Raseforskjeller innen atferd

[Huldra]

Denne passer vel kanskje i flere forum (avl og oppdrett, debattkjelleren), men jeg velger å legge den her, så får moderatorer evt flytte den hvis den passer bedre et annet sted.

Jeg har begynt å legge merke til hvor forskjellig raser er, men også rasemiljø. For å være spesifikk, tenker jeg på hva som er akseptabel atferd hos forskjellige raser - noe som tydeligvis varierer! Jeg vil bruke to eksempel fra mine egne hunder og opplevelser, uten at jeg nødvendigvis vil starte en debatt rundt de, men heller situasjonen og atferd hos forskjellige raser.

Vi frekventerer jo utstillinger sånn i ny og ne, og der pleier folk å ha med seg godis til å bruke i ringen. Jeg hadde også med godis ved disse anledningene, og de ble ved en anledning plassert på bakken ved siden av Tulla. Det var jo litt korttenkt, men det er en annen diskusjon.

Tulla ligger altså ved siden av meg, og godisen ligger like i nærheten. På den ene utstillingen kom det en cocker bort til henne, noe hun tolket som en trussel mot godisen hennes. Det endte med at hun sa kraftig ifra til denne hunden. Vi var i et "spaniel-område", og folk snudde seg og lurte på hva i alle dager det var som skjedde. Masse forklaring måtte til, og unnskyldninger for både meg og hunden.

På en annen utstilling var det Aynï som skulle i ringen og vi holdt til i et cairn-telt, men Tulla var med. Det samme skjedde der; Tulla lå ved siden av meg, og det var noen godiser som lå i nærheten. Plutselig kom det en cairn bort til henne og snuste på godisen. Samme reaksjon; Tulla sa ifra om at dette var hennes godis. Jeg ble selvfølgelig igjen flau, forbannet meg siden jeg aldri klarer å lære å sette godisen et annet sted, og gjorde meg klar til å unnskylde meg. Men ingen hadde snudd seg, alle stod og drev på med sitt, de fortsatte å kamme hunder, og eieren av cairnen som hadde fått tilsnakk, gadd ikke gjøre noe mer nummer ut av det og enset knapt hva som hadde skjedd.

For å illustrere med en annen episode også: Tulla var et sted hvor det også var andre hunder, deriblandt en spanielvalp. Denne valpen gikk frem mot Tulla og ville snuse på henne. Vanligvis syns Tulla sånt er helt greit, men denne gangen knurret hun forsiktig til valpen, samtidig som hun snudde seg bort og trakk seg unna. (Det viste seg i ettertid at hun hadde veldig vondt i ørene sine, og jeg antar hun ikke ville ha valpen hengende i ørene, men det er en annen sak.) Eieren til valpen ble litt i fra seg, og lurte på hva som feilet Tulla. Valpen hadde jo nå fått en "uheldig opplevelse med en voksen hund", nesten som om det var et slags traume. Ved en senere anledning fikk jeg høre at spanielfolk hadde ringt rundt til hverandre og fortalt om at Tulla knurret til en valp. Det var tydelig veldig fy-fy for en springer å knurre til en valp på den måten.

Så kommer sammenligningen med cairn: jeg har jo observert flere valpekull av cairn, og sett hvordan voksne av rasen er med de. Der er det utrolig mye knurring ute og går; når en valp kommer bort til en voksen, knurrer veldig ofte den voksne til valpen, for å få den til å legge seg på rygg for deretter å kunne snuse på valpen og så gå til sitt. Det er absolutt ingen som reagerer på slik "vanlig" knurring, men folk kan likevel reagere dersom det er ute av proporsjoner og den voksne hunden er usaklig og knurrer uansett hva valpen gjør. Men et knurr er altså stort sett greit, og noe man rett og slett må regne med. Sånn er det bare, liksom. Tulla har jo også hilst på cairn-kull, og av og til, når de har hengt i skjørtene eller ørene hennes, har hun stoppet opp, knurret litt forsiktig og sett litt morskt på de. Når de slipper taket, går hun sin vei. Det har hun fått ros for; for hun er "så flink med valper", i følge noen cairn-folk. Det samme ville vært uakseptabel i et spaniel-miljø.

Da gikk det opp for meg at det jammen er veldig stor forskjell på hva som er vanlig innen forskjellige raser. I ett rasemiljø kan et knurr være nok til å sette igang jungeltelegrafen, i et annet sklir det inn i mengden av andre lyder og er ansett som normalt, og i noen tilfeller bra. Lurer derfor på hvordan det er i ditt rasemiljø, og hvilken rase du har. Kan man egentlig si det finnes noe "optimalt", eller er dette avhengig av raser? Når det er snakk om valpeoppdragelse, er det ikke litt rart om det varierer fra rase til rase, evt hvorfor ikke? Vil hva som er "akseptert" variere innad i rasen også; mao: kan knurring være uakseptabel i spaniel-miljøet i trøndelag, men ikke på østlandet (det skal forresten sies at det blir mest slått ned på blant springere, og ikke cockere, mest hos tisper, og minst hos hanner)?

[MarieR]

Hehe, "Terriere bare er sånn de", "Buhunden bjeffer den, lær deg og leve med det", "Neimen er den lille hunden sinna den da? dikkedikkedikk. søøøte lille hunden", "wæææ, den store spanielen knurret..for guds skyld, avliv den!". For å sette ting litt på spissen bare.

Det er nok store forskjeller fra rase til rase, men jeg mener at man bør ikke unnskylde diverse atferder med at hunden er av den og den rasen. Knurring bør ikke være mer normalt hos terriere enn spanielene, selv om det er to svært forskjellige raser, med to svært forskjellige gemytt. Det jeg trur er litt dumt, er at en del terrier-eiere(for å ta den gruppen som eksempel), har "lurt seg selv" til å trur at de "bare er sånn, det er normalt og ikke noe å bry seg om", og den kan sikkert hende det stemmer det, men man kan jo gjøre noe med det fordet! Jeg nektet å avfinne meg med at buhunden er gneldrete, og at man helst burde la den være det. Om våre cairn knurrer, er ikke det mer greit enn at Ask knurrer (situasjonsbetinget). Det bør virkelig ike sette i gang noen jungeltelegraf at Tulla har knurret til en valp, det er vel mer foruroligende at det tydeligvis er svært unormalt innen rasen. Å si fra til valper er tross alt normalt, hvertfall om hunden hadde vondt. Man må skille mellom adferder som "er der hele tiden" og situasjoner der hunden faktisk har lov til å si fra. Om to raser av typen "kamphund" fyker sammen er det veldig få som reagerer, men om to puddler fyker sammen er det nok flere som legger merke til det. Jeg er at det blir litt selvmotsigende dette her, for hva om terrierne, der det ofte er mye slike atferder, også reagerer på en situasjon, og derfor knurrer? Da er det ko like greit at de gjør det, som at tulla gjorde det. Eller? Men det er jo mer normalt at terriere er sinnatagger, enn at spanielene er det.

Hos buhund er det vel spesiellt dette med bjeffing som er sentralt i rasemiljøet. Og ellers også møter jeg mye den der at "Du har da buhund, klart den bjeffer! ikke noe å bry seg om, det er nesten umulig å få den til å slutte!" Ikke bare er dette renspikka vrøvl, det ødelegger for rasen også. Hvor mange velger vel ikke bort buhunden, og en del andre spisshunder som er kjent for gneldring, fordi de er redde for å få for mye lyd i hunden sin. Jeg påstår ikke at buhunden ikke bjeffer, for all den, for det gjør da virkelig min også. Men folk blir overasket når jeg sier at han står i en hundgård med fullt utsyn til veien forbi her, og de eneste gangene han bjeffer en når det går forbi hunder, og det har absolutt ikke med at han er buhund å gjøre, men at han er fryktaggresiv mot andre hunder, og helst vil ha dem så langt unna som mulig. En av mine teorier er at buhunden bjeffer når den kjeder seg, og det har stemt med Ask hvertfall.

Jeg trur også at "rasenormer" skriver seg litt fra det andre folk, med andre raser, mener om den rasen. "Alle" mener det er helt normalt for terriere og være sinnatagger, "alle mener det er helt normalt at buhunden bjeffer, "alle" mener det er fryktelig unormalt at en golden biter, de som er så snille! Dette igjen bunner ut i hvor mye kunnskap de faktisk har om rasen, atferd og hund generelt.

Nå lurer jeg på om dette innlegget ble fryktelig rotete og usaklig

[SusanneL]

Hunder "snakker" med forskjellig språk - det kan det vel neppe være noen tvil om. Ergo er det vel også noen som snakker med større "bokstaver" enn andre, uten at det nødvendigvis er så mye mer alvorlig ment?

At mine skye terriere var både raskere på avtrekkeren og sa ifra høyere og tydeligere enn det beardisene mine ville ha gjort i samme situasjon er rimelig sikkert. De vil også si ifra i langt flere situasjoner, ha større "sikkerhetsmarginer" til andre hunder (og folk), etc.

Men nei, jeg forlangte likevel ikke at skye'ne nødvendigvis skulle være beardiser i sitt temperament. Så det er ikke "bare" preging eller oppdragelse - så det både kan og skal "unnskyldes" at raser er forskjellige.

Selvsagt vil også folk i rasemiljøet være "preget" av sine rasers språk (eller nivå på språket). JEG ville blitt meget betenkt hvis en beardis eksploderte på samme måte som en skye kan. Det ville vært et særdeles utypisk temperament på beardisen, men slett ikke utypisk på skye'n.

Og det er jo DET som er hele clou'et med forskjellige raser, da - hvis alle var like (med samme oppdragelse) vil man jo ikke ha behov for flere raser, liksom...

Og ja - innenfor hver rase er det selvsagt også forskjeller på "bokstavstørrelsen".

Susanne

[LeneG]

En venninne av meg er på utkikk etter hund og har speidet litt på Dansk svensk gårdshund og DvergPinscher.

Vi var på Bjerke for å titte litt på rasene og ble til alt hell sittende mellom ringene til begge rasene.

Det var veldig morsomt å se den store gemyttforskjellen på dem.

Mens Dsg'ene spratt litt rundt, var tydelig nysjerrige men tok livet overraskende med ro var Dvergpinscherene i full allert hver gang noen nærmet seg deres område. De bjeffet faktisk så mye at det hørtes ut som de brakk seg flere ganger.

Det ligger det sikkert en god del mer "vokt" i linjene til Dvergpinscherene. Skal si de passet på ja

Angående min rase BC, så har de visst lett for å stirre ihjel andre hunder.

Det kan sikkert virke rimelig provoserende og skape intriger når man egentlig ikke tenker over det.

Merker også at BC'en har lett for å nappe (masse blåmerker på bena ja) når de blir stresset.

Tror jeg hadde blitt mer skremt om Bessie (Leonberger) hadde gjort det. Vet liksom at BC'en kan nappe og at det ikke er aggressivt.

Må for ordens skyld nevne at jeg prøver å korrigere det og få det vekk.

[Nowisclee]

Rottweilere har jo mye den der henge i beina, og ta tak rundt armen din og slik, de er så fysiske av seg. Og min har mest rottweiler-trekk hun også. Selvfølgelig skal hun ikke gå og bite i skoene mine mens jeg går, men det er noe som er der, og som må trenes bort. Hun skal heller ikke holde meg i armen når jeg går med henne, men det måtte trenes vekk. Også er hun VELDIG med labbene bortpå alt mulig, 'slår' med labbene liksom. Dytter i katten, i rottene, i meg, i andre hunder og alt mulig med framlabbene. Og det ser jeg på rottweilerne vi har inne her også. Også bruker hun MYE stemme under lek, i forhold til Trine kongepuddel eller Siggi setter/vorsteherblanding. Og så bruker hun skuldrene mye under lek, og bakparten, dytter de andre hundene unna. Mens Trine, feks bruker mer tenner og fart, og Siggi bruker stort sett bare fart, hehe!

Så er store raseforskjeller, ja! Men er jo også store forskjeller innenfor rasene, vi hadde en Cairnterrier her som var fryktelig hissig på andre hunder, uansett kjønn, og fryktelig hissig på oss også, glefset etter oss når vi skulle ha av og på bånd, etterhvert som han ble tryggere på oss. Han gjorde det ikke i begynnelsen når alt var nytt. Mens en annen Cairnterrier som kom nå nylig, er bare blid på alle andre hunder, også hannhunder, og kjempekosen med oss fra dag en, osv.

[Red Merle]

Det jeg har fått intykk av med aussiene, er at det liksom er greit at dem piper/bjeffer.

Jeg har hatt med Jatzy endel rundt, og hu piper jo endel når vi står stille (joda, selvfølgeig trener vi ro). Og mange av de som har aussie eller kjennskap til rasen sier at det er helt normalt, alle aussier er sånn. Alle aussier piper! Din er ikke unormal sier dem. Greit nå, da har jeg et rase typsik individ.. Men jeg synes ikke det er god nok grunn til å la bikkja gaule.

Annet folk sier er noamtl om aussien er at den har voldelig lek, har mye vokt og gjeter instingter i seg. Men det er jo slik aussiene skal være

[ELH]

Da jeg leste startinnlegget kom jeg til å tenke på en elghudeier jeg vet om. For en god del år tilbake stilte han ut en elghundhanne. Hunden fikk trekk fordi den hadde reservert genytt. Den holdt kjeft i utstillingsringen man alle de andre hundene bjeffet...

[trps]

Mye hund - mye motor - masse moro, det er vel "bildet" av portisen. Det liker jeg for min del.

Men de synes i terrenget, liksom, er "fysiske", bevisste og gjør mye av seg med vesenet sitt.

Jeg synes jeg skal ha nokså stram koll på henne ute blant folk. Det kan ellers bli noe overveldende for mange.

Så er jeg nylig tilskuer på en hundesamling med en drøss miniatyrraser. Hadde jeg tillatt portisen bare halvparten av hva jeg så av atferd der ....... Det slo meg at forskjeller i hvordan vi vurderer hunders atferd i alle fall ser ut til å formes ifht hvor mye rasen veier.

[Toril]

En artig tråd med mange flotte observasjoner. Min berner er en bjeffer hjemme helt stille ute...usikker kanskje? Min schafer har varsling hjemme,men ikke gneldring. Begge har meget lang lunte for å varsle /knurre til valper,katter o.l. Rundt bernere på utstillinger er det stort sett rolig selv om det kan være veldig trangt. En dag på utstilling er en opplevelse i adferd,og anbefales til alle valpekjøpere men selvsagt må man også se hundene i vanlig miljø ikke bare vudere ut fra utst. Oi ble rotete detta...

[bardmand]

Jeg tror ikke berneren nødvendigvis er usikker fordi den er stille borte. Den er vel en tanke territorial, kan jeg tenke meg, og hjemmefra har den jo ikke noe territorie å forsvare? Av den og andre grunner synes jeg vel strengt tatt ikke utstillinger er det beste stedet å vurdere atferd til en enkelthund eller rase. Joda, man kan se noe av hvordan de oppfører seg i stressete situasjoner (for det er det), men det er jo hverdag mer enn 300 dager i året? Som unghund ble min whippet ganske rolig og spak i utstillingssituasjoner, selv om det var ganske full fart ellers. Nå som hun har "modnet" er det nok mindre forskjell.

Selvsagt er det forskjell på hva som regnes som rasetypisk atferd, det skulle da bare mangle. Min whippet er f.eks. i overkant vokal til å være mynde (synes i hvert fall jeg - andre sier at man hører sin egen hund bedre enn andres, og det kan vel stemme), mens lundehunden kanskje er i underkant... (ikke at det gjør noe for meg...). Jeg opplever i hvert fall at spisshundfolket har en anelse høyere terskel for hva de tolererer av lyd fra sine firbeinte venner?

[Klementin]

Dersom jeg hadde latt mine hunder gå bort og oppsøke en fremmed hund uten å avklare med eier, hadde jeg blitt flau og unnskyldt meg dersom denne fremmede hunden hadde reagert med å knurre eller bjeffe. Mine hunder har da ikke noe med å valse rundt og snuse på andre hunders godbiter og det som er, og det er mitt ansvar å forhindre at sånt skjer. I tillegg så har jeg litt sansen for at hunder faktisk har språk jeg da, og sier fra når de ikke synes ting er ok. Jeg har jo ei tispe selv som ikke liker at andre plutselig kommer helt bort på henne...