Gå til innhold
Hundesonen.no

Lille cocker begynner å bli ufin


Turnip

Recommended Posts

Lille cocker begynner å bli noe vanskelig om dagen, så lurer egentlig på litt forskjellig ting mht dette.

Han har fri tilgang til sofaen og sengen til meg og kjæresten min. Men hvis Mike ligger i veien i f.eks sofaen og jeg skal be han gå ned, så nekter han, hvis jeg prøver å fysisk ta han bort, så knurrer han til meg og virker usikker. Blir det feil av meg å først nå nekte han å være i sofaen sammen oss? Hadde en litt ekkel hendelse i går hvor Mike lå å slappet av i sofaen, og kjæresten min skulle sette seg ved siden av oss, Mike spretter opp og nibjeffer oppi annsiktet hans. Dette var uten forvarsel...

Om natten når vi ligger i sengen alle 3, så tar Mike svært stor plass og hvis jeg flytter på han eller han tar puta mi, så knurrer han også til meg. Blir det feil av meg å nekte han først nå å sove i sengen evt stenge han ut fra hele soveommet?

Siste greia vi sliter med er at han er svært ufin mot fremmede mennesker, men dette er somregel bare når jeg er i nærheten. Hvis de setter seg ned og lar han ta kontakt, så går det somregel knirkefritt, men hvis de skulle reise seg litt fort opp, så hopper han etter de og bjeffer. Kan jeg f.eks putte han inn på badet når vi har gjester? Er ikke alle som er så gla i hunder rett og slett...

Det er mange tanker rundt dette, jeg er tydeligvis en viktig ressurs for han og han prøver hele tiden og forsvare meg. Mye er prøvd, og ser at jeg er nødt til å være mer streng og konsekvent mot han. Han er nå forresten 2,5 år.

Kom gjerne med innspill og tanker rundt dette :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blondie får også ligge i sofaen og i senga.. Men hun får ligge der på vår tilatelse. Og ber vi henne gå ned eller flytte seg, så må hun pent høre etter.. Det er DU som er sjefen i huset. Selv om hunden får ligge i sfaen, så er dine komandoer gyldige når du ber hunden om å gå ned..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv hatt en lignende hund, og det er en utrolig vanskelig situasjon. Og for de som ikke har levd med en slik hund, og vært glad i den, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles. Man blir trist og lei seg for at hunden er blitt sånn, man vet ikke helt hva man har gjort eller ikke gjort, og man blir kanskje litt redd idet det står på.

Jeg valgte å avlive min hund. Ikke bare pga dette, men også andre ting. Dette var dog en stor del av "kaka". Han begynte som Mike; knurret når vi ba han gå ned fra seng/sofa. Dette begynte han med "helt plutselig", og det eskalerte gradvis. Etterhvert knurret han bare vi nærmet oss sofaen, og det virket som om han var redd for at vi skulle be han gå ned. Casper hadde ikke forsvar av seng/sofa, og han kunne gå både opp og ned på kommando, noe jeg hadde lært han. Han flekket ikke tenner, men bare murret rolig. Ofte gadd han ikke engang løfte på hodet, så han virket ikke truende på oss. Han gikk ned når vi ba han om det, men knurret samtidig. Han var lydig og hørte etter, men med et knurr. Han virket egentlig ikke irritert, bare usikker på hva vi ville ha han til å gjøre, selv om han skjønte utmerket hva det dreide seg om. Han prøvde aldri å bite, men han kunne glefse i luften mot oss hvis vi var fysiske mot han (kommer tilbake til det).

Vi prøvde forskjellige innfallsvinkler; alt fra å lokke han ned og rose (for å unngå at han knurret), men dette hjalp ikke i de situasjonene han allerede hadde begynt å knurre. Vi prøvde å snakke på en "morsom" måte; og ikke være unnvikende når vi ba han gå ned, og vente det verste, men heller sånn optimistisk snakking; dette blir gøy, liksom.. :) Vi prøvde også å dytte han ned, og da knurret han enda mer og kunne glefse etter oss. Det virket som om uansett hva vi prøvde, så knurret han, og han ble bare verre og verre. Til slutt kunne han ligge på gulvet og begynne å knurre for tilsynelatende ingenting (vi satt i sofaen, Tulla lå i kurven, Casper lå på gulvet). (Det var forresten ikke varsling fordi han hørte noe utenfor, da hadde han bjeffet.)

Han sov også i senga om natta. Både jeg og han likte å ligge helt inntil hverandre og varme oss på hverandre. Når jeg skulle flytte på han for å legge meg på en bedre måte, knurret han. Alltid et lavmælt knurr, ikke alltid han hadde øynene oppe engang. Bare min bevegelse av han gjorde at han knurret. Kanskje ble det en vane til slutt?

Han virket redd, usikker på hva vi mente, samtidig som han skjønte hva vi mente, og kanskje ikke ville gjøre det, eller var redd for konsekvensene (de varierte jo til tider, men vi gjorde alle disse forsøkene konsekvent i de periodene vi prøvde). Jeg konkluderte med at han var redd. For meg kanskje, eller for noe annet. Og jeg ville ikke ha en så redd hund, fordi jeg trodde ikke hunden hadde det bra med å være så redd.

Så har man de hundene som bevisst går inn og skal "forsvare" en liggeplass. Det tror jeg er noe annet. Det slo meg aldri at Casper hadde dominansaggresjon, jeg tolket det dithen av han heller hadde fryktaggresjon, og det tror jeg fremdeles den dag i dag at han hadde (jeg har lest mer nå, sett mer hunder, osv). Du må nesten prøve å finne ut hva du tror det er, og behandle det deretter.

For hunder med dominansaggresjon tror jeg nok metoden å løse problemet på, vil være å ta kontroll over de ressursene hunden vokter. Bestemme mer over hunden, og være streng/konsekvent. For en fryktaggresiv hund, tror jeg ikke du bør bruke makt, men heller ikke lokking. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal anbefale deg å gjøre.

Jeg vet bare at hadde jeg fått Casper tilbake i dag, hadde jeg behandlet han annerledes. Han hadde kanskje ikke blitt slik han ble, kanskje jeg har mer selvtillit i dag, kanskje behandler jeg hunder annerledes i dag enn hva jeg gjorde før. Jeg har nok blitt mer "sånn er det bare"-type; ikke lure og lokke osv. Det kan ofte gjøre ting MYE verre, spesielt med slike hunder, som lett gjennomskuer deg.

Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg gjerne prøvd meg på å ha Casper igjen, men jeg vet at jeg måtte ha hatt en pause fra han frem til nå. Jeg tror ikke man klarer å forandre seg selv sånn "over natten" at man klarer å behandle hunden på en helt ny måte, med nye øyne og friskt mot. Man har erfaringer med hunden, man kjenner den, man har et mønster å behandle den på som er vanskelig å endre. Skjønner du hva jeg mener? Jeg skjønner i alle fall at det ikke er så lett å bare "gi hunden regler", for man har da regler fra før av! Det handler mer om måten disse gjennomføres på, selvtilliten man har når man gjennomfører de, selvsikkerheten på at man KAN å håndtere hund. Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utrolig mye flinkere til det etter at jeg sa farvel til Casper. Jeg har lært meg å vise mange typer hunder at "dette må du bare godta", og så må de faktisk bare det. Det er ikke lett, kanskje umulig, å gjøre med en hund man allerede har fra før, hvor innarbeidede vaner, måter å oppføre seg på, vanskelig lar seg bryte.

Så hva foreslår jeg? Tja, i en ideel verden ville jeg kanskje sagt du burde omplassere han til noen med skikkelig god peiling på hund, som har håndtert utallige hunder før, og som kan takle en slik hund. Så tar du noen år hvor du selv skaffer deg denne erfaringen, og når du har fått avstand til Mike og blitt trygg på deg selv og din måte å håndtere hund på, så tar du han tilbake. Men det går vel ikke, og det vil du vel ikke (og jeg skjønner det). Så jeg vet ikke, men jeg ville bare si at jeg føler med deg, og at jeg skjønner hva du opplever, og at det er vanskelig. Man er så glad i denne knurrende hunden, og man prøver så godt man kan å endre seg selv, og så går det bare ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så veldig lenge siden du fikk en drøss med tips i Alt mulig-tråden om hva du kunne gjøre for å fjerne dyret fra senga - har du prøvd noe av det, hvordan gikk det?

Hvis dyret har tatt over kommandoen, er det selvfølgelig ikke for sent å gjøre et forsøk på å overta ledelsen og bestemme hvor dyret skal få være når. Vi måtte selv hjelpe en valpekjøper hvis "valp" hadde blitt noe dominant hjemme - mannen i paret flyttet inn på gjesterommet så "valpen" (som nå var nærmere året) skulle få plass i senga. Det endte kjempebra, så lenge de satte regler, holdt reglene, var konsekvente og skjønte at hunden ikke døde innvendig av ulykkelighet hver gang de satte ned foten.

Jeg vil ikke si verken det ene eller det andre om din hund basert på det innlegget, men siden du for lengst har fått råd om hvordan du kan få bikkja ut av seng og soverom (og dermed vel må kunne konkludere med at det er greit å innføre som ny regel selv om hunden er voksen) lurte jeg på hvordan det hadde gått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da min kjære har vært bortreist på jobb og sovet lite hjemme, så har vi ikke fått trent noe på det. Vi må sette av en helg som vi regner med å få søvnløs så grunnet omstendighetene (reising og oppussing) så har ikke muligheten bydd seg enda. Men vi skal prøve dette om kort tid nå.

Han har derfor sovet i senga sammen oss når kjæresten har vært hjemme. Han har dessverre gått tilbake til en "uvane" han hadde før, han står opp og trasker litt rundt i huset et par ganger i løpet av natta, og pga manglende dybdesyn, så trenger han litt hjelp innimellom for å komme opp i senga. Noe som resulterer til at han vekker meg og min kjære et par ganger hver natt, i tilegg til at han presser oss ut av sengen og knurrer innimellom hvis jeg prøver å flytte på han.

Men det jeg lurer på.. Når han knurrer, hva gjør jeg da? Som Huldra beskriver her, så ser han ikke opp på meg eller gjør så mye ut av knurringa, han bare knurrer lavt rett og slett. Men jeg syns det er bedre at han sier ifra "dette liker jeg ikke" enn at han skulle ha bitt eller liknende ting. Han må jo få si ifra hva han liker og ikke liker. Blir det ikke feil av meg når han gir meg disse signalende og overse disse og likevel flytte på han? Men jeg kan jo heller ikke gi etter? Jeg har på han halsbånd inne, og tar noen ganger tak i dette og fører han ned. Men det er ganske tungvindt når jeg ligger i senga og må reise meg opp for å føre han ned eller bort fra plassen/puta mi i senga. Det hjelper ikke å lokke på han eller be han passe seg heller..

Jeg skjønner at han vil være i fred når han ligger å sover, men han har 2 hundesenger, 3 pledd, "godstol" og generelt hele huset til disposisjon på å finne soveplasser i. Han har også 1 sted som er "hans" der hvor han får være helt i fred og jeg rører han ikke når han er der. Jeg oppmuntrer han til å gå dit for å legge seg og han får ofte godbiter når han har lagt seg der. Men er ikke så ofte han bruker den.. Han vil helst ligge oppå meg eller tett ved siden av meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier bare en ting jeg.. Slutt å DILLE!

En hund som får ressursforsvar i senger og sofaer får IKKE lov å være i senger og sofaer lenger, enkelt og greit! Det er et privilegie å få ligge i møbler, og om han blir ufin av det - da har han ikke det privilegiet lenger.. Han er en cocker, dette er IKKE et ukjent problem for cocker-eiere, og jeg TROR jeg har nevnt det for deg en og annen gang før?

At kjærsten din er bortreist så du ikke har fått øvd på at Mike ikke skal ligge i senga, er en dårlig unnskyldning! DU kan øve på at Mike ikke ligger i senga selv om kjærsten din ikke er der, SÆRLIG når bikkja trenger DIN hjelp til å komme seg opp i den! Kjøp sov i ro, legg deg og DRIT i at han maser.

Jeg regner med at du føler at du får kjeft nå, men som sagt, dette er IKKE et ukjent cockerproblem, de har ofte høyt ressursforsvar og de kan ha dominansaggresjon - og jo, usikre bikkjer kan ha dominans-issues, de prøver seg, og funker det å ta lillefingeren, så prøver de å ta hele hånda - og du, frøken, har gitt Mike lillefingeren..

Jeg skjønner at historien deres er spesiell, men du må slutte å leve i fortiden, og ta tak i noe som kan bli et mye større problem i fremtiden. Jeg har hørt opptil flere historier om cockere som nekter ektefeller å sove i samme seng, nekter folk å sitte i sofaen - jeg har til og med hørt om en cocker som jagde hele familien ut av stua. De er ikke søte små Lady-hunder som er bare hyggelige og snille, de er søte små faenskap som trenger dette forhatte LEDERSKAPET. DU bestemmer, ikke lille Mike, og at han ikke ser på deg når han knurrer betyr ikke så innmari mye annet enn at han er usikker på om dette kommer til å funke, så han utfordrer deg ikke ordentlig..

En hund som knurrer til meg - eller evt en jeg deler med - når de ligger i MIN seng, får seg en fot i siden og blir dytta ut.. Prøver de å glefse, så får de TYDELIG beskjed om at det er SVÆRT uønsket. Om du ikke vil gå inn i en åpen konfrontasjon med han, bruk det såkalte slipset, et bånd som henger i halsbåndet hans hele tiden, så tar du tak i det og lemper han dit han får lov å være.

Og ja, det ER mye jobb å bli kvitt dette han nå driver og drar på dere, men det er mindre jobb enn hva du har gjort med han før, så det er ikke noen unnskyldning det heller - for det er det du kommer med, unnskyldninger. Du veit egentlig at dette ikke er aksptabelt, det er derfor tråden heter "liten cocker begynner å bli ufin". Han begynner ikke å bli ufin, Silje, han ER ufin..

Og vær så snill å ta dette alvorlig, de aller fleste historier jeg har hørt om sånn atferd hos cocker, har endt med at bikkja biter OM det ikke har blitt tatt tak i. Du må gjerne vente til han går så langt, men gjør deg selv og bikkja den tjenesten at du ikke unnskylder det med at han er liten - for det veit ikke han - eller at han har hatt det vanskelig - for det betyr ingenting for han nå - eller at det er vanskelig - for alternativet er vanskeligere..

Og ikke misforstå, han skal ikke ha "juling" eller tvinges til underkastelse eller noe annet tull, DU skal være selvsikker og rolig og ikke sinna, og fortelle han at dette er ikke greit..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er kun et problem å ha i senga når kjæresten min ligger der, aldri når jeg ligger i senga alene, er derfor jeg vil trene på dette når kjæresten min sover sammen meg. Har ikke noe å gjøre med unnskyldninger dette her.

Det jeg lurte på her først og fremst var om det blir feil av meg å plutselig nekte han seng og sofa når han er blitt såpass ufin som han er.

Og hva gjør jeg når han knurrer? Skal jeg totalt drite i de signalene han faktisk gir meg? Skal jeg bare skuffe han ned? Jeg spør her for jeg har virkelig ikke peil rett og slett.

Grunnen til at jeg oppga alderen hans var fordi jeg ville få frem at han ikke var noen valp, men er en voksen kar.

Jeg henger meg ikke opp i hva som har skjedd før eller hele fortiden hans. Jeg lurer på HVORFOR han gjør som han gjør nå, og HVA jeg kan gjøre for å evt forebygge dette og ikke forverre dette.

Og 2ne, jeg føler ikke at jeg diller med han. Han er en frisk og gla cocker, og blir behandlet deretter.

Men det jeg vet godt er at han er litt usikker av seg, og jeg er nødt til å ta hensyn til dette også.

Jeg vil ikke bare utføre handlinger før jeg kanskje vet hva som kan stå bak denne adferden. Jeg føler ikke at jeg bare kan si at det er en typisk cocker greie og at det er ressursforsvar..

Og ja.. Noe krass var du, og det trengs ikke da jeg forstår fint hva du sier og mener når du sier det på en hyggelig måte. Jeg er i villredet her og spør om råd, er jo et forum dette her tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den dagen Sara eller Klein knurrer til meg dersom jeg vil at de skal flytte på seg så er det over og ut med både sofa og senge-ligging, jeg hadde aldri godtatt at en hund skulle prøve seg med slik atferd mot flokklederen sin. Det kaller jeg å tøye grenser og å utfordre lederskapet, hadde kastet dyret rett ned og slengt det bort i sin egen seng.

Sara og Klein var sofa og sengedyr helt til samboern flyttet inn og satte det som en regel at han ikke ville dele møblene sine med hundene, de prøvde vel ett par mnd, men nå er det ikke snakk om engang å prøve.

De har sine egene senger og all gulvplass i hele huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er kun et problem å ha i senga når kjæresten min ligger der, aldri når jeg ligger i senga alene, er derfor jeg vil trene på dette når kjæresten min sover sammen meg. Har ikke noe å gjøre med unnskyldninger dette her.

Det er nye RUTINER du skal jobbe med. Rutiner i hverdagen som gjør at Mike ikke får anledning til å være ufin.

Og disse nye rutinene kan du fint begynne å jobbe inn selv om din samboer ikke er hjemme.

Begynn idag! Jo før jo bedre :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å ta det siste først, det er mulig du hadde tatt det jeg skriver alvorlig om jeg hadde vært "hyggelig", men det tviler jeg på, for du tar det ikke alvorlig sjøl når jeg er krass. Men ikke misforstå - jeg skriver ikke det jeg skriver fordi jeg vil være slem med hverken deg eller Mike, jeg skriver det jeg skriver fordi jeg har faktisk erfaring med cockere - også de som er sånn som Mike er nå.

Grunnen til at han skal ut av senga når samboeren din ikke er hjemme også, er at HAN ikke forstår forskjellen - Mike altså. Så jo, han må nok ut selv om det ikke er et problem når det er bare deg og han.

Grunnen til at han er sånn, har jeg alt fortalt deg, det er ressursforsvar. Det er et gode å ligge i senga, og han syns han har rett til det godet - og han syns det er verdt å "ta en diskusjon" for å beholde det, derav knurringa. Hvorvidt du tror meg eller ikke - jeg VEIT at hans neste skritt vil være å glefse. Du må gjerne vente på glefsinga, jeg kommer i såfall til å si "hva var det jeg sa".

Nei, han er ikke en valp, han er en voksen kar. En voksen kar som har begynt å mene ting, og som prøver å gjøre noe med det. Du har i tillegg jobbet en del med usikkerheten hans, sant? Gitt han litt selvtillit? Ergo så TØR han å si fra nå. La han ligge å bygge seg opp på dette her en stund til, så tør han mer.

Og jo, Silje, du DILLER med han. Hadde du IKKE dilla med han, så hadde du ikke spurt hva du skulle gjøre med dette, du hadde bare kasta han ut av senga. Istedetfor lurer du på om det er en "dypere" mening, og om det kan skade sjelen hans om du er "slem", og at du burde ta hensyn til signalende hans.

Det er ingen dypere mening bak dette, han vil ha seng - og kanskje deg? - i fred fra samboeren din. Det skader ikke sjela hans om du setter grenser for hvordan han får lov til å uttrykke meningene sine - det vil derimot skade sjelen hans å få lov til å utvikle dette. Og du tar ikke hensyn til signalene hans, for du tror at han er redd/nervøs/usikker - og signalet hans er "dette er MITT, og jeg kommer til å forsvare det om du tvinger meg!".

Rådet mitt er - fortsatt - å kaste han ut av senga. Han får ikke lov å ligge der, selv ikke når samboer ikke er hjemme og du tror at det ikke er et problem. Om du ikke kan eller vil ta direkte i hunden, ha på han "slips". Vær rolig og bestemt når du fjerner han fra senga, DU er sjefen, du er den "dominante", du trenger ikke å "sloss" med han. Vær klar over at problemet KAN eskalere når du begynner å sette grenser - testinga vil bli værre før han lærer seg å leve med nye regler.

Jeg tviler ikke på at han er en frisk og glad cocker - det utgjør allikevel ingen forskjell på det jeg sier her. Ja, han er en frisk og glad cocker, som prøver å ta over godene han vil ha. Det er ingen motsetning det - enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg lurte på her først og fremst var om det blir feil av meg å plutselig nekte han seng og sofa når han er blitt såpass ufin som han er.

Og hva gjør jeg når han knurrer? Skal jeg totalt drite i de signalene han faktisk gir meg? Skal jeg bare skuffe han ned? Jeg spør her for jeg har virkelig ikke peil rett og slett.

Du skal rett og slett ikke la han ligge i sengen! For om du vil beholde kjæresten, så gjør du lurt i å sette noen grenser for liten ufin kar. For han (som min) vil nok kjapt finne ut at det nytter å knurre på dere.

Du skal ikke drite i noe som helst, men du skal rett og slett ikke la han få lov til å komme dit at han føler han kan brumme litt til dere (kjæresten din).

Om det er en trøst, så vet jeg faktisk hva du sliter med. Z'n er en kødd når det gjelder slike ting, han får IKKE lov å ligge i sengen, han mener nemlig bestemt at han trenger MIN pute å sove på. Unødvendig å si at han ikke får lov til å ligge i sengen min?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mike sover sjelden sammen meg i senga om natta når jeg sover alene pga han er såpass trygg i huset til foreldrene mine at han tusler ut av rommet mitt.

Mike er enda ikke fullt så trygg i huset til kjæresten min, derfor vil han tett oppi meg i senga. Han er noe utrygg på nyere steder, og bruker litt tid på seg.

Derfor fikk jeg ikke trent med å avvenne han med å sove i sengen når kjæresten min ikke sover sammen meg.

Men dette er da ikke det jeg lurte på eller ønsket svar på.

Du skal rett og slett ikke la han ligge i sengen! For om du vil beholde kjæresten, så gjør du lurt i å sette noen grenser for liten ufin kar. For han (som min) vil nok kjapt finne ut at det nytter å knurre på dere.

Du skal ikke drite i noe som helst, men du skal rett og slett ikke la han få lov til å komme dit at han føler han kan brumme litt til dere (kjæresten din).

Om det er en trøst, så vet jeg faktisk hva du sliter med. Z'n er en kødd når det gjelder slike ting, han får IKKE lov å ligge i sengen, han mener nemlig bestemt at han trenger MIN pute å sove på. Unødvendig å si at han ikke får lov til å ligge i sengen min?

Takk for gode råd og innspill her.

Du fikk frem noe viktig her.. At han ikke skal få lov til å komme dit han føler han kan brumme til oss. Men det vil jo hjelpe mye med å nekte tilgang til seng og sofa da regner jeg med!

*Dobbelpost, mod Nina*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode råd og innspill her.

Du fikk frem noe viktig her.. At han ikke skal få lov til å komme dit han føler han kan brumme til oss. Men det vil jo hjelpe mye med å nekte tilgang til seng og sofa da regner jeg med!

Klart det vil! Om du innfører det både borte og hjemme så blir det ikke så "forvirrende" for han. Er han usikker, så er det greit med regler som gjelder overalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mike sover sjelden sammen meg i senga om natta når jeg sover alene pga han er såpass trygg i huset til foreldrene mine at han tusler ut av rommet mitt. Mike er enda ikke fullt så trygg i huset til kjæresten min, derfor vil han tett oppi meg i senga. Han er noe utrygg på nyere steder, og bruker litt tid på seg. Derfor fikk jeg ikke trent med å avvenne han med å sove i sengen når kjæresten min ikke sover sammen meg.

JEG tror du har laget veldig mange av disse problemene selv. Du TILLATER hunden din å være usikker - og da BLIR han det. Du har fått mange gode råd her - jeg har ett til: slutt å analyser alt han gjør og ikke gjør. Bare HANDLE - sett grenser for hva han får lov til - og ikke bry deg om at han er "usikker" i huset til kjæresten din. Det gjør ikke ting bedre at du underbygger hans usikkerhet ved å "dille" (ja - jeg mener du diller big time).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne: Jeg vet godt at du har bred erfaring med cockere, også denne adferden vi prater om her, og tro meg, jeg tar til meg det du sier, jeg ønsker å lære og vil få bukt på dette problemet før det utvikler seg.

Det jeg har ønsket å få svar på her er hvordan jeg skal håndtere dette uten å forverre hans adferd. Jeg lurte på om det å bare dytte han ned når han prøvde å gi meg signaler om at "dette liker jeg ikke" om det ville forverre adferden hans. Om han da kanskje ville gå så langt som kanskje å glefse.

Det jeg ville vite var om jeg kanskje hadde "rett" til å kaste han ut av senga og sofaen rett og slett da det er en "gode" han alltid har hatt.

Men som du også sier her som er helt riktig, han har nå fått mye mer selvtilitt enn det han hadde før, og han har nå begynt å si ifra mer enn han gjorde før.

Men da vet jeg godt hva jeg har å gjøre og det er å nekte han tilgang til seng og sofa fra nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt som hunden ser som goder er privilegier som du skal STYRE, og det er du som bestemmer når han skal få noe. Du bestemmer hva slags oppførsel som gir tilgang til de godene.

Så dårlig oppførsel gjør at man mister et gode.

Når det gjelder det her, så er det regler som er like viktig for trygge og usikre hunder. Alle hunder liker å vite hva som er lov og ikke. En usikker hund blir ofte tryggere med klare grenser, for da vet de jo faktisk hva som skjer og det kommer ikke noen overraskelser.

Sånn du beskriver han her minner meg om mange cockere jeg har hatt på kurs(skummelt mange egentlig). Der har det vært dårlige grenser hos eierene, det har bedret seg med klare grenser og regler. Ta kontroll for den er det du som skal ha hele tiden.

Så du må nok bare ta den kjedelige jobben, og innføre klare regler. For det her kan fort gli ut mye mere.

Hilsen Anna

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Silje.

Nå har du fått en del gode tips. Håper at du forstår disse, og gjør ting slik at Mike slutter å knurre.

Han må slutte å knurre i enhver setting. Du må være sjefen, og reagere neste gang han knurrer.

Egentlig skulle han vært korrigert for knurring da han første gangen gjorde dette. Du må ha en 0

tolleranse for knurring. Mike skal ikke knurre. Det er det du som skal gjøre. Din knurring til han

skal være at du med en høy "mannstemme" sier fra når han gjør noe galt. (Les;knurrer.) Da vil han

snart forstå hva du mener, å slutte med dette. Hvis du ikke klarer med stemmebåndet ditt å få

frem en dyp røst, så har du ett problem...

Jeg er oppdretter til Mike, og har selv boende hos meg hans halvsøster, samt 3 andre tisper. Hans halvsøster

Elma er sjefen av de 4 tispene som bor her hos oss, men ikke sjefen over matmor og far. Maya moren til

Mike, hadde vi tidligere som sjefstispe her. Det som kan sies om både Maya og Elma og mulig også Mike

er at de er psykisk sterke hunder, men må ha en meget sterk leder i ett og alt. En dyp mannestemme må

du få deg, hvis ikke så skjønner ikke Mike at det er du som er sjefen...

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Silje.

Han må slutte å knurre i enhver setting. Du må være sjefen, og reagere neste gang han knurrer.

Egentlig skulle han vært korrigert for knurring da han første gangen gjorde dette. Du må ha en 0

tolleranse for knurring.

Og nå håper jeg inderlig at du formulerte ting litt feil - man skal da aldri korrigere en hund for knurring. Vi behøver knurringen som det signalet det er fra hundens side. Korreksjon av knurring gir disse "umotiverte" hundeangrepene hvor hunden tilsynelatende biter eller glefser helt ut av det blå. Hunder som ikke får lov å knurre, må hoppe over det advarselstrinnet der og gå rett til neste trinn.

Jeg synes ikke at Mike høres det minste psykisk sterk ut i det hele tatt. Silje har jo hatt sitt fulle hyre med han veldig lenge, også før han ble kastrert som må ha vært uhyre traumatisk for både Silje og Mike. Og jeg forstår at Silje spør, og jeg forstår at hun synes det er vanskelig å se hvor grensen mellom "dilling" og "nødvendig forsiktighet" går. Og hun behøver aldeles ikke noen manneknurring for å få "bukt" med Mike, dette fikser hun med konsekvens, bestemthet og lydighet men alltid alltid med vennlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis Mike knurrer for å si fra til andre at det er han som passer på Silje, så er dette galt.

Det er Silje som skal passe på Mike. Det er hun som er sjefen. Vær konsekvent og bestemt.

Jo dypere røst jo enklere er dette.

Dette er ikke lett, og jeg som har avlsansvaret, tok ut faren til Mike ut av avl, da jeg så at avkom

etter han ble litt for kjekke. Når man selger litt for kjekke valper/hunder til myke folk, så kan man

få et problem. Dette gjelder i alle fall på rasen cocker spaniel.

Billy faren til Mike er nå omplassert , og blir boende hos venner av oss. Med barn og voksne.

De er kjempefornøyde, men han er nok litt kjekk ovenfor andre hanner. MEN dette er noe som

han nå får streng beskjed om, at han ikke skal være. Det er jo ikke han som er sjefen.

Uønskert adferd må opphøre umidelbart, hvis man ikke klarer dette, så må man søke proff hjelp.

Knmurring i seng, bør man ikke akseptere. jeg har 4 cockere i sengen, inkl. Mike sin halvsøster.

Hun kan noen ganger si ifra, hvis hun blir flyttet på når hun sover, men hun har jo fått beskjed om

at dette ikke er aksepterbart, så hun har respekt og har vel egentlig forstått at det ikke er hennes seng..

Hilsen

erik

erik

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med "manneknurring" er noe jeg ikke vil benytte meg av. Jeg vil heller fokusere på det å ikke få han til det stadiet der hvor han vil knurre til meg.

Jeg vil egentlig ikke kalle Mike psykisk sterk, mye tyder på at han ikke er det.

Som TonjeM sier, så har jeg hatt et fulle hyre med Mike, mye motgang, men mye fremgang også. Han har opplevd endel traumatiske ting her i livet og er litt derfor jeg er litt usikker på hvordan jeg skal korrigere han.

Og ja, jeg syns det kanskje er vanskelig å se hvor grensen mellom "dilling" og "nødvendig forsiktighet" går.

Men nå har Mike ikke sovet i senga på noen dager, og dette fungerer utmerket.

Han har også blitt flinkere til å gå i sin seng enn sofaen vår. Jeg oppmuntrer han til gå i sin egen seng, og han får godbiter og ros når han går på sitt sted.

Jeg vet at vi vil klare å jobbe oss gjennom dette, vi har jobbet oss gjennom svært mye motgang.

Han er ingen lett hund å ha med å gjøre bestandig, og han hadde kanskje hatt det bedre hos en mer erfaren eier, som har litt bredere kunnskap om cockere og den type adferd. Men Mike er min hund, og jeg vil gjøre det jeg kan får at han skal bli en velfungerende hund. Jeg ser fremgang hver dag, og det er gøy å se. Han vil lære og han prøver så godt han kan.

Jeg er blitt flinkere til å være mer konsekvent med han og sette tydelige grenser. Jeg tror han føler seg tryggere med faste rammer og ikke være usikker på hva han får lov til og usikker på hva jeg vil og krever.

Utenom dette så er Mike en fantastisk hund og vi koser oss mye. Han er blitt en dyktig sporhund og han elsker å jobbe og få brukt seg.

Det er en utfrodring for meg å ha en sånn hund, men jeg lærer svært mye og jeg får mye hjelp til trening av han. Vi vil klare å jobbe oss gjennom dette også.

Takker for mange gode svar og mye hjelp! :whistle:

Silje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, Mike er neppe en "psykisk sterk hund", om man tenker "dominant". Det betyr ikke at han ikke kan ha eller driver og utvikler dominansAGGRESJON. Det er ikke helt det samme, nemlig.

Skal man analysere atferd og finne bakenforliggende årsaker, vil jeg tro at Mike er en wannabe, også kalt "klatrere". Dvs at han bygger seg opp på å være drittsekk - ressurs- og matforsvar er lov i hundeverden, ergo så bruker litt svake sjeler sånt, som å passe på maten sin og å passe på plassen sin som en legitim grunn til å "sette seg i respekt". Det er dog - samme hvor snill og hyggelig man mener å være - ikke noen grunn til at vi mennesker skal synes det er ok med sånt tull selv om det er en forståelig greie blant hunder - det hender nemlig at vi er nødt til å ta fra de mat, og det hender at vi er nødt til å flytte bikkja ut av sofaen og senga.. Og bare for å ha nevnt det - innimellom gjør også den dominante hunden i FLOKKER også sånt med klatrere, om de drar det for langt.

Man kan gjerne tro at man er snill og forståelsesfull når man lar en sånn hund teste ut grensene dine, men samme hvordan man vrir og vender på det, så er det bare dumt. Nei, du må ikke knurre til han eller "sette han på plass", men du må lære deg at han er ikke den sarte saken du tror han er, at han tåler at du setter grenser, og at grenser settes ved å være konsekvent og kontant. Derav "han skal ikke ligge i senga - punktum".

Og sorry, men jeg syns fortsatt du driver og unnskylder både deg og han. "Det er mulig han hadde hatt det bedre hos en mer erfaren eier" skriver du, og der unnskylder du deg selv. Nei, han trenger ikke en mer erfaren eier, han trenger en eier som ikke tror det er synd på han hele tiden, og som ikke tror at å sette grenser er det samme som at man må banke hunden - for det er det vel ingen som har sagt du skal..? Som du selv skriver, "Han er blitt en dyktig sporhund og han elsker å jobbe og få brukt seg". Cockere er aktive hunder, de tåler en støyt, selv Mike gjør det! Selv om han var igjennom denne kastreringen, selv om han har hatt greier som dere har jobbet med. Det er ikke synd på han! Han får det ikke bedre av at du puser og diller med han - snarere tvert i mot. Da holder du han litt i en sånn evig "stakkarslig" tilstand, og HAN husker ikke hva dere jobba med ifjor, så han vil ikke forstå hvorfor du er "sånn rar".

Du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer. Slutt med det! Når han knurrer, så lemper du han unna, uten å være sint, redd, opphissa, usikker, whatever. Du skal være rolig og kontant, uten å nøle. Om du på død og liv skal analysere hvordan han føler og tenker, så ta det ETTERPÅ, ikke i situasjonen. Om du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer, så VEIT Mike at DU er usikker, og DET trenger ikke han å vite, for DET gjør HAN mer usikker igjen - ser du poenget mitt? DU skal være den selvsikre, den som bestemmer - og det kan du være uten å være sint eller "dominant". Ja, det er en øvelsessak, men man trenger ikke å ha hatt hund før for å lære seg det. Det er ikke en unnskyldning du får bruke, for det er noe du kan gjøre noe med.

Forskjellen på dilling og nødvendig forsiktighet, er at du nøler og forstår han ihjel - det er dilling. Hva definerer du som nødvendig forsiktighet, forresten? Hvorfor er det nødvendig å være forsiktig? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke at jeg driver å unnskylder meg, men jeg funderer litt frem og tilbake hvorfor det har blitt sånn og hva jeg kan gjøre. Men har jo fått svar på dette nå :)

Når han knurrer til meg, så sitter jeg ikke å lurer på hvorfor, hva, hvordan. Jeg handler der og da, og jeg tenker etterpå, gjorde jeg det riktige? Hva fikk frem den knurringen nå? Hvorfor gjorde han det.. Er jo lov å ha noen tanker når han gjør som han gjør.

Det jeg mener med at han kanskje skulle hatt en mer erfaren eier er ikke noe som ligger "dypt" Men jeg har ikke så bred kunnskap om dennetype adferd rett og slett, men jeg lærer mer og mer.

Ja, han har opplevd mye dritt som jeg skulle ønske kunne vært unngått. Men jeg tenker ikke så mye på det om dagen. Han er frisk nå og er jo det som teller.

Grunnen til at jeg kanskje har vært såpass forsiktig er vel fordi jeg har vært redd for at jeg handler galt og adferden vil bli verre.

Men er endel dager siden han har sovet i senga nå, og det fungerer som sagt utmerket. Han peip litt de første nettene, mn tar det nå som en selvfølge at han sover i stua eller hvor han vil legge seg.

Takker for svar 2ne :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, Mike er neppe en "psykisk sterk hund", om man tenker "dominant". Det betyr ikke at han ikke kan ha eller driver og utvikler dominansAGGRESJON. Det er ikke helt det samme, nemlig.

Skal man analysere atferd og finne bakenforliggende årsaker, vil jeg tro at Mike er en wannabe, også kalt "klatrere". Dvs at han bygger seg opp på å være drittsekk - ressurs- og matforsvar er lov i hundeverden, ergo så bruker litt svake sjeler sånt, som å passe på maten sin og å passe på plassen sin som en legitim grunn til å "sette seg i respekt". Det er dog - samme hvor snill og hyggelig man mener å være - ikke noen grunn til at vi mennesker skal synes det er ok med sånt tull selv om det er en forståelig greie blant hunder - det hender nemlig at vi er nødt til å ta fra de mat, og det hender at vi er nødt til å flytte bikkja ut av sofaen og senga.. Og bare for å ha nevnt det - innimellom gjør også den dominante hunden i FLOKKER også sånt med klatrere, om de drar det for langt.

Man kan gjerne tro at man er snill og forståelsesfull når man lar en sånn hund teste ut grensene dine, men samme hvordan man vrir og vender på det, så er det bare dumt. Nei, du må ikke knurre til han eller "sette han på plass", men du må lære deg at han er ikke den sarte saken du tror han er, at han tåler at du setter grenser, og at grenser settes ved å være konsekvent og kontant. Derav "han skal ikke ligge i senga - punktum".

Og sorry, men jeg syns fortsatt du driver og unnskylder både deg og han. "Det er mulig han hadde hatt det bedre hos en mer erfaren eier" skriver du, og der unnskylder du deg selv. Nei, han trenger ikke en mer erfaren eier, han trenger en eier som ikke tror det er synd på han hele tiden, og som ikke tror at å sette grenser er det samme som at man må banke hunden - for det er det vel ingen som har sagt du skal..? Som du selv skriver, "Han er blitt en dyktig sporhund og han elsker å jobbe og få brukt seg". Cockere er aktive hunder, de tåler en støyt, selv Mike gjør det! Selv om han var igjennom denne kastreringen, selv om han har hatt greier som dere har jobbet med. Det er ikke synd på han! Han får det ikke bedre av at du puser og diller med han - snarere tvert i mot. Da holder du han litt i en sånn evig "stakkarslig" tilstand, og HAN husker ikke hva dere jobba med ifjor, så han vil ikke forstå hvorfor du er "sånn rar".

Du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer. Slutt med det! Når han knurrer, så lemper du han unna, uten å være sint, redd, opphissa, usikker, whatever. Du skal være rolig og kontant, uten å nøle. Om du på død og liv skal analysere hvordan han føler og tenker, så ta det ETTERPÅ, ikke i situasjonen. Om du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer, så VEIT Mike at DU er usikker, og DET trenger ikke han å vite, for DET gjør HAN mer usikker igjen - ser du poenget mitt? DU skal være den selvsikre, den som bestemmer - og det kan du være uten å være sint eller "dominant". Ja, det er en øvelsessak, men man trenger ikke å ha hatt hund før for å lære seg det. Det er ikke en unnskyldning du får bruke, for det er noe du kan gjøre noe med.

Forskjellen på dilling og nødvendig forsiktighet, er at du nøler og forstår han ihjel - det er dilling. Hva definerer du som nødvendig forsiktighet, forresten? Hvorfor er det nødvendig å være forsiktig? :D

Steike godt innlegg 2ne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...