Gå til innhold
Hundesonen.no

"Redsel"


Gjest

Recommended Posts

Skrevet

Vi var nettopp en tur innom dyreklinikken for å veie bikkja, og da måtte bare en av veterinærpleier-damene hilse på Luna. Bikkja gikk selvfølgelig i 100, halen slo og øra bak. Men allikevel sa hun "oooj var jeg litt skummel?" fordi Luna ikke lar henne stryke på henne uten videre, men begynner og skal sleike på hendene. Luna er jo ikke REDD bare fordi hun absolutt skal på hendene og sleike? Det er bare hennes måte å hilse på, hun VIL sleike på naken hud fordi det "er det hun gjør" når folk kommer for å hilse. Kanskje hun tolket luktinga på handa først som usikkerhet? Jeg ville også ha gjort det skulle jeg sleika på ei hand :)

Uansett, jeg ble helt sånn "oi, er bikkja mi redd? En LABRADOR som skulle være skremt for noen?!" og har kvernet på det i hele 15 minutter nå. Jeg tenker også på utstillinga, altså, hvis noen kommer og tar på henne på ryggen så snur hun seg for å lukte og sleike på hender, ikke for å være helt "OMG NOEN TAR PÅ MEG HJELP". Hun er da ikke redd/usikker?! :)

Hender er jo bare gode med godbiter og klapp og kos, og det har de ALLTID vært (selv om hun aldri har vært noe kosebikkje, skal bare kose (sleike) tilbake :) ).

Skrevet

Hehe, du vet jo ikke om Luna reagerer sånn nettopp fordi hun ER usikker da. :) Det at hun er labrador som ofte elsker alt og alle, betyr ikke at hun ikke kan være redd eller usikker spesiellt ikke i den alderen hun er i nå.

Skrevet

Nja, men det er merkelig av at alle ting som skjer i livet hennes, så skulle hun få "usikkerhet" for MENNESKER. Det er ikke noe hun liker bedre i verden enn mennesker, selv ikke mat kan stoppe henne når hennes kjære utkårede menn kommer mot henne. Virker bare ulogisk?

Og hun er jo ikke usikker! Teite veterinærdame! >_> Nå har hun fått meg til å forsterke all kontakt med mennesker og slutte å dempe gleden som egentlig er ganske overdådig til tider. Nei vettuka. Luna er go Luna enda, hun er bare ekstra smart - for hun tenker igjennom ting før hun gjør det. :)

Skrevet
Nja, men det er merkelig av at alle ting som skjer i livet hennes, så skulle hun få "usikkerhet" for MENNESKER. Det er ikke noe hun liker bedre i verden enn mennesker, selv ikke mat kan stoppe henne når hennes kjære utkårede menn kommer mot henne. Virker bare ulogisk?

Og hun er jo ikke usikker! Teite veterinærdame! >_> Nå har hun fått meg til å forsterke all kontakt med mennesker og slutte å dempe gleden som egentlig er ganske overdådig til tider. Nei vettuka. Luna er go Luna enda, hun er bare ekstra smart - for hun tenker igjennom ting før hun gjør det. :)

Oioi, om jeg skulle vært så desperat etter å utelukke, og nekte for, at hunden min kanskje er bittelitt usikker, kunne jeg sagt at Ask bjeffer til andre hunder fordi han bare sier "heihei, skal vi leke?". :) Jeg overså problemene hans fordi jeg ikke trudde det var viktig, og fordi jeg ikke visst hva det var, og i dag har jeg "problemhund". Du vil kanskje ha det du også?

Nei, det er ikke sikkert hun er usikker, men gjør hunden din en tjeneste; ikke utelukk det! Se etter tegn på at hun kanskje er det, spør veterinæren hva hun mente, og husk at hunden din er ikke mindre "go luna" om den er usikker! Du gjør ingenting bedre med å bortforklare det med noe så teit som at "hun er smart". Om du overser de eventuelle tegnene nå, mens de enda er "i startfasen" kan det være for sent den dagen du svelger kamelen og innser at hun kanskje ER usikker. Jeg tipper den "teite veterinøren" vet langt mer om slik adferd enn deg. :)

Du behøver ikke å forsterke glede ovenfor mennesker, eller analysere hunden opp og ned i mente, men bare ha det veterinæren sa i bakhodet. :P Jeg ville ringt dem eller stukket innom for å høre hva hun mente, så får du hvertfall visshet i det.

Skrevet

kanskje hun demper mye med logringen og slikkingen, at hun er litt usikker på vedkomne og demper for å være på den sikre siden. Mye bedre det, enn usikkerhet som blir sånn: hey! hold deg UNNA meg! VOFF VOFF!! *sintvoff*

Tror ikke du skal bekymre deg jeg :) Hun er jo enda så ung.

Skrevet

Jeg aner ikke hva hun mente, for i det neste øyeblikket begynte hun å kommentere hvor glad hun var og at Luna ikke måtte stjele navneskiltet :rolleyes: (Bikkja elsker ting som beveger seg / henger, veldig nysgjerrig og må "smake" på det).

EDIT; tjaaa, kan jo være. Jeg aner ikke D: Teite hundepsykologi! :) Men men, jeg skal slutte å tenke på det så det "ikke blir et problem".

Skrevet

Noen hunder kan bli overivrige i hilsesituasjoner fordi de er usikre. Det er deres måte å takle usikkerheten på. Som Djervekvinnen sier; så kan det kanskje være en bedre måte (for oss, samfunnet?) å takle skepsisen på, enn å boffe og trekke seg unna.

Mulig dyrlegen så noe slikt, hvem vet? Det er uansett umulig å si om Luna er usikker, siden du beskriver henne slik du gjør (med dine briller på), samtidig som du får kommentarer rundt det fra en dyrlege (som noen ganger, men slett ikke alltid vet mer om slik atferd enn vanlige hundeeiere). Hadde jeg sett henne selv hadde jeg kanskje kunne sagt noe, men det er jo også helt normalt at en labrador hilser veldig ivrig. Poenget er at man kan lese kroppsspråket til hunden og se om den er ivrig for den bare er det, eller om den er ivrig fordi den egentlig syns det er litt skummelt. Man kan "teste" dette, uten at jeg dermed anbefaler deg å gjøre det, ved å skyve unna hunden, overse den, ikke hilse på den (altså at fremmede gjør dette), og se om hunden blir mer og mer ivrig, eller om den tar et hint og roer seg. Hvis den fremmede også kanskje er litt streng, kan man se hva som ligger i hunden, altså at vedkommende avviser bikkja litt kontant og brått. Hvis hunden blir mer og mer ivrig, og virker som om den bare vil hilse mer og mer, så kan det tyde på usikkerhet - smiskeatferd! Men tar den tegninga og gir seg og går og gjør andre ting uten å virke redd/skremt, er den kanskje bare en ivrig hilser. Kanskje du kan spørre noen med litt mer erfaring i å lese hund om akkurat dette? Som Buhundjenta sier, så er det greit å være obs på det så tidlig som mulig, i stedet for at du plutselig sitter der en dag og skjønner hva som har foregått i tre år..

Man kan dra en parallel til hundeverdenen: ta en ung valp som hilser på en voksen. Valpen slikker den voksne i munnviken og logrer med hele seg og aner ikke hvor den skal gjøre av seg, for den viser så glade signaler og er helt totalt ifra seg av tilsynelatende glede. Etter hvert blir den voksne hunden lei, og gir beskjed om at nå er det nok hilsing. En usikker valp vil da bare intensivere hilsingen, som for å si at jammen, jeg er jo bare snill, jo! Ikke vær sint på meg, jeg er så snill, snill, snill! Skikkelig smisking med andre ord. Kroppen er hele tiden underdanig og valpen viser hele tiden underkastelse. Den er nødt å gjøre det, fordi den voldsomme hilsingen innebærer mange og hurtige bevegelser, noe som kunne virket truende om hunden ikke tydelig OVERTYDELIG viste at den var vennlig. Skjønner du hva jeg mener? Ser du det for deg? Kan det være slik Luna prøver å gjøre når hun hilser, eller misforstod dyrlegen?

Men det er jo ikke noe galt med henne, du må ikke til hundepsykolog pga dette, men det er greit å være obs på det, følge med på endringer i hilsemønster, osv. Lære henne at hun ikke trenger å hilse på absolutt alt på to, tre og fire bein, og lære henne at man kan være venner selv om man ikke hilser på en over-entusiastisk måte. :)

Skrevet

Godt mulig at slikkingen betyr usikkerhet og godt mulig at du bør følge med på henne. Men samtidig, slikking er jo også en måte en overivrig hund ROER seg selv ned på.... Ha det i tankene også...

Skrevet

Det slår meg faktisk at en hund som ikke vil la seg klappe synes nettopp klapping er ekkelt. Og hvorfor skulle det være ekkelt, jo kanskje fordi det var en fremmed som skulle frem og kladde. Det er ikke unormalt eller unaturlig det.

Skrevet

Men så synes hun ikke klapping er ekkelt heller.

Det helt i starten. Når hun har fått smakt på deg og sleika litt så er jo kos bare kos! Bikkja er ikke utpreget kosehund, så jeg skjønner henne når hun ikke orker for mye av det gode, men det er liksom ikke noe hun trekker seg unna.

Nei jeg tror hun bare var teit, påsto båndet var for stort når det passa perfekt osv.

Skrevet

Æ Wretch, ikke bry deg om den dama der!

Luna høres ut som en retriever (hvilket er bra siden hun er retriever), og retrievere hilser på smiskende, underdanig vis - det er jo sånn de er. Man kan sikkert kalle det for usikkerhet hvis man vil, er greit det, men det er jo ikke en "negativ" usikkerhet - det er faktisk en fin type usikkerhet - det er jo nettopp det som er kjennetegnet på "retriever-vennlighet". Hvis Luna vil slikke fremfor å bli klappet, er det greit det også, ser ikke noe galt i det jeg.

Skrevet

Wrecht: Syns instillingen din er helt fin jeg. Mulig at vofsen din er i overkant "innyndende" og at noen ser på det som usikkerhetstegn.

Men at det skal være noen grunn til at du fra nå av skal begynne å fokusere på dette som et problem, kan faktisk kludre til en del. Folk som skal innynde seg hos "usikre" hunder gjør ofte mye rart <_< så best du holder kjeft om denne historien til folk rundt deg, hehe

Skriv deg heller bak øret i form av følgende: ikke la henne få renne ned folk du ikke kjenner. Disse kan bli redde og handle på en slik måte at vesla tipper over i noe som kan bli usikkerhet/redsel. Dette gjelder særlig i den formbare unghundperioden. Tror jeg ville tenkt slik uansett hvor robust hunden min var..

Tren på å hilse fint, sittende. Men tren på mennesker hun kjenner godt før du begynner å trene på fremmede.

Skrevet

Hmm...Jeg har jo møtt frøkna, og syns da ikke hun virket usikker i det heletatt jeg??

Ikke så jeg noen tegn til klar smisking eller noe slikt heller, hun virket rett og slett bare som en typisk glad retriever der hun stod med hånda mi i kjeften :)

Men, nå har jo ikke jeg den store erfaringen med usikkerhet annet enn med mitt eget troll da, så mulig det er noe der jeg ikke ser selvfølgelig.

Skrevet

Henger meg på Tonje jeg, Luna er akkurat slik en ung retriever pleier å være. Overivrige og samtidig viser de med hele kroppen "jegerbaresuperdupersnillogvilaldrigjørenoegal

t". Labradoren min var slik i ung alder. Aussien er det også. Og begge to elsker mennesker og jeg ville ikke kalt dem usikre, i hvertfall ikke i negativ forstand. Ville heller kalt det for overivrig demping, men retrieverne er jo kjent for å være litt overivrige, eller hva...? :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...