Gå til innhold
Hundesonen.no

De "viktige" 8-12 uker


Ella8pv

Recommended Posts

Skrevet

Jeg hører så mye om denne viktige pregningsfasen fra valpen er åtte til den er tolv uker gammel. Jeg kunne tenke meg å vite litt mer om denne fasen og hva det vil si dersom man får en valp midt i eller etter denne perioden. For meg som har katter, vil det bli vanskeligere å gjøre hunden kjent med dem da? Vil hunden knytte seg til meg på en anna måte? Treigere? Osv.

Skrevet

Jeg leste mye her inne: http://www.wolfdog.no/artikler/valpeutvikling.asp

Men følte at alt bare forsvant når jeg fikk valp. Nå fikk jo jeg "alt" gratis på kjøpet, så jeg har aldri tatt det kjempealvorlig, selv den dag i dag på 6 mnd bryr hun seg ikke om splitter nye ting. Busser kan kjøre forbi bak ryggen, båt-turer gikk greit, og vår første 6 timers biltur gikk uten problemer. Mennesker er heller ikke noe problem, buss.... You name it. Det kommer an på hvilken rase og personlighet bikkja har. Ikke legge FOR mye i det.

MIN valp synes jeg ikke knytta seg til meg før hun var 4-5 mnd, men igjen. Rasen er jo kjent for å elske alt og alle :rolleyes:

Fikk valpen ved 9 uker, forøvrig.

Skrevet

Ingen andre som har noen syn på dette? Da jeg var på kurs ble det snakket mye om disse ukene, mens en oppdretter jeg snakka med mente det bare var bra at hunden var noen uker ekstra hos oppdretter og fikk bra pregning av de andre hundene osv.

Skrevet
Ingen andre som har noen syn på dette? Da jeg var på kurs ble det snakket mye om disse ukene, mens en oppdretter jeg snakka med mente det bare var bra at hunden var noen uker ekstra hos oppdretter og fikk bra pregning av de andre hundene osv.

Selv hentet vi hunden vår da den var 13 uker gammel og gikk derfor glipp av alle "pregingsukene" med henne.

Men vi var heldige, oppdretteren hadde selv beholdt en tispe fra kullet og hadde derfor tatt med hunden vår på mye viktig miljøtrening i denne perioden. Hunden vår var vant til å kjøre bil, nærmet seg å bli husren, var vant til katt og flere andre husdyr, og hadde allerede gått sitt første spor :lol:

Så dersom oppdretteren har vært bevisst på dette vil jeg tro at å hente en 3 mnd gammel valp vil gå helt fint!

Skrevet

Jeg har hentet valp i 12-13 ukers alder hos større kenneler, og da har valpen neppe vært utenfor hagen.. Likevel merker jeg ikke noen forskjell på de hundene kontra de man har fått i "leveringsklar" alder (8 uker) ELLER de man har oppdrettet selv.

Men mulig det har mer med rasen å gjøre... Min rase er jo tåpelig glad i alt og alle, og bare simpelthen MÅÅÅÅ bort til alle og enhver, hilse på alt og alle, og så får alle usikkerhetsmomentene komme senere i livet...

Jeg tror ikke ett sekund på at dette er så viktig som det virker som på enkelte.. I så fall vil jo hele omplasseringsnæringen bare kunne legge ned "sjappa" med en gang, da.

Jeg har hatt hunder jeg har solgt som valper som "forguder" meg i all fremtid, men samtidig har jeg hatt hunder boende her hjemme fra fødsel til død som knapt har brydd seg en tøddel om hva jeg gjør, mener, synes eller kommanderer dem..

Så ja, det hadde vært deilig hvis det var så enkelt at sosialisering er tidsbegrenset, hvis man er flink på dette vil hunden bli bra - hvis ikke så "får man hunden man fortjener", etc. Men det er ikke SÅ enkelt, heldigvis (eller dessverre?).

Jeg tar i alle fall hellre en 3-mndrs enn en 8 ukers valp, anytime, anywhere.. (selvsagt forutsatt at de har et rasetypisk temperament, såklart)

Susanne

Skrevet

Er så enig... Susanne.. jeg også tar eller en 3-4 mnds valp kontra en på 8 uker.

På min rase.. whippet så er det ikke unormalt at oppdretter sitter igjen med valper til de 6 mnd gml..

Men tilbakemeldingene fra valpekjøper er at det er ingen problemer what so ever.

Synes faktisk å levere 8 uker gml valper er litt for tidlig.. 10 uker er tidlig nok synes jeg.. Det er de siste 2 ukene hvor de faktisk får masse glede og nytte av å være med resten av flokken.

Men jeg har ingen doktorgrad eller statestikker å snakke ifra, kun fra praksis

Skrevet

Jeg tror det kommer veldig an på rasen, jeg da. Og også hva som har skjedd FØR disse 8-12 ukene. Hvis oppdretter har vært flink og lagt ned en skikkelig jobb i å sosialisere valpene frem til den tiden, er det nok en enklere jobb å fortsette sosialiseringen, enn om oppdretter har gjort en middels dårlig jobb. Det kommer altså litt an på oppdretter også.

Jeg ville ikke hatt noen problemer med å hente "valp" (eller unghund) fra oppdretteren min på cairn, fordi jeg vet hva hun gjør, hva valpene får oppleve, osv osv. Jeg har også sett at de har blitt trygge og tillitsfulle hunder, og generelt er også gemyttet på de litt sånn som SusanneL beskriver; tåpelig glad i alt og alle. Det er bedre at de er sånn (min personlige preferanse), og enklere å håndtere videre, enn om rasen var skeptisk og "innesluttet" eller bare trenger litt ekstra.

Når det er sagt, så betyr jo ikke det at man skal droppe å tenke sosialisering og miljøtrening når man henter en valp på 8 uker! Man tar den med seg dit man ferdes, lar valpen oppleve ting og møte folk. Og har man en mer skeptisk valp bør man kanskje jobbe mer med den, enn om man har en som kaster seg i armene på alt og alle.

Skrevet

På Arn merket vi tydelig når "vinduet" lukket seg rundt 12 ukers alder. Han var ikke like "åpen" og uredd mer som han var fra ca 8 uker. Mellom 8 og 12 uker var liksom alt greit. "Åja, ei strikkmetalltrapp", "En mann med paraply, javel...", "Jada, mennesker kan lukte hvitløk og være mørk i fjeset", "Helikopter, ja..." *gjesp* Hehe. Ikke uinteressert, men ikke affisert. Det han møtte på da var bare slik det skulle være. Senere kunne vi merke mer skepsis "Nåhå, du har hjelm på hodet, skeptisk!"

Dette har med hjernens utvikling og moding å gjøre. Du kan lese en artikkel om det her (Gry Løberg, Manimal).

Selv synes jeg at disse ukene er ekstremt viktige. Her legger man grunnlaget for hva hunden skal takle senere i sitt voksne liv og hvordan den skal håndtere det. I det livet vi lever med hundene våre, kanskje spesielt vi som bor i by, så skal hundene takle enormt mye. Det er veldig mange typer mennesker de skal møte, lyder, bråk, motoriserte greier, paraplyer, rullestol, trapper, lukter + + + Det er mye å forholde seg til og for en velfungerende hund er det kjempeviktig at den greier å forholde seg til disse tingene på en god og funksjonell måte. Gjør den ikke det, kan den bli redd og engstelig og det blir et slitsomt hundehold. Selvsagt vil det være individuelle forskjeller og ikke minst raseavhengig, noen er jo mer stabile enn andre, men likevel synes jeg det er viktig at man selv får lagt grunnlaget og har kontroll på hva hunden blir sosialisert på.

Skrevet
På Arn merket vi tydelig når "vinduet" lukket seg rundt 12 ukers alder. Han var ikke like "åpen" og uredd mer som han var fra ca 8 uker. Mellom 8 og 12 uker var liksom alt greit. "Åja, ei strikkmetalltrapp", "En mann med paraply, javel...", "Jada, mennesker kan lukte hvitløk og være mørk i fjeset", "Helikopter, ja..." *gjesp* Hehe. Ikke uinteressert, men ikke affisert. Det han møtte på da var bare slik det skulle være. Senere kunne vi merke mer skepsis "Nåhå, du har hjelm på hodet, skeptisk!"

Dette har med hjernens utvikling og moding å gjøre. Du kan lese en artikkel om det her (Gry Løberg, Manimal).

Selv synes jeg at disse ukene er ekstremt viktige. Her legger man grunnlaget for hva hunden skal takle senere i sitt voksne liv og hvordan den skal håndtere det. I det livet vi lever med hundene våre, kanskje spesielt vi som bor i by, så skal hundene takle enormt mye. Det er veldig mange typer mennesker de skal møte, lyder, bråk, motoriserte greier, paraplyer, rullestol, trapper, lukter + + + Det er mye å forholde seg til og for en velfungerende hund er det kjempeviktig at den greier å forholde seg til disse tingene på en god og funksjonell måte. Gjør den ikke det, kan den bli redd og engstelig og det blir et slitsomt hundehold. Selvsagt vil det være individuelle forskjeller og ikke minst raseavhengig, noen er jo mer stabile enn andre, men likevel synes jeg det er viktig at man selv får lagt grunnlaget og har kontroll på hva hunden blir sosialisert på.

Dette skremmer meg litt.. og gjør at jeg føler at dette kanskje er en grunn til at så mange faktisk er så skeptiske, stresset,nervøs osv.. Dersom en valp på 8 uker skal utsettes for alt dette her i løpet av ett par uker.. er det ikke rart den blir stresset,nervøs osv.

Hvor og når skal den få lov til å være en valp? når skal den ro og trygghet som den trenger?

jeg bare lurer.. hvor er dette tatt utifra?

Skrevet
Dette skremmer meg litt.. og gjør at jeg føler at dette kanskje er en grunn til at så mange faktisk er så skeptiske, stresset,nervøs osv.. Dersom en valp på 8 uker skal utsettes for alt dette her i løpet av ett par uker.. er det ikke rart den blir stresset,nervøs osv.

Hvor og når skal den få lov til å være en valp? når skal den ro og trygghet som den trenger?

jeg bare lurer.. hvor er dette tatt utifra?

Fra Gry Løberg blant annet. Se lenken jeg la inn i forrige innlegg. Hun har også skrevet en bok om valpesosialisering.

Den får jo nettopp ro og trygghet ved å være i ulike miljøer som den skal takle senere. Det er ikke snakk om lange øktene, men fem til ti minutter daglig hvor du og valpen står i ro og ser på omgivelsene. Man kan gå litt rundt, men først og fremst stå i ro for å observere. Veldig ypperlig med tanke på passivitetstreningen som er så viktig videre. Når en valp ikke utsettes for dette her, er det ikke rart den blir stresset og nervøs senere (og diverse undersøkelser viser at hunder faktisk viser fryktreaksjoner hvis de ikke har blitt tilstrekkelig miljøtrent).

EDIT: Om du blar deg nedover i Morten Egtvedts blog her, kan du lese en del poster om miljøtrening. Hvordan man gjør det og hvorfor det er viktig.

Skrevet
Jeg tror det kommer veldig an på rasen, jeg da. Og også hva som har skjedd FØR disse 8-12 ukene. Hvis oppdretter har vært flink og lagt ned en skikkelig jobb i å sosialisere valpene frem til den tiden, er det nok en enklere jobb å fortsette sosialiseringen, enn om oppdretter har gjort en middels dårlig jobb. Det kommer altså litt an på oppdretter også.

Jeg ville ikke hatt noen problemer med å hente "valp" (eller unghund) fra oppdretteren min på cairn, fordi jeg vet hva hun gjør, hva valpene får oppleve, osv osv. Jeg har også sett at de har blitt trygge og tillitsfulle hunder, og generelt er også gemyttet på de litt sånn som SusanneL beskriver; tåpelig glad i alt og alle. Det er bedre at de er sånn (min personlige preferanse), og enklere å håndtere videre, enn om rasen var skeptisk og "innesluttet" eller bare trenger litt ekstra.

Når det er sagt, så betyr jo ikke det at man skal droppe å tenke sosialisering og miljøtrening når man henter en valp på 8 uker! Man tar den med seg dit man ferdes, lar valpen oppleve ting og møte folk. Og har man en mer skeptisk valp bør man kanskje jobbe mer med den, enn om man har en som kaster seg i armene på alt og alle.

Veldig enig her. Hvis jeg stoler på oppdretteren og vet at h*n gjør en god jobb med valpen, tar jeg gjerne en litt eldre valp. Da er det jo bare postivt å vente litt med å hente valpen, da får den jo mer tid med mor og med søsknene. Da får man jo rett og slett litt gratis hjelp med oppdragelsen og pregingen :P

Og hvis man ikke stoler på oppdretteren bør man vel kanskje ikke ta en valp fra h*n i det hele tatt?

Skrevet

Jeg er nok rar... for jeg tenker ikke så mye på det der jeg. Valpen er med meg og that's it. Selv hunden uten vater har taklet det veldig fint :P Valpen jeg venter på nå, kommer fra en oppdretter jeg stoler fult og fast på, hun har en del andre hunder rundt i huset og jeg regner med at valpen min får riktig og god trening fra de andre hundene hennes.

Skrevet

Men Margrete.. Du henter jo valpene dine når de er rundt 8 uker, gjør du ikke?

Hvis valget mitt var å hente en valp 8 uker gammel, eller vente til den var 3-4 mnd gammel og hente den da, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville gjort - og ja, det er til tross for at den stødigste hunden jeg har hatt på miljø, var huskyen som bodde i skauen til han var et halvt år gammel og så bare en håndfull med folk. Ikke alle er som han..

Å snakke om at valpen blir stressa om den sosialiseres er jo direkte latterlig - jeg kan ikke fatte at det skal være så innmari sunt for valper å bo i et så stressende miljø som en kennel er, om det å ta den med seg ut i samfunnet skal gjøre valpen stressa. Det er logikk som ikke henger på greip, vel? Nei, det er ikke snakk om å drasse den med seg hele døgnet, men å ha den med seg rundt, slik Margrete sier hun gjør. Utsetter valpen for noe så grusomt som hverdagen din, liksom.

Kikke på valpen her.. Hun ser fint lite stressa ut gitt, henta henne 7,5 uker gammel jeg, og jammen meg er hun ikke med på det meste jeg gjør.. Hva gjør jeg galt? :P

Skrevet

Vi hentet Bo da han var ca 3 mnd gammel, han er en omplasseringshund. Nå vet ikke jeg hvordan de andre eierne var, men hunden er ihvertfall rolig og trygg føreløpig. De tidligere eierne ville ikke ha ham for han syta så mye (!) men vi har ikke opplevd det.. Han er ikke mer enn 4 mnd enda da, så vi har ikke hatt ham så lenge :)

Skrevet
Vi hentet Bo da han var ca 3 mnd gammel, han er en omplasseringshund. Nå vet ikke jeg hvordan de andre eierne var, men hunden er ihvertfall rolig og trygg føreløpig. De tidligere eierne ville ikke ha ham for han syta så mye (!) men vi har ikke opplevd det.. Han er ikke mer enn 4 mnd enda da, så vi har ikke hatt ham så lenge :)

Min erfaring er at hvor godt miljøtrent og sosialisert hunden er og dermed hvor trygg den er, merker man når den blir voksen, altså rundt tre års alder. Før det kan man så klart se en del, men ikke før det har stabilisert seg utviklingsmessig.

Skrevet

Jeg tror dette kan variere en del fra rase til rase, linjer til linjer og individ til individ. Jeg kan ikke huske at vi trente i så mye miljø, Lyng og jeg, men det kan godt hende vi gjore det (er jo 3år siden allerede!). I dag, 3år gammel takler han det meste på strak arm, og har vært med rundt "over alt" og reist og vært rundt om. Hvordan han ville taklet miljøet på ResQ er jo en annen sak, men det vet man ikke før man står oppi det.

RR'n til sambo har lite miljøtrent, tida gikk så fort, men det vises ikke nå og jeg tviler sterkt på at det vil vises etter at hun har blitt 3år. Hun er ikke typen til det rett og slett!

Jeg kan godt ta en valp som er over 8uker så lenge oppdretteren har gjort jobben sin og valpen virker trygg og god:)

Skrevet

Jag tror att det beror väldigt mycket på ras och individ här (precis som jag skrev i skotträningstråden). En del hundar är så trygga genetiskt att de inte behöver speciellt mycket socialisering eller miljöträning för att fungera bra. Andra raser är mer högrisk och då tror jag att den här tiden är enormt viktig. Jag tror också inte en sekund på att valpar mår dåligt eller blir stressade av att få olika upplevelser under den tidiga valptiden. Mina valpar får följa med överallt och jag tror bara att det gör dem gott.

Skrevet

Jeg tror at forsiktig, ikke-overdreven miljøtreninger viktig for valper og unghunder, men det er neppe positivt for små valper å bli dratt med på allverdens byggeplasser og shoppingsentre og byturer og styr og ståk, hvis målet er at de skal bli vant til det. Det viktigste en valp skal lære, er at mamma'n eller pappa'n dens er en trygghet uansett hvor man er.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...