Gå til innhold
Hundesonen.no

Båndagressivitet


mushi

Recommended Posts

Min hund har båndagressivitet. Er hun løs er det null problem, men med en gang jeg tar på båndet, vil hun fly på alt på fire bein hun ikke kjenner fra før. Hun var agressiv løs før, men det har jeg/hun på en eller annen måte klart å fjerne.

Hvis hun ser en hund kaster hun seg fremover i båndet, puster stressa og småpiper for å komme nærmere kjappere enn jeg går. Når vi nærmer oss hunden står hun kun på bakbeina lent fremover i supermann-stil. Hun hyler og skriker, knurrer og glefser etter den andre hunden. Ikke akkurat koselig. Dette skjer bare hvis hun ser hunden langt unna (bundet ved ett hus, ser den ett stykke unna på fortauet etc). Hvis hund og eier hopper ut av en busk og hun ikke rekker å "gire seg opp" og den hunden går bort for å hilse, flyr hun på den. Glefser og biter etter den. Skjer dette virker det som ingen andre hunder tar henne seriøst. De backer ikke unna, men prøver heller å hilse mer på henne. Kommer det en løs hund og hilser på henne mens hun er i bånd, går det somregel bra, men jeg ser at hun er usikker.

Har prøvd den teknikken hvor man snur og går andre veien når bikkja girer seg opp. Det fungerer veldig dårlig for jeg ender tilslutt opp lengre unna hunden enn det jeg var i utgangspunktet. Hun veit den er der, og stresser seg tidligere opp for hver gang. Hun husker hvor vi har møtt hunder som står bundet før, og den trenger ikke engang være hjemme for at hun skal få adferden.

Har også prøvd å hysje på henne når jeg ser hun begynner. Da tar jeg og dytter nesa hennes motsatt vei som hunden er og sier hysj samtidig. Det fungerer faktisk frem til hun er rimelig nærme, da klikker hun totalt, og blir værre enn om vi bare hadde gått rett forbi uten å trene.

Hva gjør jeg feil siden hun aldri blir bedre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil anbefale deg å lese boka "Klikkertrening og dempende signaler" av Emma Parsons. En ganske god bok med mange gode tips. Hovedpoenget er at du må gi hunden en ny forventning når det kommer hunder, samt at du sikkert må lære deg å puste å tenke positivt selv. Det blir fort en stygg kjede hvor du spenner deg opp i det du ser en annen hund, kanskje tilogmed før hun ser hunden, og dermed strammer du kanskje båndet, puster kjappere, stirrer på hunden e.l. og forteller hunden din at dette er skummelt gitt! Det er ikke sikkert du en gang merker det selv, men jeg er nesten helt sikker på at det er sånn. Er hun i tillegg usikker (noe hun mest sannsynlig er) og merker at du er usikker så må hun ty opp for å redde dere begge. Du må lære henne at du har kontrollen, men av min erfaring, og andres, gjøres dette best ved positiv forsterkning for riktig atferd.

En annen bok jeg kan anbefale som du kan få en del tips fra er "Control unleashed" av Leslie McDevitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du mangler lederskap til hunden din. Punktum. Be hunden din å sitte i slike situasjoner, kan hunden din sitt, så sitter den også i denne situasjonen. Ikke dill og dall. Sitt er sitt. Sitt betyr også sitt og hold kjeft. Ta kontroll, hunden din er ikke nødvendigvis aggressiv, men usikker. En usikker hund trenger en leder som kan ta kontroll i slike situasjoner.

Lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal få kjøpt den boka!

Trodde lederskap var når hunden gjorde som man sa. Hun hører jo på meg i alle andre situasjoner, hvordan får man bedre lederskap? :)

For eksempel ved å ta kontrollen og vise hunden at du har kontroll på situasjonen, hunden kan bare stole på deg den, så går alt greit :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du mangler lederskap til hunden din. Punktum. Be hunden din å sitte i slike situasjoner, kan hunden din sitt, så sitter den også i denne situasjonen. Ikke dill og dall. Sitt er sitt. Sitt betyr også sitt og hold kjeft. Ta kontroll, hunden din er ikke nødvendigvis aggressiv, men usikker. En usikker hund trenger en leder som kan ta kontroll i slike situasjoner.

Lykke til :punk:

Etter 17 linjer på internett så vet vi herved hva som er årsaken til problemet, og løsningen er så enkel som å si sitt til hunden.

Bra vi har internett, Mushi! ;) Om du bare hadde sagt sitt fra dag en så hadde du ikke hatt dette problemet!

Lederskap er jammen enkelt å skylde på gitt.

PS: Det jeg tror Marthe prøver å si er at du må få til så god lydighet på hunden din at kommandoen sitter så godt at hun velger å adlyde den framfor å utagere. Dette er selvsagt ikke like enkelt i praksis, men det er en veldig god framgangsmåte så lenge du er villig til å bruke tid på det.

Jeg ville derimot ikke kalt det lederskap, jeg ville kalt det lydighet.

Nei, men så er det ikke "bare så lett" heller ;)

Aha. Ikke det? Da er det kanskje litt dumt å male det som om det var så enkelt også da skulle man tro. Det kan fort få en stakkars hundeeier til å føle seg ganske så mislykket nemlig. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så at det der ble veldig enkelt formulert, har selv hund med samme problemet, og vet at det hverken er så enkelt som å si sitt eller å prøve å ha kontrollen selv.. :punk: Det ligger en god del mer bak, men det er ikke jeg flink nok til å forklare ettersom jeg ikke får bukt med problemet med egen hund en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, slik jeg ser det så har du to alternativer på hvordan du ønsker å angripe problemstillingen.

1. Lederskap.

Dette tror jeg innebærer at du forteller hunden din på magisk vis at det er du som bestemmer. Deretter bestemmer du at hunden din ikke får lov til å utagrere. Jeg har aldri fått dette til å fungere, men vet at mange sverger til denne mystiske metoden.

2. Trene.

2.1 Trene ved bruk av positiv forsterkning

Dette innebærer at snur hundens forventning til andre hunder. Akkurat nå synes hunden din at andre hunder er dritskumle (min teori, jeg har ikke sett hunden) når hun ikke hennes frihet er innskrenket (båndet), og hun ikke kan trekke seg unna/gå fram som hund selv vil.

Her må du gå sakte men sikkert fram og sørge for å hele tiden belønne hunden for atferden du ønsker å se, og sørge for at hunden ikke får forsterket atferden du ikke vil se.

Ulempen med denne typen trening er at det kan ta lang tid fordi det er vanskelig å finne en forsterker som er stor nok til at hunden heller vi ha den enn å utagere, og det er vanskelig å ha såpass kontroll over omgivelsene til at du ikke hele tiden opplever tilbakefall. I tillegg har hunden din lært seg et veldig effektivt atferdsmønster som er vanskelig å bryte. (Det siste gjelder alle metoder)

2.2 Trene ved bruk av positiv straff

Dette betyr at du må straffe hunden når den gjør atferden du ikke liker. Her må du time straffen godt, og du må sørge for at straffen er hard nok til at hunden heller ønsker å unngå den enn å ture fram med utageringen.

Ulempen med denne treningen er at det er vanskelig å time styrke og timing, og at konsekvensene for feil bruk av straff kan være (mer) redsel og/eller aggresjon.

2.3 En salig blanding av forsterkning og straff

Dette er det jeg har brukt på Charlie. (Merk: Jeg vet at Charlies utagering mot andre hannhunder ikke er basert i frykt, det er bare teit brysking fra hans side)

Først har jeg trent inn en kontaktkommando når vi er ute på tur. Et muntert "Charlie" betyr godbit og skryt og stas og moro. Jeg har trent mye på dette, i alle settinger og i alle sammenhenger. Kommandoen kommer når som helst og hvor som helst, og jeg sørger for at det hele tiden er uforutsigbart og lystbetont.

Etterhvert har jeg brukt det når JEG har sett en annen hund, før Charlie har sett den. Sørger for at Charlie lykkes, og jobber med videre kontakt etter at Charlie også ser hunden. Det regner godbiter i nærheten av andre hunder så lenge han gjør alt annet enn å utagere. Dette drøyer jeg mer og mer. Belønning vanker så lenge Charlie ser på meg, om han ikke gjør det så drar jeg han bare med meg. Jeg straffer ikke for dette enda.

Når jeg mener at Charlie burde kunne kommandoen, så får han beskjed om han velger å ikke høre på meg. Dette er gjort på ren gefühl, og dette baserer jeg på hvordan jeg kjenner hunden.

Scenario som følger:

Charlie ser en annen hund, han begynner å grynte. Mari: *munter* "Charlie!" Om Charlie nå ser mot meg så vanker det godbit og stas. Om han ikke gjør det så får han et "ØY!" og en dytt i siden. Han er en myk fyr, og dette er nok for ham. Da ser han mot meg, og det vanker skryt og godis.

Ulempen med denne metoden er at læringsteoretikerne mener at det er det samme som bruk av ren positiv straff. Timingen er fortsatt veldig vanskelig og det er vanskelig å finne grensen for når det er "ok" å begynne å straffe. I tillegg er det krevende å finne ut at hva det er akkurat din hund trenger som "påminnelse" for å høre på deg i forhold til å fortsette med utageringen ("øy"et og dyttet for Charlie).

Alle disse metodene krever at noen med litt hundepeil kan se på deg, hunden og samspillet dere mellom for å finne best løsning for dere. Det er VANSKELIG å se seg selv utenifra, og du kan hente mye i å få hjelp av noen andre.

Min mening selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...