Gå til innhold
Hundesonen.no

Löwchen - erfaringer med rasen?


SFX

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ønsker å vite mer om löwchen - særlig om temperament og mentalitet, helseproblem på rasen og bjeffing. Altså om det er en rase som lett bjeffer, som enkelte miniatyrhunder har for (u)vane.

Skrevet

Jeg har ingen nyttige erfaringer å komme med, men jeg er skikkelig nysgjerrig på denne rasen, så du kom meg i forkjøpet med å lage tråd :)

Skrevet

Da venter vi alle spent på MollyC som har rasen (i tillegg til beardisene), og kan opplyse oss alle...

Men jeg har fått høre av en av disse "unikum"damene fra miniatyrmiljø at Løwchen er nok en av de rasene som er sunnest, blidest og mest lik en "stor" (ikke noe minatyrbjeffing og "styr") men likevel vennlig og trivelig.

MollyC har i alle fall en som er superskjønn - og utrolig trivelig, glad og vennlig..

Susanne

Skrevet

Jeg har møtt et par til en oppdretter som tidligere bodde i Kirkenes, og de var veldig trivelige hunder. Den ene bjeffet som besatt på en ag trening, men det var nok mer manglende ro trening og overkokt hund. Ellers virket de bestandig veldig vennlige og trivelige, samt kvikke og oppmerksomme. Noe godt kjenner de ikke, men jeg fikk ikke noe dårlig intrykk:)

Skrevet

Jeg har også hilst på MollyC's Lövchen Betty (var det ikke det hun het?) sånn i farta på en utstilling. Tispen var supersøt og sjarmerende, virket veldig rolig, men glad. Jeg ble helt betatt. :)

Skrevet
Da venter vi alle spent på MollyC som har rasen (i tillegg til beardisene), og kan opplyse oss alle...

Men jeg har fått høre av en av disse "unikum"damene fra miniatyrmiljø at Løwchen er nok en av de rasene som er sunnest, blidest og mest lik en "stor" (ikke noe minatyrbjeffing og "styr") men likevel vennlig og trivelig.

MollyC har i alle fall en som er superskjønn - og utrolig trivelig, glad og vennlig..

Susanne

Akkurat noe sånt jeg ville høre! Hehe...

Takk for svar, alle sammen, håper også MollyC titter innom.

Skrevet

Her er jeg : :rolleyes:

Ja, jeg har to løwchentisper, en på 4 år (Gaya) og en som er akkurat et år (Betty, det stemte det, Liv)

Jeg må bare si at jeg er helt sjarmert av rasen. Det er en rase som er sunn og frisk, full fart, men elsker også å ligge i armkroken på sofaen eller vaske tær i senga. Det er en del pelsstell, men alt er litt hva en forventer seg, det er jo bare en halv hund å børste, resten blir klipt, så det går veldig bra. (Beardiser har mer pels og er mye større.) Venner kaller de hopp og sprett (de må lære å gå på alle fire hehe). De er ikke plagsomme og ihvertfall er ikke mine bjeffete. Knapt nok lyd når det ringer på døra, eller sønnen min kommer hjem (de kan billyden). Kjenner vel ingen som lager mye støy. Den eldste min har mange rare lyder som jeg har satt ord til, så vi kan kommunisere ganske bra, jeg gjør feil og da korrigeres det kraftig, med stamping med forbena og lyden flere ganger etter hverandre. De er morsomme og veldig sosiale og går sammen med hva det skal være av andre hunder. Mine er vant til alle størrelser fra leonber, nuffer til staffer, chi og alle er like morsomme. Kan være litt intense i hilsingen, men aldri bjeffing. Store og små tobente er også av stor interesse, har barnebarn som de er vant til og naboer i alle aldre.

Jeg anbefaler rasen.

Skrevet

Takk for svar, Molly!

Hvis du skal være kritisk, hva er det å påpeke?

Hvilke sykdommer har rasen? (Alle raser har jo et eller annet...)

Hvor lettlærte er de?

Og hvordan er de å omplassere?

En jeg kjenner vurderer å ta imot en omplasseringshund, men vil vite mer om rasen. H*n er vant til miniatyrhunder, og vet allerede at hunden vil bli nedklippet - orker rett og slett ikke pelsstellet. Og det har eier sagt er helt greit, de kom inn på tema først.

Selvfølgelig må en bli kjent med individet for å finne ut om det passer inn i familien, men det er greit å vite om rasetrekk også.

Skrevet

Litt vanskelig å svare eksakt på spørsmålene dine, men skal prøve.

De fleste raser har "noe", men jeg vet ikke om noen sykdommer som er overrepresentert. Det vi gjør er å øyelyse og kneleddsteste hundene, men det er ikke noe spesielt problem i rasen. Et av problemene kan være tette tårekanaler, som de fleste bichon-rasene. Den ene har det og det er ikke noe mer enn at øynene renner mer enn vanlig, men det er ikke plagsomt. De fleste har vel sett de hvite hundene som har brune tårestriper. Den yngste har ikke tette kanaler og får vanlig "guffe" i øynene.

Det er en lettlært rase, men man må holde litt igjen, for all aktivitet er morsomt og de kan "ta litt av", men det er jo bedre enn hunder som ikke gidder. Det er mye hund.

Jeg vet om flere oppdrettere som omplasserer sine voksne hunder etter hvert og det går som regel greit. De venner seg fort til nye mennesker og jeg ser med mine egne at det er ikke noe problem når jeg får venner eller familie til lå passe mine. De går rett inn som om de alltid har vært der og de bråker ikke når de er borte, hverken alene eller begge to sammen.

Legger ved det en oppdretter som har drevet med rasen i mange år skriver i annonser:

Løwchen tilhøret bichon familien, de en selvsikker rase som uten sjenanse inntar sin plass i familien. Vil man ha en hund som skal ligge rolig på plass, er ikke dette den rette rasen, for en løwchen er nysgjerrig og vil alltid være med på det som skjer, de skal sprudle og være full av energi. Det er helt naturlig for den å ta kontakt med fremmede og spesielt barn, men den vil allikevel alltid være 100% trofast mot sin eier. Løwchen er en utmerket familiehund. Selv om det er en liten hund, er den robust og tar gjerne en lang og krevende tur sammen med sin eier. På grunn av at den er lettlært, elsker den å bli aktivisert. En utmerket hund for agility.Dette er en rase som ikke røyter, og krever derfor litt pels stell.

Skrevet

Samtlige Löwchens jeg har møtt kan nesten ikke beskrives som annet enn "WEEEEEEEE". De er i alle fall fulle av liv, det skal ingen ta fra dem.

Jeg opplever dem som veldig morsomme og tøffe hunder (på godt og vondt), og synes selv det er en herlig rase. Naboen har en hannhund født samme dato som Chessea - helt spinnvill av glede, men snill mot barn og en god familiehund. Dog synes jeg den er litt vel tøff i lek med andre hunder (selv om dette helt sikkert ikke er typisk rasen). Den klarte å bite Chessea for 10 dager siden, noe som har resultert i at hun nå går på en sterk antibotikakur mot betennelse i lymfesystemet. Enkelt og greit fordi den er så himla tøff i forhold til størrelsen - den bet ikke av aggressjon, men i lek. De små tennene går jo gjennom hva som helst. Sånn ellers går ikke denne hunden mye tur, men virker fornøyd med det. men ei annen jeg kjenner med Löwchen OG portis, går tur med alle sammen, og den lille henger godt med på de lange skogturene sammen med de to portisene.

Oppdretteren min har en Löwchentispe på ca. et halv år. Hun er kjempestilig og veldig morsom. virker snill og omgjengelig og miljøsterk, ikke minst. Utover det vet jeg ikke så mye om rasen. Det er veldig vanlig at oppdrettere av min rase har Löwchens også (begge er klippet på rompa).

Skrevet
Jeg tror ikke de regnes som lettlærte...

Nå har ikke jeg så mye direkte erfaring med rasen, men jeg har lest en del om dem, har møtt noen og snakket med noen eiere. Mitt inntrykk er at de er forholdsvis lettlærte, men at de samtidig kan være veldig egenrådige. Vet ikke hva de som har løwchen her tenker om det? Løwchen regnes vel for å være en av de striere bichonrasene.

Ellers har jeg et positivt inntrykk av rasen. Skulle jeg valgt en annen bichonrase enn den jeg har, ville løwchen være en mulig kandidat :icon_confused:

Skrevet

Fremdeles takk for svar!

Hvordan vil dere betegne den som førstegangshund, siden det virker som den kan være litt stri/sta/egenrådig?

Skrevet

Jeg synes ikke at løwchen er en stri rase, men har jo tidligere hatt raser som er strie, da. Alle løwchen som jeg etter hvert kjenner virker ikke strie, de er livlige og glade og elsker sine tobente og gjør alt de kan for å glede familien sin. De kan nok være egenrådige, men synes de lette å avlede, en godbit så er de på nett med en gang. Jeg synes det er en kjempefin førstegangshund og de som først har hatt en løwchen vil gjerne fortsette med rasen. Jeg har bare gode tilbakemeldinger fra mine valpekjøpere. Det er bare en som er føstegangseier av hund, og de er superfornøyde.

Sist jeg stilte Betty hadde jeg bange anelser om at dette ville gå rett vest. Når vi trente før vi gikk inn i ringen var det bare hopp og sprett og tøys og tull, alt var bare gøy, :rolleyes2: men i det vi gikk inn i ringen gikk hun som en dronning og oppførte seg helt eksemplarisk. Hun skjønte nok at det var da det gjaldt. Velvist.

Skrevet
Jeg synes ikke at løwchen er en stri rase, men har jo tidligere hatt raser som er strie, da.

Nei, de er vel ikke nødvendigvis så strie hvis man sammenligner dem med en del andre raser, men jeg tenkte i forhold til noen av de andre bichonrasene som f.eks havanais, bolognese eller bolonka.

Sist jeg stilte Betty hadde jeg bange anelser om at dette ville gå rett vest. Når vi trente før vi gikk inn i ringen var det bare hopp og sprett og tøys og tull, alt var bare gøy, :rolleyes2: men i det vi gikk inn i ringen gikk hun som en dronning og oppførte seg helt eksemplarisk. Hun skjønte nok at det var da det gjaldt. Velvist.

Hehe, høres ut som en typisk bichon :)

Skrevet

Nå har jeg kunn passet en 5-6 løwchener for en oppdretter noen ganger og de har lystret med en gang og bare vært kos. Synns de er veldig tillittsfull så det er en rase jeg vurderer som nr to. og det positivet er at oppdretter bor kun 20 min unna og jeg som har reist en 7-8 timer for å hente de jeg har hatt til nå.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...