Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva skal jeg gjøre?


Sju

Recommended Posts

(ikke helt sikker på om jeg kunne tatt denne under valpeprat eller noe, men om den passer bedre et annet sted får noen flytte den...)

Det tok meg over et halvt år å få overtalt pappa til å la meg kjøpe hund. Jeg vil ikke si jeg maste meg til det, for det føler jeg ikke at jeg gjorde, jeg maste aldri, jeg bare argumenterte for alle de gode tingene som følger med.

Nå har Heikki vært her i 13 dager, og pappa snakka med meg i dag og fortalte at han de siste to ukene har begynt å skjønne veldig godt hvorfor han ikke ville ha hund i utgangspunktet. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for at det skal bli lettere for ham å ha hund i hus... Jeg går ut med Heikki 10-15 ganger om dagen, jeg leker med ham, passer på når han skal ha mat, jeg koser med ham, sjekker at han alltid har vann, jeg børster ham, øver på å klippe klør, jeg trener ham og jeg gjør vel egentlig alt annet enn å være i samme rom som ham når jeg dusjer eller må levere noe på skolen eller lignende. Vi har ei dør mellom stua og gangen, som er lukket nesten hele tiden, så Heikki har rommet mitt, gangen og gjesterommet å boltre seg på mesteparten av tiden. Da sitter jeg på rommet mitt, altså.

Pappa sa at det han helst vil er å levere ham tilbake til oppdretter, samtidig som han skjønner at dette med hund sitter ganske dypt hos meg. Pappa sliter like mye med depresjoner og stress som det jeg gjør, og jeg skjønner at når han kommer hjem fra jobb, har laga middag og rydda oppvask, at han egentlig bare vil sette seg ned med en bok, en film eller litt musikk og slappe av. Han greier ikke å slappe av med Heikki i huset, fordi han stadig er bekymra for hva dyret driver med... Jeg vil jo at pappa skal ha det bra, og jeg skjønner på et vis hvor han vil hen, men samtidig er det helt uaktuelt for meg å bare kvitte meg med hunden min. Det ideelle hadde jo nesten vært om han kunne bodd hos noen andre til han ble litt større og lærte seg å tisse ute/ikke tygge på ting/være alene hjemme/generell folkeskikk, men jeg skjønner ikke helt hvordan det skulle gå til...

Hva kan jeg gjøre? Hva bør jeg gjøre? Bør jeg gi ham tilbake til oppdretter og heller finne meg en voksen hund? Kan jeg sette ham ut hos noen i nærheten et halvårs tid mens jeg betaler alt av mat og veterinærutgifter? Skal jeg drite i hva pappa sier og bare fortsette som jeg gjør nå?

Dette ble kort og rotete forklart, jeg kan sikkert prøve å gå mer innpå det etterhvert, om det blir behov for det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 141
  • Created
  • Siste svar

Du kan la pappan din prate med meg? >_<

Neida, jeg vet kanskje ikke helt hvordan han har det siden jeg ikke har slitt med depresjoner og forsåvidt ikke stress, men jeg har jo mine "ting" som at jeg har vært svært opptatt av å ha "kontroll" over livet og at alt skulle være nøyaktig slik jeg planla det. Dermed gikk jo jeg på en hardcore smell når bikkja kom i hus. Jeg ble som han, klarte ikke slappe av, var konstant i "beredskap" for hva som kunne skje, var sliten etc.

Men, det blir FORT bedre! Nå er det kanskje lettere for personen som ønska seg bikkja å se slik bedring, og det er om mulig tyngre å ha det slik nå på vinteren (jeg bodde omtrent ute hele sommeren med hunden), men alt er mulig å gjøre! Hvis du faktisk holder hunden "unna" faren din ved å ha han på avgrensede rom, at du gjør alt uten at faren din trenger å være noe spesielt involvert i det, så setter jeg mine penger på at dere bare skal fortsette med det dere har i dag. Eneste som kan stresse han på noen måte vil jo i så måte være tissing inne, men jeg vil tro at han blir husrein hvert øyeblikk... 4 - 5 mnds alder skjer gjerne gjennombruddet.

Heikki er jo bitteliten og "tom" i hodet nå. Men de lærer vanvittig fort når man først får slikt i gang! Vet ikke hvor ille det er, men prøv å "hold in there". :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hm.. vanskelig situasjon altså. Det er jo slitsomt med valp i hus, det skal være slitsomt med valp i hus.. men alt er jo bare perioder, Kan du ikke forklare han det? at det går over og blir bedre... Si det er som en baby i hus nå i starten,men at spedbarns perioden går fort over. En valp snur jo litt opp ned på hverdagen, det blir liksom ikke mye ro og få med en valp som er overalt og tygger på alt osv..

Men jeg ville nok ikke gitt opp så fort, prøve og sette deg med med din far og snakke med han, forklare han dette med valpeperioden, at det blir ikke og føles sånn hele tiden...

Men må si jeg syntes du er flink som ikke bare setter deg på bakbeina , men prøver og vise hensyn til din far også, det er stort synte jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner jo faren din godt... Det ER stress med valp, og er man deprimert på forhånd, så hjelper det lite med et ekstra stress moment i hus. Var jo en grunn til at jeg desverre solgte igjen min Luna såpass fort som jeg gjorde.

MEN, forskjellen her er jo at i mitt tilfelle var det JEG som hadde ansvar for hunden. Hos dere er det DEG. Og det virker jo absolutt som om du virkelig tar det ansvaret bra!

Kan du snakke med faren din om dette? Spørre konkret hva det er han ikke takler? Med tanke på at DU tar vare på hunden liksom?

er det stundene han i tilfelle må være litt alene med han som er vanskelige? Eller er det det at han er usikker på om du klarer å passe nok på valpenleg? Er det i tilfelle mulig for deg å gjøre enda mer? (misforstå meg rett, jeg syns du gjør kjempe mye og virker veldig flink :o )

Håper virkelig dere finner en løsning på dette.. Som som Wretch også sier.. Dette er en periode nå så blir det bedre. Og valp blir stor trygg hund som klarer seg bra osv.

I tilegg er det jo jul noe. Depresjoner smeller jo gjerne ekstra mye i da, så be din far om å gi deg NOE mer tid. Snart er det nyttår, og om ikke lenge kommer våren. Da ser man som oftest mye lysere på ting. Ikke sant?

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil det hjelpe din far om du feks investerer i ett par sett med kompostbinger fra Biltema, lager en valpegrind og har Heikki der når du ikke er aktivt sammen med ham ?

Da er jo omgivelsene og valpen beskyttet for hverandre og kanskje det er litt lettere for far å senke skuldrene ?

Etterhvert som småen vokser til og han blir mer aktiv er vi jo også nærmere vår/sommer og det vil bli enklere å være mer ute osv.

Eller om du kjenner noen som kan stille som avlastningshjem slik at far får en pause ? Nå bor vi kanskje litt langt unna, ellers kan jeg sikkert pase småen din litt om det skulle knipe :)

Lykke til !!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan la pappan din prate med meg? >_<

Neida, jeg vet kanskje ikke helt hvordan han har det siden jeg ikke har slitt med depresjoner og forsåvidt ikke stress, men jeg har jo mine "ting" som at jeg har vært svært opptatt av å ha "kontroll" over livet og at alt skulle være nøyaktig slik jeg planla det. Dermed gikk jo jeg på en hardcore smell når bikkja kom i hus. Jeg ble som han, klarte ikke slappe av, var konstant i "beredskap" for hva som kunne skje, var sliten etc.

Men, det blir FORT bedre! Nå er det kanskje lettere for personen som ønska seg bikkja å se slik bedring, og det er om mulig tyngre å ha det slik nå på vinteren (jeg bodde omtrent ute hele sommeren med hunden), men alt er mulig å gjøre! Hvis du faktisk holder hunden "unna" faren din ved å ha han på avgrensede rom, at du gjør alt uten at faren din trenger å være noe spesielt involvert i det, så setter jeg mine penger på at dere bare skal fortsette med det dere har i dag. Eneste som kan stresse han på noen måte vil jo i så måte være tissing inne, men jeg vil tro at han blir husrein hvert øyeblikk... 4 - 5 mnds alder skjer gjerne gjennombruddet.

Heikki er jo bitteliten og "tom" i hodet nå. Men de lærer vanvittig fort når man først får slikt i gang! Vet ikke hvor ille det er, men prøv å "hold in there". :)

Jeg har jo snakka med ham om at den første perioden blir vanskelig og slitsom, og som du sier blir det litt vanskeligere nå på vinteren, med regn og snø og 20 kuldegrader også videre... Jeg tror også pappa bekymrer seg litt over at han er så liten, for da kan han liksom krype under sofaen for eksempel. Nå har vi gjort om stua litt så han ikke har så lett for å komme frem overalt, og jeg bruker antityggsprayen ganske flittig på ledninger og sånt. Jeg tror at han innerst inne skjønner at det går over etterhvert, men jeg mener nå også at litt av greia med å være deprimert er at man ikke alltid greier å se lyset i enden av tunnelen, så...

Jeg merker jo selv at jeg har vært veldig sliten de siste to ukene, hender jeg har sovna litt på dagene og sånt, noe jeg aldri gjorde før. På den annen side håper jeg pappa ser etterhvert at jeg faktisk føler meg mye bedre nå, jeg har mer energi nå enn det jeg hadde for en måned siden, og det syns jeg nesten jeg kan takke Heikki for. Så jeg håper og tror at når "gjennombruddet" kommer og han ser at jeg har godt av noe å holde på med blir ting litt lettere for ham også...

hm.. vanskelig situasjon altså. Det er jo slitsomt med valp i hus, det skal være slitsomt med valp i hus.. men alt er jo bare perioder, Kan du ikke forklare han det? at det går over og blir bedre... Si det er som en baby i hus nå i starten,men at spedbarns perioden går fort over. En valp snur jo litt opp ned på hverdagen, det blir liksom ikke mye ro og få med en valp som er overalt og tygger på alt osv..

Men jeg ville nok ikke gitt opp så fort, prøve og sette deg med med din far og snakke med han, forklare han dette med valpeperioden, at det blir ikke og føles sånn hele tiden...

Men må si jeg syntes du er flink som ikke bare setter deg på bakbeina , men prøver og vise hensyn til din far også, det er stort synte jeg!

Vi snakka jo om det en del før vi var og henta'n, men jeg var nok mer forberedt enn ham, siden jeg har hatt valp før, og det meste han har hatt hund noen gang var da vi passa hunden til mamma i to dager... Problemet ble vel litt at jeg sa ting kom til å gå over, og så har det ikke gått over så fort som han trodde det skulle. Nå har han fått låne to valpebøker jeg har, så han kan lese litt mer i dem og tolde de opplysningene der på egen måte istedet for å høre alt fra meg om hvordan ting skal gå...

Og nei, jeg kan liksom ikke bare si at "sånn er det, nå har jeg hund og sånn er det bare!", vi bor jo sammen (eller, jeg bor hos pappa, egentlig...) og jeg skylder pappa en hel del av mange grunner, så hadde blitt gærent av meg å ikke høre, liksom...

Skjønner jo faren din godt... Det ER stress med valp, og er man deprimert på forhånd, så hjelper det lite med et ekstra stress moment i hus. Var jo en grunn til at jeg desverre solgte igjen min Luna såpass fort som jeg gjorde.

MEN, forskjellen her er jo at i mitt tilfelle var det JEG som hadde ansvar for hunden. Hos dere er det DEG. Og det virker jo absolutt som om du virkelig tar det ansvaret bra!

Kan du snakke med faren din om dette? Spørre konkret hva det er han ikke takler? Med tanke på at DU tar vare på hunden liksom?

er det stundene han i tilfelle må være litt alene med han som er vanskelige? Eller er det det at han er usikker på om du klarer å passe nok på valpenleg? Er det i tilfelle mulig for deg å gjøre enda mer? (misforstå meg rett, jeg syns du gjør kjempe mye og virker veldig flink ;) )

Håper virkelig dere finner en løsning på dette.. Som som Wretch også sier.. Dette er en periode nå så blir det bedre. Og valp blir stor trygg hund som klarer seg bra osv.

I tilegg er det jo jul noe. Depresjoner smeller jo gjerne ekstra mye i da, så be din far om å gi deg NOE mer tid. Snart er det nyttår, og om ikke lenge kommer våren. Da ser man som oftest mye lysere på ting. Ikke sant?

;)

Det er nok de gangene han må være alene og ha ansvaret for Heikki at det er vanskeligst. Jeg fikk bare fri fra skolen en uke, så denne uka skulka jeg en dag og gikk tidlig hjem de andre dagene, pluss at vi hadde skoleavslutning i går og i dag, så veldig korte dager... Jeg tror kanskje at når jeg begynner å gjøre alt igjen nå i ferien, at det blir lettere for pappa å ha ham her. For som han sa i stad, det verste er jo nesten at det er av og til han er fantastisk søt og morsom å ha med å gjøre.

Jeg tror også han er en smule bekymra for at jeg ikke skal greie alt ansvaret selv. Jeg kan jo innrømme med en gang at jeg ofte er veldig lat av meg og glemmer både lekser og husarbeid og alt mulig annet, og selv om jeg har blitt mye flinkere de siste to årene tror jeg pappa sitter litt igjen i "Vanja greier ikke noen ting" perioden og egentlig ikke har tro på meg, Det jeg sa til ham i stad er at når jeg bare har hatt ham i to uker nå og atpåtil delt ansvaret med ham en av de ukene, kan han nesten ikke uttale seg mye om hvor mye ansvar jeg egentlig tar her. Jeg er jo også veldig sta, og nå som et av mitt livs høyeste ønsker har gått i oppfyllelse skal det mye til for at jeg bare kaster det bort og gir opp.

Vil det hjelpe din far om du feks investerer i ett par sett med kompostbinger fra Biltema, lager en valpegrind og har Heikki der når du ikke er aktivt sammen med ham ?

Da er jo omgivelsene og valpen beskyttet for hverandre og kanskje det er litt lettere for far å senke skuldrene ?

Etterhvert som småen vokser til og han blir mer aktiv er vi jo også nærmere vår/sommer og det vil bli enklere å være mer ute osv.

Eller om du kjenner noen som kan stille som avlastningshjem slik at far får en pause ? Nå bor vi kanskje litt langt unna, ellers kan jeg sikkert pase småen din litt om det skulle knipe :P

Lykke til !

Jeg vet ikke helt med slik valpegrind, siden han likevel blir litt stressa selv om døra mellom stua og gangen er igjen. Men det kunne nok vært en idé å ha en valpegrind i stua når de to er alene, da kan pappa gå på do eller på kjøkkenet uten at Heikki følger etter i hæla på'n, noe som jo blir litt irriterende etterhvert. Jeg kan jo snakke med ham om det, egentlig...

Jeg skjønte jo egentlig lenge før vi engang hadde "fått tak i" en valp, at det aller lureste nok hadde vært å vente til sommeren med hund, men samtidig følte jeg det var nødvendig for meg å ha valp/hund nå i vinter... Som jeg skrev lenger opp her har han gitt meg mer energi og noe å finne på, og det blir jo en positiv måte å holde depresjonen litt i sjakk på. Nå er jeg aldri alene heller, som gjør at jeg føler meg bedre fordi depresjonen har det med å "slå ut" verst når jeg er ensom eller kjeder meg etc. Hadde flere panikkanfall forrige vinter og orka overhodet ikke tanken på en slik alenevinter til!

Pappa syntes visst ikke avlastningshjem var noen dum idé, sånn om ting ikke blir lettere utover den neste måneden nå... Men han er jo litt sta/sær han også, så jeg tror han egentlig vil at jeg skal beholde Heikki og ha det bra, han vil bare egentlig ha en voksen og rolig hund... Så han har sagt at nå prøver vi, han trengte bare en utblåsning og tok litt av.

Ellers så kjenner jeg ingen, nei... Men det går vel an å legge ut en annonse et sted, egentlig, og finne noen i nærheten, dersom det er sånn det blir. Pappa har sagt at om det blir til at vi "låner ham bort" litt skal han jo fortsette å betale for maten og eventuelle veterinærutgifter etc, så jeg kan jo definitivt se at det kan gå an. Vil jo gjerne ha noe ganske nære da, men jeg skal huske på deg om det skulle bli veldig vanskelig, Landy :o Tusen takk!

Og takk til alle sammen, egentlig! Har roa meg litt nå, ble bare veldig redd akkurat i stad...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt med slik valpegrind, siden han likevel blir litt stressa selv om døra mellom stua og gangen er igjen. Men det kunne nok vært en idé å ha en valpegrind i stua når de to er alene, da kan pappa gå på do eller på kjøkkenet uten at Heikki følger etter i hæla på'n, noe som jo blir litt irriterende etterhvert. Jeg kan jo snakke med ham om det, egentlig...

Jeg skjønte jo egentlig lenge før vi engang hadde "fått tak i" en valp, at det aller lureste nok hadde vært å vente til sommeren med hund, men samtidig følte jeg det var nødvendig for meg å ha valp/hund nå i vinter... Som jeg skrev lenger opp her har han gitt meg mer energi og noe å finne på, og det blir jo en positiv måte å holde depresjonen litt i sjakk på. Nå er jeg aldri alene heller, som gjør at jeg føler meg bedre fordi depresjonen har det med å "slå ut" verst når jeg er ensom eller kjeder meg etc. Hadde flere panikkanfall forrige vinter og orka overhodet ikke tanken på en slik alenevinter til!

Pappa syntes visst ikke avlastningshjem var noen dum idé, sånn om ting ikke blir lettere utover den neste måneden nå... Men han er jo litt sta/sær han også, så jeg tror han egentlig vil at jeg skal beholde Heikki og ha det bra, han vil bare egentlig ha en voksen og rolig hund... Så han har sagt at nå prøver vi, han trengte bare en utblåsning og tok litt av.

Ellers så kjenner jeg ingen, nei... Men det går vel an å legge ut en annonse et sted, egentlig, og finne noen i nærheten, dersom det er sånn det blir. Pappa har sagt at om det blir til at vi "låner ham bort" litt skal han jo fortsette å betale for maten og eventuelle veterinærutgifter etc, så jeg kan jo definitivt se at det kan gå an. Vil jo gjerne ha noe ganske nære da, men jeg skal huske på deg om det skulle bli veldig vanskelig, Landy :) Tusen takk!

Og takk til alle sammen, egentlig! Har roa meg litt nå, ble bare veldig redd akkurat i stad...

Så godt å høre at du har det litt roligere igjen :o

Du vet, en slik valpegrind kan lages stor (under 100lappen for 4 elementer på Biltema) og settes i stua slik at småen er der hvor dere er, men samtidig på et mer avgrenset område. Mulig det gjør det litt lettere for din far når de er alene feks ?

Som sagt, trenger dere avlastning er det bare å si i fra, Toiwo har garantert ikke noe i mot besøk ;)

Håper virkelig dere finner en bra måte å komme gjennom valpetiden på !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kan du ikke høre om noen kan/har lyst til å passe han noen timer på dagen når du er på skolen da?

Nå er det jo juleferie fram til 4. januar eller noe da, så det er ikke noe problem lenger... Hvis ikke er mannen til bestemor både sykemeldt om dagen og hundegal, så blir det krise kan jeg jo spørre pent om han kan være der... Det ordner seg nok, ble bare noe sinnsykt nervøs da pappa kom inn her og mer eller mindre sa at nå ville han kaste ut bikkja...

Jeg har hørt at hund får stressnivået til å synke og at det er BRA for stressa personer å ha kontakt med hund? Si det til han.

Tror det kommer litt an på hva slags menneske man er? Jeg merker jo veldig godt at jeg for eksempel ikke tenker så mye når vi sitter og koser, så for meg demper det jo stresset betraktelig med lillegull, men pappa er nok mer opptatt av ledningene til stereoanlegget, liksom...

Hvor gammel er du? Du kunne jo ha vurdert å flytte ut?

Er 18 år, og ja, jeg kunne flytta ut, sånn sett. Problemet er at jeg har ingen jobb, utsikter for å få noen jobb med det første og absolutt ingen penger. Hadde vel 140 000 på en sparekonto en gang, men hva som skjedde med dem vil jeg ikke snakke om...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er 18 år, og ja, jeg kunne flytta ut, sånn sett. Problemet er at jeg har ingen jobb, utsikter for å få noen jobb med det første og absolutt ingen penger. Hadde vel 140 000 på en sparekonto en gang, men hva som skjedde med dem vil jeg ikke snakke om...

Det ville kanskje blitt det beste for dere alle. Min far var ikke helt positiv til at jeg skulle kjøpe enda en hund - og selv om han faktisk er "hundemenneske" og elsker hunden den dag i dag, så flyttet jeg ut. Men uten jobb og penger er det selvsagt ikke så lett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å lette på din fars hverdag og så kan dere jo i lag sette opp husets plikter og lage en fordelingsplan på oppdrag i huset og prate om hvordan det skal gjøres og fordeles. Dere er jo to ganske voksne mennesker som bor sammen i huset så det er jo da rett å fordele på arbeidet, og inviter gjerne din far med ut på det som er koselig med hunden og gå tur ilag.

Sett gjerne opp en detaljert ukeplan der alle plikter inngår:

- Skole

- Lekser

- Tid til hunden

- Husplikter

- Fritid, venner er og viktig.

Evaluer planen hver uke med din far om hvordan det fungerer og om noe trenger justering. En god ting er å krysse av på planen hver dag, hva som ble gjort, og om planen ikke ble fulgt, noter hvorfor (Man kan ikke få alt til å fungere på en plan, men det hjelper å sette på papiret hva som ikke fungerte)

En ukeplan hjelper å sette plikter og tid i system slik at det er lett å forholde seg til hvem som gjør hva og når. Forutsigbarhet er alltid bra for å få stabilitet i livet og det er lettere å forholde seg til. Det skaper trygghet.

Nå er det jo Juleferie en periode fra skolen og i løpet av den klarer nok valpen å være hjemme alene til skolen starter igjen. Sett opp binge til valpen på dagene, og legg avispapir i den når skolen starter igjen. Kan være den har uhell men det er ingen krise.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg flyttet faktisk ut for å få meg hund. Neida, men det hadde mye å si. Men så har jeg en jobb og studielån som betaler for leien og alt det andre.

Men hunden ble bestilt idet jeg fikk en telefon fra megleren om at leiligheten var vår. Men jeg vet at pappa hadde vært veldig lik din far i det tillfelle (med mindre jeg hadde kjøpt en setter som de kan bruke til jakt).

Ikke gi opp ihvertfall! Men det med avlastningshjem den første valpetiden hørtes ikke så dumt ut, hvis det skulle bli så ille for faren din da.

Men det ser jo ut til at det har blitt bedre allerede. Man blir jo ofte kjemperedd når man hører at bikkja kanskje må ut..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff ikke greit det her.. :)

Mamma var vanvittig lei av Marco etter et par uker, men så var jo jeg heldig med at hun på forhånd hadde sagt at vi skulle dele ansvar for ham, noe jeg er veldig glad for. De første ukene er tøffe.. Det er kanskje ikke noe trøst å si til faren din, men det blir bedre.

Håper det ordner seg, veldig trist om du skulle måtte levert han tilbake da.. :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hørt at hund får stressnivået til å synke og at det er BRA for stressa personer å ha kontakt med hund? Si det til han.

Ja, det stemmer nok. Men det er klart ikke noe som slår inn automatisk.. Og spesielt ikke når det er tale om en valp.

Når det er sagt, jeg synes at du (Sju) takler dette usedvanlig godt! All ære til deg for det bånd og den respekten du viser til din far. Jeg tror nok at du og han vil komme frem til en forståelse rundt dette, når det har roet seg litt ned. Valpegrinden er forøvrig en god ide. Da kan Heiki styre på med sitt uten at din far må sitte på tuppen av stolen for å følge med underveis. At dører må huskes å lukkes er en helt annen sak og der er jeg absolutt enig i at det er mega stressende :) Jeg synes ikke det er en god ide å anbefale deg om å sette himmel og jord i bevegelse for å flytte fra en person som tydeligvis betyr så mye for deg bare for en hund. Og når du har et slikt forhold til din far, så tror jeg også at han roer seg og ser poenget om litt.

Pust med magen og gi din far en god klem fra meg for at han hører etter når du forklarer ham situasjonen. Jeg tror nok at du vil beholde Heiki og din far vil roe seg ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ut fra mitt syn så bor dere sammen, du er hans datter og selv om du er blitt myndig så har du ingen jobb og ingen penger, så det er helt naturlig at du skal føle deg hjemme hos din far og ikke tenke at du bor hos ham. Det jeg mener er at dere bor sammen, det er ditt hjem like mye som det er hans hjem. Det er slik jeg ser det.

Jeg hadde faktisk blitt ganske sint om min far hadde sagt til meg at han vurderte å sende valpen tilbake etter 14 dager. Det er han som er den voksne så han bør oppføre seg som en voksen. Beklager om jeg trakker på noen tær nå, det er ikke meningen. Jeg mener at når man er den voksne så skal man ikke true med å sende hunden tilbake etter 14 dager, ikke når datteren hans er blitt glad i hunden og ønsket seg den i mange år, og fått tillatelse til å kjøpe den. Jeg synes det er dårlig gjort, og jeg synes ikke han tar nok hensyn til deg. Her gjelder det å være løsningsorientert og prøve å finne ut hvordan det kan fungere best mulig, og det er ikke utelukkende ditt ansvar, men et felles ansvar.

Slik mitt reaksjonsmønster er ville jeg som sagt blitt sint, jeg ville sagt at dette er ikke noe okei å si, det er dårlig gjort å stille sin datter i en slik situasjon og gi henne dårlig samvittighet når hun har gjort sitt beste og ikke skjønner hva annet hun kunne gjort annerledes. Om en har så mye i mot hund burde man ikke sagt ja i utganspunktet, det er den voksnes ansvar å forutse hvordan ting kommer til å bli og gjøre seg opp en mening om å la være eller å satse, og eventuelt takle de utfordringene det bærer med seg.

Jeg synes han burde ta mer hensyn til deg, dine følelser og dine behov. Om du ikke har fortalt ham at å ha hun hjelper på din psykiske helse, så gjør det. Dere har tydligvis et åpent forhold om dette, så du kan spille litt på at han vet hvordan du har det osv. Som du ser har jeg ingen veldig gode tips, men jeg ville bare si til deg at det er lov å være sint, det er lov å være skuffet og det hadde hvertfall jeg blitt om det hadde skjedd meg. Selv om du er glad i faren din og ønsker at han skal ha det best mulig sett i lys hans psykiske helse, så ikke glem deg selv og dine behov. Ikke vær så forståelsesfull at du ikke ser når han gjør noe feil eller urettferdig. For det er ikke sikkert han ser det selv. Ja, det var en liten tale fra meg :rolleyes: Håper ikke jeg gjorde deg sint eller noe nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok ikke så enkelt å alltid ta hensyn til andre når man er deprimert :) Kanskje han har en dårlig periode eller hadde en veldig dårlig dag?

Hvis det var til meg så er jeg fullt klar over det du sier, men det betyr ikke at man skal tåle alt mulig. Det går an å forstå hvorfor en person gjør som den gjør, men på samme tid ikke akseptere det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo jeg en gammel dame, eller gammel nok til å være mamman din, iallfall. Det første som slo meg var at det måtte vært kjempekoselig for dere å gå på valpekurs sammen. Ikke for at faren din på noen måte skulle ta over hunden, men for at han skulle få en sjanse til å knytte bånd til den, oppleve hundens utvikling i felleskap med deg og dermed få glede av hundeholdet. Han sa jo ja til hund og det må han stå for. Det er det voksne skal. Stå for det de sier. Ellers er ikke vårt ord noen ting verdt. Nå er ikke jeg noen ekspert på psykiske lidelser, men å komme seg ut med bikkja og sette noen andre enn seg selv i sentrum, kan kanskje være lurt, det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du har fått mange nyttige tips allerede, så jeg skal egentlig ikke tilføye noe mer. Jeg vil bare si at jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon (for meg løste det seg til slutt heldigvis), og jeg vil bare ønske deg lykke til. Vi krysser fingre og labber for at dette får et heldig utfall! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler veldig med deg, men du har allerede fått masse bra tips og feedback fra andre her, så jeg har ikke så veldig mye å tilføye jeg heller..

Men da jeg fikk min valp i sommer, var det litt omvendt av hva du beskriver. Jeg vil ikke gå så mye inn på det, for det blir litt for personlig. Men jeg fikk meg ett lite slag i trynet, det var JEG som følte det slik som faren din gjør. Jeg som hadde ønsket meg den hunden så sterkt og hadde vært villig til å ofre masse for at drømmen om egen hund skulle gå i oppfyllelse. De første to-tre ukene var tøffe! Og ikke fordi valpen min var så strevsom, han var en liten engel egenltig. Men jeg fikk litt sjokk av ansvaret jeg hadde tatt på meg, og det at jeg omtrent ikke kunne forlate han ett minutt i begynnelsen. Det virket så stort på en måte. Jeg hadde lyst til å gi han tilbake jeg. Og det var pappa som måtte ta den praten med meg, som du har tatt/tar med faren din. Han sa rett og slett at jeg ikke fikk lov å levere hunden tilbake. Han visste at jeg kom til å angre meg noe grusomt, og han pressierte flere ganger for meg at det er bare den første tiden som er veldig tøff.

Og han hadde så rett! Jeg er jo så glad i den hunden nå, at bare tanken på at jeg faktisk hadde lyst til å gi han fra meg gjør at jeg blir kvalm og får lyst til å grine. Nå ville jeg ikke gitt han bort for alle pengene i verden, han er noe av det beste som har skjedd meg!

Så la faren din få litt tid på seg, til å knytte bånd og bli glad i hunden. Og avlast han så mye som mulig.. Jeg bor ikke hjemme, men jeg bodde hjemme hos mamma og pappa i sommer rett etter jeg fikk valpen, fordi jeg bor i blokk.. Rett og slett lettere med do-treningen når man bare kan åpne døra og gå ut, enn når man må ned masse trapper :D Og noe som hjalp meg veldig den tiden der jeg følte at alt var bare hund, hund, hund og ikke noe tid til noe annet var at pappa eller noen andre tok han noen timer, mens jeg fikk dratt bort en tur eller gjort noe annet. Så minst mulig ansvar på faren din er nok lurt.

Lykke til! :) Jeg håper dette ordner seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi satte oss ned og snakka ordentlig om det i går kveld. Pappa sa at et par ting han hadde sagt tidligere på dagen var mer sånn "in the heat of the moment", og han understreka ganske tydelig at nei, han skal ikke tvinge meg til å levere hunden tilbake eller noe. Mamma ringte meg jo også beleilig nok i går ettermiddag og skjønte at noe var gærent, så vi snakka litt vi også, og mamma fikk snakka litt med pappa etc. Ting ordner seg.

Men jeg merker jo at i går og i dag har jeg slitt ræva av meg for å følge med på Heikki og at han ikke gjør noe gærent, og likevel er det visst min skyld at han flyr ut i stua og tisser når jeg til slutt blei så tissetrengt at jeg måtte løpe på do en tur. Det virker ikke som pappa helt skjønner at jeg er nødt til å blunke innimellom, jeg kan ikke følge med på Heikki 24 timer i døgnet, 60 minutter i timen. I natt fikk jeg nesten ikke sove fordi jeg var redd for at Heikki skulle begynne å pipe og irritere pappa...

Jeg vurderer seriøst å sette ham ut "til låns" et par måneder nå, mye for å slippe kommentarer og press fra pappa. Jeg merker så godt at pappa egentlig ikke vil ha ham her, det stresser meg noe helt sinnsykt (selv om jeg tror ikke han egentlig er klar over det), noe som igjen stresser lillegull, så han igjen bare gjør pappa mer lei, og sånn går det i sirkel... Hadde jeg visst det skulle bli sånn hadde jeg heller kjøpt meg en hamster og venta med hund til jeg flytta, men gjort er gjort og jeg snur ikke nå!

Takk, dere, for fine råd og sånt! Pappa skjønte ikke helt hva poenget med valpegrind skulle være eller hvor vi skulle ha den, valpekurs utgår ihvertfall noen måneder fremover på grunn av utrolig dårlig råd her i heimen om dagen, og jeg prøver jo å snakke med ham, men vi er ikke helt på bølgelengde, merker jeg...

Jeg får prøve noen dager til uten å gå fra vettet, tror jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...