Gå til innhold
Hundesonen.no

Eiere av døv hund?


Caligula

Recommended Posts

Jeg lurte på om noen på dyresonen kunne fortelle meg litt om hvordan det er å ha en døv hund. Er det ufattelig krevende, lekende lett, eller sånn passe? Hva har dere måttet legge om forhold til et vanlig hundehold? Veldig takknemlig for svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Boston Terrier ble døv pga alderdom,

i starten var det fryktelig leit og trist, men vi lærte fort å komunisere med hverandre med uttrykk og tegn.

Jeg lærte henne "tegnspråk" istede, heldigvis skjedde ikke dette før hun var 13 år så levde bare 2 år med en døv hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så ett program på animal planet en dag og en døv shäfher, og den var født døv!

Treneren av hunden fortalte av den ikke var noe vanskeligere og trene en døv hund som en annen hund, nesten lettere!

Hunden må følge nøye med deg hele tiden, for å se tegnene du gir han. Pluss han blir ikke forstyrret av andre lyder.

Når han var flink tok treneren tommelen opp, akkurat som vi skulle ha sagt 'flink bisk'

Han lærte seg at en flatt hånd betydde 'sitt' akkurat som vi lærer en vanlig hund ordet 'sitt' . også andre tegn som vi lærer dem ord :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn umiddelbart føler man seg sikkert veldig rosa innvendig, som tar til seg en døv hund som er akkurat så go` og snill og flink som alle andre hunder og som bør få en sjanse og bla bla bla...

Sånn realistisk tror jeg en døv hund fort blir et irritasjonsmoment, nettopp fordi den ikke hører. Den hører ikke når du kommer gående, så den står ofte i veien, den hører ikke biler, syklister, gående, barn. Aller mest vil du nok merke det i hjemmet i det daglige at den ikke får med seg hva som skjer i huset, og at du må bort å ta på hunden for og få oppmerksomhet for å kunne gi en håndtegnbeskjed. Det er utrolig slitsomt i lengden. Den vil nok neppe gå rundt å kikke på deg hele tiden for og kunne få med seg alle tegn fra deg. Angående trening, læring og oppmerksomhet, så kommer det nok mye an på rase og hvilket fokus den har på eier.

Men aller mest handler det om man i det hele tatt gidder å være så tålmodig som man må være med en døv hund i kanskje 10-12 år.

Er det en hund man allerede har som blir døv med alderen event. sykdom, så får man jo bare gjøre det beste ut av det og lære både seg selv og hunden å leve med det og tilegne seg kule håndtegn. Men å starte et døveprosjekt med en valp har jeg verken tid eller tålmodighet til..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en døv springer, han følte jeg ikke det var noe problem med. Han var ikke i veien osv som hun over her beskriver. Han fulgte ofte med rundt seg med blikket. Dette var også noe jeg trente han opp til å gjøre ute når vi gikk tur, at han stadig løftet ett blikk opp på meg for å følge med. På den måten kunne jeg gi han nye tegn. Føler ikke det var noe vanskligere med han enn med en som hører.

Eneste store minuset jeg så er at jeg aldri, under noen omstednighet, kunne slippe han løs. Om han skulle sett noe interresant f.eks så kunne jeg ikke ropt han inn igjen. Så han var alltid i bånd når vi var ute. Han oppfattet heller ikke om andre hunder peip, bjeffet, knurret osv... men han kunne jo lese resten av kroppspråket.

Hadde jeg hatt ett valg så ville jeg ikke valgt en døv valp f.eks. Det er jo alltid noen vanskeligheter det fører med seg. Hunden min ble døv i en alder av 5-6 ca, så valget var på en måte ikke der. Men absolutt enklere med en man kan ha løs på tur, løs til å fra bilen osv. Det kan man ikke med en som er døv, ikke som jeg erfarte hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg jobbet hos noen med en nesten helt døv cavalier. Og jeg passa han mye, helt ærlig, aldri igjen. Det var utrolig frustrerende. Han utviklet kjapt angstaggresjon mot så og si alt av andre hunder, og et stressnivå som ikke ligna noen ting. Håpløst å avlede, siden han blokka på det han skulle "ta". Ikke kunne han gå løs siden han var så redd og ikke hørte noe. Der han bor nå så regner jeg med at han fungerer greit nok, men jeg ville ikke hatt jobben videre.

Men så leser man jo til tider om døve hunder som fungerer helt utmerket, og hadde min egen hund blitt døv, cavalieren min var på vei til å bli det da jeg mistet henne, så ville jeg ikke gitt opp, og hadde gått hardt inn for å trene slik at ting fungerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Boston Terrier ble døv pga alderdom,

i starten var det fryktelig leit og trist, men vi lærte fort å komunisere med hverandre med uttrykk og tegn.

Jeg lærte henne "tegnspråk" istede, heldigvis skjedde ikke dette før hun var 13 år så levde bare 2 år med en døv hund.

Var hun mye vanskeligere å forholde seg til i det daglige? Var hun mye mer redd og skvetten av seg?

Sånn umiddelbart føler man seg sikkert veldig rosa innvendig, som tar til seg en døv hund som er akkurat så go` og snill og flink som alle andre hunder og som bør få en sjanse og bla bla bla... (......) Den vil nok neppe gå rundt å kikke på deg hele tiden for og kunne få med seg alle tegn fra deg.

Jeg er nok ikke helt der angående veldedighet. Valpen jeg har bestilt har vist seg å være sterkt hørselhemmet. Jeg skulle hentet den neste uke, og nå må jeg bestemme meg om jeg skal si nei eller ja. Jeg er vel blitt en smule emosjonelt knyttet til akkurat den valpen, jeg kjøper ikke en valp fordi den er døv, men eventuelt på tross av. Innvendingene dine angående det daglige er vel noe av det som skremmer meg. Men jeg tror jeg er mer redd for en skvetten og nervøs hund enn en hund som ikke sitter på kjøkkengulvet når jeg sier det. Jeg gir egentlig ikke så ofte rene kommandoer inne. Medmindre vi trener for gøy.

Eneste store minuset jeg så er at jeg aldri, under noen omstednighet, kunne slippe han løs. Om han skulle sett noe interresant f.eks så kunne jeg ikke ropt han inn igjen.

Men bortsett fra innkalling, var det altså ikke et stort problem i hverdagen?

Jeg tenkte jeg skulle ringe en hundeskole imorgen og høre om noen hadde erfaringer. Av dere som har svart virker responsen at det fint kan gå, men at det ikke er anbefalt å velge det fordi det er såpass mye styr? Det er kanskje irrasjonelt, men det er nesten så jeg skulle ønske vi ikke hadde merket det før en stund etter levering. Da ville jeg sluppet dettee valget i det minste.

Det var en meget nyttig link som svarte godt på mine største nevroser angående emnet. Takk skal du ha!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som er født døv vil vel ikke bli noe særlig mer nervøs eller skvetten. Den vet jo ikke hva den går glipp av. En hund som blir døv i voksen alder vil sikkert kunne få mer plager.

Treningsmessig så blir det vel hva du gjør det til. Du må jo tenke helt annerldes, og det kan jo være vanskelig å snu hjernen om. Du vil nok oppdage hvor mye lyd vi mennesker faktisk bruker og er avhengige av. Undersøk om du finner vibrerende halsbånd, det virker som det er er hjelpemiddel som ofte er brukt på døve hunder.

Jeg tror du vil få mange utfordringer, men det behøver jo ikke være negativt. Det spørs jo litt på din egen lærevillighet og kompetansenivå.

Siden du bor i Oslo så ville jeg kontaktet Espen Gudim ved Din Beste Venn Hundeskole. Han har trent opp døve hunder før, og kan sikkert hjelpe deg med kursing og opplæring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste store minuset jeg så er at jeg aldri, under noen omstednighet, kunne slippe han løs. Om han skulle sett noe interresant f.eks så kunne jeg ikke ropt han inn igjen.

Dette er en av tingene jeg har tenkt på i forbindelse med at vi skal skaffe oss valp. Har allerede tenkt ut løsninger og varsling med vibrasjon i halsbånd var løsningen jeg fant ut kanskje var mest praktisk i situasjoner der jeg må ha hundens oppmerksomhet.

Mye rart man tenker på gitt, men vil være best mulig forberedt og da er 'problemet' døv en av tingene man bør ha tenkt på. Den kan jo bli døv selv om det ikke er tegn på det nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld at jeg spør, men hva slags oppdretter selger en valp med et så alvorlig handicap?? Hørselen er en så viktig sans for hunden, at denne valpen vil aldri få et fullverdig liv. Den vil ha det bedre i hundehimmelen, og du selv vil få et mye bedre hundehold ved å skalffe deg en frisk valp. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje irrasjonelt, men det er nesten så jeg skulle ønske vi ikke hadde merket det før en stund etter levering. Da ville jeg sluppet dettee valget i det minste.

Jeg skjønner deg godt. Du har knyttet deg til valpen og har sett frem til å få valp lenge. Du har sikkert telt ned dager og så får du servert denne nyheten helt på tampen. Man kan fort tenke "skitt au" i sånne sammenhenger, men bare tenk deg nøye gjennom. Dette er en hund som kan leve et langt hundeliv. Dersom du tar den inn i ditt hjem og ikke blir fornøyd havner du i en vanskeligere situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var hun mye vanskeligere å forholde seg til i det daglige? Var hun mye mer redd og skvetten av seg?

Hun ble mere avhengig av oss, hun var en meget selvstendig liten frøken i hele de 13 årene hun hørte, men etter at hun mistet hørselen ble hun en liten dilte hund, noe som ikke gjorde oss noe, så lenge hunden ellers var frisk og rask så ville jeg ikke avlive henne.Husker det var mange som mente at det var best for henne, men etter lange samtaler med vetrinær og jeg kjente jo hunden min godt og så at hun selv ikke hadde noe problem med det bestemte jeg meg for å la henne leve.

Hun kjente selv sine begrensninger og gikk aldri langt unna oss, selv om hun var uten bånd.

Men er dette et minus med de franske små skjønnhetene ?

Tanta mi hadde en Fransk Bulldog som var født døv i 10 år, snakket med en oppdretter i forrige uke som hadde fått en døv valp og nå du ?

Ser at noen mener det beste for hunden er å få en sprøyte å sovne stille inn, er veldig uenig i det, en hund som er født døv vet jo ikke bedre og jeg tror nok det er lettere å trene en døv valp til å fungere bra i hverdagen enn en hund som plutselig blir døv i voksen alder. Ønsker deg lykke til.. frøkna vår ble ikke mere skvetten eller redd, men bare mere avhengig av oss og ville være mere i nærheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørselen er en så viktig sans for hunden, at denne valpen vil aldri få et fullverdig liv.

En hund som er født døv vet da vel ikke at den går glipp av en "viktig sans". Hvordan er det da så viktig for den? Det er jo ikke noe vits i å lage problemer som ikke nødvendigvis dukker opp.

Når det er sagt så bør Caligula være klar over at h*n kanskje må veie livskvalitet nøyere, og være forberedt på at hunden bør avlives om den ikke fungerer godt i hverdagen. Det er kanskje høyere krav når det kommer til det.

Personlig ville jeg avlivet en hund som viste personlighetsforandringer etter at den ble døv, slik Jane forteller om. Slike ting er kanskje greit å ha bestemt seg om på forhånd. Hva som skal til før man tar den siste turen.

(No offense, Jane! Det er et høyst personlig valg, og jeg dømmer ikke!)

Jeg nevnte Din Beste Venn litt lengre opp, og jeg har selv møtt det døve søskenparet som ble kurset av hundeskolen. Sosiale, livsglade, lydige, herlige og velfungerende Tibetanske Spaniels. Eieren var den som satt med utfordringene, ikke hundene. En eier som forøvrig stortrives i sitt hundehold.

og du selv vil få et mye bedre hundehold ved å skalffe deg en frisk valp. :wub:

Det er ikke opp til deg å bestemme vel? Mulig du ville hatt et utilstrekkelig hundehold med en døv hund, men det betyr ikke at det gjelder for alle.

Jeg velger å gi Caligula en sjanse til å ta et veloverveid valg jeg. Da det ikke akkurat virker som h*n hopper inn i dette med en lyserosa aura.

Ellers er jeg helt enig i at en oppdretter ikke bør selge en døv valp. Den gir man evt bort til noen man er sikker på klarer utfordringen, man beholder den selv, eller man avliver den. I min mening er det uetisk å ta penger for en vare med så store "mangler".

Men er dette et minus med de franske små skjønnhetene ?

Jeg tipper at dette dukker opp på de hvite. Problemet er det samme som det vi nettopp diskuterte i en annen tråd, nemlig manglende pigment i det indre øre.

Hvite Fraller er også extreme white piebald. (99% sikker) Sånn som hvite Boxere og hvite Amerikanske Bulldogger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min ungdom hadde vi en døv hund som var født slik. Han ble født pga en tyvparring og vi valgte å beholde ham, siden han var handicapet. Han var en trygg og fin krabat, og vi utviklet et slags døvespråk med ham. Han merket godt vibrasjoner i bakken/gulvet og jeg kan ikke si det var noe problem i hverdagen med hans ikke-eksisterende hørsel. Han merket godt at vi kom gående mot han, eller at biler kom i oppkjørselen når han lå ute.

Det eneste måtte være dette med innkalling, selvsagt,- nå var dette for sånn ca 100 år siden :rolleyes: , og hundeholdet på landsbygda var litt annerledes enn nå, så han gikk en del løs, kremt, da var det å vente på øyekontakt for å få han til oss igjen.

Jeg tror det vil være verre med en hund som blir døv i voksen alder, enn en som er født slik. Jeg har hatt begge deler, og jeg opplevde at den som var sånn fra fødselen, kompenserte bedre med andre sanser, og klarte seg helt fint. Den som mistet hørselen etterhvert, ble nok mer avhengig av meg, fikk separasjonsangst og ble generelt mer usikker pga hørselstapet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld at jeg spør, men hva slags oppdretter selger en valp med et så alvorlig handicap?? Hørselen er en så viktig sans for hunden, at denne valpen vil aldri få et fullverdig liv. Den vil ha det bedre i hundehimmelen, og du selv vil få et mye bedre hundehold ved å skalffe deg en frisk valp. :wub:

Jeg er ikke helt enig med deg der. Hunden er født svært hørselhemmet, men kommer den til riktig hjem er jeg rimelig sikker på at den kan leve et fullverdig liv. Et riktig hjem regner jeg også vil følge med på livskvaliteten av hunden, behandle den så godt som mulig og ta den tunge avgjørelsen hvis hunden lider oppriktig. Det ser ikke ut som den har det vondt nå, godt gemytt og leker bra. Det er selvfølgelig en fordel at den har noe hørsel.

Jeg skjønner deg godt. Du har knyttet deg til valpen og har sett frem til å få valp lenge. Du har sikkert telt ned dager og så får du servert denne nyheten helt på tampen. Man kan fort tenke "skitt au" i sånne sammenhenger, men bare tenk deg nøye gjennom. Dette er en hund som kan leve et langt hundeliv. Dersom du tar den inn i ditt hjem og ikke blir fornøyd havner du i en vanskeligere situasjon.

Jepp. Jeg har planlagt i sikkert et år. Sett etter oppdrettere og valper i flere måneder. For to måneder siden ble valpene født og jeg visste ganske raskt hvem jeg ville ha. Den siste linjen din er nettopp det jeg er aller mest redd for.

Men er dette et minus med de franske små skjønnhetene ?

Tanta mi hadde en Fransk Bulldog som var født døv i 10 år, snakket med en oppdretter i forrige uke som hadde fått en døv valp og nå du ?

Jeg tror ikke dette er en spesielt rasetypisk sykdom for franske bulldoger, nei. Men som Mari sa har det kanskje noe med fargen å gjøre? Så mange franske bulldog-kull er det vel ikke i dette landet, så for alt jeg vet er det min oppdretter du har snakket med?

Jeg velger å gi Caligula en sjanse til å ta et veloverveid valg jeg. Da det ikke akkurat virker som h*n hopper inn i dette med en lyserosa aura.

Heller mer nattsvart aura, er jeg redd. Og jeg har ikke bestemt meg hverken i den ene eller andre retningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper at dette dukker opp på de hvite. Problemet er det samme som det vi nettopp diskuterte i en annen tråd, nemlig manglende pigment i det indre øre.

Hvite Fraller er også extreme white piebald. (99% sikker) Sånn som hvite Boxere og hvite Amerikanske Bulldogger.

Nå vet jeg ikke hva slags farge denne valpen her det snakkes om er, men de jeg kjenner til er den ene sort og den andre beige, så ikke noe hvitt her i gården.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke dette er en spesielt rasetypisk sykdom for franske bulldoger, nei.

De fleste fagfolk er enige om at den mest vanlige årsaken til døvhet hos hund er linket til manglende pigment i det indre øre. I andre tilfeller kan det være en feilutvikling av øret, en skade, infeksjon. Det finnes også medikamenter som kan gi tidsbegrenset eller permanent døvhet.

Altså de samme tingene som kan forårsake døvhet hos mennesker.

Er det forresten foretatt en Baer-test på denne valpen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det forresten foretatt en Baer-test på denne valpen?

Nei, det er ikke det . Jeg har vurdert om jeg skal få det gjort før jeg bestemmer meg. Hadde også tenkt å kontakte Espen Gudim i dag, som du tipset meg om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er ikke Baer-testing for å sjekke om avkommene til den nye valp om du evnt. skal bruke H*N i avl kan bli døve da?

HERREGUD, dårlig norsk, prøver igjen : BEar-testen er vel kun for å sjekke om avkom etter en døv hund kan bli døv, har vel ikke så mye å si om denne aktuelle valpen !?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HERREGUD, dårlig norsk, prøver igjen : BEar-testen er vel kun for å sjekke om avkom etter en døv hund kan bli døv, har vel ikke så mye å si om denne aktuelle valpen !?

BAER-test kan såvidt jeg har skjønt anslå hvor døv en hund er. Det ville igrunnen vært greit å vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

BAER-test kan såvidt jeg har skjønt anslå hvor døv en hund er. Det ville igrunnen vært greit å vite.

Riktig. Det har ingenting med foreldredyr å gjøre. Og man bruker ikke en døv hund i avl. BAER er den eneste sikre måten å teste hvor hørselshemmet en hund er.

Hva er det som gjør at dere tror valpen er sterkt hørselshemmet og ikke helt døv?

Det er et stort steg å ta, Caligula. Flott du tenker nøye igjennom og gjør grundig research! ;)

Forresten. Det døve søskenparet jeg pratet om var tibetansk terrier, ikke spaniel som jeg tror jeg skrev.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åhh, da har jeg misforstått..

Trodde man kunne teste på annen måte å få vite det, det gjorde jeg med min døve Boston frøken, første året var det 30 % hørsel på hver av ørene, så gikk det ned til 10 og 15 % andre året.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og man bruker ikke en døv hund i avl.

Hadde jeg ikke vært så ordentlig lei meg på grunn av dette tror jeg at jeg hadde latt tråden skli ut i: "Jeg skal lage et oppdrett med kun sterkt funksjonhemmede hunder. Alle har livets rettigheter! Kun de som få garantert døvt avkom er avlstisper hos meg!" *Noen* ville sikkert trodd meg, det er mange rare folk der ute.

BAER er den eneste sikre måten å teste hvor hørselshemmet en hund er.

Hva er det som gjør at dere tror valpen er sterkt hørselshemmet og ikke helt døv?

Det er et stort steg å ta, Caligula. Flott du tenker nøye igjennom og gjør grundig research! ;)

Jeg er ikke veldig impulsiv av meg når det gjelder å skaffe meg en hund jeg skal ta vare på i 10-15 år, nei...

Oppdretter mener valpen har noe hørsel fordi han har reagert på høye lyder, f.eks våknet opp av veldig sterk lyd. Hun har tatt endel slike "lydtester" og mener han reagerer, på veldig høye lyder. Hun mener også at hvis valpen hadde vært totalt døv fra fødsel ville hun merket det, også gjennom lydene han lager. Dette tror jeg var mer en snikende mistanke om at han ikke hørte veldig godt. Han har virket tidvis normal i respons, men våkner ikke like lett som de andre. Han har også vært den første noen ganger til å komme når hun har smattet på dem, men det kan jo være at han har sett henne. Jeg har ringt til mitt veterinærkontor. De drev ikke med baer-test, men eksperten der var på ferie, så får høre når hun er tilbake. Det greieste ville vært hvis oppdretters veterinær kunne gjort det, men det er jo slett ikke alle veterinærer som gjør det, har jeg skjønt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så mye overraskende eksemplarisk adferd i dag, jeg har lyst til å ignorere alt som ikke var eksemplarisk, fordi fremgangen er så tydelig. Ingen byks i iver for å hilse på forbipasserende, ikke noen stressende impulser om å jage etter syklister. Med unntak av en close call, med snuten faretruende nær å berøre midt på skinkesprekken til en som stod med ryggen til, så forsøkte han heller ikke sniffe busspassasjerer. Rolig og behersket og tålmodig for det meste. Ny fase i utviklingen og sladretreningen har fått effekt.  Hva jeg trenger bli flinkere til å forutse er Edewards ønske om sosial inkludering ved kassen i butikker, for å unngå at han planter labbene på disken. Det har skjedd så mange ganger nå, det er pinlig overfor meg selv å ikke forutse og forebygge det der. Inne i dyrebutikken er det ingen krise, men å LA ham få sjansen til å plante labbene på disken i kaffebaren er FLAUT. Virkelig flaut. Trenger huske at det å interaktere med andre mennesker sammen med Edeward er reell multitasking. Hovedvekten av oppmerksomhet må være på ham, og det er ikke rom for å ikke ha ham som universets midtpunkt i flere sekunder, ellers bryter han sitt-bli for å gjenvinne status som center of attention. Han er dramaqueen og skjørtejeger. Flørter med alt på to bein som sender ham vibber av gjensidig interesse. Vibber. Blikk. Følelser. Det er en kommunikasjonsform Edeward forstår, og der det vibber potensiell kos og kjærlighet, der er ikke han sen om å prøve innkassere.  Nuvel. Han ville endelig posere for fotografen i dag: Enten så har han forstått at sitt-bli gjelder selv om mamsen tar opp den flate, svart magi dingsen, eller.. ..så ble en vindel gittertrapp bare too much to ask. Det var ikke det at han ikke hadde lyst på den bollen.    Det var dumt av meg å sette oss i den situasjonen der med sekken full av råfor. Ventet tålmodig og nonchalant noen trinn lenger ned, uten å gi ham mer oppmerksomhet, og tenkte jeg ikke ville gå derfra før vi mestret den trappen, men så gikk det kuldegys nedover ryggen min og påminnet meg om at vi hadde en real klimakrise på gang, og vi måtte avbryte for å reise hjem til fryseren. Bedre planlegging neste gang.
    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...