Gå til innhold
Hundesonen.no

Blodøre og behandling


SFX

Recommended Posts

Skrevet
Da har Even vært hos veterinær igjen, og han sa som vi mente - det har blitt noe bedre. Det virker litt mykere, ikke så sprengt.

Derfor mente veterinær at vi skulle la ham gå i fjorten dager til (men uten øredråpene nå), for å se om det nå går bort av seg selv.

Pappa tok opp hva vi gjør om det ikke går over, og veterinær mente da fremdeles et kjapt snitt og narkose. Pappa var flink og skisserte sprøyte og kortison, men veterinær kvier seg sterkt for det pga dårlige erfaringer tidligere.

Spørsmålet nå blir derfor: Bør vi finne en annen veterinær med en gang til å få tømt det pokkers øret, eller skal vi se an fjorten dagers tid til om det går over?

Går det ikke over i løpet av disse dagene, finner vi en annen veterinær, der er pappa og jeg heldigvis helt enig. Spørsmålet er om en skal avvente, siden det har blitt noe bedre. Even ser altså ikke ut til å merke noe til det; ingen kløe, risting eller andre ting. Men han kan jo ha vondt/ubehag uten å si noe om det. What to do? :whistle:

Igjen, jeg vet ingenting om blodøre- så mitt første spørsmål er : Kan Evens øre bli verre av å gå ubehandlet? Vil en slik venteperiode kunne forårsake at muligheten for å tømme øret forsvinner?

Hvis JA, dette kan skje- så hadde jeg funnet meg en annen vet og få tømt det fordømrade øret umiddelbart.

Hvis NEI, kan kun bli bedre- så ville jeg ventet og så etter 14 dager krevd at den stae veterinæren tømte øret uten å snitte..(og gått kjapt til en annen vet dersom staingen fortsatte å være sta)

Skrevet

Bare en tanke som slo meg nå.. Hva med en lokalbedøvelse der han har tenkt å snitte? Even må vel ikke ned i full narkose for det, han skal vel ikke skjære opp hele øret? Eller hva med sånn krem de smører på unger (og *kremt* noen ganger voksne) når de er redd for å ta blodprøver eller lignende? Er det englekrem de kaller det? Bedøver huden ihvertfall..

Jeg hadde nekta å legge bikkja i narkose (men så legger ikke jeg Dina i narkose heller, så sant det ikke blir absolutt 100 % nødvendig - hun kjempa sånn i mot når vi fjerna tannstein etter første kullet at jeg trodde hun skulle stryke med.. Og jeg er ikke pysete, jeg var med å kastrerte både huskyen og Zarten), det burde ikke være nødvendig for å tømme et øre? Det blir litt overkill for min del, omtrent som om de skulle legge meg i narkose hver gang de tømmer et ledd for væske (og det gjør vi jo med ujevne mellomrom :rolleyes: ). Om Even er håndterbar (og det er jo ofte gamle gubber), så kan da ikke det være nødvendig? Du kan jo tilby veterinæren å ha på han munnkurv (det er jo ofte fingra sine de er redd for :whistle: ).

Skrevet
For all del - ingen neddoping hvis ikke det er livsnødvendig! Vi har akkurat nesten mistet Kendo på grunn av noe så banalt som en tannrens, så la øret være til dere finner en veterinær som først vil prøve tapping og kortison! Vi har i alle fall fått oss en skikkelig tankevekker (og lærepenge), som nesten tok fra oss vår kjære venn...

Oj, håper alt er bare bra med Kendo nå! En tannrens skal jo være som du sier banalt og rutinemessig.

Det er ingen grunn til å legge så gamle hunder i narkose, for noe som kan løses på andre måter.

Jeg vet ikke... kunne det vært interessant å prøve homeopati mens dere venter ? Ikke alle har tro på det, men hvis det er interessant kunne du jo sendt en pm...

Det er jo ikke mangel på løsninger som er problemet her, ellers takk for tilbudet.

Jeg får se Even i morgen, og sjekker da om øret er blitt noe bedre på den uka det har gått siden sist. Hvis ikke, drar vi til en annen veterinær på mandag.

Igjen, jeg vet ingenting om blodøre- så mitt første spørsmål er : Kan Evens øre bli verre av å gå ubehandlet? Vil en slik venteperiode kunne forårsake at muligheten for å tømme øret forsvinner?

Hvis JA, dette kan skje- så hadde jeg funnet meg en annen vet og få tømt det fordømrade øret umiddelbart.

Hvis NEI, kan kun bli bedre- så ville jeg ventet og så etter 14 dager krevd at den stae veterinæren tømte øret uten å snitte..(og gått kjapt til en annen vet dersom staingen fortsatte å være sta)

Det er det jeg ikke vet - og nå har det jo allerede gått tre uker siden jeg oppdaget det, uten at det er gått tilbake av seg selv, så jeg tenker at mandag blir det å dra til en annen veterinær. Vi har fått anbefaling om en vet som i hvert fall før har brukt sprøyte og kortison på blodøre, så skal ringe ham over helga.

Han behandlet faktisk pappa'n til Even for det samme, så jeg mobber eieren for at det er arv og hans skyld :whistle:

Bare en tanke som slo meg nå.. Hva med en lokalbedøvelse der han har tenkt å snitte? Even må vel ikke ned i full narkose for det, han skal vel ikke skjære opp hele øret? Eller hva med sånn krem de smører på unger (og *kremt* noen ganger voksne) når de er redd for å ta blodprøver eller lignende? Er det englekrem de kaller det? Bedøver huden ihvertfall..

Jeg hadde nekta å legge bikkja i narkose (men så legger ikke jeg Dina i narkose heller, så sant det ikke blir absolutt 100 % nødvendig - hun kjempa sånn i mot når vi fjerna tannstein etter første kullet at jeg trodde hun skulle stryke med.. Og jeg er ikke pysete, jeg var med å kastrerte både huskyen og Zarten), det burde ikke være nødvendig for å tømme et øre? Det blir litt overkill for min del, omtrent som om de skulle legge meg i narkose hver gang de tømmer et ledd for væske (og det gjør vi jo med ujevne mellomrom :rolleyes: ). Om Even er håndterbar (og det er jo ofte gamle gubber), så kan da ikke det være nødvendig? Du kan jo tilby veterinæren å ha på han munnkurv (det er jo ofte fingra sine de er redd for ;) ).

Pappas faste veterinær mener altså at det skal være narkose. Men som jeg sier over - jeg ber pappa dra til den andre dyrlegen på mandag, så vi blir ferdig med dette.

Even burde være meget håndterbar, han slår meg som litt sau av og til (men så er han jo lobotomert, stakkars - han ble tatt ut med keisersnitt, og veterinæren kom til å snitte ham litt i bakhodet da fosterposen skulle åpnes, så lille nyfødte valpen kom med tre bloddråper), og jeg tror ikke han vet at en kan protestere på noe og være vanskelig. Men han kan jo overraske...

Skrevet

Øret til Even er tømt, og det gikk smertefritt, kjapt og lett.

Men, veterinæren påpekte at tennene til gutten burde fikses, de har forfalt enormt. Og vår vanlige veterinær har hele tiden sagt at slikt skjer, det er ikke noe å gjøre med, gamle hunder får stygge tenner. Mens denne veterinæren mente at tennene kunne forgifte Even, fordi det var tannkjøttbetennelse og fare for at råtne røtter kunne sende gifter rundt i kroppen på Even. Den vanlige veterinæren mente at tannkjøttbetennelsen var ubotelig, mens den andre veterinæren mente det var lett å fikse, men at to av tennene er så ille at de bør trekkes. Og da kommer vi til det stygge narkoseordet...

Men, denne veterinæren skjønte veldig godt vår bekymring, han ville minimere narkosen så godt det lot seg gjøre, og om jeg forsto det riktig ha det lokalt og ikke i hele hunden. Even vil være bevisst, og da bør de jo kunne merke om noe skjer? (I motsetning til forrige veterinær som skulle dope fullstendig ned for blodørets skyld)

Så da er spørsmålet: Skal en legge ham i narkose nå, og ta sjansen på at det går bra. Eller skal en risikere å se på at han forgiftes og visner sakte av noe som kan fikses?

Og denne gangen heller jeg sterkt mot lettere narkose. Han er i fin form nå, han er sprek og på humør, han er en kødden leken sak, og har vært det lenge. Det ble tatt blodprøver som viser at alt er normalt i blant annet lever og nyrer (som nesten er unormalt for en så gammel hund, sa veterinæren), de skal også ta urinprøve før eventuell operasjon for å ha sjekket alt, og det virket som om de ville sikre i hue og rævva at han ville tåle det før de gjorde noe mer.

En vet selvfølgelig aldri hvor lenge en har ham, skal en ta en operasjon på en hund som har fjorten dager igjen? Men han kan jo leve i to år til, og da er det jo verdt det - særlig hvis manglende operasjon vil kunne korte ned på livet hans, eller redusere kvaliteten/gi ubehag.

Jeg føler at dette handler mer om dyrevern enn blodøret gjorde, særlig når det ikke er andre alternativ enn ikke å gjøre noe.

Og denne veterinæren hadde ikke mye pent å si om gammel veterinærs råd og tidligere behandlinger, dette burde vært gjort noe med for lenge siden, sa han.

Innspill?

Skrevet

Jeg syntes det er vanskelig rett og slett. Narkosen går sikkert bra, men jeg er også bekymret for selve tanntrekkinga.

Har vært gjennom det samme med Clara (da hun var 12 år og 4 mnd) - tennene ble trukket - og det 'gikk bra', men det gikk ikke helt bra likevel..

Hun fikk prolaps av nedre øyelokk som hang veldig, og hun ble veldig rød i øyet.

I tillegg fikk hun en adferdsendring direkte etter operasjonen. Stressnivået økte veldig - mye pesing, hun la seg og reiste seg i et sett. Hun sov ikke om natten - pep og ulte veldig mye og begynte også å ødelegge en god del ting. Det har hun aldri gjort før.

Tilbake til veterinær kunne de ikke skjønne dette helt, men hun ble satt på smertestillende for å se - og det hadde ingen effekt.

Så hun var sånn nesten et halvt år - på høsten ble hun endelig bra igjen, sov og roet seg. Øyelokket trakk seg også opp igjen.

(Hun fikk behandling med akupunktur i mellomtiden også.)

Jeg har i etterkant hørt at det er fort gjort å komme borti noen nerver under tanntrekking og at det kan være sammenhengen. Har også hørt om en annen hund som fikk problemer etter en slik operasjon.

Mens for de fleste er det sikkert 'rutine' og fort gjort - og ikke noe å tenke på..

Men jeg ville ihvertfall nevne vår opplevelse.

Kan du evt forhøre deg med en tredje veterinær? Bare for å få vite om situasjonen i munnen hans er overdrevet eller ikke ?

For er det fare for blodforgiftning det er snakk om, må man jo gjøre noe..

Skrevet
Jeg syntes det er vanskelig rett og slett. Narkosen går sikkert bra, men jeg er også bekymret for selve tanntrekkinga.

Har vært gjennom det samme med Clara (da hun var 12 år og 4 mnd) - tennene ble trukket - og det 'gikk bra', men det gikk ikke helt bra likevel..

Hun fikk prolaps av nedre øyelokk som hang veldig, og hun ble veldig rød i øyet.

I tillegg fikk hun en adferdsendring direkte etter operasjonen. Stressnivået økte veldig - mye pesing, hun la seg og reiste seg i et sett. Hun sov ikke om natten - pep og ulte veldig mye og begynte også å ødelegge en god del ting. Det har hun aldri gjort før.

Tilbake til veterinær kunne de ikke skjønne dette helt, men hun ble satt på smertestillende for å se - og det hadde ingen effekt.

Så hun var sånn nesten et halvt år - på høsten ble hun endelig bra igjen, sov og roet seg. Øyelokket trakk seg også opp igjen.

(Hun fikk behandling med akupunktur i mellomtiden også.)

Jeg har i etterkant hørt at det er fort gjort å komme borti noen nerver under tanntrekking og at det kan være sammenhengen. Har også hørt om en annen hund som fikk problemer etter en slik operasjon.

Mens for de fleste er det sikkert 'rutine' og fort gjort - og ikke noe å tenke på..

Men jeg ville ihvertfall nevne vår opplevelse.

Kan du evt forhøre deg med en tredje veterinær? Bare for å få vite om situasjonen i munnen hans er overdrevet eller ikke ?

For er det fare for blodforgiftning det er snakk om, må man jo gjøre noe..

Takk for innspill - en må jo alltid være forberedt på worst case, og ha tatt den runden med seg selv.

For Even gjelder det fortenner, om det gjør noen forskjell - innbiller meg at nervene er mindre i nærheten av øyet der.

Skrevet

Ja fortenner er nok bedre. Clara trakk noen jeksler og en hjørnetann..

Krysser fingre for godgutten deres :icon_confused:

(også må jeg bare legge til at jeg tenkte på nerver generelt - ikke bare til øyne.. Men håper jeg tar feil når jeg er redd det skal kunne være skummelt, det er jo en vanlig operasjon, som regel ukomplisert :sleep: )

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...