Gå til innhold
Hundesonen.no

Löwchen - erfaringer med rasen?


SFX

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ønsker å vite mer om löwchen - særlig om temperament og mentalitet, helseproblem på rasen og bjeffing. Altså om det er en rase som lett bjeffer, som enkelte miniatyrhunder har for (u)vane.

Skrevet

Jeg har ingen nyttige erfaringer å komme med, men jeg er skikkelig nysgjerrig på denne rasen, så du kom meg i forkjøpet med å lage tråd :)

Skrevet

Da venter vi alle spent på MollyC som har rasen (i tillegg til beardisene), og kan opplyse oss alle...

Men jeg har fått høre av en av disse "unikum"damene fra miniatyrmiljø at Løwchen er nok en av de rasene som er sunnest, blidest og mest lik en "stor" (ikke noe minatyrbjeffing og "styr") men likevel vennlig og trivelig.

MollyC har i alle fall en som er superskjønn - og utrolig trivelig, glad og vennlig..

Susanne

Skrevet

Jeg har møtt et par til en oppdretter som tidligere bodde i Kirkenes, og de var veldig trivelige hunder. Den ene bjeffet som besatt på en ag trening, men det var nok mer manglende ro trening og overkokt hund. Ellers virket de bestandig veldig vennlige og trivelige, samt kvikke og oppmerksomme. Noe godt kjenner de ikke, men jeg fikk ikke noe dårlig intrykk:)

Skrevet

Jeg har også hilst på MollyC's Lövchen Betty (var det ikke det hun het?) sånn i farta på en utstilling. Tispen var supersøt og sjarmerende, virket veldig rolig, men glad. Jeg ble helt betatt. :)

Skrevet
Da venter vi alle spent på MollyC som har rasen (i tillegg til beardisene), og kan opplyse oss alle...

Men jeg har fått høre av en av disse "unikum"damene fra miniatyrmiljø at Løwchen er nok en av de rasene som er sunnest, blidest og mest lik en "stor" (ikke noe minatyrbjeffing og "styr") men likevel vennlig og trivelig.

MollyC har i alle fall en som er superskjønn - og utrolig trivelig, glad og vennlig..

Susanne

Akkurat noe sånt jeg ville høre! Hehe...

Takk for svar, alle sammen, håper også MollyC titter innom.

Skrevet

Her er jeg : :rolleyes:

Ja, jeg har to løwchentisper, en på 4 år (Gaya) og en som er akkurat et år (Betty, det stemte det, Liv)

Jeg må bare si at jeg er helt sjarmert av rasen. Det er en rase som er sunn og frisk, full fart, men elsker også å ligge i armkroken på sofaen eller vaske tær i senga. Det er en del pelsstell, men alt er litt hva en forventer seg, det er jo bare en halv hund å børste, resten blir klipt, så det går veldig bra. (Beardiser har mer pels og er mye større.) Venner kaller de hopp og sprett (de må lære å gå på alle fire hehe). De er ikke plagsomme og ihvertfall er ikke mine bjeffete. Knapt nok lyd når det ringer på døra, eller sønnen min kommer hjem (de kan billyden). Kjenner vel ingen som lager mye støy. Den eldste min har mange rare lyder som jeg har satt ord til, så vi kan kommunisere ganske bra, jeg gjør feil og da korrigeres det kraftig, med stamping med forbena og lyden flere ganger etter hverandre. De er morsomme og veldig sosiale og går sammen med hva det skal være av andre hunder. Mine er vant til alle størrelser fra leonber, nuffer til staffer, chi og alle er like morsomme. Kan være litt intense i hilsingen, men aldri bjeffing. Store og små tobente er også av stor interesse, har barnebarn som de er vant til og naboer i alle aldre.

Jeg anbefaler rasen.

Skrevet

Takk for svar, Molly!

Hvis du skal være kritisk, hva er det å påpeke?

Hvilke sykdommer har rasen? (Alle raser har jo et eller annet...)

Hvor lettlærte er de?

Og hvordan er de å omplassere?

En jeg kjenner vurderer å ta imot en omplasseringshund, men vil vite mer om rasen. H*n er vant til miniatyrhunder, og vet allerede at hunden vil bli nedklippet - orker rett og slett ikke pelsstellet. Og det har eier sagt er helt greit, de kom inn på tema først.

Selvfølgelig må en bli kjent med individet for å finne ut om det passer inn i familien, men det er greit å vite om rasetrekk også.

Skrevet

Litt vanskelig å svare eksakt på spørsmålene dine, men skal prøve.

De fleste raser har "noe", men jeg vet ikke om noen sykdommer som er overrepresentert. Det vi gjør er å øyelyse og kneleddsteste hundene, men det er ikke noe spesielt problem i rasen. Et av problemene kan være tette tårekanaler, som de fleste bichon-rasene. Den ene har det og det er ikke noe mer enn at øynene renner mer enn vanlig, men det er ikke plagsomt. De fleste har vel sett de hvite hundene som har brune tårestriper. Den yngste har ikke tette kanaler og får vanlig "guffe" i øynene.

Det er en lettlært rase, men man må holde litt igjen, for all aktivitet er morsomt og de kan "ta litt av", men det er jo bedre enn hunder som ikke gidder. Det er mye hund.

Jeg vet om flere oppdrettere som omplasserer sine voksne hunder etter hvert og det går som regel greit. De venner seg fort til nye mennesker og jeg ser med mine egne at det er ikke noe problem når jeg får venner eller familie til lå passe mine. De går rett inn som om de alltid har vært der og de bråker ikke når de er borte, hverken alene eller begge to sammen.

Legger ved det en oppdretter som har drevet med rasen i mange år skriver i annonser:

Løwchen tilhøret bichon familien, de en selvsikker rase som uten sjenanse inntar sin plass i familien. Vil man ha en hund som skal ligge rolig på plass, er ikke dette den rette rasen, for en løwchen er nysgjerrig og vil alltid være med på det som skjer, de skal sprudle og være full av energi. Det er helt naturlig for den å ta kontakt med fremmede og spesielt barn, men den vil allikevel alltid være 100% trofast mot sin eier. Løwchen er en utmerket familiehund. Selv om det er en liten hund, er den robust og tar gjerne en lang og krevende tur sammen med sin eier. På grunn av at den er lettlært, elsker den å bli aktivisert. En utmerket hund for agility.Dette er en rase som ikke røyter, og krever derfor litt pels stell.

Skrevet

Samtlige Löwchens jeg har møtt kan nesten ikke beskrives som annet enn "WEEEEEEEE". De er i alle fall fulle av liv, det skal ingen ta fra dem.

Jeg opplever dem som veldig morsomme og tøffe hunder (på godt og vondt), og synes selv det er en herlig rase. Naboen har en hannhund født samme dato som Chessea - helt spinnvill av glede, men snill mot barn og en god familiehund. Dog synes jeg den er litt vel tøff i lek med andre hunder (selv om dette helt sikkert ikke er typisk rasen). Den klarte å bite Chessea for 10 dager siden, noe som har resultert i at hun nå går på en sterk antibotikakur mot betennelse i lymfesystemet. Enkelt og greit fordi den er så himla tøff i forhold til størrelsen - den bet ikke av aggressjon, men i lek. De små tennene går jo gjennom hva som helst. Sånn ellers går ikke denne hunden mye tur, men virker fornøyd med det. men ei annen jeg kjenner med Löwchen OG portis, går tur med alle sammen, og den lille henger godt med på de lange skogturene sammen med de to portisene.

Oppdretteren min har en Löwchentispe på ca. et halv år. Hun er kjempestilig og veldig morsom. virker snill og omgjengelig og miljøsterk, ikke minst. Utover det vet jeg ikke så mye om rasen. Det er veldig vanlig at oppdrettere av min rase har Löwchens også (begge er klippet på rompa).

Skrevet
Jeg tror ikke de regnes som lettlærte...

Nå har ikke jeg så mye direkte erfaring med rasen, men jeg har lest en del om dem, har møtt noen og snakket med noen eiere. Mitt inntrykk er at de er forholdsvis lettlærte, men at de samtidig kan være veldig egenrådige. Vet ikke hva de som har løwchen her tenker om det? Løwchen regnes vel for å være en av de striere bichonrasene.

Ellers har jeg et positivt inntrykk av rasen. Skulle jeg valgt en annen bichonrase enn den jeg har, ville løwchen være en mulig kandidat :icon_confused:

Skrevet

Fremdeles takk for svar!

Hvordan vil dere betegne den som førstegangshund, siden det virker som den kan være litt stri/sta/egenrådig?

Skrevet

Jeg synes ikke at løwchen er en stri rase, men har jo tidligere hatt raser som er strie, da. Alle løwchen som jeg etter hvert kjenner virker ikke strie, de er livlige og glade og elsker sine tobente og gjør alt de kan for å glede familien sin. De kan nok være egenrådige, men synes de lette å avlede, en godbit så er de på nett med en gang. Jeg synes det er en kjempefin førstegangshund og de som først har hatt en løwchen vil gjerne fortsette med rasen. Jeg har bare gode tilbakemeldinger fra mine valpekjøpere. Det er bare en som er føstegangseier av hund, og de er superfornøyde.

Sist jeg stilte Betty hadde jeg bange anelser om at dette ville gå rett vest. Når vi trente før vi gikk inn i ringen var det bare hopp og sprett og tøys og tull, alt var bare gøy, :rolleyes2: men i det vi gikk inn i ringen gikk hun som en dronning og oppførte seg helt eksemplarisk. Hun skjønte nok at det var da det gjaldt. Velvist.

Skrevet
Jeg synes ikke at løwchen er en stri rase, men har jo tidligere hatt raser som er strie, da.

Nei, de er vel ikke nødvendigvis så strie hvis man sammenligner dem med en del andre raser, men jeg tenkte i forhold til noen av de andre bichonrasene som f.eks havanais, bolognese eller bolonka.

Sist jeg stilte Betty hadde jeg bange anelser om at dette ville gå rett vest. Når vi trente før vi gikk inn i ringen var det bare hopp og sprett og tøys og tull, alt var bare gøy, :rolleyes2: men i det vi gikk inn i ringen gikk hun som en dronning og oppførte seg helt eksemplarisk. Hun skjønte nok at det var da det gjaldt. Velvist.

Hehe, høres ut som en typisk bichon :)

Skrevet

Nå har jeg kunn passet en 5-6 løwchener for en oppdretter noen ganger og de har lystret med en gang og bare vært kos. Synns de er veldig tillittsfull så det er en rase jeg vurderer som nr to. og det positivet er at oppdretter bor kun 20 min unna og jeg som har reist en 7-8 timer for å hente de jeg har hatt til nå.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...