Vi glemmer deg aldri, Joy

[SoppenCamilla]

I 2002 kom du inn i livene våres som en klumsete liten valp med store poter og hengeører. Du ble den store gleden hos oss alle, og alle ville ha deg på fanget, hele tiden. Du vokste deg etterhvert inn i potene dine, og ørene rettet seg opp, og du ble en riktig vakker schäfertispe. Du elsket å gå lange turer i skog og mark, og å ligge i senga om natta. Du lærte fort små triks og fikk oss alltid til å le. Du kom og vekket meg om jeg sov for lenge, og hylte av glede når du skjønte at hele familien skulle på tur sammen - det var det besteste i hele verden. Du var den perfekte familiehund, og en noe for typisk schäfer. Mye vokterinstinkt, og en skeptis til fremmede mennesker. Vi prøvde å trene alt vi kunne på det, men det var og forble en del av deg. Plutselig en dag gikk det for langt. Du var ute på tur, og skulle hilse på noen, og ute av det blå hadde du satt tennene i huden på et menneske. Det var ikke alvorlig, men det var uprovosert. Vi kunne ikke lenger stole på deg, og vi vil minnes deg som den lille klumpen av en schäfer, med store poter og våt tunge i ansiktene våre. Det er derfor med knust, tungt hjerte du får din siste tur i dag. Vi har time hos veterinæren klokka fem i ettermiddag. Da drar du over regnbuebroen og får gå så mye tur og leke så mye du bare vil. Du skal slippe å være redd og engstelig mer, du har gjort livene våre rikere, og nå skal du videre til hundehimmelen for å kose deg ut evigheten. Takk for alt.

Joy 15.09.2002 - 25.08.2008