Gå til innhold
Hundesonen.no

Löwchen - erfaringer med rasen?


SFX

Recommended Posts

Da venter vi alle spent på MollyC som har rasen (i tillegg til beardisene), og kan opplyse oss alle...

Men jeg har fått høre av en av disse "unikum"damene fra miniatyrmiljø at Løwchen er nok en av de rasene som er sunnest, blidest og mest lik en "stor" (ikke noe minatyrbjeffing og "styr") men likevel vennlig og trivelig.

MollyC har i alle fall en som er superskjønn - og utrolig trivelig, glad og vennlig..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har møtt et par til en oppdretter som tidligere bodde i Kirkenes, og de var veldig trivelige hunder. Den ene bjeffet som besatt på en ag trening, men det var nok mer manglende ro trening og overkokt hund. Ellers virket de bestandig veldig vennlige og trivelige, samt kvikke og oppmerksomme. Noe godt kjenner de ikke, men jeg fikk ikke noe dårlig intrykk:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da venter vi alle spent på MollyC som har rasen (i tillegg til beardisene), og kan opplyse oss alle...

Men jeg har fått høre av en av disse "unikum"damene fra miniatyrmiljø at Løwchen er nok en av de rasene som er sunnest, blidest og mest lik en "stor" (ikke noe minatyrbjeffing og "styr") men likevel vennlig og trivelig.

MollyC har i alle fall en som er superskjønn - og utrolig trivelig, glad og vennlig..

Susanne

Akkurat noe sånt jeg ville høre! Hehe...

Takk for svar, alle sammen, håper også MollyC titter innom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er jeg : :rolleyes:

Ja, jeg har to løwchentisper, en på 4 år (Gaya) og en som er akkurat et år (Betty, det stemte det, Liv)

Jeg må bare si at jeg er helt sjarmert av rasen. Det er en rase som er sunn og frisk, full fart, men elsker også å ligge i armkroken på sofaen eller vaske tær i senga. Det er en del pelsstell, men alt er litt hva en forventer seg, det er jo bare en halv hund å børste, resten blir klipt, så det går veldig bra. (Beardiser har mer pels og er mye større.) Venner kaller de hopp og sprett (de må lære å gå på alle fire hehe). De er ikke plagsomme og ihvertfall er ikke mine bjeffete. Knapt nok lyd når det ringer på døra, eller sønnen min kommer hjem (de kan billyden). Kjenner vel ingen som lager mye støy. Den eldste min har mange rare lyder som jeg har satt ord til, så vi kan kommunisere ganske bra, jeg gjør feil og da korrigeres det kraftig, med stamping med forbena og lyden flere ganger etter hverandre. De er morsomme og veldig sosiale og går sammen med hva det skal være av andre hunder. Mine er vant til alle størrelser fra leonber, nuffer til staffer, chi og alle er like morsomme. Kan være litt intense i hilsingen, men aldri bjeffing. Store og små tobente er også av stor interesse, har barnebarn som de er vant til og naboer i alle aldre.

Jeg anbefaler rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, Molly!

Hvis du skal være kritisk, hva er det å påpeke?

Hvilke sykdommer har rasen? (Alle raser har jo et eller annet...)

Hvor lettlærte er de?

Og hvordan er de å omplassere?

En jeg kjenner vurderer å ta imot en omplasseringshund, men vil vite mer om rasen. H*n er vant til miniatyrhunder, og vet allerede at hunden vil bli nedklippet - orker rett og slett ikke pelsstellet. Og det har eier sagt er helt greit, de kom inn på tema først.

Selvfølgelig må en bli kjent med individet for å finne ut om det passer inn i familien, men det er greit å vite om rasetrekk også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt vanskelig å svare eksakt på spørsmålene dine, men skal prøve.

De fleste raser har "noe", men jeg vet ikke om noen sykdommer som er overrepresentert. Det vi gjør er å øyelyse og kneleddsteste hundene, men det er ikke noe spesielt problem i rasen. Et av problemene kan være tette tårekanaler, som de fleste bichon-rasene. Den ene har det og det er ikke noe mer enn at øynene renner mer enn vanlig, men det er ikke plagsomt. De fleste har vel sett de hvite hundene som har brune tårestriper. Den yngste har ikke tette kanaler og får vanlig "guffe" i øynene.

Det er en lettlært rase, men man må holde litt igjen, for all aktivitet er morsomt og de kan "ta litt av", men det er jo bedre enn hunder som ikke gidder. Det er mye hund.

Jeg vet om flere oppdrettere som omplasserer sine voksne hunder etter hvert og det går som regel greit. De venner seg fort til nye mennesker og jeg ser med mine egne at det er ikke noe problem når jeg får venner eller familie til lå passe mine. De går rett inn som om de alltid har vært der og de bråker ikke når de er borte, hverken alene eller begge to sammen.

Legger ved det en oppdretter som har drevet med rasen i mange år skriver i annonser:

Løwchen tilhøret bichon familien, de en selvsikker rase som uten sjenanse inntar sin plass i familien. Vil man ha en hund som skal ligge rolig på plass, er ikke dette den rette rasen, for en løwchen er nysgjerrig og vil alltid være med på det som skjer, de skal sprudle og være full av energi. Det er helt naturlig for den å ta kontakt med fremmede og spesielt barn, men den vil allikevel alltid være 100% trofast mot sin eier. Løwchen er en utmerket familiehund. Selv om det er en liten hund, er den robust og tar gjerne en lang og krevende tur sammen med sin eier. På grunn av at den er lettlært, elsker den å bli aktivisert. En utmerket hund for agility.Dette er en rase som ikke røyter, og krever derfor litt pels stell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samtlige Löwchens jeg har møtt kan nesten ikke beskrives som annet enn "WEEEEEEEE". De er i alle fall fulle av liv, det skal ingen ta fra dem.

Jeg opplever dem som veldig morsomme og tøffe hunder (på godt og vondt), og synes selv det er en herlig rase. Naboen har en hannhund født samme dato som Chessea - helt spinnvill av glede, men snill mot barn og en god familiehund. Dog synes jeg den er litt vel tøff i lek med andre hunder (selv om dette helt sikkert ikke er typisk rasen). Den klarte å bite Chessea for 10 dager siden, noe som har resultert i at hun nå går på en sterk antibotikakur mot betennelse i lymfesystemet. Enkelt og greit fordi den er så himla tøff i forhold til størrelsen - den bet ikke av aggressjon, men i lek. De små tennene går jo gjennom hva som helst. Sånn ellers går ikke denne hunden mye tur, men virker fornøyd med det. men ei annen jeg kjenner med Löwchen OG portis, går tur med alle sammen, og den lille henger godt med på de lange skogturene sammen med de to portisene.

Oppdretteren min har en Löwchentispe på ca. et halv år. Hun er kjempestilig og veldig morsom. virker snill og omgjengelig og miljøsterk, ikke minst. Utover det vet jeg ikke så mye om rasen. Det er veldig vanlig at oppdrettere av min rase har Löwchens også (begge er klippet på rompa).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke de regnes som lettlærte...

Nå har ikke jeg så mye direkte erfaring med rasen, men jeg har lest en del om dem, har møtt noen og snakket med noen eiere. Mitt inntrykk er at de er forholdsvis lettlærte, men at de samtidig kan være veldig egenrådige. Vet ikke hva de som har løwchen her tenker om det? Løwchen regnes vel for å være en av de striere bichonrasene.

Ellers har jeg et positivt inntrykk av rasen. Skulle jeg valgt en annen bichonrase enn den jeg har, ville løwchen være en mulig kandidat :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke at løwchen er en stri rase, men har jo tidligere hatt raser som er strie, da. Alle løwchen som jeg etter hvert kjenner virker ikke strie, de er livlige og glade og elsker sine tobente og gjør alt de kan for å glede familien sin. De kan nok være egenrådige, men synes de lette å avlede, en godbit så er de på nett med en gang. Jeg synes det er en kjempefin førstegangshund og de som først har hatt en løwchen vil gjerne fortsette med rasen. Jeg har bare gode tilbakemeldinger fra mine valpekjøpere. Det er bare en som er føstegangseier av hund, og de er superfornøyde.

Sist jeg stilte Betty hadde jeg bange anelser om at dette ville gå rett vest. Når vi trente før vi gikk inn i ringen var det bare hopp og sprett og tøys og tull, alt var bare gøy, :rolleyes2: men i det vi gikk inn i ringen gikk hun som en dronning og oppførte seg helt eksemplarisk. Hun skjønte nok at det var da det gjaldt. Velvist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke at løwchen er en stri rase, men har jo tidligere hatt raser som er strie, da.

Nei, de er vel ikke nødvendigvis så strie hvis man sammenligner dem med en del andre raser, men jeg tenkte i forhold til noen av de andre bichonrasene som f.eks havanais, bolognese eller bolonka.

Sist jeg stilte Betty hadde jeg bange anelser om at dette ville gå rett vest. Når vi trente før vi gikk inn i ringen var det bare hopp og sprett og tøys og tull, alt var bare gøy, :rolleyes2: men i det vi gikk inn i ringen gikk hun som en dronning og oppførte seg helt eksemplarisk. Hun skjønte nok at det var da det gjaldt. Velvist.

Hehe, høres ut som en typisk bichon :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg kunn passet en 5-6 løwchener for en oppdretter noen ganger og de har lystret med en gang og bare vært kos. Synns de er veldig tillittsfull så det er en rase jeg vurderer som nr to. og det positivet er at oppdretter bor kun 20 min unna og jeg som har reist en 7-8 timer for å hente de jeg har hatt til nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er mange måter å gjøre dette på. Og man bør definitivt ha en plan, for alenetrening fram til en hel arbeidsdag kan ta tid. Med den siste hunden vår tok det 6 mnd. Jeg var da delvis ufør, så mannen hadde ham med på kontoret de dagene jeg var på jobb. Personlig mener jeg at man bør være hjemme med valpen minimum en uke, helst to, for å bruke tid sammen, bli kjent både med hverandre og den nye hverdagen, og etablere litt rutiner, før man i det hele tatt kan starte alenetreningen gradvis. Så bruker man tiden man har, men minst et par uker med systematisk alenetrening hjelper for de fleste. Når man må tilbake på jobb er det mange muligheter. Det viktigste er å ikke pushe valpen for lenge for tidlig, da risikerer man i verste fall å få en hund som ikke tåler å være alene hjemme i det hele tatt, og det er ganske slitsomt. Hjemmekontor. Ta med hunden på jobb.  Hundepasser/hundebarnehage (NB! Vær ekstremt nøye på hundebarnehage, der trenger valpen også tilvenning, og 5 dager i uken er alt for mye. Det er MYE stimuli, stress og påvirkning på slike steder, og det bør være en god plan for hvordan hundene får nok ro i løpet av dagen. Sjekk gjerne at de som håndterer hundene til daglig, altså ikke bare daglig leder, har kursing og faktisk kunnskap om språk og adferd hos hund, å "bare være glad i hunder" er ikke nok på slike steder). Om man er flere i huset, kan man flekse på jobbtid slik at en kan dra tidlig på jobb og komme tidlig hjem, og den andre drar sent. Nabo/familie/venn som passer valpen på dagtid og etterhvert stikker innom og lufter. Omplasseringshund som er vant til å være alene hjemme, heller enn valp. Da bør man også bruke tid på å bli kjent, og starte rolig og gå forsiktig frem med alenetrening på nytt sted, men så lenge de er vant til (og komfortabel med!) å være alene så bør treningen gå ganske raskt.  
    • Jeg lurer på hvor lenge man bør ta fri fra jobb for å være hjemme med den nye valpen, dersom man ikke har mulighet for hjemmekontor? Jeg har en valpebok der det anbefales 5-6 uker, men dette er jo ikke så enkelt i praksis. Det kan sikkert variere mye når valpen er tilvendt å være alene hjemme også. Noen tips?
    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...