Hunder som biter har det bedre død

[Caligula]

Hvorfor? Hvem vinner egentlig på det? Skal man gå fra veterinæren med et tomt halsbånd og tenke at dette, folkens!, dette gjorde jeg av fullstendig egoistiske grunner! Tro du meg, man føler seg som en regelrett bøddel når man tar den siste turen til veterinæren med en ung hund, og jeg er faktisk helt avhengig av å klamre meg til tanken om at det er det beste for hunden jeg. For i det hele tatt å klare å gjennomføre det som jeg innerst inne vet er det riktige.

Hva skulle nå poenget vært bak en psykoanalyse av den egentlige grunnen til at det gikk som det gikk? Hvordan er det fruktbart? Det er mer enn vanskelig nok leve med avgjørelsen i seg selv om man ikke skal begynne å betvile hvert eneste argument rundt den.

Om man har en viss evne til å se nyanser og gråsoner, så klarer jeg ikke å se hvordan en oppegående hundeeier engang klarer å analysere seg fram til noe sånt rundt sin egen situasjon. For dem som klarer det må det føles svært dramatisk og opprivende, og enda en kilde til fortvilelse og sorg.

Utfra mitt syn på verden og moralperspektiv, vil jeg si at man selv vinner på det. På sikt vinner også menneskeheten samlet på jo flere ekstremt bevisste og tenkende mennesker vi har. Men nå er ikke mitt mål i livet og kjenne minst mulig smerte eller gråte færrest tårer. Moralfilosofisk er det jo mange retninger her - hva er det høyeste målet. Én retning er jo også at flest mulig mennesker skal kjenne størst mulig lykke. Det er en utbredt holdning tror jeg, men jeg er altså uenig med den.

Jeg har respekt for kognitiv terapi, vet hva det handler om, og forstår hvordan og hvorfor det fungerer. Men en kognitiv angrepsvinkel forsvarer da ikke en analyse av hvert eneste valg man møter her i livet. Det er jo helt imot sin hensikt, og vil bare biddra til enda mer tvil og usikkerhet!

Det er helt greit (og ikke minst opplest og vedtatt!) at vi kun gjør ting som lønner seg for oss. Sånn sett er vi like hunder. Men fra det til å skulle finne ut av hva det egoistiske ønsket vår er bak hver enda busk i veien ser jeg virkelig ikke det konstruktive i. Hvilken selvfølelse gir det i lengden lurer nå jeg på...

Analyserer man bokstavelig talt hvert skritt man tar på veien, ender man nok på institusjon. Men å kjenne seg selv og analysere viktige valg i livet synes jeg er livsviktig, jeg. Følelsen av tvil og usikkerhet kommer langt oftere, tror jeg, når halvparten av ens egen bevissthet er underbevisst ullenhet. Det er veldig mye lettere å gjøre riktige valg når man vet hva som driver ens egne handlinger. At ting er teoretisk godt underbygd (mennesket som et egoistisk vesen) gjør det allikevel ikke opplest og vedtatt i allmenn befolkning. Hadde Jens Stoltenberg holdt en tale hvor han fortalte til det norske folk at alt de gjør, gjør de for å gagne seg selv, tror jeg han ville fått sterke reaksjoner. For å ta et litt merkelig eksempel. Jeg tror forøvrig at jo sannere selvfølelse man har, jo sunnere er den.

Det er forresten littegrann støtende når man insinuerer (om enn så indirekte) at avlivning er den letteste utveien. Det er det aldeles ikke.

Jeg kunne ha snudde det blinde øyet til jeg, og nektet å se realiteten i øynene. Levd videre med hundene til den dagen deres liv var helt blottet for kvalitet. Dette fordi jeg er vanvittig glad i disse dyrene jeg deler hjemmet mitt med, det gir meg mye å ha dem her. Men jeg valgte å gjøre det som gagnet meg minst. Tro det eller ei.

Hvis du med "man", mener meg, må jeg unnskylde min uklarhet. Det er flere år siden jeg avlivet min siste hund. Den var tretten år gammel og syk, og jeg gråter fortsatt når jeg tenker på det. Å avlive en ung hund har jeg, takk Gud, sluppet til nå. For mange er nok avlivning den letteste utvei, og for svært mange andre er det overhodet ikke det. Selvfølgelig tror jeg deg når du gjorde det som gagnet deg minst! Avliver du en hund fordi du objektivt sett mener at videre liv for hunden er enorm lidelse, og du ikke engang ønsker avlivning for din egen del, har vi gått langt vekk fra motiver til verste for hunden. (Nå bruker jeg ikke egoisme som et skjellsord heller da, måtte bare nevne det.) Hadde hunden min vært utsatt for en lastebilulykke og blitt delvis knust, ville jeg selvfølgelig avlivet på flekken. Dette kan spores tilbake til egoisme: Jeg ville heller kuttet av min egen arm enn å se at hun led så grusomt og sakte. Egoistisk er ikke ekvivalent med feil!

[Guest Jonna]

En voksen hund som har som første problemløsning å bite er ingen god hund i mine øyne..

Til en viss grad ville jeg sett litt på situasjonen om det var min egen hund og mot meg, men heller lite egentlig.

At hunden har det bedre død, det stemmer nok ikke. Men jeg tror samfunnet vinner på å ha en mindre hund av den typen..

Og jeg har faktisk hatt i hus en voksen hund som har bitt, vi overtok den etter at det hadde hendt. I dem 8 mnd den var i huset var det ikke noe bitt eller anntydning til å komme i den situasjonen. Hunden ble levert videre... 1 mnd gikk og den bet igjen (dem var informert og dyktige hundefolk). Etter det så har jeg ingen tro på at en hund som har bitt (tydeligvis) uprovosert ikke biter igjen. Desverre...

[Guest 2ne]

Ja, og hvor ofte er det anatomiske årsaker til et atferdsproblem da ??

Tja.. Hvor ofte blir det egentlig sjekket ut? Jeg vil tro at en hund som har vondt et sted, er mindre medgjørlig enn en hund som ikke har vondt noe sted, sant? Og jo mer vondt hunden har, jo mindre samarbeidsvillig kan den være? Det gjelder folk og det..

Utfra mitt syn på verden og moralperspektiv, vil jeg si at man selv vinner på det. På sikt vinner også menneskeheten samlet på jo flere ekstremt bevisste og tenkende mennesker vi har. Men nå er ikke mitt mål i livet og kjenne minst mulig smerte eller gråte færrest tårer. Moralfilosofisk er det jo mange retninger her - hva er det høyeste målet. Én retning er jo også at flest mulig mennesker skal kjenne størst mulig lykke. Det er en utbredt holdning tror jeg, men jeg er altså uenig med den.

Sorry, men dette virker litt sånn vekkelsespropaganda-aktig for min del. Det høres innmari fint ut at vi alle skal være ekstremt bevisste og tenkende mennesker, det er sånn passe kvasi-intellektuelt. Men folk har følelser, og styres ofte av følelser, og ikke alle de følelsene bunner i et egoistisk motiv, samme hvor lite negativt du mener at egoisme kan være. Kjekt for deg at ditt mål ikke er å kjenne minst mulig smerte eller gråte færrest tårer, men jeg antar at selv du unngår å sette deg i situasjoner hvor du vil kjenne smerte eller gråte tårer, om du kan det?

Analyserer man bokstavelig talt hvert skritt man tar på veien, ender man nok på institusjon. Men å kjenne seg selv og analysere viktige valg i livet synes jeg er livsviktig, jeg. Følelsen av tvil og usikkerhet kommer langt oftere, tror jeg, når halvparten av ens egen bevissthet er underbevisst ullenhet. Det er veldig mye lettere å gjøre riktige valg når man vet hva som driver ens egne handlinger. At ting er teoretisk godt underbygd (mennesket som et egoistisk vesen) gjør det allikevel ikke opplest og vedtatt i allmenn befolkning. Hadde Jens Stoltenberg holdt en tale hvor han fortalte til det norske folk at alt de gjør, gjør de for å gagne seg selv, tror jeg han ville fått sterke reaksjoner. For å ta et litt merkelig eksempel. Jeg tror forøvrig at jo sannere selvfølelse man har, jo sunnere er den.

Jeg syns det er passe nedlatende å antyde at det ligger egoisme bak det å velge avlivning for et kjært familiemedlem fordi at det på en eller annen skrudd måte skulle være det som lønte seg mest for eieren, for å være helt ærlig.

En ting er at tvil og usikkerhet kommer oftere om man ikke er helt bevisst på hva man velger og hvorfor, men at det skal være det samme som at avlivning er en egoistisk avgjørelse, ser jeg ikke helt? Det er ofte et større problem andre veien, at hunder lever lenger enn "nødvendig", med store smerter eller trøtte på livet (man kan faktisk bli det og..), bare fordi eieren ikke vil ta avgjørelsen om at "nok er nok".

[Caligula]

Sorry, men dette virker litt sånn vekkelsespropaganda-aktig for min del. Det høres innmari fint ut at vi alle skal være ekstremt bevisste og tenkende mennesker, det er sånn passe kvasi-intellektuelt. Men folk har følelser, og styres ofte av følelser, og ikke alle de følelsene bunner i et egoistisk motiv, samme hvor lite negativt du mener at egoisme kan være. Kjekt for deg at ditt mål ikke er å kjenne minst mulig smerte eller gråte færrest tårer, men jeg antar at selv du unngår å sette deg i situasjoner hvor du vil kjenne smerte eller gråte tårer, om du kan det?

Vekkelse og propaganda er for folk som bryr seg og jobber for at andre skal forandre mening. Jeg hoppet inn i diskusjonen fordi jeg synes spørsmålsstillingen er interessant og hopper ut når jeg ikke får noe ut av diskusjonen. (Som de fleste andre.) Jeg har ingen tro på at jeg ved å skrive et par slurvete innlegg skal få folk til å forandre grunnleggende meninger om livet, og heller ingen spesiell interesse av det. Jeg har ikke engang noen tro på at alle greier eller orker å leve gjennomanalysert. Folk kan sies å styres av følelser, men følelser kommer aldri uten tanke. I bunn og grunn styres vi dermed av tankene våre. Men tankene våre er ofte automatiserte og så raske at vi kun registrerer følelsen. Skal man forandre et handlingsmønster er det dermed automatiserte tanker man må identifisere og forandre, fordi det er slik vi forandrer følelsene. Og deretter forhåpentligvis handlingene. Hva er det du synes er kvasi-intellektuelt med det?

Det er menneskelig å unngå smerte. Men iblant må man utsette seg for smerte fordi det er den eneste måten å komme videre på. Jeg prøver å unngå smertelige situasjoner som ikke fører med seg noe godt. Også prøver jeg å tvinge meg selv til å ikke unngå de som kan føre til gode forandringer.

Kan du nevne noen handlinger du mener ikke er styrt av egoisme?

Jeg syns det er passe nedlatende å antyde at det ligger egoisme bak det å velge avlivning for et kjært familiemedlem fordi at det på en eller annen skrudd måte skulle være det som lønte seg mest for eieren, for å være helt ærlig.

En ting er at tvil og usikkerhet kommer oftere om man ikke er helt bevisst på hva man velger og hvorfor, men at det skal være det samme som at avlivning er en egoistisk avgjørelse, ser jeg ikke helt? Det er ofte et større problem andre veien, at hunder lever lenger enn "nødvendig", med store smerter eller trøtte på livet (man kan faktisk bli det og..), bare fordi eieren ikke vil ta avgjørelsen om at "nok er nok".

Bruker du "egoistisk" som noe som ikke gagner dyret, vil ikke alle avlivninger være egoistiske handlinger. Og enkelte avlivninger som er motivert av ren og skjør egoisme kan også være til det beste. At vi er uenige om hva motivet for en handling er, er jo greit nok, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du synes det er nedlatende holdning av meg? For eksempel: Vi er snille og høflige i hverdagen mot folk på gaten, av egoistiske årsaker. Selv Kant kan ikke forandre på det, selv om han prøvde. Det er ikke noe nedlatende i det, det er da bare en kjensgjerning?

[PsychoLynx]

Og det slår deg ikke at en hund med store mentale problemer kan ha minst like vondt som en hund med fysiske plager, slik det ofte er med folk?

mhm... kan noen avlive meg snart?

[Bjørg Eva]

Jeg tok min forrige hund til veterinær bare rett under året gammel for avlivning. Det var ikke en lett avgørelse og hadde vært vurdert opp og ned og fram og tilbake lenge.

Han var kjempeengstelig når vi fikk han (jeg hadde aldri hatt valp før og tenkte at det ville gå seg til). Han var redd for "hele verden". Folk vi møtte ute, alle slags folk og biler som kjørte forbi oss. Han var redd for alt som var nytt. F.eks når vinteren kom og jeg tok på meg stor jakke og bukse så kjente han meg ikke igjen og sto der med pelsen strittende og knurret og flekket tenner. Jeg kunne være meg selv, si som jeg pleide, men det hjalp ikke... var bare å ta av seg jakka. Da sank han sammen og kom logrende. Det samme skjedde når samboer tok på seg regntøy, bare da var reaksjonen enda verre... han hylte og tømte analkjertlene. Fikk utrolig vondt av han. Om det en dag lå en ting på gulvet som ikke var der før satte han i gang å bjeffe og knurre mens han pendlet og stirret på tingen.

Om vi møtte folk når vi gikk tur så hev han seg mot dem mens han flekket tenner og knurret. Ikke veldig trygt med en stor hund (65 cm over manken).

En gang kom min stefar på besøk, han gikk bare rett inn. Heldigvis fikk jeg stoppet hunden, han var på vei mot han. Kan trygt si han ikke har gått inn uten at vi har lukket opp døra lenger.

Vi gikk valpekurs med han, vi hadde kontakt med adferdsterapeut. Ja, en av de kjente og som skal være flinke. Det hjalp ikke litt engang.

Den dagen jeg bestemte meg for at det var nok både for oss og hunden var pga en episode her hjemme. Eldste sønnen min var da 6 år og var på rommet sitt og kledde på seg. Idet han skal dra genseren over hodet ble han skummel for hunden vår. Vi ser hunden reiser seg opp, halen rett i været, stirrer stivt mot rommet til sønnen min, knurrer dypt mens han går stivt og rolig mot han. Ropte på hunden og det var som om han sank sammen og kom logrende bort til oss. Da torde jeg ikke ha han mer. Jeg snakket med dem som hadde prøvd å hjelpe oss og de sa i grunn at det var ikke spørsmål om han kom til å bite noen en dag, men når...

Hvorfor han var sånn kan jo diskuteres, han var vokst opp i en stall på den tiden av året da alle hestene var ute på beite, dvs stille og skjermet. Faren hans var en nervøs bc som ikke torde nerme seg folk, men som hadde greid å parre tispen på gården (ett uhell, tispen var bundet inne for å unngå parring) Han var blanding av bc og picard.

Veterinær var veldig usikker på hoftene hans, han var kjempestiv og ofte halt i ett bakben når han hadde ligget og sovet. Det knapp og klunket fra hoftene hans til tider når han gikk. Han skulle egentlig røntges på det tidspunktet, men valgte å avlive i stedet. Han var tydelig nervøs, gnaget på hasene sine.

Men i ettertid har jeg tenkt og tenkt, han var så god når han var alene med meg og samboer. Han var kontaktsøkende, leken og kosete. Han var også vennlig mot alle som kom på besøk bare jeg tok dem imot og "godkjente" dem først. Han elsket turer og trening. Og planen min var jo å ha han til han ble gammel... Jeg har tenkt at hadde jeg bare ikke hatt unger så kunne jeg hatt han lenger, prøvd mer... selv om jeg ble forsikret om at jeg hadde virkelig prøvd og kjempet for denne hunden. Men jeg torde ikke lenger, jeg var ikke redd han skulle gjøre meg noe, jeg var redd for hva han kunne gjøre mot andre. Og jeg syntes heller ikke han hadde det særlig bra med så mye angst.

Jeg følte da at det var den beste avgjørelsen både for hunden og omgivelsene, selv om det fortsatt er trist nå to år senere... men mener fortsatt at noen ganger må man bare gjøre det, noen ganger er det det beste man kan gjøre for en hund.

[Argyr]

Selvsagt er det mange som avliver av egoistiske hensyn.

*De skal på ferie, og bikkja passer ikke inn

*Hunden har fått en uhelbredelig sykdom, og eierne orker ikke å se den syk

*Hunden har vist utrygg adferd og eierne tør ikke ha den lenger/gidder ikke prøve å jobbe med det

etc

De to siste er det vel folk reagerer på at skal være egoistisk. HUNDEN har det ikke nødvendigvis vondt selv om den biter. Det kan rett og slett være en av disse famøse "drittbikkjene", som rett og slett bruker tenna til å fortelle folk at "det der kan du drite i, for det gidder jeg ikke". Når man avliver slike hunder, gjør man det av hensyn til omgivelsene. Ingenting i veien med det, men det blir tullete å si "det var det beste for hunden, den hadde det nok ikke så godt".

Når en hund får en uhelbredelig sykdom, betyr ikke det at den lider. Avhengig av sykdommen trenger det ikke gjøre det spøtt vondt engang, andre ganger vil smerter komme gradvis. Når man da avliver hunden på bakgrunn av diagnosen i seg selv og hva den vil komme til å bringe av smerte om to uker, tre måneder, et år - da er man egoistisk, fordi man selv ønsker å "huske de gode tidene" (som en veterinær sa til meg da gamlingen ikke ble frisk FORT NOK). Når man avliver hunden basert på at den ikke har det godt lenger, da er man som regel ikke egoistisk (det finnes jo de som avliver fordi de er redde for reaksjoner fra andre om de holder hunden i live lenger også).

Jeg tror du kan ha kommet til feil forsamling å snakke om filosofi til..

Verdien i å vite motivet for sine egne handlinger er selvsagt å bli bedre kjent med seg selv, se sine lyter og gjøre så godt man kan for å bli et bedre menneske. Når man blir "såret" av å oppdage sine egne motivasjoner, illustrerer jo det at man ikke er et så godt menneske som man kunne ønske. Ingen er perfekte, og vi har alle feil - men det er faktisk en stor fordel å vite om disse feilene (selv de man ikke klarer å gjøre noe med), fordi de gir oss en bedre forståelse av hvordan vi fungerer, både i forhold til oss selv og andre. Når man får se "det hele bildet" av sin adferd og virkningene det har på andre, vil man antakelig ikke føle det som en byrde (med mindre man er innstilt på å være seg selv "come hell or high water"). Man vil forstå at mange handlingsmønstre er kontraproduktive i forhold til det man ønsker å oppnå (Lotta, leser du dette? ), og lære seg bedre måter å handle på.

Det finnes nok ingen handlinger man kan klassifisere som fullstendig altruistiske (uselviske), men handlingene finnes likevel. Det er bare umulig for andre enn den som utfører den å vite om den er altruistisk eller egoistisk i bunnen. Og de aller fleste liker overhodet ikke å tenke på at det meste de gjør "av godhet" gjøres for egen selvfølelses skyld.

Jeg blir stadig forundret over å se at hundefolk ikke viderefører sin tankegang rundt hund til annet i livet.

"Hvorfor reagerer han sånn, når jeg gjør slik?" - "Fordi han oppfatter det slik og sånn, så da må jeg gjøre ditt og datt for at han skal forstå meg riktig"

"Hvorfor er hunden min så pysete?" - "Fordi du duller med han, ditt naut" - "Åja, selvsagt. Det trengte jeg å høre"

Ingen som ser det?

Her kommer litt metakommunikasjon (for å være litt kvasiintellektuell):

Når jeg legger inn "himle-med-øynene-smily" og sier at dette er feil forsamling, er jeg nedlatende. Dette fordi jeg synes jeg selv er aldeles fortreffelig lur som har skjønt poenget, mens andre slenger ut beskyldninger om kvasiinntellekt. Det gjør dere selvsagt fordi dere føler dere underlegne og "dumme" når det kommer "store ord", og det har dere overbevist dere selv om at dere ikke er (nei, jeg sier ikke at dere ER det). Mer produktivt ville være å innse at andre faktisk kan ha noe å fare med, og spørre litt mer istedet for å gå til angrep på noe man ikke forstår.

Jeg vet selvsagt at å være nedlatende ikke er noe lurt, for da går folk som regel i forsvar, men jeg gjør det likevel. Nobody's perfect. Nå kunne jeg selvsagt visket ut den nedlatende delen av innlegget mitt, siden jeg har skjønt at det var nettopp det, og at det er kontraproduktivt, men da forsvinner jo hele poenget.

Og nå skal jeg gå og legge meg, kjenner jeg...

[Guest 2ne]

Kan du nevne noen handlinger du mener ikke er styrt av egoisme?

Det kan jeg nok, men vi er antageligvis grunnleggende uenige i om det finnes noe eller noen som er altruistiske (eller uselviske, som det heter på vanlig norsk). Jeg ser ikke poenget med å analysere alt ned til den minste lille filleting for å bli bedre kjent med meg selv i håp om at det skal gjøre meg til et bedre menneske, jeg er så kald at jeg mener at innimellom så er det bedre å være død - både for hunder, andre dyr og mennesker.

Alle avlivninger er ikke egoistiske handlinger. Og enkelte avlivninger som er motivert først og fremst av egoisme kan også være til det beste. At vi er uenige om hva motivet for en handling er, er jo greit nok, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du synes det er nedlatende holdning av meg? For ekseempel: Vi er snille og høflige i hverdagen mot folk på gaten, av egoistiske årsaker. Selv Kant kan ikke forandre på det, selv om han prøvde. Det er ikke noe nedlatende i det, det er da bare en kjensgjerning?

I en tråd hvor flere forteller om hvorfor de avliver hunden sin, et tema som kan være ganske sårt, så er det en smule nedlatende å hevde at det er en egoistisk handling, sånn egentlig, som ligger bak. Jeg mener og at noen hunder (siden det var tema her) kan lide så mye også av psykiske problemer, at den har det best som død, samme hvor stort overlevelsesinstinktet måtte være, samme om hunden nå og da fortsatt kan føle glede.

Selvsagt er det mange som avliver av egoistiske hensyn.

*De skal på ferie, og bikkja passer ikke inn

*Hunden har fått en uhelbredelig sykdom, og eierne orker ikke å se den syk

*Hunden har vist utrygg adferd og eierne tør ikke ha den lenger/gidder ikke prøve å jobbe med det

etc

De to siste er det vel folk reagerer på at skal være egoistisk. HUNDEN har det ikke nødvendigvis vondt selv om den biter. Det kan rett og slett være en av disse famøse "drittbikkjene", som rett og slett bruker tenna til å fortelle folk at "det der kan du drite i, for det gidder jeg ikke". Når man avliver slike hunder, gjør man det av hensyn til omgivelsene. Ingenting i veien med det, men det blir tullete å si "det var det beste for hunden, den hadde det nok ikke så godt".

Når en hund får en uhelbredelig sykdom, betyr ikke det at den lider. Avhengig av sykdommen trenger det ikke gjøre det spøtt vondt engang, andre ganger vil smerter komme gradvis. Når man da avliver hunden på bakgrunn av diagnosen i seg selv og hva den vil komme til å bringe av smerte om to uker, tre måneder, et år - da er man egoistisk, fordi man selv ønsker å "huske de gode tidene" (som en veterinær sa til meg da gamlingen ikke ble frisk FORT NOK). Når man avliver hunden basert på at den ikke har det godt lenger, da er man som regel ikke egoistisk (det finnes jo de som avliver fordi de er redde for reaksjoner fra andre om de holder hunden i live lenger også).

Nei, det jeg reagerer på, er at det er opplest og vedtatt at når hunden enten har fått en uhelbredelig sykdom, eller hunden viser utrygg atferd, så er det egoisme som ligger bak. Jeg måtte avlive 3 hunder på halvannet år for litt siden. Av de 3 så er det bare 1 av de jeg mener det lå egoisme bak (jeg orket ikke å jobbe med paranoiaen hans, jeg syns heller ikke det er et OK hundeliv at bikkja ikke føler seg trygg på noe annet sted enn hjemme).

Jeg har avlivet en kronisk syk hund. Jeg er kronisk syk selv. Behandlingstilbudet for min sykdom er bedre enn det var for hundens sykdom. Jeg kan forstå hvorfor jeg har vondt, jeg VET jeg har dårlige og gode perioder. En hund har ikke forutsetninger til å forstå det. Når hunden blir så dårlig etterhvert at han ikke lenger orker å gjøre det eneste som noen gang har betydd noe for han, da er det ikke fordi JEG ikke orker å se han syk han blir avlivet, da er det fordi at JEG mener at livskvaliteten hans har blitt så dårlig at han bør slippe. Hva er egoismen bak det? Siden vi alltid har egoistiske motiver i grunn?

Jeg har avlivet en hund med atferdsproblemer, han var dominantaggressiv og beit etter 10 mnd med trening. Når jeg valgte å avlive han, så var det ikke fordi jeg ikke gadd å trene han mer, eller fordi jeg syns han var en drittbikkje, jeg ønsker meg fortsatt en hund som han, jeg (helst uten erfaringen med at knurring og glefsing funker). Det er en av de vanskeligste avgjørelsene jeg noen gang har tatt, og jeg tenkte på det i to dager før jeg bestemte meg - og da var det ikke hensynet til meg som sto sterkest når veien gikk til veterinær. Et visst ansvar har man når man er medlem i et samfunn, og hele livet vårt dreide alt om hvordan vi skulle unngå å sette bikkja i settinger som kunne være farlig for husets barn (han var aldri alene med ungene, og da mener jeg aldri! Var jeg på badet, var han med meg på badet eller satt i bur f.eks), og det var FØR han beit. Det hadde ikke så mye med å ikke gidde å trene hunden å gjøre, det var et spørsmål om å være realistisk - det var bare et spørsmål om tid før han beit noen som ikke "tålte" det, og jeg syns det er egoistisk å beholde en sånn hund når man har barn i huset (som har besøk av andre barn), en sånn hund som ikke kan håndteres av andre enn meg og oppdretteren, eller å omplassere bikkja og problemet videre bare for å slippe å avgjøre at den skal avlives.

- Og ja, det irriterer meg at det antydes at jeg og andre som har vært i samme situasjon velger avlivning som enkleste utvei, for å føle oss bedre fordi vi er ansvarsfulle hundeeiere, whatever for slags grunn dere måtte hoste opp for at det EGENTLIG skal være egoisme bak her, for det var helt klart ikke en enkel utvei. og ja, det er fortsatt en vond avgjørelse å måtte ta.

Og nå tipper jeg at dere "kvasi-intellektuelle" enten hoster opp et egoistisk motiv etter å ha analysert ditten og datten, eller sier at ikke alle avlivninger er basert på egoisme. Så kan vi kanskje spørre oss selv om hvorfor man har behov for å analysere folks motiver i en offentlig diskusjon om et svært sårt tema, slenge rundt seg med "store" ord og sitte på den "store sannheten" om hvor egne folk egentlig er.. Kan det være fordi at det gjør at det gjør at dere føler dere mer intelligente enn bermen, mon tro?

[Margrete]

Her kommer litt metakommunikasjon (for å være litt kvasiintellektuell):

Når jeg legger inn "himle-med-øynene-smily" og sier at dette er feil forsamling, er jeg nedlatende. Dette fordi jeg synes jeg selv er aldeles fortreffelig lur som har skjønt poenget, mens andre slenger ut beskyldninger om kvasiinntellekt. Det gjør dere selvsagt fordi dere føler dere underlegne og "dumme" når det kommer "store ord", og det har dere overbevist dere selv om at dere ikke er (nei, jeg sier ikke at dere ER det). Mer produktivt ville være å innse at andre faktisk kan ha noe å fare med, og spørre litt mer istedet for å gå til angrep på noe man ikke forstår.

Jeg vet selvsagt at å være nedlatende ikke er noe lurt, for da går folk som regel i forsvar, men jeg gjør det likevel. Nobody's perfect. Nå kunne jeg selvsagt visket ut den nedlatende delen av innlegget mitt, siden jeg har skjønt at det var nettopp det, og at det er kontraproduktivt, men da forsvinner jo hele poenget.

Og nå skal jeg gå og legge meg, kjenner jeg...

OT:

Jeg tror man kan forkorte dette ned til hersketeknikk. For babbelbabbelbabbel, med poenget helt til slutt, får de fleste til å miste oversikten og interessen helt mot slutten der ditt poeng tilsynelatende dukker opp, samt bruk av nedlatende settninger er ren skjær god gammeldags gjennomsiktig hersekteknikk

MEN det er en viss forskjell: For den andre debatanten i denne diskusjonen brukte det ikke for å fordumme andre I hvert fall ikke slik jeg oppfattet det og dere som kjenner meg vet at jeg reagerer voldsomt på ovenifra og nedadholdninger.

Sorry skrekklig ot!

[Raksha]

Jeg ser defintitivt det egoistiske aspektet som blir omtalt her, merk det som ikke menes som negativ egoisme. (Om man kan kalle det noe sånt.) Jeg har mistet fire hunder på halvannet år, hvorav kun en var gammel.

Jeg har kjent på kroppen hvor slitsomt det er å ha syk hund, hvor slitsomt det er å alltid skulle ta hensyn, begrense, begrense, begrense og begrense hunden. Dyre veterinærregninger, medisiner opp og ned og i mente, og likevel så funket det ikke. Smerten ved å se at at det blir galt uansett, enten blir hunden understimulert og kjeder seg, eller så har den VONDT etter en fin tur med lek og løping slik en hund skal få... You're damnd if you do, you're damnd if you don't. To av hundene fikk jeg dignose på, den tredje regner vi med at vi vet hva det var, men fikk ikke noen helt klar diagnose.

Jeg ser, og har hele tiden vært klar over, at en del av det som førte til mine besluttninger er hensyn til meg selv. Det er slitsom å gå å analysere hunden hele tiden, gjør jeg for mye nå? Er det et utrykk for ubehag? Kjeder den seg? Har den vondt? Hvorfor gjør den slik... Angeren når jeg har pushet det for langt og den ravnsvarte samvittigheten hver gang jeg har måtte la den syke bli igjen hjemme fordi angeren kommer når jeg tar den med. Er dette forbigående, så ja greit, jeg kan leve med det en periode. Men ikke et helt hundeliv.

Samtidig, på en annen side, hadde jeg fulgt min egen egoisme, så hadde jeg hatt Rikke som sofahund, Aro som varmeteppe og Abby som veske/innehund i mange mange mange år fremover. Fordi min egoisme tilsier at min smerte med å måtte ta valget, la dem gå, og oppleve sorgen (jeg selv har eksponert meg for med å skaffe meg hund) burde være grunn nok til å beholde dem.

Jeg valgte å la dem gå fordi jeg har en standard for hvordan jeg mener et hundeliv skal være, og smerte og redsel er absolutt ikke hovedingrediensen i det livet. Hva blir mest egoistisk? Dope dem, begrense hunden til det ekstreme bare for å få ha dem litt lenger, eller la dem gå når det er klart at de aldri vil få et ok hundeliv?

Oppi uflaksen min, så vil jeg likevel si at jeg er "heldig", jeg har sluppet å måtte ta valget basert på hundens mentale egenskaper eller brister. Og helt ærlig, heller en fysisk syk hund, enn en psykisk syk hund. Valget med å avlive en psykisk syk hund fremstår for meg som mye verre å ta. Jeg klarer ikke å se at det skal være mer egoistisk å avilve en hund som biter enn å avlive en fysisk syk hund.

Når det er sagt, så tror jeg det er mange hunder som avlives av atferdsmessige årsaker som faktisk har helsemessige årsaker som grunn eller hvertfall en sterkt medvirkende årsak.

[Jane]

Biting har jeg nulltoleranse for så her er det kroken på døren.

[Caligula]

Det kan jeg nok, men vi er antageligvis grunnleggende uenige i om det finnes noe eller noen som er altruistiske (eller uselviske, som det heter på vanlig norsk). Jeg ser ikke poenget med å analysere alt ned til den minste lille filleting for å bli bedre kjent med meg selv i håp om at det skal gjøre meg til et bedre menneske, jeg er så kald at jeg mener at innimellom så er det bedre å være død - både for hunder, andre dyr og mennesker.

Jeg er for aktiv dødshjelp for både mennesker og dyr selv, og skjønner ikke hva som er kaldt ved det? Hvis du mener at du har funnet flere handlinger som er grunnleggende uselviske vil jeg gjerne at du forteller meg dem, virkelig! Jeg har lett og lett i relativt lang tid nå. Jeg har vært innom å ofre livet sitt for en fremmed, selv om du ikke tror på et liv etter døden, og jeg har også sveipet innom Kants pliktetikk. Men jeg finner bestandig egoistiske motiver bak.

I en tråd hvor flere forteller om hvorfor de avliver hunden sin, et tema som kan være ganske sårt, så er det en smule nedlatende å hevde at det er en egoistisk handling, sånn egentlig, som ligger bak. Jeg mener og at noen hunder (siden det var tema her) kan lide så mye også av psykiske problemer, at den har det best som død, samme hvor stort overlevelsesinstinktet måtte være, samme om hunden nå og da fortsatt kan føle glede.

Du mener seriøst at når moondance åpner en tråd hvor han slår fast at uttrykket "hunder har det bedre død" er en løgn, så er det direkte støtende av meg å følge opp og si at bak de fleste handlinger ligger et egoistisk motiv? At debattanter kommer med eksempler fra egne liv for å støtte opp om sine poeng gjør at diskusjonen må avsluttes? Det er en pussig vinkel. Jeg skrev selv om hunden jeg avlivet for noen år siden. Da fikk jeg høre at det var egoisme. (Som i: Stygg og relativt ondskapsfull egoisme) Da jeg leste mitt eget innlegg om avlivningen skjønte jeg hvorfor det virket forferdelig. Så jeg la til en forklaring. Synes noen fortsatt at det var forferdelig, så gjør de vel det, og verre er det ikke? Så har vi vel forskjellige meninger om hundehold da? Jeg kan da ikke sitte og omskrive mitt eget liv fordi fremmede nick på et internettforum synes jeg virker forferdelig? Kjenner man sine egne motiver har man også mindre å forsvare seg for. Hadde jeg gått inn i en minnetråd lille Lisa på 11 år åpnet for å minnes sin egen døde hund, og spammet ned tråden med grusomme beskyldninger, hadde jeg kanskje hatt en smule mer forståelse for at det virket støtende. Det har jeg altså ikke nå. Dessuten må jeg legge til at hvis du har puls og litt tankevirksomhet er du nødt til å møte på ting du synes er støtende. Det kan man ikke unngå. Det er kun dine egne reaksjoner på ubehagelige mennesker du kan prøve å få en viss kontroll over.

Nei, det jeg reagerer på, er at det er opplest og vedtatt at når hunden enten har fått en uhelbredelig sykdom, eller hunden viser utrygg atferd, så er det egoisme som ligger bak. Jeg måtte avlive 3 hunder på halvannet år for litt siden. Av de 3 så er det bare 1 av de jeg mener det lå egoisme bak (jeg orket ikke å jobbe med paranoiaen hans, jeg syns heller ikke det er et OK hundeliv at bikkja ikke føler seg trygg på noe annet sted enn hjemme).

Jeg har avlivet en kronisk syk hund. Jeg er kronisk syk selv. Behandlingstilbudet for min sykdom er bedre enn det var for hundens sykdom. Jeg kan forstå hvorfor jeg har vondt, jeg VET jeg har dårlige og gode perioder. En hund har ikke forutsetninger til å forstå det. Når hunden blir så dårlig etterhvert at han ikke lenger orker å gjøre det eneste som noen gang har betydd noe for han, da er det ikke fordi JEG ikke orker å se han syk han blir avlivet, da er det fordi at JEG mener at livskvaliteten hans har blitt så dårlig at han bør slippe. Hva er egoismen bak det? Siden vi alltid har egoistiske motiver i grunn?

Jo, men hva bryr det deg at hunden din har sterkt redusert livskvalitet og ikke kan gjøre det han ønsker, med mindre det gjør noe med deg? Hadde du ikke brydd deg om hunden, følt ansvar for hunden og syntes det var fælt å se ham lide, så ville du vel ikke avlivet ham? For du ville strengt tatt ikke hatt noen grunn, siden du ikke brydde deg? Å se en god kamerat dø langsomt og smertefullt er jo grusomt. Dermed avliver du hunden for å gi ham en god død. Dette gjør du fordi du har sterke følelser om det. Jeg synes dette er stjerneeksempel på at å avlive hunden din med egoistiske motiver kan være helt, helt riktig?

Jeg har avlivet en hund med atferdsproblemer, han var dominantaggressiv og beit etter 10 mnd med trening. Når jeg valgte å avlive han, så var det ikke fordi jeg ikke gadd å trene han mer, eller fordi jeg syns han var en drittbikkje, jeg ønsker meg fortsatt en hund som han, jeg (helst uten erfaringen med at knurring og glefsing funker). Det er en av de vanskeligste avgjørelsene jeg noen gang har tatt, og jeg tenkte på det i to dager før jeg bestemte meg - og da var det ikke hensynet til meg som sto sterkest når veien gikk til veterinær. Et visst ansvar har man når man er medlem i et samfunn, og hele livet vårt dreide alt om hvordan vi skulle unngå å sette bikkja i settinger som kunne være farlig for husets barn (han var aldri alene med ungene, og da mener jeg aldri! Var jeg på badet, var han med meg på badet eller satt i bur f.eks), og det var FØR han beit. Det hadde ikke så mye med å ikke gidde å trene hunden å gjøre, det var et spørsmål om å være realistisk - det var bare et spørsmål om tid før han beit noen som ikke "tålte" det, og jeg syns det er egoistisk å beholde en sånn hund når man har barn i huset (som har besøk av andre barn), en sånn hund som ikke kan håndteres av andre enn meg og oppdretteren, eller å omplassere bikkja og problemet videre bare for å slippe å avgjøre at den skal avlives.

Du føler et visst ansvar som medlem i et samfunn fordi du har lært det. Du ønsker ikke at hunden skal bite et barn fordi det ville du synes hadde vært fælt. Dette er jo nettopp poengene mine? Handlinger du gjør er styrt av motivasjonen du har inni deg. Hadde ikke du følt dette tyngende ansvaret ville du vel ikke avlivet hunden? Jeg kritiserer ikke at du avlivet hunden, men jeg sier at motivene for avliving ligger i deg og dine moralske begreper. Som et enkelt: "Det er galt å beholde hunden, hvis hunden når som helst kan bite et barn. Jeg har et ansvar som hundeeier, og derfor må jeg avlive hunden." Da følger du dine moralske begreper om samvittighet og ansvar. Jeg sier overhodet ikke, ikke, ikke, og la meg gjenta igjen, ikke, at det du gjorde var GALT, jeg sier at du tok den avgjørelsen utifra egoistiske motiver. Som alle handlinger vi gjør!

- Og ja, det irriterer meg at det antydes at jeg og andre som har vært i samme situasjon velger avlivning som enkleste utvei, for å føle oss bedre fordi vi er ansvarsfulle hundeeiere, whatever for slags grunn dere måtte hoste opp for at det EGENTLIG skal være egoisme bak her, for det var helt klart ikke en enkel utvei. og ja, det er fortsatt en vond avgjørelse å måtte ta.

Jeg har skrevet i et innlegg til Mari, tror jeg, at jeg overhodet ikke tror at avlivning nødvendigvis er den enkleste utveien. Og jeg tviler ikke på at det må ha vært grusomt å gjøre det. Egoisme er ikke ekvivalent med lettvinthet, ondskap eller andre befengte ord. Egoisme handler om at man gjør ting utfra en egenmotivasjon og ikke en platonsk idé om snillhet satt utenfor et menneskelig system.

Og nå tipper jeg at dere "kvasi-intellektuelle" enten hoster opp et egoistisk motiv etter å ha analysert ditten og datten, eller sier at ikke alle avlivninger er basert på egoisme. Så kan vi kanskje spørre oss selv om hvorfor man har behov for å analysere folks motiver i en offentlig diskusjon om et svært sårt tema, slenge rundt seg med "store" ord og sitte på den "store sannheten" om hvor egne folk egentlig er.. Kan det være fordi at det gjør at det gjør at dere føler dere mer intelligente enn bermen, mon tro?

Jeg vil gjerne ha en forklaring på hvorfor du kaller meg kvasi-intellektuell. Du mener jeg konstruer setninger som egentlig er tomme og ikke har noen intellektuell essens? Det er vel strengt tatt ikke egne, revolusjonerende idéer jeg kommer med her? Hadde jeg skrevet en fengende selvhjelpsbok kunne jeg vel skjønt kritikken, i hvert fall hvis den lignet på genren ellers. Dette er bare en diskusjon hvor jeg trekker inn retninger fra psykologi og filosofi. Jeg er med i denne diskusjonen fordi jeg synes temaet er interessant, og har tenkt lenge på det. Jeg har ikke noe spesielt ønske om å såre noen. Jeg skjønner at det er et sårt tema, men det er vel strengt tatt sånt man utsetter seg for ved å være med på internettdebatter? Spesielt med slike temaer?

[Argyr]

Nei, det jeg reagerer på, er at det er opplest og vedtatt at når hunden enten har fått en uhelbredelig sykdom, eller hunden viser utrygg atferd, så er det egoisme som ligger bak.

Det er da "hunden har det bedre død" som er opplest og vedtatt? I denne tråden prøver ts å belyse den andre siden, at av og til er det slett ikke hunden man tar hensyn til, men seg selv og/eller omgivelsene. Og det har heller ikke blitt påstått at fordi det ikke er av hensyn til hunden, så er det galt. Snarere tvert imot.

Jeg har avlivet en kronisk syk hund. Jeg er kronisk syk selv. Behandlingstilbudet for min sykdom er bedre enn det var for hundens sykdom. Jeg kan forstå hvorfor jeg har vondt, jeg VET jeg har dårlige og gode perioder. En hund har ikke forutsetninger til å forstå det. Når hunden blir så dårlig etterhvert at han ikke lenger orker å gjøre det eneste som noen gang har betydd noe for han, da er det ikke fordi JEG ikke orker å se han syk han blir avlivet, da er det fordi at JEG mener at livskvaliteten hans har blitt så dårlig at han bør slippe. Hva er egoismen bak det? Siden vi alltid har egoistiske motiver i grunn?

Det er antakelig ingenting egoistisk med det. Vi har ikke alltid egoistiske motiver for det vi gjør.

Jeg har avlivet en hund med atferdsproblemer, han var dominantaggressiv og beit etter 10 mnd med trening.

Som jeg skrev, det er bare personen som utfører handlingen som kan vite om den er uselvisk eller ei. Jeg vet ingenting om hunden annet enn det du skriver her, så jeg vet selvsagt ikke om hunden virkelig led under sitt adferdsproblem. Vi diskuterer på generelt grunnlag her, og ts (og min) påstand er at det ikke er automatikk i at en hund som biter har det vondt. Og da har den det heller ikke bedre død, da er det best for omgivelsene at den er død. Og det er selvsagt "lov", det er bortforklaringene som reageres på.

- Og ja, det irriterer meg at det antydes at jeg og andre som har vært i samme situasjon velger avlivning som enkleste utvei, for å føle oss bedre fordi vi er ansvarsfulle hundeeiere, whatever for slags grunn dere måtte hoste opp for at det EGENTLIG skal være egoisme bak her, for det var helt klart ikke en enkel utvei. og ja, det er fortsatt en vond avgjørelse å måtte ta.

Ingen har vel beskyldt verken deg eller andre for egoistisk motivert avlivning av hund? Vi diskuterer på generelt grunnlag

Og nå tipper jeg at dere "kvasi-intellektuelle" enten hoster opp et egoistisk motiv etter å ha analysert ditten og datten, eller sier at ikke alle avlivninger er basert på egoisme.

Selvsagt er de ikke det.

Så kan vi kanskje spørre oss selv om hvorfor man har behov for å analysere folks motiver i en offentlig diskusjon om et svært sårt tema, slenge rundt seg med "store" ord og sitte på den "store sannheten" om hvor egne folk egentlig er..

Gud forby at man belyser menneskelig adferd av og til, og ikke bare hundeadferd.

Kan det være fordi at det gjør at det gjør at dere føler dere mer intelligente enn bermen, mon tro?

Det kan godt hende, det er jo et passende egoistisk motiv. Men for min del er det nok et annet egoistisk motiv som ligger til grunn, nemlig at temaet interesserer meg.

OT:

Jeg tror man kan forkorte dette ned til hersketeknikk. For babbelbabbelbabbel, med poenget helt til slutt, får de fleste til å miste oversikten og interessen helt mot slutten der ditt poeng tilsynelatende dukker opp, samt bruk av nedlatende settninger er ren skjær god gammeldags gjennomsiktig hersekteknikk

MEN det er en viss forskjell: For den andre debatanten i denne diskusjonen brukte det ikke for å fordumme andre I hvert fall ikke slik jeg oppfattet det og dere som kjenner meg vet at jeg reagerer voldsomt på ovenifra og nedadholdninger.

Sorry skrekklig ot!

Da har du misforstått meg. Jeg mente ikke å være nedlatende i hele mitt innlegg, og kan heller ikke se at jeg var det. En eller to kommentarer var nedlatende i tonen, og det er helt sikkert hersketeknikk fra min side. Men at innlegget mitt var langt og kjedelig får du nok ta på egen kappe, for det er ikke hersketeknikk å yte en mening. Forøvrig benytter du deg av arrogante formuleringer selv i ditt innlegg.

[Margrete]

Da har du misforstått meg. Jeg mente ikke å være nedlatende i hele mitt innlegg, og kan heller ikke se at jeg var det. En eller to kommentarer var nedlatende i tonen, og det er helt sikkert hersketeknikk fra min side. Men at innlegget mitt var langt og kjedelig får du nok ta på egen kappe, for det er ikke hersketeknikk å yte en mening. Forøvrig benytter du deg av arrogante formuleringer selv i ditt innlegg.

Jeg spant vel bare videre på det du skrev, at du tar det personlig er jo leit Men ja, jeg å faller i ironi og arroganse fellen. Ingen er perfekte hehe. Ellers er jeg tro det eller ei, helt enig med Calligula og deg, vi er styrt av egoisme... Men lar dere andre ta den debatten da dere er flinkere til å ordlegge dere. Jeg har det mer i kroppen enn i hodet...

[Argyr]

Jeg spant vel bare videre på det du skrev, at du tar det personlig er jo leit Men ja, jeg å faller i ironi og arroganse fellen. Ingen er perfekte hehe. Ellers er jeg tro det eller ei, helt enig med Calligula og deg, vi er styrt av egoisme... Men lar dere andre ta den debatten da dere er flinkere til å ordlegge dere. Jeg har det mer i kroppen enn i hodet...

Jeg tar det slett ikke ille opp. Derimot forsøkte jeg å se om jeg faktisk prøvde å være nedlatende i resten av mitt innlegg, eller om det helt tydelig kom frem på den måten. De aller fleste av oss, og en god del av oss her inne, faller i den fellen. Særlig i debattkjelleren. Men det er vel på sett og vis meningen også? Knurre og verbalt (øh, skriftlig) denge litt på motdebattanter? *fnis*

[Turnip]

Skal ikke legge meg opp i diskusjonen deres. Men vil bare komme med et lite innspill, basert på en erfaring...

Har selv en hund som har hatt adferdsproblemer.. Utifra ting han har opplevd, ble han en litt engstelig hund, en hund som var redd fremmede mennesker, biler, hunder... Inne var han en gla og rolig hund.. Ute var han et kapittel for seg selv. Men vi hadde også gode stunder ute, men det var når vi gikk alene i skogen. Jeg gikk ofte på tur med han når det pøsregnet eller på natta når det ikke var så mye liv ute..

Denne hunden ble jeg anbefalt å avlive når han var 1 år gammel. Anbefalingen kom av veterinær, trenere, venner.. og generelt folk. Skrekken kom den dagen han faktisk beit et menneske.. Jeg tar på meg mye av den skylden da jeg satt han i en situasjon han virkelig ikke taklet. Og ja.. mange hunder ville taklet denne type situasjon, men ikke min hund..

Vi kom over hunden til venninna mi som hadde stukket av. Jeg fikk tak i hun og hørte eieren ropte etter hun på lang avstand. Mannen til eieren kom å hentet hunden, han var brå, hylte og skreik til hunden og tok hunden ganske så hardt fysisk så hunden skrek hunden kom seg løs, og jeg fikk tak i den... hunden min bjeffet, viste dempende signaler, og når mannen skulle ta tak i hunden igjen, så snappet hunden min tak i armen hans, men han slapp fort og begynte med bjeffingen igjen..

Ja.. Jeg skulle ha tatt med meg hunden min og gått for mer enn lenge siden, men lett å være etterpåklok dessverre..

Jeg tok dette ganske hardt.. I denne tiden hadde jeg også sammarbeid med en adferdsterepaut som støttet meg, fortalte meg hva jeg gjorde galt og hva som mest sansynlig skjedde med min hund. Etter svært mye jobbing i et års tid, er det så og si ingen som kjenner igjen denne hunden. Han enser ikke fremmede folk og lar de gjerne klappe han, andre hunder er bare blitt gøy og "de er lagd for å leke med han", biler ser han ikke på engang..

Jeg kan ha han med overalt, dra på treninger, ha et normalt hundeliv.. Generelt er hunden min en svært lykkelig kar som fungerer utmerket, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok dette valget enn å fly rett til veterinæren for siste gang...

Ja.. det er forsatt småting å ta hensyn til, men det er det vel til alle hunder? Ingen som er feilfri...

Vet ikke hvor jeg vil med dette... Men føler at mange har den tankegangen "uansett hvordan bitt, situasjon what ever.. avliv hunden"

Vi hadde nylig besøk av slektinger fra Usa nå, og diskuterte litt dette med de. Og de avliver svært sjelden hunder som biter der.. men skulle den bite et barn og gjøre stor skade, da blir den enten omplassert eller avlivd..

Er vi for preget av "samfunnets regler"?

[MariaN]

Hvorfor er det slik at det er flest store hunder som blir avlivet, og ikke små?? (se bort ifra skaden på bittet nå).

Biter en liten så er det liksom "greit" virker det som for mange??? :roll:

Jeg har møtt småhunder som er spøtte gærn og henger i leggen til folk. Eieren står å sier fy fy fy fy fy.

Hadde min hund bitt/nappet etter et annet menneske hadde jeg klikka på han (ikke bokstavligtalt, men han hadde nok fått seg en refs).

Dersom hunden din biter når du skal ta fra han noe godt, er det avlivingsgrunn i dine øyne?

[cockerella]

Dersom hunden din biter når du skal ta fra han noe godt, er det avlivingsgrunn i dine øyne?

Ja, men hunden hadde fått leve...

[MariaN]

Ja det er en avlivingsgrunn, men hunden får leve?

den skjønte jeg ikke helt.

[cockerella]

Ja det er en avlivingsgrunn, men hunden får leve?

den skjønte jeg ikke helt.

Det var en flåsete måte å si at om du absolutt skal drive på å ta gode ting fra hunden, så er det ikke hunden som skal straffes om den biter.

[Lemen]

Skal vi tilbake til topic eller?

Både Caligula og Argyros hadde interessante vinklinger synes jeg, og jeg lærte faktisk litt av denne debatten før den sporet helt av...

[Lotta]

Og dette siste sitatet er forøvrig hva diskusjonen egentlig handler om. Du er ikke spesielt interessert i trådens tema?

Jo, og jeg har svart at jeg mener at hunder som biter ikke har livets rett. Det finnes heller ikke så mange andre måter å bli kvitt dem på (dvs å skåne "samfunnet" - det som skal bli bedre av at folk er reflekterte, gjennomtenkte og gode mennesker, i følge deg) enn å avlive dem. DET er motivet for å drepe bikkjer som biter, hvorvidt hunden har det bedre eller verre av det, har du forøvrig svart på selv da du ganske riktig uttalte at døde dyr ikke opplever noe som helst.

*Redigerte bort OT. Mod Miriam*

[Nokia]

Jeg har alltid fnyst litt av setningen "la ham få slippe" eller "det er best for ham å få slippe". Som regel er det oss det er best for. Fordi vi ikke orker å se hunden lide [..]

En hund blir påkjørt, klarer ikke gå og er så skadet innvendig at alt bare "renner" ut av den. Er det bedre for den å bli holdt i live og plaget med all slags dilldall hos veterinæren og senere av eierne, om den i det hele tatt noen gang ville kunnet komme hjem igjen, mener du?

[Guest Gråtass]

Kutt nå ut den spammingen. Forsøk heller å finne motivet bak det du anser som god avlivningsgrunn. Hvorfor gjør du det du mener er best for samfunnet for eksempel?

Jeg skrev ett innlegg ganske tidlig i debatten jeg, at det er totalt irrelevant hvorfor hunden dør, for det er en personlig sak for hundeeieren uavhengig av motiv. Jeg kan ikke se at dine ytringer i ørtenogfjørten innlegg sier noe annet jeg, men mulig det er jeg som er teit..

[Caligula]

Jeg skrev ett innlegg ganske tidlig i debatten jeg, at det er totalt irrelevant hvorfor hunden dør, for det er en personlig sak for hundeeieren uavhengig av motiv. Jeg kan ikke se at dine ytringer i ørtenogfjørten innlegg sier noe annet jeg, men mulig det er jeg som er teit..

Ja, for hunden er det vel det samme. Død er død. Er du opptatt av hva som driver en handling er motivasjonen interessant. Og såvidt jeg skjønte er det motivet bak avlivingen som er tema i denne tråden?