Gå til innhold
Hundesonen.no

Valpen knurrer


leon

Recommended Posts

Hei.

Jeg har en leonbergervalp på 12 uker som av og til knurrer når hun blir løftet. Siden disse hundene ikke skal gå i trapper når de er så små må jeg løfte henne opp og ned. Nå må det sies at det er veldig sjelden mellom hver gang hun knurrer og hun har aldri bitt. Inntrykket jeg har er at hun blir av og til lei og trassig slik som små barn blir når hun ikke får viljen sin (Vil veldig gjerne løpe opp trappa selv) Jeg overser henne når hun knurrer og setter henne bare ned etter å ha løftet henne opp/ned trappen.

Eneste gangen hun knurrer ellers kan være under lek/valpebiting, da reiser jeg meg bare rett opp og går fra henne til hun har roet seg.

Flytter inn i leilighet uten trapper om kort tid så da blir det ikke så mye løfting som tidligere men fram til hun kan begynne å gå litt selv må jeg jo løfte henne innimellom når vi er på besøk ol. der hvor det er trapper.

Spørsmålet mitt er da : Er dette noe jeg bør bekymre meg for?

Noen som har noen råd å komme med eller beroligende ord så setter jeg pris på alle svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ignorer det... Ikke oppmuntre henne... Det er nok som du sier, trass...

Min Roma har gjort det siden hun var 8 uker, og hun gjør det fremdeles når det er noe hun absolutt ikke vil.

Så lenge hun ikke biter og gjør utfall, så er det bare å overse det :P Hun er nok bare en "Prinsesse Vil Ikke"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Antageligvis er dette to forskjellige måter å knurre på. Når hun knurrer under lek er det sannsynligvis, uten å ha sett hunden, leke-knurring. Dette er ikke farlig, og hunden er ikke sint. Den knurrer fordi den har det gøy, og det er helt normalt. Du trenger ikke å avbryte leken syns jeg, fordi knurringen ikke er noe tegn på aggresjon. At du derimot avbryter når hun valpebiter (i fingre og tær), er helt på sin plass, men da er det pga at hun biter dere fordi det klør i tennene, og ikke fordi hun knurrer.

Når hun knurrer når dere løfter henne er en annen type knurring. Hun liker nok ikke å bli løftet, og protesterer på det med å knurre. Du gjør helt rett i å overse knurringen og bare fortsette som vanlig med å gjøre de nødvendige løftene. Etterhvert vil hun forhåpentligvis finne ut at knurring ikke fører til noe - hun må bli løftet uansett hva hun mener om saken! Bare overse henne når hun knurrer i denne situasjonen; ikke gjør noe annet enn å fortsette å løfte henne som om ingenting har skjedd, ikke si noe til henne, bare løft og bær henne opp/ned trappen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Antageligvis er dette to forskjellige måter å knurre på. Når hun knurrer under lek er det sannsynligvis, uten å ha sett hunden, leke-knurring. Dette er ikke farlig, og hunden er ikke sint. Den knurrer fordi den har det gøy, og det er helt normalt. Du trenger ikke å avbryte leken syns jeg, fordi knurringen ikke er noe tegn på aggresjon. At du derimot avbryter når hun valpebiter (i fingre og tær), er helt på sin plass, men da er det pga at hun biter dere fordi det klør i tennene, og ikke fordi hun knurrer.

Når hun knurrer når dere løfter henne er en annen type knurring. Hun liker nok ikke å bli løftet, og protesterer på det med å knurre. Du gjør helt rett i å overse knurringen og bare fortsette som vanlig med å gjøre de nødvendige løftene. Etterhvert vil hun forhåpentligvis finne ut at knurring ikke fører til noe - hun må bli løftet uansett hva hun mener om saken! Bare overse henne når hun knurrer i denne situasjonen; ikke gjør noe annet enn å fortsette å løfte henne som om ingenting har skjedd, ikke si noe til henne, bare løft og bær henne opp/ned trappen.

En leonbergervalp på tolv uker begynner vel å veie noen kilo, pass på at dere ikke holder henne på en måte som gjør vondt. Symra er veldig tander på det, hun må holdes på riktig måte, ellers sier hun fra.

Tenk også på at hvis knurringen gjør at dere nøler i tre sekunder, så har hun lært at knurring hjelper!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen. Skal se litt på hvordan jeg løfter henne, kan nok godt være ubehagelig for henne ja, når jeg tenker etter knurrer hun ikke når jeg lar hennne sette forlabbene oppå første trinn så jeg får bedre løfteteknikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et tips er at når dere skal sette henne ned igjen, la bakbeina nå bakken først. Hunder blir mer sikre når de vet hvor de har bakbeina. Du merker det ved at hun kanskje spreller litt hvis du setter henne ned med alle fire mer eller mindre samtidig, men hvis du lar bakbeina ta nedi bakken først i et lite sekund før frambeina settes ned, blir hunden mer rolig med en gang bakbeina når bakken. Når du skal løfte henne opp, løft frambeina opp fra bakken først, og hold godt under bakbeina så hun kjenner seg tryggere. Som Pippin&Symra også sier; pass også på å holde henne på en måte som ikke er ubehagelig for henne, finn deg en god løfteteknikk! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...