Vannhunder og apporterende hunder

[Peers]

spaniel vs retreiver utifra de jeg har trent. Så er spaniel mere mot setteren ja. De er mer på nesearbeid og "vimsete", har også en naturlig større avstand til fører. Retrieveren er lettere å få på nett og mer fokusert når den først jobber enn spanielen.

Det er jo enorm forkjell på disse rasene og indivder der imellom. ser stor forkjell på avl gjennom bare 10 siste årene. Og f.eks der labrador og golden har skillte linjer, så har tolleren ikke det og du vil finne større skala mellom individene der hvor de "samme" linjene brukes i jakt/bruks som til utstilling. Flere av spanielnene har også jaktlinjer som en ikke kan sammenligne med den "vanlige".

Jeg er ikke helt enig der altså... Nå snakker jeg kun utifra min egen spanielrase, men jeg ser virkelig ikke settertendeser hos mine, og heller ikke hos de andre hundene jeg kjenner av samme rase. De har ikke stor avstand til fører, de er ikke mer vimsete enn retrieverne jeg har trent med og de er absolutt ikke mindre på nett enn de retrieverne jeg har sett. Og ja, jeg har sett en del retrievere...

[Blondiemamma]

Nå har ikke jeg særlig erfaring på område, men jeg tenkte bare å tilføre en komentar om det med å være sikker i vann eller ikke. Da hovawarten min var valp/unghund var hun virkelig redd for vann. Nyttet ikke å lokke henne i det hele tatt. Men etter at hun rundet 2 år og ble mere voksen, så ble hun generelt mere voksen og mere selvsikker, og plutselig gikk hun bare ut i vannet og badet selv. Og etter å ha funnet ut at det ikke var farlig, ble hun en skikkelig badenymfe.. Så kanskje vannskrekk har noe med modenhet/selvsikkerhet å gjøre også??

[Slevedyret]

Nå kjenner ikke jeg til retriever-rasene spesielt godt, men kjenner til en oppdretter av Golden som også har en spaniel (Clumber), som skriver på sin blogg at retrieverne henger mer sammen og sammen med eieren på tur, mens Clumberen går helt egne veier og søker selvstendig.

Innen Spanielrasene er det nok også store forskjeller, den første Cockeren min var breddfull av jakt- og søkslyst, og virrete så det monnet. Ganske setterlik, egentlig, bortsett fra at den naturlig ikke gikk så langt ut fra meg i søket. Den var også mer virrete å trene med, den "datt ut" i hytt og pine, type oj sommerfugl oj spennende lukt, oj en bekk etc etc. Clumberen kan glemme at jeg er der, og dra på egne og veldig lange søksekskursjoner, men den er mye mer målrettet og ikke vimsete som sådan. Når den er motivert, detter den heller ikke ut så lett under trening,- men den detter liksom skikkelig når den først gjør det..

Clumbere har også tendens til å være hardere i bittet enn andre spaniels. Før i tiden ble man vel frarådet å trene draleker og slikt med spaniels for å beholde det myke grepet,- om det har noe for seg kan sikkert diskuteres :-)

Felles for dem alle er at de var/er fullstendig bananas når det gjelder vann. Den lille, svarte Cocker-djevelen klarte å sende en gammel dame på sykkel til sykehus. Sånn kan det gå når man sykler i veien for en Cocker som skal bade De har også alle (En bunch med Cockere og en Clumber) bare hoppet uti og badet og svømt etter beste evne første gang de så vann.

PS. Jeg mener da også at retrieverne sånn per definisjon er apporterende mens spaniels er støtende, selv om de jo sikkert kan trenes til å brukes både før og etter skudd.

[Gjest]

Det kan du få

Takk

[Havana]

Her tenker jeg at individforskjeller og avl er ganske avgjørende, ja. Man kan heller ikke forvente at en portis skal ha allverdens av originale egenskaper når alt oppdretterne bryr seg om er utstilling. Så de som virkelig er "slik de var" er ofte enkeltindivider, litt sånn tilfeldig.

Jeg syns det er litt pussig å lese her om vannhunder og andre vannarbeidende hunder som ikke er glade i vann? Når jeg ser på havanaisene mine ville jeg trodd at vanninteressen var noe som satt ganske sterkt i genene. Min rase har jo vært selskapshund hundrevis av år, men interessen for vann ser ut til å henge godt i ennå. Alle mine tre har hatt et spesielt forhold til vann. Pablo har en sterk interesse for å gjete (eller noe sånt) ender i vannet. Han var 12 uker da jeg fikk han og det tok ikke lange tiden før han labbet uti og la seg ned i vannet på grunna. Det hjalp sikkert at han hadde Isak som veileder. Isak var så ekstremt fiksert på apportering i vann at jeg måtte begrense/unngå hele aktiviteten. Han begynte å svømme på eget initiativ da han var valp. Halen gikk som en propell (holdt opp over vannet, var det en vannhundgreie?) Han fikk panikk ved en anledning og etter det svømte han ikke noe særlig, men var fortsatt helt vill etter å være i vannet. Theo var ikke vant til vann da jeg overtok han (3 år gammel), men han fant fort ut at dette måtte han bare prøve. Han kunne holde på i det uendelige med å finne "skatter" på bunnen på grunna og dukket hodet under om nødvendig. Han svømte ikke så mye, men kunne trå til innimellom.

Nå har jo ikke jeg forsøkt å drive med organisert vannarbeid med dem, men når man finner så sterk dragning mot vann og vannaktiviteter hos en selskapsrase, så er det rart at disse egenskapene skal forsvinne så lett fra raser som inntil nylig har vært avlet for formålet?

[Maria]

Nei, for all del - kjærlighet for vann ser jeg i så og si alle individer av rasen. Men det med å klare å jobbe i vann er det ikke alle som får til like godt. MEN det tror jeg, foreløpig i alle fall, har mer med hva hvert enkelt individ er vant til å gjøre. Rasen som helhet har absolutt ikke mistet interessen for vann, selv om den interessen kanskje ligger på et annet nivå (eller.. ikke nivå heller, på en annen måte kan man vel si) enn hos f.eks. retrieverene.

Oppdretteren min driver litt med vannarbeid, noen er flinkere enn andre av de hundene hun har, men alle sammen viser interesse for vann. Men noen av individene utmerker seg som bedre brukshunder i vann, hvis du skjønner hva jeg vil fram til.

Vi vant forresten vannarbeidskonkurranse (uoffisiell, selvsagt) for helt nybegynnere på portistreff i 2007! Kjempemoro! *skryte*

[Klementin]

Jeg er enig i at spaniel er mer vimsete og selvstendige enn retrieverene. Og uenig i at alle individer av portugisiske vannhunder har interesse for vann (har hørt om flere som ikke har det, og med min portis måtte vi jobbe en del med henne for å få dette frem).

[charlotte]

Tusen takk for svar!

Jeg holder nå på å sy sammen oppgaven, men ble sittende å gruble på en sak som jeg håper dere kan hjelpe meg med

På wikipedia står retriveren regnet sammen med spaniel og vannhunder som en apporterende og støtende fuglehundrase. Jeg får liksom ikke det til å stemme at retrieveren er en støtende fuglehund i og med at alle plasser hvor jeg leser om retriever står det at jobben til retrieveren først begynner når byttet er felt... Så da er spørsmålet...er retrieveren en støtende fuglehund eller ikke..?

Retrieveren er lite brukbar som støtende, den er kun apportende og jobben dens starter ikke før skuddet treffer fuglen og den faller mot bakken/vannet.

En annen ting; på jaktprøver for retrievere er det bare unghunder som skal prøves i vann, mens i AK og elite er det sjelden de prøves i vann lenger. På NM er ikke vann en del av prøven. På en jaktprøve i england blir dem ikke prøvd i vann i det hele tatt. Kun på eng, stubbåker, kål åker osv.