Gå til innhold
Hundesonen.no

Vannhunder og apporterende hunder


Kennel XO

Recommended Posts

spaniel vs retreiver utifra de jeg har trent. Så er spaniel mere mot setteren ja. De er mer på nesearbeid og "vimsete", har også en naturlig større avstand til fører. Retrieveren er lettere å få på nett og mer fokusert når den først jobber enn spanielen.

Det er jo enorm forkjell på disse rasene og indivder der imellom. ser stor forkjell på avl gjennom bare 10 siste årene. Og f.eks der labrador og golden har skillte linjer, så har tolleren ikke det og du vil finne større skala mellom individene der hvor de "samme" linjene brukes i jakt/bruks som til utstilling. Flere av spanielnene har også jaktlinjer som en ikke kan sammenligne med den "vanlige".

Jeg er ikke helt enig der altså... Nå snakker jeg kun utifra min egen spanielrase, men jeg ser virkelig ikke settertendeser hos mine, og heller ikke hos de andre hundene jeg kjenner av samme rase. De har ikke stor avstand til fører, de er ikke mer vimsete enn retrieverne jeg har trent med og de er absolutt ikke mindre på nett enn de retrieverne jeg har sett. Og ja, jeg har sett en del retrievere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg særlig erfaring på område, men jeg tenkte bare å tilføre en komentar om det med å være sikker i vann eller ikke. Da hovawarten min var valp/unghund var hun virkelig redd for vann. Nyttet ikke å lokke henne i det hele tatt. Men etter at hun rundet 2 år og ble mere voksen, så ble hun generelt mere voksen og mere selvsikker, og plutselig gikk hun bare ut i vannet og badet selv. Og etter å ha funnet ut at det ikke var farlig, ble hun en skikkelig badenymfe.. Så kanskje vannskrekk har noe med modenhet/selvsikkerhet å gjøre også?? :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kjenner ikke jeg til retriever-rasene spesielt godt, men kjenner til en oppdretter av Golden som også har en spaniel (Clumber), som skriver på sin blogg at retrieverne henger mer sammen og sammen med eieren på tur, mens Clumberen går helt egne veier og søker selvstendig.

Innen Spanielrasene er det nok også store forskjeller, den første Cockeren min var breddfull av jakt- og søkslyst, og virrete så det monnet. Ganske setterlik, egentlig, bortsett fra at den naturlig ikke gikk så langt ut fra meg i søket. Den var også mer virrete å trene med, den "datt ut" i hytt og pine, type oj sommerfugl oj spennende lukt, oj en bekk etc etc. Clumberen kan glemme at jeg er der, og dra på egne og veldig lange søksekskursjoner, men den er mye mer målrettet og ikke vimsete som sådan. Når den er motivert, detter den heller ikke ut så lett under trening,- men den detter liksom skikkelig når den først gjør det..

Clumbere har også tendens til å være hardere i bittet enn andre spaniels. Før i tiden ble man vel frarådet å trene draleker og slikt med spaniels for å beholde det myke grepet,- om det har noe for seg kan sikkert diskuteres :-)

Felles for dem alle er at de var/er fullstendig bananas når det gjelder vann. Den lille, svarte Cocker-djevelen klarte å sende en gammel dame på sykkel til sykehus. Sånn kan det gå når man sykler i veien for en Cocker som skal bade :rolleyes: De har også alle (En bunch med Cockere og en Clumber) bare hoppet uti og badet og svømt etter beste evne første gang de så vann.

PS. Jeg mener da også at retrieverne sånn per definisjon er apporterende mens spaniels er støtende, selv om de jo sikkert kan trenes til å brukes både før og etter skudd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her tenker jeg at individforskjeller og avl er ganske avgjørende, ja. Man kan heller ikke forvente at en portis skal ha allverdens av originale egenskaper når alt oppdretterne bryr seg om er utstilling. Så de som virkelig er "slik de var" er ofte enkeltindivider, litt sånn tilfeldig.

Jeg syns det er litt pussig å lese her om vannhunder og andre vannarbeidende hunder som ikke er glade i vann? Når jeg ser på havanaisene mine ville jeg trodd at vanninteressen var noe som satt ganske sterkt i genene. Min rase har jo vært selskapshund hundrevis av år, men interessen for vann ser ut til å henge godt i ennå. Alle mine tre har hatt et spesielt forhold til vann. Pablo har en sterk interesse for å gjete (eller noe sånt) ender i vannet. Han var 12 uker da jeg fikk han og det tok ikke lange tiden før han labbet uti og la seg ned i vannet på grunna. Det hjalp sikkert at han hadde Isak som veileder. Isak var så ekstremt fiksert på apportering i vann at jeg måtte begrense/unngå hele aktiviteten. Han begynte å svømme på eget initiativ da han var valp. Halen gikk som en propell (holdt opp over vannet, var det en vannhundgreie?) Han fikk panikk ved en anledning og etter det svømte han ikke noe særlig, men var fortsatt helt vill etter å være i vannet. Theo var ikke vant til vann da jeg overtok han (3 år gammel), men han fant fort ut at dette måtte han bare prøve. Han kunne holde på i det uendelige med å finne "skatter" på bunnen på grunna og dukket hodet under om nødvendig. Han svømte ikke så mye, men kunne trå til innimellom.

Nå har jo ikke jeg forsøkt å drive med organisert vannarbeid med dem, men når man finner så sterk dragning mot vann og vannaktiviteter hos en selskapsrase, så er det rart at disse egenskapene skal forsvinne så lett fra raser som inntil nylig har vært avlet for formålet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, for all del - kjærlighet for vann ser jeg i så og si alle individer av rasen. Men det med å klare å jobbe i vann er det ikke alle som får til like godt. MEN det tror jeg, foreløpig i alle fall, har mer med hva hvert enkelt individ er vant til å gjøre. Rasen som helhet har absolutt ikke mistet interessen for vann, selv om den interessen kanskje ligger på et annet nivå (eller.. ikke nivå heller, på en annen måte kan man vel si) enn hos f.eks. retrieverene.

Oppdretteren min driver litt med vannarbeid, noen er flinkere enn andre av de hundene hun har, men alle sammen viser interesse for vann. Men noen av individene utmerker seg som bedre brukshunder i vann, hvis du skjønner hva jeg vil fram til.

Vi vant forresten vannarbeidskonkurranse (uoffisiell, selvsagt) for helt nybegynnere på portistreff i 2007! Kjempemoro! :hug: *skryte*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar!

Jeg holder nå på å sy sammen oppgaven, men ble sittende å gruble på en sak som jeg håper dere kan hjelpe meg med :icon_clapping:

På wikipedia står retriveren regnet sammen med spaniel og vannhunder som en apporterende og støtende fuglehundrase. Jeg får liksom ikke det til å stemme at retrieveren er en støtende fuglehund i og med at alle plasser hvor jeg leser om retriever står det at jobben til retrieveren først begynner når byttet er felt... Så da er spørsmålet...er retrieveren en støtende fuglehund eller ikke..?

Retrieveren er lite brukbar som støtende, den er kun apportende og jobben dens starter ikke før skuddet treffer fuglen og den faller mot bakken/vannet.

En annen ting; på jaktprøver for retrievere er det bare unghunder som skal prøves i vann, mens i AK og elite er det sjelden de prøves i vann lenger. På NM er ikke vann en del av prøven. På en jaktprøve i england blir dem ikke prøvd i vann i det hele tatt. Kun på eng, stubbåker, kål åker osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...