Hunder som passer på deres syke eier

[Zoey]

Zoey merker også veldig godt på meg om jeg er syk, eller i dårlig humør..

Om jeg er syk blir hun også syk..eller..sympatisyk som jeg pleier å si..

Da ligger hun i sofaen eller senga sammen med med helt til jeg er frisk igjen..

Blir jeg spysjuk så ligger hun på badegulvet klin inntil meg, og viker ikke ett sekund.. Det er hyggelig det, i å med at de fleste andre menneskevennene mine stikker med halen mellom beina når det er snakk om spy

Om jeg er i dårlig humør, eller lei meg, så prøver hun alltid å dra meg i gang med ett eller annet! Hun nekter meg å sitte stille og synes synd på meg selv. Da begynner hun å trikse, eller snakke, og drasser med seg alle lekene sine opp til meg for at jeg skal leke, eller hun bare krever å få komme ut å leke!

Så uansett hvor trist å lei jeg er så må jeg bare smile av de tapre forsøkene på å muntre meg opp

[patricia]

Blir helt rørt av disse historiene, jeg har opplevd lignende med flere av mi ne hunder. Derfor setter jeg så umåtelig pris på dem? De er mine lykkepiller, min hjertemedisin og mine muntrasjonsråd, flere av dem har vist en utrolig empati og følsomhet. Også mot hverandre: For mange år siden måtte en av tispene mine gjennom en stor operasjon. Da hun våknet og begynte å sjangle rundt, var de tre andre rundt henne og formelig støttet henne omkring.

Ute i hagen holdt de seg hele tiden i nærheten, de sov tett inntil henne, og passet på at hun ikke var alene.

Først når stingene ble tatt og gamlemor var på beina igjen, slappet de av. Hadde der vært noe som helst slinger i valsen i rangsystemet dem imellom, hadde de alle tiders sjanse til å ta rotta på sjefen sin, men det var der ikke antydning til.

Etter at en av mine tøffe hanhunder viste en umåtelig omsorg for min niese (hun hadde alvorlig kjærlighetssorg og lå bare på sofan og gråt), så har jeg litt ærefrykt for disse utrolige dyrene våre.

[Poter]

Blir helt rørt av disse historiene, jeg har opplevd lignende med flere av mi ne hunder. Derfor setter jeg så umåtelig pris på dem? De er mine lykkepiller, min hjertemedisin og mine muntrasjonsråd, flere av dem har vist en utrolig empati og følsomhet. Også mot hverandre: For mange år siden måtte en av tispene mine gjennom en stor operasjon. Da hun våknet og begynte å sjangle rundt, var de tre andre rundt henne og formelig støttet henne omkring.

Ute i hagen holdt de seg hele tiden i nærheten, de sov tett inntil henne, og passet på at hun ikke var alene.

Først når stingene ble tatt og gamlemor var på beina igjen, slappet de av. Hadde der vært noe som helst slinger i valsen i rangsystemet dem imellom, hadde de alle tiders sjanse til å ta rotta på sjefen sin, men det var der ikke antydning til.

Etter at en av mine tøffe hanhunder viste en umåtelig omsorg for min niese (hun hadde alvorlig kjærlighetssorg og lå bare på sofan og gråt), så har jeg litt ærefrykt for disse utrolige dyrene våre.

Fantastisk

[PsychoLynx]

Har fortsatt mest slike erfaringer fra kattene jeg da.. Og bortsett fra at Psycho er som en klegg på meg når jeg ikke er i form, så tok det dem (både Luc og Psycho) ca 1 min før de lå oppå Bridie når hun kom hjem fra veterinæren, nyoperert i fjor høst. Og der lå de til Bridie begynte å gå rundt igjen.

[JailyTina]

For noen år siden var jeg sinnsykt dårlig i jula og på nyttårsaften. Dette var mens Ella fortsatt levde. Når jeg ble dårlig dro jeg hjem til mamma og okkuperte rommet mitt der. Den jula fikk jeg en skikkelig runde med noe virusgreier som satte seg i magen min. Hadde sinnsykt vondt og den ene natta var jeg så dårlig at legen fra legevakta kom hjem til oss i steden for at vi dro ned. Ella og de to pusene merket at formen min var skikkelig lite bra. Dermed var jeg aldri alene i senga mi. Neida. Der var Ella på armen min, Lillepus (eldste pusen) lå inntil nakken min og Amiga (datteren til Lillepus) krøllet seg rundt/mellom/over/under beina mine. De beveget seg ytterst lite de 6 dagene jeg lå der. Ella skulle bare så vidt utenfor døra for å gjøre fra seg og så nektet hun å gå lenger. Skulle nemlig inn igjen til meg.

Lillepus har alltid vært veldig var på hvordan humøret mitt har vært generelt. (Okey, hun er ikke en hund, men likevel) Hun har vært en vanvittig god pus å ha gjennom årene. Blir veldig tomt når hun er borte. (Hun ble født året jeg begynte i 2 klasse på barneskolen så hun begynner å dra på årene for å si det sånn. 14 år er hun faktisk blitt.)

Mikey var også veldig søt når jeg var syk rett over jul i fjor. Jeg samlet dyna mi, puter og alt jeg kunne komme til å trenge av drikke o.l. på lang tid og la meg til på sofaen. Når jeg hadde lagt meg godt til rette kom Mikey tuslende og la seg oppå bena mine. (Skjønner fortsatt ikke hvordan han fikk plass) Så fort jeg beveget meg var han rett opp og sjekket hva som skjedde. Søteste gutten min...

Har fortsatt mest slike erfaringer fra kattene jeg da.. Og bortsett fra at Psycho er som en klegg på meg når jeg ikke er i form, så tok det dem (både Luc og Psycho) ca 1 min før de lå oppå Bridie når hun kom hjem fra veterinæren, nyoperert i fjor høst. Og der lå de til Bridie begynte å gå rundt igjen.

For et nydelig bilde! Utrolig hvordan dyra også passer på hverandre!

[imma]

det er sant som det sies,dyrene våre er englene våres her på jorda

for meg (jaaaaa,jeg er overtroisk ) så virker det som om dyra tar healing på oss når vi er syke,eller triste...

hundene/dyrene våres kjenner oss så og si bedre en de vi selv gjør