Jump to content
Hundesonen.no

Oksemuskel


Linda Kristin

Recommended Posts

Min mor kjøpte oksemuskel, eller oksepenis, og etter at hunden hadde spist den opp luktt han rett og slett vondt. Luktet urin. Det tok flere dager før lukten ble borte. Satt i labbene og munnen/haken.

Noen flere som har hatt slike opplevelser?? Er dette normalt??

Mvh Linda

Link to comment
Share on other sites

Ja, det lukter veldig kraftig. Men jeg har aldri opplevd at lukten har sittet i så lenge. Kanskje på bartedyret, hvis jeg har snust veldig tett i bartene, men jeg har ikke tenkt på det før nei.

Link to comment
Share on other sites

Æsj ja, de lukter grusomt! :rolleyes2:

Jeg har sluttet å kjøpe dem. Jeg har riktignok ikke merket at det har luktet så ille av hundene, men det hender de ikke orker alt og at de ligger og slenger. Da tok jeg de første gangene de bare opp fra gulvet og la de bort. Helt til jeg oppdaget den forferdelige lukten jeg fikk på fingrene av å ta på dem. Da tenkte jeg at DET ekle greiene der skal ikke jeg kjøpe igjen! Mine hunder er dessuten ikke spes. glad i dem heller. Kan det være lukten?

Link to comment
Share on other sites

Huff må bare støtte meg til det som sies; det lukter helt høgg :rolleyes2: Har kjøpt det én gang og aldri mer.

Orker ikke bade hunden for at hun skal kunne få noe godt å tygge på - hun blir vel så glad for en gulerot!

Link to comment
Share on other sites

Mine hunder får "oksemuskel" innimellom, og ja, det lukter pjuk! Men heldigvis er guttaboys korthårede, så det sitter ingen lukt på dem etterpå.

Jeg merker forøvrig stor luktforskjell mellom f.eks. lever som jeg tørker selv, sammenlignet med tørket lever som jeg innimellom kjøper i pose. Jeg aner ikke hva det kommer av (nei, det er ikke posens skyld - jeg har forsøkt å oppbevare kjøpe-leverbiter løst i noen dager for å se om det kunne være forklaringen, men lukten var den samme).

Skulle likt å få tak i en rå "oksemuskel" til hjemmetørking, bare for å teste om det samme skjer da. :)

Vill gjetning: når jeg tørker lever selv, så får jeg godbiter som er veldig tette og harde, mens kjøpe-leverbitene er mye mer porøse, lette og "luftige". Kanskje sitter lukta i de mikroskopiske luftboblene i kjøpe-bitene? Jeg antar at produsenten maler opp leveren og ekstruderer (presser) bitene. Mine hjemmetørkede biter lages av hel lever som jeg skjærer i biter, og da er det heller ikke mye luft inni som kan lagre på lukt.

Men "oksemuskler" er jo hele tissefanter som tørkes, så det burde ikke være mye luftbobler inni. Riktignok er svamplegemene porøse, men de inneholder jo enten blod (erigert) eller ingenting (slapp).

Det er forøvrig direkte fascinerende at noe så digert kan tørkes inn til noe så.... puslete og tynt!

PS: jeg har en bærepose full av værtestikler i den ene hundemat-fryseren min. De er på størrelse med en knyttneve. Kanskje jeg skulle prøve å tørke en, og se hvor mye som blir igjen...

Link to comment
Share on other sites

Er oksemuskel og OKSEPENIS det samme???

De selger avkapp på Zoo, og så har de lange tisser.

HVA ****. jeg trodde muskelen var en helt annen del på kroppen *ÆSJ*.

Oisann! Ja, beklager! Det er det samme, faktisk. De lange er hele tissefanter, og de korte er amputerte tissefanter. Men begge deler er definitivt oksens stolthet...

Link to comment
Share on other sites

ÆSJ!

Seriøst. Jeg trodde det var en okseMUSKEL liksom. Det skal jeg pina meg si neste gang jeg er på Zoo, de har lurt meg :)

Jah! De Må Dø! Hihi! Serriøst, oksens største "muskel" har behaget mange hunder i løpet av årene, og det er jo bra at man har funnet en avsetting på noe som ellers ville gått i "den store utboksen". Når et dyr blir slaktet her i Norge, så går gjennomsnittlig 50% (!!) rett på søppeldynga. Det er jo nesten ingen som lager mat av innmat lenger. Jeg husker at moder'n prøvde å tvinge i meg stekt lever, og jeg nektet plent. Dette var for 30 år siden, og norske barn har neppe fått mer smak for lever siden da. Og lungemos? Fytti! Nyrer! Æææææsj, ikke tale om! Og jur, som mora mi kan fortelle at hun og søsknene elsket når de fikk det servert stekt i smør? Jeg har aldri smakt det engang, og ikke vil jeg det heller! Isj og æsj og usj!

Mye av dette går til hundemat, heldigvis, for det er faktisk noe av det mest næringsrike i hele slaktedyret. Vi vil ikke ha det, for det er for tørt, seigt, ekkelt, illeluktende eller rett og slett for motbydelig for våre sarte sjeler (hvem vil vel ete ku-pupp, for eksempel?). Men faktum er at 100 gram lever er langt mer næringsrikt enn 100 gram biffkjøtt.

Jeg for min del spiser gledelig biff, og overlater levera til bikkjene. Jeg vil ha mørt muskelkjøtt, og det vil de fleste andre også. Det er derfor at ei ku på 500 kilo gir omlag 250 kilo "avskjær". Hvis det ikke går til hunde- eller pelsdyrfôr, så ender det på dynga. Men bikkjene mine eter det med største glede - bortsett fra mage- og tarminnholdet, da.

Link to comment
Share on other sites

Jeg smakte frivillig på lungemos i dag, og jeg må innrømme at det er ikke det værste jeg har smakt :)

Det er rart at det ikke er flere som benytter seg av slaktegoder?? Jeg har så og si aldri hørt noen hentet seg goder på slakteriet, og hverfall ikke råforing(har lest om det, men vet ikke om noen som driver med dette).

Jeg har sett bilder på hjemmesiden din, og det er jo veldig grisete for "fisefine damer" :D Med tanke på hvor bra det er for dyret skal jeg skaffe noen skanker og avskjær til min hund hvertfall. Dessverre har vi en mikroskopisk fryser som rommer akkurat 18 pøler vom, så vi får se når det blir. Kanskje jeg må stjele meg fryserplass :P

Når Diesel bærer beinet sitt med halen høyt til værs og tar en seiersdans rundt det, gjør meg glad -og jeg kan se for meg at det er en stk hund som får enda større haleføring hvis han får slakteravfall :)

Link to comment
Share on other sites

*klippe* Det er jo nesten ingen som lager mat av innmat lenger. Jeg husker at moder'n prøvde å tvinge i meg stekt lever, og jeg nektet plent. Dette var for 30 år siden, og norske barn har neppe fått mer smak for lever siden da. Og lungemos? Fytti! Nyrer! Æææææsj, ikke tale om! Og jur, som mora mi kan fortelle at hun og søsknene elsket når de fikk det servert stekt i smør? Jeg har aldri smakt det engang, og ikke vil jeg det heller! Isj og æsj og usj!

*klippe*

Må innrømme at jeg ikke liker lungemos, men stekt lever og nyrer spiser jeg hver høst/tidligvinter. Fra ferskt vilt eller reinsdyr da, ikke husdyr. Er veldig glad i fersk blodmat, og kan gjerne fryse ned litt blod og lage blodpannekaker på kalde dager. Hjerte er godt kokt og tørket, ev stekt i pai med annen innmat og muskelkjøtt. Hjerne smaker ingenting, men konsistensen er forferdelig, så det har jeg bare prøvd en gang. Øyne, baller og jur får du meg ikke til å prøve!

Link to comment
Share on other sites

Det er få av oss forunt å ha tilgang til råvarer direkte fra slakterier. Man må som regel ha kontakter, eventuelt være profesjonelt næringsdrivende, for de selger veldig sjeldent til privatpersoner. Jeg for min del har fått innpass på et slakteri fordi jeg kjøper store mengder og er en sikker betaler.

Det er et blodig ******* når jeg kommer hjem med varebilen full av frosne, halvfrosne og ferske råvarer. Jeg sliter og bærer og sleper 20-kilossekker fra bilen inn i den falleferdige stallen, hvor jeg har fire frysere stående. Så bukserer jeg sekkene oppi fryseren, og blåser varm luft på mine frosne, valne fingre. De sekkene som inneholder ferske råvarer tar jeg inn på badet, og så setter jeg meg på gulvet og deler dette opp og posjonerer i fryseposer. Timesvis med kutting og deling og pakking gir meg ryggverk og såre fingre, men det er verd det. Venner og bekjente kommer kjørene milevis for å ta del av godene, og hundene deres nekter å dra herfra (eierne må slepe bikkjene ut av huset og fysksk hive dem inn i bilen!). Det kryr av frivillige prøvesmakere her på småbruket, og det blir stadig flere av dem.

Å se en hund trave stolt omkring med sitt første rå kjøttbein er en opplevelse som burde filmes! Høy hale, høyt hode, og et ansiktsuttrykk som nærmest kan sammenlignes med hvordan vi mennesker ville sett ut om vi hadde funnet kong Salomos gullminer. Lillevalpen min var råfôret på V&H før han kom hit, men hadde aldri spist noe annet rått. Da jeg ga ham hans første saftige kjøttbit, så han ut som om han hadde vunnet de ti største lotteriene i verden - samtidig. Jeg fryder meg fremdeles over hvordan han traver avsted med kalkunhalser som han knapt klarer å gape over. Han finner seg et stille hjørne, og der ligger han og har party i laaaang tid. Og hvis han får et veldig stort kjøttbein, f.eks. et stykke hestekjøtt med bein, så står han der og ser på meg og venter, med logrende hale. "Skal du løfte det opp og bære det til min faste gnageplass?" Så flytter jeg kjøttbeinet til ei matte i en krok på stua, og der ligger han og smatter på et måltid som er nesten like stort som ham selv. Etter en stund sovner han med hodet oppå herremåltidet...

Jeg var faktisk selv ganske "fisefin" i begynnelsen, og syntes det var motbydelig å dele opp en 20-kilos sekk med V&H. Pussig hvordan jeg ble kurert for fisefinhetenen! Det er noe med superduperlykkelige hunder som gjør at man venner seg til blod og gørr. Den gangen jeg og Mari fikk pelskledte sauehoder i en forsendelse (se råfôringsgalleriet), lo vi bare av hele greia. Og hundene frydet seg, selvfølgelig.

Jeg er nordlending, og har vokst opp med at stekte torsketunger er å regne som et gourmetmåltid. Men lungemos har jeg aldri smakt, og jeg får meg heller ikke til å smaket det. Men blodpudding er snædder, og blodpannekaker med tyttebærsyltetøy er enda bedre. Torskerogn er også helt uovertruffent, men moren min ville aldri fått meg til å ete noe av det beste hun husker fra barndommen: stekte torskehjerter. Det er utrolig hvor sterkt man påvirkes av hva man er oppvokst med.

Selv er jeg oppvokst med bløgging og sløying av fisk, og blod og gørr påvirker meg derfor overhodet ikke. Jeg slakter mine egne hobbyhøns og -haner uten å tenke to ganger på det, og jeg hjelper også naboene når de trenger å redusere antall unghaner. Mine forvillede kaniner avliver jeg også uten å tenke mer på det. De har levd et lykkelig, fritt liv i hagen, så det gjør meg ingenting å avlive dem. Men burkaniner klarer jeg derimot ikke å ta livet av.

Jeg er av samme grunn ekstra lykkelig når jeg får slakteråvarer av får, geit, hest og storfe, for dette er utegående dyr. Det er lett å se hvilke dyr som har gått ute og gresset, for det gjør at fettet blir smørgult (og rikt på omega-3). Når du går på butikken og kjøper f.eks. kylling, koteletter eller ribbe, så er fettet helt hvitt - det betyr at dyret har levd på kraftfôr. De fleste sauer/lam og kyr/okser får seg en omgang med kraftfôr før de går til slakt, nettopp fordi folk ser på gult fett som dårligere enn hvitt fett. Tilogmed jeg, som VET at gult fett er mer næringsrikt, synes at hvitt fett ser "renere" og mer appetittvekkende ut.

Akkurat nå er mine fire frysere tjokkfulle av superdupermørt, mørkerødt hestekjøtt med superdupergult fett, og jeg var helt superduperlykkelig da jeg fikk tak i det. Man skal lete lenge etter mer næringsrikt kjøtt! Guttaboys har party når de får dette, og det er helt utrolig bra for hud og pels. Det er også bra for hunder med allergi mot andre typer kjøtt, for det er ikke mange hunder som noensinne har smakt hestekjøtt. Dermed er det genialt som hundemat når folk ønsker å gjennomføre en elimineringsdiett. Det finnes jo ingen hundefôr som har hestekjøtt som ingrediens.

I morgen skal guttaboys få elghjerte og kalkunhalser å spise. I dag har de spist V&H, egg, og "sagmugg" fra kjøttsaga på slakteriet. I forigårs fikk de hestekjøtt og kyllinghalser, pluss V&H. Stakkars, de har det veeeeldig fælt...

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...