Gå til innhold
Hundesonen.no

Vannhunder og apporterende hunder


Kennel XO

Recommended Posts

spaniel vs retreiver utifra de jeg har trent. Så er spaniel mere mot setteren ja. De er mer på nesearbeid og "vimsete", har også en naturlig større avstand til fører. Retrieveren er lettere å få på nett og mer fokusert når den først jobber enn spanielen.

Det er jo enorm forkjell på disse rasene og indivder der imellom. ser stor forkjell på avl gjennom bare 10 siste årene. Og f.eks der labrador og golden har skillte linjer, så har tolleren ikke det og du vil finne større skala mellom individene der hvor de "samme" linjene brukes i jakt/bruks som til utstilling. Flere av spanielnene har også jaktlinjer som en ikke kan sammenligne med den "vanlige".

Jeg er ikke helt enig der altså... Nå snakker jeg kun utifra min egen spanielrase, men jeg ser virkelig ikke settertendeser hos mine, og heller ikke hos de andre hundene jeg kjenner av samme rase. De har ikke stor avstand til fører, de er ikke mer vimsete enn retrieverne jeg har trent med og de er absolutt ikke mindre på nett enn de retrieverne jeg har sett. Og ja, jeg har sett en del retrievere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg særlig erfaring på område, men jeg tenkte bare å tilføre en komentar om det med å være sikker i vann eller ikke. Da hovawarten min var valp/unghund var hun virkelig redd for vann. Nyttet ikke å lokke henne i det hele tatt. Men etter at hun rundet 2 år og ble mere voksen, så ble hun generelt mere voksen og mere selvsikker, og plutselig gikk hun bare ut i vannet og badet selv. Og etter å ha funnet ut at det ikke var farlig, ble hun en skikkelig badenymfe.. Så kanskje vannskrekk har noe med modenhet/selvsikkerhet å gjøre også?? :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kjenner ikke jeg til retriever-rasene spesielt godt, men kjenner til en oppdretter av Golden som også har en spaniel (Clumber), som skriver på sin blogg at retrieverne henger mer sammen og sammen med eieren på tur, mens Clumberen går helt egne veier og søker selvstendig.

Innen Spanielrasene er det nok også store forskjeller, den første Cockeren min var breddfull av jakt- og søkslyst, og virrete så det monnet. Ganske setterlik, egentlig, bortsett fra at den naturlig ikke gikk så langt ut fra meg i søket. Den var også mer virrete å trene med, den "datt ut" i hytt og pine, type oj sommerfugl oj spennende lukt, oj en bekk etc etc. Clumberen kan glemme at jeg er der, og dra på egne og veldig lange søksekskursjoner, men den er mye mer målrettet og ikke vimsete som sådan. Når den er motivert, detter den heller ikke ut så lett under trening,- men den detter liksom skikkelig når den først gjør det..

Clumbere har også tendens til å være hardere i bittet enn andre spaniels. Før i tiden ble man vel frarådet å trene draleker og slikt med spaniels for å beholde det myke grepet,- om det har noe for seg kan sikkert diskuteres :-)

Felles for dem alle er at de var/er fullstendig bananas når det gjelder vann. Den lille, svarte Cocker-djevelen klarte å sende en gammel dame på sykkel til sykehus. Sånn kan det gå når man sykler i veien for en Cocker som skal bade :rolleyes: De har også alle (En bunch med Cockere og en Clumber) bare hoppet uti og badet og svømt etter beste evne første gang de så vann.

PS. Jeg mener da også at retrieverne sånn per definisjon er apporterende mens spaniels er støtende, selv om de jo sikkert kan trenes til å brukes både før og etter skudd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her tenker jeg at individforskjeller og avl er ganske avgjørende, ja. Man kan heller ikke forvente at en portis skal ha allverdens av originale egenskaper når alt oppdretterne bryr seg om er utstilling. Så de som virkelig er "slik de var" er ofte enkeltindivider, litt sånn tilfeldig.

Jeg syns det er litt pussig å lese her om vannhunder og andre vannarbeidende hunder som ikke er glade i vann? Når jeg ser på havanaisene mine ville jeg trodd at vanninteressen var noe som satt ganske sterkt i genene. Min rase har jo vært selskapshund hundrevis av år, men interessen for vann ser ut til å henge godt i ennå. Alle mine tre har hatt et spesielt forhold til vann. Pablo har en sterk interesse for å gjete (eller noe sånt) ender i vannet. Han var 12 uker da jeg fikk han og det tok ikke lange tiden før han labbet uti og la seg ned i vannet på grunna. Det hjalp sikkert at han hadde Isak som veileder. Isak var så ekstremt fiksert på apportering i vann at jeg måtte begrense/unngå hele aktiviteten. Han begynte å svømme på eget initiativ da han var valp. Halen gikk som en propell (holdt opp over vannet, var det en vannhundgreie?) Han fikk panikk ved en anledning og etter det svømte han ikke noe særlig, men var fortsatt helt vill etter å være i vannet. Theo var ikke vant til vann da jeg overtok han (3 år gammel), men han fant fort ut at dette måtte han bare prøve. Han kunne holde på i det uendelige med å finne "skatter" på bunnen på grunna og dukket hodet under om nødvendig. Han svømte ikke så mye, men kunne trå til innimellom.

Nå har jo ikke jeg forsøkt å drive med organisert vannarbeid med dem, men når man finner så sterk dragning mot vann og vannaktiviteter hos en selskapsrase, så er det rart at disse egenskapene skal forsvinne så lett fra raser som inntil nylig har vært avlet for formålet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, for all del - kjærlighet for vann ser jeg i så og si alle individer av rasen. Men det med å klare å jobbe i vann er det ikke alle som får til like godt. MEN det tror jeg, foreløpig i alle fall, har mer med hva hvert enkelt individ er vant til å gjøre. Rasen som helhet har absolutt ikke mistet interessen for vann, selv om den interessen kanskje ligger på et annet nivå (eller.. ikke nivå heller, på en annen måte kan man vel si) enn hos f.eks. retrieverene.

Oppdretteren min driver litt med vannarbeid, noen er flinkere enn andre av de hundene hun har, men alle sammen viser interesse for vann. Men noen av individene utmerker seg som bedre brukshunder i vann, hvis du skjønner hva jeg vil fram til.

Vi vant forresten vannarbeidskonkurranse (uoffisiell, selvsagt) for helt nybegynnere på portistreff i 2007! Kjempemoro! :hug: *skryte*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar!

Jeg holder nå på å sy sammen oppgaven, men ble sittende å gruble på en sak som jeg håper dere kan hjelpe meg med :icon_clapping:

På wikipedia står retriveren regnet sammen med spaniel og vannhunder som en apporterende og støtende fuglehundrase. Jeg får liksom ikke det til å stemme at retrieveren er en støtende fuglehund i og med at alle plasser hvor jeg leser om retriever står det at jobben til retrieveren først begynner når byttet er felt... Så da er spørsmålet...er retrieveren en støtende fuglehund eller ikke..?

Retrieveren er lite brukbar som støtende, den er kun apportende og jobben dens starter ikke før skuddet treffer fuglen og den faller mot bakken/vannet.

En annen ting; på jaktprøver for retrievere er det bare unghunder som skal prøves i vann, mens i AK og elite er det sjelden de prøves i vann lenger. På NM er ikke vann en del av prøven. På en jaktprøve i england blir dem ikke prøvd i vann i det hele tatt. Kun på eng, stubbåker, kål åker osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...