Faktum er at de fleste hunder dør av noe, særlig en så stor og tung rase som berner. Få dør av alderdom, de fleste har det privilegiet at de kan avlives pga en sykdom, framfor å ha sykdommen og lide med den til de dør av seg selv.

Men at for mange bernere dør for tidlig, det er åpenbart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kreft, i ulike former, er oppgitt som dødsårsak på cirka 1/3 av alle bernere.

Hva tallene er for andre raser vet jeg ikke, så det er egentlig vanskelig å si så mye om dette er høyt eller ikke. Fordi vi har hatt en veldig grundig levealdersundersøkelse har det også blitt lett å advare mot at så mange bernere dør av kreft. Det er ikke ment som et forsvar, men jeg savner tall på andre raser å kunne sammenligne med. Hva dør leonberger av? Hva dør dobermann av? Hva dør cavalieren av?

Berner dør også av kreft i alle aldre. Desember 2007 fikk ene tispa vår slippe pga kreft, men hun var da ni år og to måneder gammel, som er en bra alder for en berner. Så det at de dør av kreft gir ikke automatisk kort levealder. Levealdersundersøkelsen viste at bernere med kreft dør i alle aldre, på samme måte som at bernere med HD dør i alle aldre, bernere med nyresvikt dør i alle aldre, osv. Fra valpestadie til godt inn i pensjoniststadiet

Men, levealdersundersøkelsen viste at vi har en kriseperiode mellom cirka fem og syv år, hvor veldig mange bernere dør. De dør av mange forskjellige ting, selv om det har blitt en oppfattelse av at alle dør av kreft da.

Derfor er det vanskelig å avle levealder, fordi vi ikke kan sjalte ut en spesifikk sykdom fra rasen og komme i mål med det - og selvfølgelig fordi de fleste avlsdyr har vært benyttet i avl før de kommer til denne krisealderen. Jeg ville for eksempel aldri ventet med å bruke ei tispe til hun var syv år, for å se om hun kom seg gjennom kriseperioden og derfor er frisk og bra som avlsmateriale - for da er hun for gammel til å bære og føde valper, etter min mening. Men vi burde bli flinkere til ikke å hive oss over hannhunder på 13 måneder som er ferskt avlsklarert, og heller se an hvordan de utvikler seg både mentalt, fysisk og helsemessig.

Gjennomsnittlig levealder på rasen har økt de siste årene, og jeg tror det er tre primærårsaker til dette:

Dels de åpne grensene. Ikke nødvendigvis fordi bernere i andre land lever lengre (kreft er et internasjonalt bernerproblem, og levealdersundersøkelser fra andre land viser ingen store avvik med våre tall), men fordi en får vannet ut blodet. Hvis en hannhund kjent for å gi mye kreft ligger tre ganger i alle stamtavler, trenger vi nødvendigvis hunder uten denne hannhunden i stamtavle å parre med for å "vanne ut" den genetiske sannsynligheten for at kreftgen når gjennom. For å forklare det plumpt.

Dels har det blitt et fokus på levealder som avlsstrategi, slik at en leter etter linjer som lever lengre. Både innenfor landets grenser og utenfor. Vi har for eksempel latt oss inspirere av belgiske og nederlandske oppdrettere, som i utstrakt grad oppgir levealder i stamtavlene på sine hunder og kullkombinasjoner på nett. Da tydeliggjør en veldig godt hvor lenge hundene har levd. Levealder blir ikke lengre bare ved å oppgi den, men det blir lettere å finne linjene og hundene som lever lenge. Siste ledd i denne strategien er å "markedsføre" norske bernerhanner som har nådd åtte år, for å gjøre de mer tilgjengelige for avl. Det er et faktum at avlshanner plukkes i utstillingsringen, og "blasne championer" og andre som blir pensjonert forsvinner fra bevisstheten. Her en dag så jeg at en hannhund på syv år var blitt far til et kull, og jeg ante faktisk ikke om han levde inntil da, fordi han ikke er stilt på to år. Så hvordan kan jeg velge en gammel avlshanne, når jeg ikke vet hvem som er gamle? En glemmer også de hundene som ikke har stilt på en stund. For moro skyld søkte jeg opp alle hannhunder født i 2001 på DogWeb her om dagen, for å se om det var noen oldiser jeg kjente igjen. Ingen av de stiller, men det er jo mye mulig at de lever og bør brukes i avl for det.

Og dels har det blitt en bevissthet rundt særlig kreft, gjennom tverrnasjonale prosjekt for å finne arvegang, forsøk på å kartlegge kreftpregede linjer, dokumentering av krefttilfeller (ikke all kreft er arvelig) gjennom biopsiprøver, også videre. Men det er et stort lerret å bleke.

Faktum er at de fleste hunder dør av noe, særlig en så stor og tung rase som berner. Få dør av alderdom, de fleste har det privilegiet at de kan avlives pga en sykdom, framfor å ha sykdommen og lide med den til de dør av seg selv.

Men at for mange bernere dør for tidlig, det er åpenbart.

Dette var veldig bra skrevet, Emma. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er selv oppvokst med rasen, vi har hatt berner i hus siden 1991, til rett før jul i fjor. Vi har nå valgt å gå vekk fra rasen, noe pga størrelsen på hunden, da foreldrene mine begynner å bli gamle, men mest på grunn av den dårlige helsen til rasen.

Første bernern vi hadde ble åtte år, ble avlivet pga lever- og lungekreft. Han var stort sett frisk helt til slutten, bare smårusk innimellom.

Berner nr. 2, ble også åtte år. Han ble avlivet i fjor pga forkalkninger i hoftene som gav store smerter. Denne hunden har i grunnen vert sammenhengende syk siden født, men det slo ut for fullt da han ble to år gammel. Stoffskifteproblemer, allergier, våteksem +++ (husker ikkje alt nå).

For all del, åtte år er ikkje dårlig for å være berner, med tanke på størrelse og alt. Men spesielt denne siste bernern fikk oss til å begynne å tenke på en andre raser. Kan hende det blir problemer med den nye rasen og, for det er vel strengt tatt noe med alle raser.

Synes det er veldig bra at klubben følger med, og prøver å forbedre rasen, men for vår del blir det nok aldri berner i hus igjen.

Er det forresten noen som vet om klubben har bestemt at stambøkene skal åpnes? Mener det var snakk om noe her rett før jul.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er selv oppvokst med rasen, vi har hatt berner i hus siden 1991, til rett før jul i fjor. Vi har nå valgt å gå vekk fra rasen, noe pga størrelsen på hunden, da foreldrene mine begynner å bli gamle, men mest på grunn av den dårlige helsen til rasen.

Første bernern vi hadde ble åtte år, ble avlivet pga lever- og lungekreft. Han var stort sett frisk helt til slutten, bare smårusk innimellom.

Berner nr. 2, ble også åtte år. Han ble avlivet i fjor pga forkalkninger i hoftene som gav store smerter. Denne hunden har i grunnen vert sammenhengende syk siden født, men det slo ut for fullt da han ble to år gammel. Stoffskifteproblemer, allergier, våteksem +++ (husker ikkje alt nå).

For all del, åtte år er ikkje dårlig for å være berner, med tanke på størrelse og alt. Men spesielt denne siste bernern fikk oss til å begynne å tenke på en andre raser. Kan hende det blir problemer med den nye rasen og, for det er vel strengt tatt noe med alle raser.

Synes det er veldig bra at klubben følger med, og prøver å forbedre rasen, men for vår del blir det nok aldri berner i hus igjen.

Er det forresten noen som vet om klubben har bestemt at stambøkene skal åpnes? Mener det var snakk om noe her rett før jul.

Hei!

Trist at dere har hatt så mye sykdom på hundene deres. Åtte år er en akseptabel alder for denne rasen, og for mange andre tunge raser. Vi har hatt hunder som har blitt betraktelig eldre, men da har vi også etter hvert sett at de endrer seg så mye fysisk at det virker som om kroppen ikke er skapt for å leve i 12-13 år. Men så finnes det de på fjorten som du ikke merker noe, så det er jo både linje- og individavhengig.

Alle raser har et eller annet, jeg har til gode å høre om noen som kan bevise at det ikke er NOE på deres rase, og ved ethvert valpekjøp - uansett rase - er det viktig å sjekke oppdretter og avlsdyrene nøye, og å sette seg inn i rasespesifikke sykdommer og plager - lykke til videre!

Det er selvfølgelig lett å teoretisere på papiret hvordan avlen skal gå, og vi vil trenge tid, de blir ikke tre år eldre på en generasjon. Men det er en mentalitet nå blant flere oppdrettere og tillitsvalgte at en må gjøre noe, ikke bare snakke om det.

Åpne stambøkene - som i å parre inn andre raser? Det har jeg aldri hørt om for berner i nyere tid, hvor har du det fra? Vet du hvilken rase det skulle vært i så fall? Eller misforsto jeg deg nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med åpne stambøker sto i siste utgave av Berner'n, i den svartmalende artikkelen med grunnlag i tall fra Agria som i alle fall ikke jeg vil legge så altfor mye vekt på før tallene blir mye bedre dokumentert enn hva som kom frem i artikkelen. Da sto det nevnt i avslutningen at det med å åpne stamboken kunne være en eventuell mulighet i fremtiden for å bedre helsen (hvilken rase skulle brukes da, liksom)... (Leser du ikke Berner'n fra perm til perm da Emma...c",).

Ellers synes jeg det var en dårlig artikkel, som satt litt på spissen prøvde å få frem at Berner sennenhunden er noe av det dårligste som finnes mht. helse, og det stemmer ikke med min oppfatning av og kjennskap til rasen etter 24 år med herlige tricolorer i huset... (kanskje ørlite granne subjektivt sett...c",)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Trist at dere har hatt så mye sykdom på hundene deres. Åtte år er en akseptabel alder for denne rasen, og for mange andre tunge raser. Vi har hatt hunder som har blitt betraktelig eldre, men da har vi også etter hvert sett at de endrer seg så mye fysisk at det virker som om kroppen ikke er skapt for å leve i 12-13 år. Men så finnes det de på fjorten som du ikke merker noe, så det er jo både linje- og individavhengig.

Alle raser har et eller annet, jeg har til gode å høre om noen som kan bevise at det ikke er NOE på deres rase, og ved ethvert valpekjøp - uansett rase - er det viktig å sjekke oppdretter og avlsdyrene nøye, og å sette seg inn i rasespesifikke sykdommer og plager - lykke til videre!

Det er selvfølgelig lett å teoretisere på papiret hvordan avlen skal gå, og vi vil trenge tid, de blir ikke tre år eldre på en generasjon. Men det er en mentalitet nå blant flere oppdrettere og tillitsvalgte at en må gjøre noe, ikke bare snakke om det.

Åpne stambøkene - som i å parre inn andre raser? Det har jeg aldri hørt om for berner i nyere tid, hvor har du det fra? Vet du hvilken rase det skulle vært i så fall? Eller misforsto jeg deg nå?

Mine foreldre tenker i retning wheaten terrier, og eg sjølv står på valpeliste for eurasier. Og for min del har det vert nesten to år med research før rase og linje ble valgt.

Var den artikkelen i bernern, som bailando nevner, har bare fått det gjenfortalt fra min far, så skal ikkje være så altfor skråsikker her. Tror ikkje det stod noe om raser, men kan tenke meg at det kanskje gjelder leonberger eller noe i den dur. Hunder som i utgangspunktet er relativt like bernern.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine foreldre tenker i retning wheaten terrier, og eg sjølv står på valpeliste for eurasier. Og for min del har det vert nesten to år med research før rase og linje ble valgt.

Var den artikkelen i bernern, som bailando nevner, har bare fått det gjenfortalt fra min far, så skal ikkje være så altfor skråsikker her. Tror ikkje det stod noe om raser, men kan tenke meg at det kanskje gjelder leonberger eller noe i den dur. Hunder som i utgangspunktet er relativt like bernern.

Ja, sånn som chihuahua og pekingneser :P

:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...