Gå til innhold
Hundesonen.no

Arbeids/jakt linjer - "in" i tiden?


Gjest

Recommended Posts

Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? Stadig vekk leser jeg om folk med f.eks utstillingslabrador som "unnskylder" det at labben er kraftig og av utstillingskvalitet. Jeg synes ikke man skal unnskylde seg, i Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren. Nå sier jeg ikke at noen har påstått at jaktlabradoren er mer lik den originale Labradoren (og i så tilfelle vil jeg og flere andre si at det er en løgn). Men allikevel er det noe som plager meg litt.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? Stadig vekk leser jeg om folk med f.eks utstillingslabrador som "unnskylder" det at labben er kraftig og av utstillingskvalitet. Jeg synes ikke man skal unnskylde seg, i Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren. Nå sier jeg ikke at noen har påstått at jaktlabradoren er mer lik den originale Labradoren (og i så tilfelle vil jeg og flere andre si at det er en løgn). Men allikevel er det noe som plager meg litt.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Har sett bilder av gamle labradorer jeg, og nei, de var IKKE kraftige slik som labradoren er idag! I mine øyne er jaktlabbiser mye mer "the original labrador" i mine øyne.

Ellers kan jeg bare svare for min egen del; utstillingslinjer vs. brukslinjer... Når man VIL noe med hunden sin, så vil man gjerne ha valp fra et kull hvor foreldredyrene har prestert godt i det man selv vil bruke hunden til. Iallefall vil man at foreldredyrene skal ha resultater å vise til, også sjekker man opp resten av slekta også lengre bak. Vil man ha en brukshund, så gjør man faktisk ikke lurt i å velge en valp som ikke har annet enn utstillingschampions i stamtavla... Da velger man en valp fra linjer som har bevist at de kan prestere... Og det gjør jo sjeldent linjene til en utstillingsoppdretter.

Ikke minst så er ofte gemytt og helse viktigere for en bruksoppdretter (selv om det heldigvis finnes mange gode oppdrettere innen utstilling også takk og lov!) - som selvfølgelig er kjempe viktig for de aller fleste som ikke bare vil ha en søt hund i en fei..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel kanskje en trend i tiden å ha noe mer spesielt, individuelt, originalt og "opprinnelig"..? I tillegg HAR virkelig mange raser lidd av såkalt "utstillingsavl", og gemyttet begynner å skrante på flere. Men så blir jo jakt/bruksversjonen satt i motsetning til utstillingsvarianten, og vips har man jo nesten to forskjellige raser, og ikke bare en variant. Dette har vel blitt diskutert før også her i kjelleren, har du sett de trådene? :huh:

Men for å svare på spørsmålet ditt; mange her inne er veldig aktive med hundene sine, og krever litt mer enn "folk flest" som skal ha en familiehund. For at hunden skal yte maksimalt og faktisk være i stand til å gjøre det eieren ønsker, blir bruksvarianten av en rase anbefalt. For folk flest som kun ønsker en vanlig familiehund, og som ellers trener litt diverse på hobbybasis, vil en "vanlig" utstillingsvariant holde i lange baner. Den negative omtalen av utstillingsvarianter kommer vel at at det er veldig fokus på utseendet til en rase, og mindre på bruksområdet. Der er vel folk uenige om hva som er viktig, alt etter som hva de har tenkt å bruke en hund til, og hva de mener definerer en rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstillingsavel har foregått helt siden de første utstillingene ble arrangert! For eksempel begynnte man å skille mellom Show Border, og Working Border så tidlig som på 1800-tallet.. Men i dag er kanskje ikke disse utrykkene de vanligste, og man ser heller ikke denne rasen mest i utstillingsringen!

For meg gjelder det å få en hund som er så likt det oppringelige som mulig. Slik har det vært i alle år for meg. Kanskje er det noe som begynner å bli mer 'populært' nå, men det var ikke mitt grunnlag.. Jeg har kanskje ikke de 'vanligste' rasene, og dermed er jeg opptatt av avelen skal bevare rasen. Jeg vil ha den hunden som jeg falt for, og ikke en som verken en enklere eller .. hund... Men smaken er som....

'Utstillings', 'jaktlinjer' og 'brukslinjer'. "Gjeterlinjer???" Jeg vil ikke ha; en hund som ikke kan brukes til det 'oppringelige', fordi avelen har ført... For meg spiller det ingen rolle hva de forkjellige linjene blir kalt.... sålenge avelsmålene for oppdrettet er gjenspeiler mitt syn på rasen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo heller ikke automatisk sånn at man får en god brukshund selv om man velger brukslinjer da... Klart er sjansen noe større, men jeg har sett mange eksempler på bruksavlede hunder som ikke egner seg til aktiv bruk for fem øre. I motsatt tilfelle har jeg også sett mange "utstillingsavlede" hunder som er racere i ulike brukssporter.

Konklusjonen er; man er ikke garantert å få en god brukshund selv om man velger brukslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sett bilder av gamle labradorer jeg, og nei, de var IKKE kraftige slik som labradoren er idag! I mine øyne er jaktlabbiser mye mer "the original labrador" i mine øyne.

St_Johns_dog.jpg

Det er rasen som "har ført" til Labradoren. En av stamfedrene.

Buccleuch_Avon_(1885).png

God og tjokkis denne og, også en av forfedrene til labradoren (samme rase som over, st johns)

Synes du den ser mest ut som en jaktlabbe eller en "utstillingslabbe"?

Ben_of_Hyde.png

1899 - den første registrerte gule labradoren. Kraftig type.

Banchory%20Bolo1.jpg

1915, jaktchampion anno england.

Ikke noe snipesnute eller myndeform på den.

Jeg vet ikke jeg, men du kan jo gjerne ha den oppfatninga av labradoren da. :huh:

Og forøvrig er jeg mye enig med det folk skriver her. Jeg kan godt være med på at f.eks Schäferen har blitt avlet litt i hist og pist. Og ikke minst er jeg enig i den "strømningen" som finnes nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var det ikke noen som ble "enige" i en Labradordiskusjon tidligere - at hverken utstillings- eller jaktvarianten idag er best/mest representativ for den opprinnelige hunden, men at den var en slags mellomting?

Jo, det mener jeg også å huske.. At både utstillingsvarianten og jaktvarianten avles mer og mer ekstremt, og at den "egentlige, opprinnelige" labradoren finnes et sted imellom der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må spørre, ettersom dette er et litt ukjendt område. De "opprinnelige" linjene av de forskjellige rasene vil jeg tro i første rekke dreier seg om jaktlinjer, slik som golden retriever, labrador osv? Er det da jakt som er den store interessen til de mange som vil ha denne typen hund? Eller hva skal den brukes til?

Selv har jeg også det som i utgangspunktet var en jakthund, og bare det. Nå er foxterrieren også en "familiehund". Det er jo jeg glad for, ellers ville ikke jeg kunne hatt denne fantastiske hunderasen ettersom jeg ikke driver med jakt. Og etter min mening skal jakthunder få lov til å jakte. Labradoren, av de såkalte utstillingslinjer, fungerer jo utmerket som tjenestehunder hos f.eks. forsvaret, tollvesenet og politi idag, så de linjene kan vel ikke være helt håpløse? Så altså: dere som foretrekker jaktgolden, labrador osv. Er det for å drive jakt, eller er det andre ting som gjør disse linjene så attraktive som jeg har inntrykk av at de har blitt i den senere tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? Stadig vekk leser jeg om folk med f.eks utstillingslabrador som "unnskylder" det at labben er kraftig og av utstillingskvalitet. Jeg synes ikke man skal unnskylde seg, i Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren. Nå sier jeg ikke at noen har påstått at jaktlabradoren er mer lik den originale Labradoren (og i så tilfelle vil jeg og flere andre si at det er en løgn). Men allikevel er det noe som plager meg litt.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Mulig det er blitt mer in, men hvem er det som anbefaler bruks-/jaktavlede hunder egentlig? Det er vel helst ikke dem som har reell erfaring med linjene av rasene det gjelder. Mulig det ligger en sannhet i at gemytt og helse er prioritert høyere hos oppdrettere av arbeidshunder generelt, men man må ikke glemme at en bruksdugelig hund ikke er synonymt med en trivelig og ikke minst frisk familiehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? I Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Nei, labradoren har ikke alltid vært en kraftig hund. Jaktlabradoren er ikke bare en "ny og in" variant av rasen, det er hunder av de eldste linjene med de opprinnelige egenskapene, utseendet og gemyttet til labradoren. Det vil si lange bein, snipete ansikt, stor viltfinnerevne, markeringsevne, mye vilje og mot. Og de skal være krevende, det er jakthunder - ikke en selskapshund som kan brukes til jakt. De fleste som har jaktavlet retriever krever noe mer av hunden sin enn bare gi labb og rull rundt, de trener/konkurrerer som oftest i enten jakt eller annen hundesport. Tro det eller ei - de fleste som har jaktlabrador eller jaktgolden driver aktivt med jaktprøver og hundene får et verdig jakthundeliv.

Synes du disse labradorene fra 1915-1950 ligner på nåtidens labrador? Jeg synes de er merkverdig lik jaktlabradoren jeg.

lcard13.jpg

lcard14.jpg

lcard22.jpg

lcard5.jpg

lcard12.jpg

Jeg må spørre, ettersom dette er et litt ukjendt område. De "opprinnelige" linjene av de forskjellige rasene vil jeg tro i første rekke dreier seg om jaktlinjer, slik som golden retriever, labrador osv? Er det da jakt som er den store interessen til de mange som vil ha denne typen hund? Eller hva skal den brukes til?

Labradoren, av de såkalte utstillingslinjer, fungerer jo utmerket som tjenestehunder hos f.eks. forsvaret, tollvesenet og politi idag, så de linjene kan vel ikke være helt håpløse? Så altså: dere som foretrekker jaktgolden, labrador osv. Er det for å drive jakt, eller er det andre ting som gjør disse linjene så attraktive som jeg har inntrykk av at de har blitt i den senere tid?

Ja, jeg tror de fleste med jaktretriever har jakt som den store interessen. Utviklingen har snudd veldig på jaktprøver, fler og fler importerer jaktlabrador/golden/engelske flatter og kvaliteten øker. Prøveformen holder på å endre seg til noe nærmere field trial som er prøveformen i hjemlandet og for å henge med må man ha en hund som har topp markeringsevne, er effektiv, tøff og som er 100% lydig. Noe kan man trene inn, noe ligger i genene. Miljøet vokser og etterspørselen på jaktlinjene er stor. På NM i jakt for retrievere i år har vi 74 hunder påmeldte kontra rekorden på 39 i fjor - det sier litt om hvor mange som har fått denne interessen og som ønsker å bruke retrieveren sin til jakt.

Ja, labrador av utstillingslinjer fungerer utmerket til tjenestehund arbeid, toll osv. Men det er ikke DET de ble avlet til. Det de ble avlet til i utgangspunktet var å jobbe etter skudd, hente vilt i vann og på land, de skulle tørre å ta seg over hindringer som gjerder, diker, elv, over vann osv og returnere med uskadd vilt til fører. Og det er der det skorter litt for dagens labrador.. ikke så rart heller, det er ikke det som er meningen eller målet heller for de fleste utstillingsoppdretterne.

Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor vi diskuterer dette, ingen av rasevariantene er "best". Noen foretrekker A, andre foretrekker B, det viktigste er at vi selv trives med hva vi velger og at vi er bevisst på å skaffe en hund som passer til eget behov :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, labradoren har ikke alltid vært en kraftig hund. Jaktlabradoren er ikke bare en "ny og in" variant av rasen, det er hunder av de eldste linjene med de opprinnelige egenskapene, utseendet og gemyttet til labradoren. Det vil si lange bein, snipete ansikt, stor viltfinnerevne, markeringsevne, mye vilje og mot. Og de skal være krevende, det er jakthunder - ikke en selskapshund som kan brukes til jakt. De fleste som har jaktavlet retriever krever noe mer av hunden sin enn bare gi labb og rull rundt, de trener/konkurrerer som oftest i enten jakt eller annen hundesport. Tro det eller ei - de fleste som har jaktlabrador eller jaktgolden driver aktivt med jaktprøver og hundene får et verdig jakthundeliv.

*klippe*

Har bare lyst til å slenge meg på litt her nå. Dette gjelder jo ikke bare labradoren, gjelder vel alle de "nye" arb.hundene. Schæferen var jo riktig så flott og kvadratisk uten overdrevne vinkler, bc varierte fra hvor i landet (GB) du kom og var ikke standardisert, mf.

beowulf.jpg

Så det er ikke noe nytt og fancy man har funnet på nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...