Jump to content
Hundesonen.no

Lille cocker begynner å bli ufin


Turnip

Recommended Posts

Lille cocker begynner å bli noe vanskelig om dagen, så lurer egentlig på litt forskjellig ting mht dette.

Han har fri tilgang til sofaen og sengen til meg og kjæresten min. Men hvis Mike ligger i veien i f.eks sofaen og jeg skal be han gå ned, så nekter han, hvis jeg prøver å fysisk ta han bort, så knurrer han til meg og virker usikker. Blir det feil av meg å først nå nekte han å være i sofaen sammen oss? Hadde en litt ekkel hendelse i går hvor Mike lå å slappet av i sofaen, og kjæresten min skulle sette seg ved siden av oss, Mike spretter opp og nibjeffer oppi annsiktet hans. Dette var uten forvarsel...

Om natten når vi ligger i sengen alle 3, så tar Mike svært stor plass og hvis jeg flytter på han eller han tar puta mi, så knurrer han også til meg. Blir det feil av meg å nekte han først nå å sove i sengen evt stenge han ut fra hele soveommet?

Siste greia vi sliter med er at han er svært ufin mot fremmede mennesker, men dette er somregel bare når jeg er i nærheten. Hvis de setter seg ned og lar han ta kontakt, så går det somregel knirkefritt, men hvis de skulle reise seg litt fort opp, så hopper han etter de og bjeffer. Kan jeg f.eks putte han inn på badet når vi har gjester? Er ikke alle som er så gla i hunder rett og slett...

Det er mange tanker rundt dette, jeg er tydeligvis en viktig ressurs for han og han prøver hele tiden og forsvare meg. Mye er prøvd, og ser at jeg er nødt til å være mer streng og konsekvent mot han. Han er nå forresten 2,5 år.

Kom gjerne med innspill og tanker rundt dette :P

Link to comment
Share on other sites

Blondie får også ligge i sofaen og i senga.. Men hun får ligge der på vår tilatelse. Og ber vi henne gå ned eller flytte seg, så må hun pent høre etter.. Det er DU som er sjefen i huset. Selv om hunden får ligge i sfaen, så er dine komandoer gyldige når du ber hunden om å gå ned..

Link to comment
Share on other sites

Jeg har selv hatt en lignende hund, og det er en utrolig vanskelig situasjon. Og for de som ikke har levd med en slik hund, og vært glad i den, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles. Man blir trist og lei seg for at hunden er blitt sånn, man vet ikke helt hva man har gjort eller ikke gjort, og man blir kanskje litt redd idet det står på.

Jeg valgte å avlive min hund. Ikke bare pga dette, men også andre ting. Dette var dog en stor del av "kaka". Han begynte som Mike; knurret når vi ba han gå ned fra seng/sofa. Dette begynte han med "helt plutselig", og det eskalerte gradvis. Etterhvert knurret han bare vi nærmet oss sofaen, og det virket som om han var redd for at vi skulle be han gå ned. Casper hadde ikke forsvar av seng/sofa, og han kunne gå både opp og ned på kommando, noe jeg hadde lært han. Han flekket ikke tenner, men bare murret rolig. Ofte gadd han ikke engang løfte på hodet, så han virket ikke truende på oss. Han gikk ned når vi ba han om det, men knurret samtidig. Han var lydig og hørte etter, men med et knurr. Han virket egentlig ikke irritert, bare usikker på hva vi ville ha han til å gjøre, selv om han skjønte utmerket hva det dreide seg om. Han prøvde aldri å bite, men han kunne glefse i luften mot oss hvis vi var fysiske mot han (kommer tilbake til det).

Vi prøvde forskjellige innfallsvinkler; alt fra å lokke han ned og rose (for å unngå at han knurret), men dette hjalp ikke i de situasjonene han allerede hadde begynt å knurre. Vi prøvde å snakke på en "morsom" måte; og ikke være unnvikende når vi ba han gå ned, og vente det verste, men heller sånn optimistisk snakking; dette blir gøy, liksom.. :) Vi prøvde også å dytte han ned, og da knurret han enda mer og kunne glefse etter oss. Det virket som om uansett hva vi prøvde, så knurret han, og han ble bare verre og verre. Til slutt kunne han ligge på gulvet og begynne å knurre for tilsynelatende ingenting (vi satt i sofaen, Tulla lå i kurven, Casper lå på gulvet). (Det var forresten ikke varsling fordi han hørte noe utenfor, da hadde han bjeffet.)

Han sov også i senga om natta. Både jeg og han likte å ligge helt inntil hverandre og varme oss på hverandre. Når jeg skulle flytte på han for å legge meg på en bedre måte, knurret han. Alltid et lavmælt knurr, ikke alltid han hadde øynene oppe engang. Bare min bevegelse av han gjorde at han knurret. Kanskje ble det en vane til slutt?

Han virket redd, usikker på hva vi mente, samtidig som han skjønte hva vi mente, og kanskje ikke ville gjøre det, eller var redd for konsekvensene (de varierte jo til tider, men vi gjorde alle disse forsøkene konsekvent i de periodene vi prøvde). Jeg konkluderte med at han var redd. For meg kanskje, eller for noe annet. Og jeg ville ikke ha en så redd hund, fordi jeg trodde ikke hunden hadde det bra med å være så redd.

Så har man de hundene som bevisst går inn og skal "forsvare" en liggeplass. Det tror jeg er noe annet. Det slo meg aldri at Casper hadde dominansaggresjon, jeg tolket det dithen av han heller hadde fryktaggresjon, og det tror jeg fremdeles den dag i dag at han hadde (jeg har lest mer nå, sett mer hunder, osv). Du må nesten prøve å finne ut hva du tror det er, og behandle det deretter.

For hunder med dominansaggresjon tror jeg nok metoden å løse problemet på, vil være å ta kontroll over de ressursene hunden vokter. Bestemme mer over hunden, og være streng/konsekvent. For en fryktaggresiv hund, tror jeg ikke du bør bruke makt, men heller ikke lokking. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal anbefale deg å gjøre.

Jeg vet bare at hadde jeg fått Casper tilbake i dag, hadde jeg behandlet han annerledes. Han hadde kanskje ikke blitt slik han ble, kanskje jeg har mer selvtillit i dag, kanskje behandler jeg hunder annerledes i dag enn hva jeg gjorde før. Jeg har nok blitt mer "sånn er det bare"-type; ikke lure og lokke osv. Det kan ofte gjøre ting MYE verre, spesielt med slike hunder, som lett gjennomskuer deg.

Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg gjerne prøvd meg på å ha Casper igjen, men jeg vet at jeg måtte ha hatt en pause fra han frem til nå. Jeg tror ikke man klarer å forandre seg selv sånn "over natten" at man klarer å behandle hunden på en helt ny måte, med nye øyne og friskt mot. Man har erfaringer med hunden, man kjenner den, man har et mønster å behandle den på som er vanskelig å endre. Skjønner du hva jeg mener? Jeg skjønner i alle fall at det ikke er så lett å bare "gi hunden regler", for man har da regler fra før av! Det handler mer om måten disse gjennomføres på, selvtilliten man har når man gjennomfører de, selvsikkerheten på at man KAN å håndtere hund. Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utrolig mye flinkere til det etter at jeg sa farvel til Casper. Jeg har lært meg å vise mange typer hunder at "dette må du bare godta", og så må de faktisk bare det. Det er ikke lett, kanskje umulig, å gjøre med en hund man allerede har fra før, hvor innarbeidede vaner, måter å oppføre seg på, vanskelig lar seg bryte.

Så hva foreslår jeg? Tja, i en ideel verden ville jeg kanskje sagt du burde omplassere han til noen med skikkelig god peiling på hund, som har håndtert utallige hunder før, og som kan takle en slik hund. Så tar du noen år hvor du selv skaffer deg denne erfaringen, og når du har fått avstand til Mike og blitt trygg på deg selv og din måte å håndtere hund på, så tar du han tilbake. Men det går vel ikke, og det vil du vel ikke (og jeg skjønner det). Så jeg vet ikke, men jeg ville bare si at jeg føler med deg, og at jeg skjønner hva du opplever, og at det er vanskelig. Man er så glad i denne knurrende hunden, og man prøver så godt man kan å endre seg selv, og så går det bare ikke..

Link to comment
Share on other sites

Det er ikke så veldig lenge siden du fikk en drøss med tips i Alt mulig-tråden om hva du kunne gjøre for å fjerne dyret fra senga - har du prøvd noe av det, hvordan gikk det?

Hvis dyret har tatt over kommandoen, er det selvfølgelig ikke for sent å gjøre et forsøk på å overta ledelsen og bestemme hvor dyret skal få være når. Vi måtte selv hjelpe en valpekjøper hvis "valp" hadde blitt noe dominant hjemme - mannen i paret flyttet inn på gjesterommet så "valpen" (som nå var nærmere året) skulle få plass i senga. Det endte kjempebra, så lenge de satte regler, holdt reglene, var konsekvente og skjønte at hunden ikke døde innvendig av ulykkelighet hver gang de satte ned foten.

Jeg vil ikke si verken det ene eller det andre om din hund basert på det innlegget, men siden du for lengst har fått råd om hvordan du kan få bikkja ut av seng og soverom (og dermed vel må kunne konkludere med at det er greit å innføre som ny regel selv om hunden er voksen) lurte jeg på hvordan det hadde gått.

Link to comment
Share on other sites

Da min kjære har vært bortreist på jobb og sovet lite hjemme, så har vi ikke fått trent noe på det. Vi må sette av en helg som vi regner med å få søvnløs så grunnet omstendighetene (reising og oppussing) så har ikke muligheten bydd seg enda. Men vi skal prøve dette om kort tid nå.

Han har derfor sovet i senga sammen oss når kjæresten har vært hjemme. Han har dessverre gått tilbake til en "uvane" han hadde før, han står opp og trasker litt rundt i huset et par ganger i løpet av natta, og pga manglende dybdesyn, så trenger han litt hjelp innimellom for å komme opp i senga. Noe som resulterer til at han vekker meg og min kjære et par ganger hver natt, i tilegg til at han presser oss ut av sengen og knurrer innimellom hvis jeg prøver å flytte på han.

Men det jeg lurer på.. Når han knurrer, hva gjør jeg da? Som Huldra beskriver her, så ser han ikke opp på meg eller gjør så mye ut av knurringa, han bare knurrer lavt rett og slett. Men jeg syns det er bedre at han sier ifra "dette liker jeg ikke" enn at han skulle ha bitt eller liknende ting. Han må jo få si ifra hva han liker og ikke liker. Blir det ikke feil av meg når han gir meg disse signalende og overse disse og likevel flytte på han? Men jeg kan jo heller ikke gi etter? Jeg har på han halsbånd inne, og tar noen ganger tak i dette og fører han ned. Men det er ganske tungvindt når jeg ligger i senga og må reise meg opp for å føre han ned eller bort fra plassen/puta mi i senga. Det hjelper ikke å lokke på han eller be han passe seg heller..

Jeg skjønner at han vil være i fred når han ligger å sover, men han har 2 hundesenger, 3 pledd, "godstol" og generelt hele huset til disposisjon på å finne soveplasser i. Han har også 1 sted som er "hans" der hvor han får være helt i fred og jeg rører han ikke når han er der. Jeg oppmuntrer han til å gå dit for å legge seg og han får ofte godbiter når han har lagt seg der. Men er ikke så ofte han bruker den.. Han vil helst ligge oppå meg eller tett ved siden av meg...

Link to comment
Share on other sites

Jeg sier bare en ting jeg.. Slutt å DILLE!

En hund som får ressursforsvar i senger og sofaer får IKKE lov å være i senger og sofaer lenger, enkelt og greit! Det er et privilegie å få ligge i møbler, og om han blir ufin av det - da har han ikke det privilegiet lenger.. Han er en cocker, dette er IKKE et ukjent problem for cocker-eiere, og jeg TROR jeg har nevnt det for deg en og annen gang før?

At kjærsten din er bortreist så du ikke har fått øvd på at Mike ikke skal ligge i senga, er en dårlig unnskyldning! DU kan øve på at Mike ikke ligger i senga selv om kjærsten din ikke er der, SÆRLIG når bikkja trenger DIN hjelp til å komme seg opp i den! Kjøp sov i ro, legg deg og DRIT i at han maser.

Jeg regner med at du føler at du får kjeft nå, men som sagt, dette er IKKE et ukjent cockerproblem, de har ofte høyt ressursforsvar og de kan ha dominansaggresjon - og jo, usikre bikkjer kan ha dominans-issues, de prøver seg, og funker det å ta lillefingeren, så prøver de å ta hele hånda - og du, frøken, har gitt Mike lillefingeren..

Jeg skjønner at historien deres er spesiell, men du må slutte å leve i fortiden, og ta tak i noe som kan bli et mye større problem i fremtiden. Jeg har hørt opptil flere historier om cockere som nekter ektefeller å sove i samme seng, nekter folk å sitte i sofaen - jeg har til og med hørt om en cocker som jagde hele familien ut av stua. De er ikke søte små Lady-hunder som er bare hyggelige og snille, de er søte små faenskap som trenger dette forhatte LEDERSKAPET. DU bestemmer, ikke lille Mike, og at han ikke ser på deg når han knurrer betyr ikke så innmari mye annet enn at han er usikker på om dette kommer til å funke, så han utfordrer deg ikke ordentlig..

En hund som knurrer til meg - eller evt en jeg deler med - når de ligger i MIN seng, får seg en fot i siden og blir dytta ut.. Prøver de å glefse, så får de TYDELIG beskjed om at det er SVÆRT uønsket. Om du ikke vil gå inn i en åpen konfrontasjon med han, bruk det såkalte slipset, et bånd som henger i halsbåndet hans hele tiden, så tar du tak i det og lemper han dit han får lov å være.

Og ja, det ER mye jobb å bli kvitt dette han nå driver og drar på dere, men det er mindre jobb enn hva du har gjort med han før, så det er ikke noen unnskyldning det heller - for det er det du kommer med, unnskyldninger. Du veit egentlig at dette ikke er aksptabelt, det er derfor tråden heter "liten cocker begynner å bli ufin". Han begynner ikke å bli ufin, Silje, han ER ufin..

Og vær så snill å ta dette alvorlig, de aller fleste historier jeg har hørt om sånn atferd hos cocker, har endt med at bikkja biter OM det ikke har blitt tatt tak i. Du må gjerne vente til han går så langt, men gjør deg selv og bikkja den tjenesten at du ikke unnskylder det med at han er liten - for det veit ikke han - eller at han har hatt det vanskelig - for det betyr ingenting for han nå - eller at det er vanskelig - for alternativet er vanskeligere..

Og ikke misforstå, han skal ikke ha "juling" eller tvinges til underkastelse eller noe annet tull, DU skal være selvsikker og rolig og ikke sinna, og fortelle han at dette er ikke greit..

Link to comment
Share on other sites

Han er kun et problem å ha i senga når kjæresten min ligger der, aldri når jeg ligger i senga alene, er derfor jeg vil trene på dette når kjæresten min sover sammen meg. Har ikke noe å gjøre med unnskyldninger dette her.

Det jeg lurte på her først og fremst var om det blir feil av meg å plutselig nekte han seng og sofa når han er blitt såpass ufin som han er.

Og hva gjør jeg når han knurrer? Skal jeg totalt drite i de signalene han faktisk gir meg? Skal jeg bare skuffe han ned? Jeg spør her for jeg har virkelig ikke peil rett og slett.

Grunnen til at jeg oppga alderen hans var fordi jeg ville få frem at han ikke var noen valp, men er en voksen kar.

Jeg henger meg ikke opp i hva som har skjedd før eller hele fortiden hans. Jeg lurer på HVORFOR han gjør som han gjør nå, og HVA jeg kan gjøre for å evt forebygge dette og ikke forverre dette.

Og 2ne, jeg føler ikke at jeg diller med han. Han er en frisk og gla cocker, og blir behandlet deretter.

Men det jeg vet godt er at han er litt usikker av seg, og jeg er nødt til å ta hensyn til dette også.

Jeg vil ikke bare utføre handlinger før jeg kanskje vet hva som kan stå bak denne adferden. Jeg føler ikke at jeg bare kan si at det er en typisk cocker greie og at det er ressursforsvar..

Og ja.. Noe krass var du, og det trengs ikke da jeg forstår fint hva du sier og mener når du sier det på en hyggelig måte. Jeg er i villredet her og spør om råd, er jo et forum dette her tross alt.

Link to comment
Share on other sites

Den dagen Sara eller Klein knurrer til meg dersom jeg vil at de skal flytte på seg så er det over og ut med både sofa og senge-ligging, jeg hadde aldri godtatt at en hund skulle prøve seg med slik atferd mot flokklederen sin. Det kaller jeg å tøye grenser og å utfordre lederskapet, hadde kastet dyret rett ned og slengt det bort i sin egen seng.

Sara og Klein var sofa og sengedyr helt til samboern flyttet inn og satte det som en regel at han ikke ville dele møblene sine med hundene, de prøvde vel ett par mnd, men nå er det ikke snakk om engang å prøve.

De har sine egene senger og all gulvplass i hele huset.

Link to comment
Share on other sites

Han er kun et problem å ha i senga når kjæresten min ligger der, aldri når jeg ligger i senga alene, er derfor jeg vil trene på dette når kjæresten min sover sammen meg. Har ikke noe å gjøre med unnskyldninger dette her.

Det er nye RUTINER du skal jobbe med. Rutiner i hverdagen som gjør at Mike ikke får anledning til å være ufin.

Og disse nye rutinene kan du fint begynne å jobbe inn selv om din samboer ikke er hjemme.

Begynn idag! Jo før jo bedre :-)

Link to comment
Share on other sites

For å ta det siste først, det er mulig du hadde tatt det jeg skriver alvorlig om jeg hadde vært "hyggelig", men det tviler jeg på, for du tar det ikke alvorlig sjøl når jeg er krass. Men ikke misforstå - jeg skriver ikke det jeg skriver fordi jeg vil være slem med hverken deg eller Mike, jeg skriver det jeg skriver fordi jeg har faktisk erfaring med cockere - også de som er sånn som Mike er nå.

Grunnen til at han skal ut av senga når samboeren din ikke er hjemme også, er at HAN ikke forstår forskjellen - Mike altså. Så jo, han må nok ut selv om det ikke er et problem når det er bare deg og han.

Grunnen til at han er sånn, har jeg alt fortalt deg, det er ressursforsvar. Det er et gode å ligge i senga, og han syns han har rett til det godet - og han syns det er verdt å "ta en diskusjon" for å beholde det, derav knurringa. Hvorvidt du tror meg eller ikke - jeg VEIT at hans neste skritt vil være å glefse. Du må gjerne vente på glefsinga, jeg kommer i såfall til å si "hva var det jeg sa".

Nei, han er ikke en valp, han er en voksen kar. En voksen kar som har begynt å mene ting, og som prøver å gjøre noe med det. Du har i tillegg jobbet en del med usikkerheten hans, sant? Gitt han litt selvtillit? Ergo så TØR han å si fra nå. La han ligge å bygge seg opp på dette her en stund til, så tør han mer.

Og jo, Silje, du DILLER med han. Hadde du IKKE dilla med han, så hadde du ikke spurt hva du skulle gjøre med dette, du hadde bare kasta han ut av senga. Istedetfor lurer du på om det er en "dypere" mening, og om det kan skade sjelen hans om du er "slem", og at du burde ta hensyn til signalende hans.

Det er ingen dypere mening bak dette, han vil ha seng - og kanskje deg? - i fred fra samboeren din. Det skader ikke sjela hans om du setter grenser for hvordan han får lov til å uttrykke meningene sine - det vil derimot skade sjelen hans å få lov til å utvikle dette. Og du tar ikke hensyn til signalene hans, for du tror at han er redd/nervøs/usikker - og signalet hans er "dette er MITT, og jeg kommer til å forsvare det om du tvinger meg!".

Rådet mitt er - fortsatt - å kaste han ut av senga. Han får ikke lov å ligge der, selv ikke når samboer ikke er hjemme og du tror at det ikke er et problem. Om du ikke kan eller vil ta direkte i hunden, ha på han "slips". Vær rolig og bestemt når du fjerner han fra senga, DU er sjefen, du er den "dominante", du trenger ikke å "sloss" med han. Vær klar over at problemet KAN eskalere når du begynner å sette grenser - testinga vil bli værre før han lærer seg å leve med nye regler.

Jeg tviler ikke på at han er en frisk og glad cocker - det utgjør allikevel ingen forskjell på det jeg sier her. Ja, han er en frisk og glad cocker, som prøver å ta over godene han vil ha. Det er ingen motsetning det - enda.

Link to comment
Share on other sites

Det jeg lurte på her først og fremst var om det blir feil av meg å plutselig nekte han seng og sofa når han er blitt såpass ufin som han er.

Og hva gjør jeg når han knurrer? Skal jeg totalt drite i de signalene han faktisk gir meg? Skal jeg bare skuffe han ned? Jeg spør her for jeg har virkelig ikke peil rett og slett.

Du skal rett og slett ikke la han ligge i sengen! For om du vil beholde kjæresten, så gjør du lurt i å sette noen grenser for liten ufin kar. For han (som min) vil nok kjapt finne ut at det nytter å knurre på dere.

Du skal ikke drite i noe som helst, men du skal rett og slett ikke la han få lov til å komme dit at han føler han kan brumme litt til dere (kjæresten din).

Om det er en trøst, så vet jeg faktisk hva du sliter med. Z'n er en kødd når det gjelder slike ting, han får IKKE lov å ligge i sengen, han mener nemlig bestemt at han trenger MIN pute å sove på. Unødvendig å si at han ikke får lov til å ligge i sengen min?

Link to comment
Share on other sites

Mike sover sjelden sammen meg i senga om natta når jeg sover alene pga han er såpass trygg i huset til foreldrene mine at han tusler ut av rommet mitt.

Mike er enda ikke fullt så trygg i huset til kjæresten min, derfor vil han tett oppi meg i senga. Han er noe utrygg på nyere steder, og bruker litt tid på seg.

Derfor fikk jeg ikke trent med å avvenne han med å sove i sengen når kjæresten min ikke sover sammen meg.

Men dette er da ikke det jeg lurte på eller ønsket svar på.

Du skal rett og slett ikke la han ligge i sengen! For om du vil beholde kjæresten, så gjør du lurt i å sette noen grenser for liten ufin kar. For han (som min) vil nok kjapt finne ut at det nytter å knurre på dere.

Du skal ikke drite i noe som helst, men du skal rett og slett ikke la han få lov til å komme dit at han føler han kan brumme litt til dere (kjæresten din).

Om det er en trøst, så vet jeg faktisk hva du sliter med. Z'n er en kødd når det gjelder slike ting, han får IKKE lov å ligge i sengen, han mener nemlig bestemt at han trenger MIN pute å sove på. Unødvendig å si at han ikke får lov til å ligge i sengen min?

Takk for gode råd og innspill her.

Du fikk frem noe viktig her.. At han ikke skal få lov til å komme dit han føler han kan brumme til oss. Men det vil jo hjelpe mye med å nekte tilgang til seng og sofa da regner jeg med!

*Dobbelpost, mod Nina*

Link to comment
Share on other sites

Takk for gode råd og innspill her.

Du fikk frem noe viktig her.. At han ikke skal få lov til å komme dit han føler han kan brumme til oss. Men det vil jo hjelpe mye med å nekte tilgang til seng og sofa da regner jeg med!

Klart det vil! Om du innfører det både borte og hjemme så blir det ikke så "forvirrende" for han. Er han usikker, så er det greit med regler som gjelder overalt.

Link to comment
Share on other sites

Mike sover sjelden sammen meg i senga om natta når jeg sover alene pga han er såpass trygg i huset til foreldrene mine at han tusler ut av rommet mitt. Mike er enda ikke fullt så trygg i huset til kjæresten min, derfor vil han tett oppi meg i senga. Han er noe utrygg på nyere steder, og bruker litt tid på seg. Derfor fikk jeg ikke trent med å avvenne han med å sove i sengen når kjæresten min ikke sover sammen meg.

JEG tror du har laget veldig mange av disse problemene selv. Du TILLATER hunden din å være usikker - og da BLIR han det. Du har fått mange gode råd her - jeg har ett til: slutt å analyser alt han gjør og ikke gjør. Bare HANDLE - sett grenser for hva han får lov til - og ikke bry deg om at han er "usikker" i huset til kjæresten din. Det gjør ikke ting bedre at du underbygger hans usikkerhet ved å "dille" (ja - jeg mener du diller big time).

Link to comment
Share on other sites

2ne: Jeg vet godt at du har bred erfaring med cockere, også denne adferden vi prater om her, og tro meg, jeg tar til meg det du sier, jeg ønsker å lære og vil få bukt på dette problemet før det utvikler seg.

Det jeg har ønsket å få svar på her er hvordan jeg skal håndtere dette uten å forverre hans adferd. Jeg lurte på om det å bare dytte han ned når han prøvde å gi meg signaler om at "dette liker jeg ikke" om det ville forverre adferden hans. Om han da kanskje ville gå så langt som kanskje å glefse.

Det jeg ville vite var om jeg kanskje hadde "rett" til å kaste han ut av senga og sofaen rett og slett da det er en "gode" han alltid har hatt.

Men som du også sier her som er helt riktig, han har nå fått mye mer selvtilitt enn det han hadde før, og han har nå begynt å si ifra mer enn han gjorde før.

Men da vet jeg godt hva jeg har å gjøre og det er å nekte han tilgang til seng og sofa fra nå!

Link to comment
Share on other sites

Alt som hunden ser som goder er privilegier som du skal STYRE, og det er du som bestemmer når han skal få noe. Du bestemmer hva slags oppførsel som gir tilgang til de godene.

Så dårlig oppførsel gjør at man mister et gode.

Når det gjelder det her, så er det regler som er like viktig for trygge og usikre hunder. Alle hunder liker å vite hva som er lov og ikke. En usikker hund blir ofte tryggere med klare grenser, for da vet de jo faktisk hva som skjer og det kommer ikke noen overraskelser.

Sånn du beskriver han her minner meg om mange cockere jeg har hatt på kurs(skummelt mange egentlig). Der har det vært dårlige grenser hos eierene, det har bedret seg med klare grenser og regler. Ta kontroll for den er det du som skal ha hele tiden.

Så du må nok bare ta den kjedelige jobben, og innføre klare regler. For det her kan fort gli ut mye mere.

Hilsen Anna

Link to comment
Share on other sites

Hei Silje.

Nå har du fått en del gode tips. Håper at du forstår disse, og gjør ting slik at Mike slutter å knurre.

Han må slutte å knurre i enhver setting. Du må være sjefen, og reagere neste gang han knurrer.

Egentlig skulle han vært korrigert for knurring da han første gangen gjorde dette. Du må ha en 0

tolleranse for knurring. Mike skal ikke knurre. Det er det du som skal gjøre. Din knurring til han

skal være at du med en høy "mannstemme" sier fra når han gjør noe galt. (Les;knurrer.) Da vil han

snart forstå hva du mener, å slutte med dette. Hvis du ikke klarer med stemmebåndet ditt å få

frem en dyp røst, så har du ett problem...

Jeg er oppdretter til Mike, og har selv boende hos meg hans halvsøster, samt 3 andre tisper. Hans halvsøster

Elma er sjefen av de 4 tispene som bor her hos oss, men ikke sjefen over matmor og far. Maya moren til

Mike, hadde vi tidligere som sjefstispe her. Det som kan sies om både Maya og Elma og mulig også Mike

er at de er psykisk sterke hunder, men må ha en meget sterk leder i ett og alt. En dyp mannestemme må

du få deg, hvis ikke så skjønner ikke Mike at det er du som er sjefen...

Lykke til.

Link to comment
Share on other sites

Hei Silje.

Han må slutte å knurre i enhver setting. Du må være sjefen, og reagere neste gang han knurrer.

Egentlig skulle han vært korrigert for knurring da han første gangen gjorde dette. Du må ha en 0

tolleranse for knurring.

Og nå håper jeg inderlig at du formulerte ting litt feil - man skal da aldri korrigere en hund for knurring. Vi behøver knurringen som det signalet det er fra hundens side. Korreksjon av knurring gir disse "umotiverte" hundeangrepene hvor hunden tilsynelatende biter eller glefser helt ut av det blå. Hunder som ikke får lov å knurre, må hoppe over det advarselstrinnet der og gå rett til neste trinn.

Jeg synes ikke at Mike høres det minste psykisk sterk ut i det hele tatt. Silje har jo hatt sitt fulle hyre med han veldig lenge, også før han ble kastrert som må ha vært uhyre traumatisk for både Silje og Mike. Og jeg forstår at Silje spør, og jeg forstår at hun synes det er vanskelig å se hvor grensen mellom "dilling" og "nødvendig forsiktighet" går. Og hun behøver aldeles ikke noen manneknurring for å få "bukt" med Mike, dette fikser hun med konsekvens, bestemthet og lydighet men alltid alltid med vennlighet.

Link to comment
Share on other sites

Hvis Mike knurrer for å si fra til andre at det er han som passer på Silje, så er dette galt.

Det er Silje som skal passe på Mike. Det er hun som er sjefen. Vær konsekvent og bestemt.

Jo dypere røst jo enklere er dette.

Dette er ikke lett, og jeg som har avlsansvaret, tok ut faren til Mike ut av avl, da jeg så at avkom

etter han ble litt for kjekke. Når man selger litt for kjekke valper/hunder til myke folk, så kan man

få et problem. Dette gjelder i alle fall på rasen cocker spaniel.

Billy faren til Mike er nå omplassert , og blir boende hos venner av oss. Med barn og voksne.

De er kjempefornøyde, men han er nok litt kjekk ovenfor andre hanner. MEN dette er noe som

han nå får streng beskjed om, at han ikke skal være. Det er jo ikke han som er sjefen.

Uønskert adferd må opphøre umidelbart, hvis man ikke klarer dette, så må man søke proff hjelp.

Knmurring i seng, bør man ikke akseptere. jeg har 4 cockere i sengen, inkl. Mike sin halvsøster.

Hun kan noen ganger si ifra, hvis hun blir flyttet på når hun sover, men hun har jo fått beskjed om

at dette ikke er aksepterbart, så hun har respekt og har vel egentlig forstått at det ikke er hennes seng..

Hilsen

erik

erik

Link to comment
Share on other sites

Det med "manneknurring" er noe jeg ikke vil benytte meg av. Jeg vil heller fokusere på det å ikke få han til det stadiet der hvor han vil knurre til meg.

Jeg vil egentlig ikke kalle Mike psykisk sterk, mye tyder på at han ikke er det.

Som TonjeM sier, så har jeg hatt et fulle hyre med Mike, mye motgang, men mye fremgang også. Han har opplevd endel traumatiske ting her i livet og er litt derfor jeg er litt usikker på hvordan jeg skal korrigere han.

Og ja, jeg syns det kanskje er vanskelig å se hvor grensen mellom "dilling" og "nødvendig forsiktighet" går.

Men nå har Mike ikke sovet i senga på noen dager, og dette fungerer utmerket.

Han har også blitt flinkere til å gå i sin seng enn sofaen vår. Jeg oppmuntrer han til gå i sin egen seng, og han får godbiter og ros når han går på sitt sted.

Jeg vet at vi vil klare å jobbe oss gjennom dette, vi har jobbet oss gjennom svært mye motgang.

Han er ingen lett hund å ha med å gjøre bestandig, og han hadde kanskje hatt det bedre hos en mer erfaren eier, som har litt bredere kunnskap om cockere og den type adferd. Men Mike er min hund, og jeg vil gjøre det jeg kan får at han skal bli en velfungerende hund. Jeg ser fremgang hver dag, og det er gøy å se. Han vil lære og han prøver så godt han kan.

Jeg er blitt flinkere til å være mer konsekvent med han og sette tydelige grenser. Jeg tror han føler seg tryggere med faste rammer og ikke være usikker på hva han får lov til og usikker på hva jeg vil og krever.

Utenom dette så er Mike en fantastisk hund og vi koser oss mye. Han er blitt en dyktig sporhund og han elsker å jobbe og få brukt seg.

Det er en utfrodring for meg å ha en sånn hund, men jeg lærer svært mye og jeg får mye hjelp til trening av han. Vi vil klare å jobbe oss gjennom dette også.

Takker for mange gode svar og mye hjelp! :whistle:

Silje

Link to comment
Share on other sites

Nei, Mike er neppe en "psykisk sterk hund", om man tenker "dominant". Det betyr ikke at han ikke kan ha eller driver og utvikler dominansAGGRESJON. Det er ikke helt det samme, nemlig.

Skal man analysere atferd og finne bakenforliggende årsaker, vil jeg tro at Mike er en wannabe, også kalt "klatrere". Dvs at han bygger seg opp på å være drittsekk - ressurs- og matforsvar er lov i hundeverden, ergo så bruker litt svake sjeler sånt, som å passe på maten sin og å passe på plassen sin som en legitim grunn til å "sette seg i respekt". Det er dog - samme hvor snill og hyggelig man mener å være - ikke noen grunn til at vi mennesker skal synes det er ok med sånt tull selv om det er en forståelig greie blant hunder - det hender nemlig at vi er nødt til å ta fra de mat, og det hender at vi er nødt til å flytte bikkja ut av sofaen og senga.. Og bare for å ha nevnt det - innimellom gjør også den dominante hunden i FLOKKER også sånt med klatrere, om de drar det for langt.

Man kan gjerne tro at man er snill og forståelsesfull når man lar en sånn hund teste ut grensene dine, men samme hvordan man vrir og vender på det, så er det bare dumt. Nei, du må ikke knurre til han eller "sette han på plass", men du må lære deg at han er ikke den sarte saken du tror han er, at han tåler at du setter grenser, og at grenser settes ved å være konsekvent og kontant. Derav "han skal ikke ligge i senga - punktum".

Og sorry, men jeg syns fortsatt du driver og unnskylder både deg og han. "Det er mulig han hadde hatt det bedre hos en mer erfaren eier" skriver du, og der unnskylder du deg selv. Nei, han trenger ikke en mer erfaren eier, han trenger en eier som ikke tror det er synd på han hele tiden, og som ikke tror at å sette grenser er det samme som at man må banke hunden - for det er det vel ingen som har sagt du skal..? Som du selv skriver, "Han er blitt en dyktig sporhund og han elsker å jobbe og få brukt seg". Cockere er aktive hunder, de tåler en støyt, selv Mike gjør det! Selv om han var igjennom denne kastreringen, selv om han har hatt greier som dere har jobbet med. Det er ikke synd på han! Han får det ikke bedre av at du puser og diller med han - snarere tvert i mot. Da holder du han litt i en sånn evig "stakkarslig" tilstand, og HAN husker ikke hva dere jobba med ifjor, så han vil ikke forstå hvorfor du er "sånn rar".

Du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer. Slutt med det! Når han knurrer, så lemper du han unna, uten å være sint, redd, opphissa, usikker, whatever. Du skal være rolig og kontant, uten å nøle. Om du på død og liv skal analysere hvordan han føler og tenker, så ta det ETTERPÅ, ikke i situasjonen. Om du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer, så VEIT Mike at DU er usikker, og DET trenger ikke han å vite, for DET gjør HAN mer usikker igjen - ser du poenget mitt? DU skal være den selvsikre, den som bestemmer - og det kan du være uten å være sint eller "dominant". Ja, det er en øvelsessak, men man trenger ikke å ha hatt hund før for å lære seg det. Det er ikke en unnskyldning du får bruke, for det er noe du kan gjøre noe med.

Forskjellen på dilling og nødvendig forsiktighet, er at du nøler og forstår han ihjel - det er dilling. Hva definerer du som nødvendig forsiktighet, forresten? Hvorfor er det nødvendig å være forsiktig? :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg syns ikke at jeg driver å unnskylder meg, men jeg funderer litt frem og tilbake hvorfor det har blitt sånn og hva jeg kan gjøre. Men har jo fått svar på dette nå :)

Når han knurrer til meg, så sitter jeg ikke å lurer på hvorfor, hva, hvordan. Jeg handler der og da, og jeg tenker etterpå, gjorde jeg det riktige? Hva fikk frem den knurringen nå? Hvorfor gjorde han det.. Er jo lov å ha noen tanker når han gjør som han gjør.

Det jeg mener med at han kanskje skulle hatt en mer erfaren eier er ikke noe som ligger "dypt" Men jeg har ikke så bred kunnskap om dennetype adferd rett og slett, men jeg lærer mer og mer.

Ja, han har opplevd mye dritt som jeg skulle ønske kunne vært unngått. Men jeg tenker ikke så mye på det om dagen. Han er frisk nå og er jo det som teller.

Grunnen til at jeg kanskje har vært såpass forsiktig er vel fordi jeg har vært redd for at jeg handler galt og adferden vil bli verre.

Men er endel dager siden han har sovet i senga nå, og det fungerer som sagt utmerket. Han peip litt de første nettene, mn tar det nå som en selvfølge at han sover i stua eller hvor han vil legge seg.

Takker for svar 2ne :icon_redface:

Link to comment
Share on other sites

Nei, Mike er neppe en "psykisk sterk hund", om man tenker "dominant". Det betyr ikke at han ikke kan ha eller driver og utvikler dominansAGGRESJON. Det er ikke helt det samme, nemlig.

Skal man analysere atferd og finne bakenforliggende årsaker, vil jeg tro at Mike er en wannabe, også kalt "klatrere". Dvs at han bygger seg opp på å være drittsekk - ressurs- og matforsvar er lov i hundeverden, ergo så bruker litt svake sjeler sånt, som å passe på maten sin og å passe på plassen sin som en legitim grunn til å "sette seg i respekt". Det er dog - samme hvor snill og hyggelig man mener å være - ikke noen grunn til at vi mennesker skal synes det er ok med sånt tull selv om det er en forståelig greie blant hunder - det hender nemlig at vi er nødt til å ta fra de mat, og det hender at vi er nødt til å flytte bikkja ut av sofaen og senga.. Og bare for å ha nevnt det - innimellom gjør også den dominante hunden i FLOKKER også sånt med klatrere, om de drar det for langt.

Man kan gjerne tro at man er snill og forståelsesfull når man lar en sånn hund teste ut grensene dine, men samme hvordan man vrir og vender på det, så er det bare dumt. Nei, du må ikke knurre til han eller "sette han på plass", men du må lære deg at han er ikke den sarte saken du tror han er, at han tåler at du setter grenser, og at grenser settes ved å være konsekvent og kontant. Derav "han skal ikke ligge i senga - punktum".

Og sorry, men jeg syns fortsatt du driver og unnskylder både deg og han. "Det er mulig han hadde hatt det bedre hos en mer erfaren eier" skriver du, og der unnskylder du deg selv. Nei, han trenger ikke en mer erfaren eier, han trenger en eier som ikke tror det er synd på han hele tiden, og som ikke tror at å sette grenser er det samme som at man må banke hunden - for det er det vel ingen som har sagt du skal..? Som du selv skriver, "Han er blitt en dyktig sporhund og han elsker å jobbe og få brukt seg". Cockere er aktive hunder, de tåler en støyt, selv Mike gjør det! Selv om han var igjennom denne kastreringen, selv om han har hatt greier som dere har jobbet med. Det er ikke synd på han! Han får det ikke bedre av at du puser og diller med han - snarere tvert i mot. Da holder du han litt i en sånn evig "stakkarslig" tilstand, og HAN husker ikke hva dere jobba med ifjor, så han vil ikke forstå hvorfor du er "sånn rar".

Du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer. Slutt med det! Når han knurrer, så lemper du han unna, uten å være sint, redd, opphissa, usikker, whatever. Du skal være rolig og kontant, uten å nøle. Om du på død og liv skal analysere hvordan han føler og tenker, så ta det ETTERPÅ, ikke i situasjonen. Om du står og lurer på hvorfor han knurrer når han knurrer, så VEIT Mike at DU er usikker, og DET trenger ikke han å vite, for DET gjør HAN mer usikker igjen - ser du poenget mitt? DU skal være den selvsikre, den som bestemmer - og det kan du være uten å være sint eller "dominant". Ja, det er en øvelsessak, men man trenger ikke å ha hatt hund før for å lære seg det. Det er ikke en unnskyldning du får bruke, for det er noe du kan gjøre noe med.

Forskjellen på dilling og nødvendig forsiktighet, er at du nøler og forstår han ihjel - det er dilling. Hva definerer du som nødvendig forsiktighet, forresten? Hvorfor er det nødvendig å være forsiktig? :D

Steike godt innlegg 2ne...

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...