Gå til innhold
Hundesonen.no

Blodøre og behandling


SFX

Recommended Posts

Da har Even vært hos veterinær igjen, og han sa som vi mente - det har blitt noe bedre. Det virker litt mykere, ikke så sprengt.

Derfor mente veterinær at vi skulle la ham gå i fjorten dager til (men uten øredråpene nå), for å se om det nå går bort av seg selv.

Pappa tok opp hva vi gjør om det ikke går over, og veterinær mente da fremdeles et kjapt snitt og narkose. Pappa var flink og skisserte sprøyte og kortison, men veterinær kvier seg sterkt for det pga dårlige erfaringer tidligere.

Spørsmålet nå blir derfor: Bør vi finne en annen veterinær med en gang til å få tømt det pokkers øret, eller skal vi se an fjorten dagers tid til om det går over?

Går det ikke over i løpet av disse dagene, finner vi en annen veterinær, der er pappa og jeg heldigvis helt enig. Spørsmålet er om en skal avvente, siden det har blitt noe bedre. Even ser altså ikke ut til å merke noe til det; ingen kløe, risting eller andre ting. Men han kan jo ha vondt/ubehag uten å si noe om det. What to do? :whistle:

Igjen, jeg vet ingenting om blodøre- så mitt første spørsmål er : Kan Evens øre bli verre av å gå ubehandlet? Vil en slik venteperiode kunne forårsake at muligheten for å tømme øret forsvinner?

Hvis JA, dette kan skje- så hadde jeg funnet meg en annen vet og få tømt det fordømrade øret umiddelbart.

Hvis NEI, kan kun bli bedre- så ville jeg ventet og så etter 14 dager krevd at den stae veterinæren tømte øret uten å snitte..(og gått kjapt til en annen vet dersom staingen fortsatte å være sta)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en tanke som slo meg nå.. Hva med en lokalbedøvelse der han har tenkt å snitte? Even må vel ikke ned i full narkose for det, han skal vel ikke skjære opp hele øret? Eller hva med sånn krem de smører på unger (og *kremt* noen ganger voksne) når de er redd for å ta blodprøver eller lignende? Er det englekrem de kaller det? Bedøver huden ihvertfall..

Jeg hadde nekta å legge bikkja i narkose (men så legger ikke jeg Dina i narkose heller, så sant det ikke blir absolutt 100 % nødvendig - hun kjempa sånn i mot når vi fjerna tannstein etter første kullet at jeg trodde hun skulle stryke med.. Og jeg er ikke pysete, jeg var med å kastrerte både huskyen og Zarten), det burde ikke være nødvendig for å tømme et øre? Det blir litt overkill for min del, omtrent som om de skulle legge meg i narkose hver gang de tømmer et ledd for væske (og det gjør vi jo med ujevne mellomrom :rolleyes: ). Om Even er håndterbar (og det er jo ofte gamle gubber), så kan da ikke det være nødvendig? Du kan jo tilby veterinæren å ha på han munnkurv (det er jo ofte fingra sine de er redd for :whistle: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For all del - ingen neddoping hvis ikke det er livsnødvendig! Vi har akkurat nesten mistet Kendo på grunn av noe så banalt som en tannrens, så la øret være til dere finner en veterinær som først vil prøve tapping og kortison! Vi har i alle fall fått oss en skikkelig tankevekker (og lærepenge), som nesten tok fra oss vår kjære venn...

Oj, håper alt er bare bra med Kendo nå! En tannrens skal jo være som du sier banalt og rutinemessig.

Det er ingen grunn til å legge så gamle hunder i narkose, for noe som kan løses på andre måter.

Jeg vet ikke... kunne det vært interessant å prøve homeopati mens dere venter ? Ikke alle har tro på det, men hvis det er interessant kunne du jo sendt en pm...

Det er jo ikke mangel på løsninger som er problemet her, ellers takk for tilbudet.

Jeg får se Even i morgen, og sjekker da om øret er blitt noe bedre på den uka det har gått siden sist. Hvis ikke, drar vi til en annen veterinær på mandag.

Igjen, jeg vet ingenting om blodøre- så mitt første spørsmål er : Kan Evens øre bli verre av å gå ubehandlet? Vil en slik venteperiode kunne forårsake at muligheten for å tømme øret forsvinner?

Hvis JA, dette kan skje- så hadde jeg funnet meg en annen vet og få tømt det fordømrade øret umiddelbart.

Hvis NEI, kan kun bli bedre- så ville jeg ventet og så etter 14 dager krevd at den stae veterinæren tømte øret uten å snitte..(og gått kjapt til en annen vet dersom staingen fortsatte å være sta)

Det er det jeg ikke vet - og nå har det jo allerede gått tre uker siden jeg oppdaget det, uten at det er gått tilbake av seg selv, så jeg tenker at mandag blir det å dra til en annen veterinær. Vi har fått anbefaling om en vet som i hvert fall før har brukt sprøyte og kortison på blodøre, så skal ringe ham over helga.

Han behandlet faktisk pappa'n til Even for det samme, så jeg mobber eieren for at det er arv og hans skyld :whistle:

Bare en tanke som slo meg nå.. Hva med en lokalbedøvelse der han har tenkt å snitte? Even må vel ikke ned i full narkose for det, han skal vel ikke skjære opp hele øret? Eller hva med sånn krem de smører på unger (og *kremt* noen ganger voksne) når de er redd for å ta blodprøver eller lignende? Er det englekrem de kaller det? Bedøver huden ihvertfall..

Jeg hadde nekta å legge bikkja i narkose (men så legger ikke jeg Dina i narkose heller, så sant det ikke blir absolutt 100 % nødvendig - hun kjempa sånn i mot når vi fjerna tannstein etter første kullet at jeg trodde hun skulle stryke med.. Og jeg er ikke pysete, jeg var med å kastrerte både huskyen og Zarten), det burde ikke være nødvendig for å tømme et øre? Det blir litt overkill for min del, omtrent som om de skulle legge meg i narkose hver gang de tømmer et ledd for væske (og det gjør vi jo med ujevne mellomrom :rolleyes: ). Om Even er håndterbar (og det er jo ofte gamle gubber), så kan da ikke det være nødvendig? Du kan jo tilby veterinæren å ha på han munnkurv (det er jo ofte fingra sine de er redd for ;) ).

Pappas faste veterinær mener altså at det skal være narkose. Men som jeg sier over - jeg ber pappa dra til den andre dyrlegen på mandag, så vi blir ferdig med dette.

Even burde være meget håndterbar, han slår meg som litt sau av og til (men så er han jo lobotomert, stakkars - han ble tatt ut med keisersnitt, og veterinæren kom til å snitte ham litt i bakhodet da fosterposen skulle åpnes, så lille nyfødte valpen kom med tre bloddråper), og jeg tror ikke han vet at en kan protestere på noe og være vanskelig. Men han kan jo overraske...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øret til Even er tømt, og det gikk smertefritt, kjapt og lett.

Men, veterinæren påpekte at tennene til gutten burde fikses, de har forfalt enormt. Og vår vanlige veterinær har hele tiden sagt at slikt skjer, det er ikke noe å gjøre med, gamle hunder får stygge tenner. Mens denne veterinæren mente at tennene kunne forgifte Even, fordi det var tannkjøttbetennelse og fare for at råtne røtter kunne sende gifter rundt i kroppen på Even. Den vanlige veterinæren mente at tannkjøttbetennelsen var ubotelig, mens den andre veterinæren mente det var lett å fikse, men at to av tennene er så ille at de bør trekkes. Og da kommer vi til det stygge narkoseordet...

Men, denne veterinæren skjønte veldig godt vår bekymring, han ville minimere narkosen så godt det lot seg gjøre, og om jeg forsto det riktig ha det lokalt og ikke i hele hunden. Even vil være bevisst, og da bør de jo kunne merke om noe skjer? (I motsetning til forrige veterinær som skulle dope fullstendig ned for blodørets skyld)

Så da er spørsmålet: Skal en legge ham i narkose nå, og ta sjansen på at det går bra. Eller skal en risikere å se på at han forgiftes og visner sakte av noe som kan fikses?

Og denne gangen heller jeg sterkt mot lettere narkose. Han er i fin form nå, han er sprek og på humør, han er en kødden leken sak, og har vært det lenge. Det ble tatt blodprøver som viser at alt er normalt i blant annet lever og nyrer (som nesten er unormalt for en så gammel hund, sa veterinæren), de skal også ta urinprøve før eventuell operasjon for å ha sjekket alt, og det virket som om de ville sikre i hue og rævva at han ville tåle det før de gjorde noe mer.

En vet selvfølgelig aldri hvor lenge en har ham, skal en ta en operasjon på en hund som har fjorten dager igjen? Men han kan jo leve i to år til, og da er det jo verdt det - særlig hvis manglende operasjon vil kunne korte ned på livet hans, eller redusere kvaliteten/gi ubehag.

Jeg føler at dette handler mer om dyrevern enn blodøret gjorde, særlig når det ikke er andre alternativ enn ikke å gjøre noe.

Og denne veterinæren hadde ikke mye pent å si om gammel veterinærs råd og tidligere behandlinger, dette burde vært gjort noe med for lenge siden, sa han.

Innspill?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det er vanskelig rett og slett. Narkosen går sikkert bra, men jeg er også bekymret for selve tanntrekkinga.

Har vært gjennom det samme med Clara (da hun var 12 år og 4 mnd) - tennene ble trukket - og det 'gikk bra', men det gikk ikke helt bra likevel..

Hun fikk prolaps av nedre øyelokk som hang veldig, og hun ble veldig rød i øyet.

I tillegg fikk hun en adferdsendring direkte etter operasjonen. Stressnivået økte veldig - mye pesing, hun la seg og reiste seg i et sett. Hun sov ikke om natten - pep og ulte veldig mye og begynte også å ødelegge en god del ting. Det har hun aldri gjort før.

Tilbake til veterinær kunne de ikke skjønne dette helt, men hun ble satt på smertestillende for å se - og det hadde ingen effekt.

Så hun var sånn nesten et halvt år - på høsten ble hun endelig bra igjen, sov og roet seg. Øyelokket trakk seg også opp igjen.

(Hun fikk behandling med akupunktur i mellomtiden også.)

Jeg har i etterkant hørt at det er fort gjort å komme borti noen nerver under tanntrekking og at det kan være sammenhengen. Har også hørt om en annen hund som fikk problemer etter en slik operasjon.

Mens for de fleste er det sikkert 'rutine' og fort gjort - og ikke noe å tenke på..

Men jeg ville ihvertfall nevne vår opplevelse.

Kan du evt forhøre deg med en tredje veterinær? Bare for å få vite om situasjonen i munnen hans er overdrevet eller ikke ?

For er det fare for blodforgiftning det er snakk om, må man jo gjøre noe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det er vanskelig rett og slett. Narkosen går sikkert bra, men jeg er også bekymret for selve tanntrekkinga.

Har vært gjennom det samme med Clara (da hun var 12 år og 4 mnd) - tennene ble trukket - og det 'gikk bra', men det gikk ikke helt bra likevel..

Hun fikk prolaps av nedre øyelokk som hang veldig, og hun ble veldig rød i øyet.

I tillegg fikk hun en adferdsendring direkte etter operasjonen. Stressnivået økte veldig - mye pesing, hun la seg og reiste seg i et sett. Hun sov ikke om natten - pep og ulte veldig mye og begynte også å ødelegge en god del ting. Det har hun aldri gjort før.

Tilbake til veterinær kunne de ikke skjønne dette helt, men hun ble satt på smertestillende for å se - og det hadde ingen effekt.

Så hun var sånn nesten et halvt år - på høsten ble hun endelig bra igjen, sov og roet seg. Øyelokket trakk seg også opp igjen.

(Hun fikk behandling med akupunktur i mellomtiden også.)

Jeg har i etterkant hørt at det er fort gjort å komme borti noen nerver under tanntrekking og at det kan være sammenhengen. Har også hørt om en annen hund som fikk problemer etter en slik operasjon.

Mens for de fleste er det sikkert 'rutine' og fort gjort - og ikke noe å tenke på..

Men jeg ville ihvertfall nevne vår opplevelse.

Kan du evt forhøre deg med en tredje veterinær? Bare for å få vite om situasjonen i munnen hans er overdrevet eller ikke ?

For er det fare for blodforgiftning det er snakk om, må man jo gjøre noe..

Takk for innspill - en må jo alltid være forberedt på worst case, og ha tatt den runden med seg selv.

For Even gjelder det fortenner, om det gjør noen forskjell - innbiller meg at nervene er mindre i nærheten av øyet der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja fortenner er nok bedre. Clara trakk noen jeksler og en hjørnetann..

Krysser fingre for godgutten deres :icon_confused:

(også må jeg bare legge til at jeg tenkte på nerver generelt - ikke bare til øyne.. Men håper jeg tar feil når jeg er redd det skal kunne være skummelt, det er jo en vanlig operasjon, som regel ukomplisert :sleep: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...