Å jobbe som et lag...

[Aussieglis]

Jeg irriterer meg mye over ting for tiden, og det er over meg selv og samboeren min.

Han kom inn fra å ha luftet My bak huset. Han var gretten og irritert når han kom inn, og sa at han ikke kom til å lufte henne på lenge. Jeg spurte hvorfor selvfølgelig, og fikk til svar at hun ikke gjorde ifra seg og at hun gikk rundt og boffet på husmannen som kom hjem. Jeg spurte hvordan han hadde reagert når hun boffet, og han sa: "jeg prøvde jo å overse..." eller noe sånt og da kjente jeg at irritasjonen steg hos meg. DÆVVEN hvis han kjefta på henne da <_< Men for husfredens skyld da jeg: "ikke for å være ekkel, men nå blir My 6mnd snart og hun er på tur inn i sin første spøkelsesalder. Det er en stor sjanse for at hun blir å boffe og bjeffe mer på ting hun blir usikker på fremover, men da er det viktig at vi som er ute sammen med henne ikke kjefter og lager oppstyr, men heller tenker "dumme valp!" inni oss og fortsetter med det vi gjorde før hun begynte å bjeffe. Late som om ingenting rett og slett"

Så ble han sittende stille en stund, før han sa: "og det gjør liksom du?" eller noe sånt :) Så begynte han å påstå at jeg kjefter på My når hun boffer på noe utendørs, og da ble JEG sinna. Er det en ting jeg konsentrerer meg om så er det å IKKE kjefte og tulle for boffinga hennes. Jeg vet jo hva den kommer av...! Man kjefter ikke på en valp på 5 og en halv måned som boffer på ting den er usikker på! Jeg spurte og grav om han kunne fortelle meg i hvilke situasjoner jeg hadde kjeftet på My for at hun boffer men jeg fikk ikke noe annet svar enn: "mange ganger!" <_<

Og jeg blir bare så frustrert Uansett hva jeg sier føler jeg at det blir feil, og jeg klarer ikke formidle det jeg vil uten å bli irritert når han kommer med slike utsagn.. Og med en gang jeg blir irritert så er det ingen vits i å diskutere mer, da ender det i en liten verbal krangel

Vi er sta som to esel begge to...

Egentlig tror jeg bare ikke at han skjønner at My faktisk kan reagere på ting innimellom. Jeg tror han tenker sånn, at hun har jo ikke reagert på det før så hvorfor skulle hun være redd det nå? også tenker han kanskje at hun bare gjør det for å være teit, også blir han sinna og kjefter automatisk. Og jeg får veldig dårlig samvittighet for å "mase" så mye på han om hundene og hundeoppdragelse hele tiden, og jeg er kanskje mye flinkere til å si ifra når jeg syns han gjør noe feil enn når han gjør noe riktig... Så han blir nok lei av å bli "klaget" på hele tiden også. Men det er jo virkelig ikke det som er meningen..

Men ang. My så er det såppass viktig at vi faktisk GJØR det samme, og at vi ikke blir sint når hun reagerer på noe. Hun merker det med en gang hvis man er sinna, og selv om hun ikke bryr seg nevneverdig når man blir sint når hun hopper på Emma f.eks, så er det noe helt annet når hun står og boffer på noe som hun ikke er sikker på. Jeg tror det kan gjøre mye skade, og jeg er så redd for å miste den perfekte hunden min... Hun er en så trygg og god hund, men hvis ikke vi gjør riktig nå som hun kommer i en så viktig alder så er det jo ikke sikkert at hun forblir den hypersosiale, glade og trygge hunden som hun er idag. *angst*

[ida]

Det er da lov å lære en valp å ti still, eller.... Kjefte er nå en ting, men å være tydelig på at dette ikke er lov, er noe annet.

[Poter]

Du får sette deg ned og lage en plan for hva dere skal gjøre i slike situasjoner og lignende fremover. "Når My ser naboen gir vi henne en godbit før hun rekker å bjeffe", "Når My bjeffer på naboen gjør vi..." osv. Gå gjennom lista med sambo, lag den gjerne sammen med ham slik at dere er blitt enige og liksom gjort dette sammen og heng den opp på et synlig sted (på doveggen f.eks). Da har dere en plan, noe dere skal forholde dere til og noe dere har utarbeidet sammen. Vips er sambo inkludert i oppdragelsen og har "selv" funnet ut hva han skal gjøre i de ulike situasjonene.

Det kommer til å gå bra dette, Anniken

[Knøttene]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener.

Problemet mitt (som ligner mistenkelig på ditt) er at jeg vil veldig gjerne at mannen min skal involvere seg i treningen til valpen (og den voksne også forsåvidt), men han har ikke den samme interessen som jeg har.

Ergo har han heller ikke lest mange bøker og utallige tråder om alt mulig rart på diverse forum. Derfor baserer mye av hans kunnskap seg på det som jeg har tvangsforet han opp igjennom årene, og "regler" jeg har satt for hvordan den nye valpen skal oppdras.

Men den kunnskapen er langt fra komplett, spesielt siden min heller ikke er det.

Allikevel vil jeg at han skal lufte valpen, trene innkalling med valpen, trene ro med valpen osv.

Da kommer vi ofte i situasjoner hvor han gjør noe, og jeg sier "du bør heller gjøre det sånn" eller "ikke gjør det der fordi da..".

Noe som igjen fører til at han går i forsvarsposisjon med en gang, og jeg blir irritert fordi jeg mente ikke å kjefte men forklare og forbedre. Også synes ikke han det er så gøy å trene hund lenger..

Høres det kjent ut?

Altså.. Hunder er ikke så skjøre.

Hvis det er så lite som skal til for at hunden din kommer helt ut av balanse så var den nok ikke helt stabil i utgangspunktet.

De er heller ikke dumme. De merker forskjell på eierne sine.

Den eldste hunden vår har en mye stødigere innkalling med meg enn med mannen min. Det gjelder flere kommandoer egentlig, og det skyldes jo at han har vannet dem litt mer ut enn meg.

Allikevel så vet hunden at når jeg og han trener så gjelder den første kommandoen (ikke den 9..).

Det er du og jeg som er problemet her, ikke mennene.

Enten så må vi la være å involvere dem i treningen, eller så må vi innse at de kommer til å gjøre noen ting vi ikke liker.

Og bikkja blir bra allikevel!

[Aussieglis]

Det hørtes veldig kjent ut, Knøttene! Er nok akkurat det som er saken her i huset også... Han syns hunder er kule dyr, de er morsomme å leke med en gang iblant og de er fine "kosedyr" å ha i sofaen når man ligger og slapper av, men noe mer enn det er de nok ikke for han. Av og til spør han om å få trene et eller annet med My eller Emma, men det er sjeldent.

Tenkte å spørre om han har lyst til å gå et spor med My idag mens jeg går det ut også går jeg bak dem når de går sporet og gir HYGGELIGE tilbakemeldinger når han er flink.

Lone: Skal prøve å få han med på det der, det er nok kjempe lurt. Har du noen tips på hva jeg kan si kanskje? For å få han til å føle seg skikkelig "med" på planleggingen? Hmm..

Han sa faktisk at han kunne tenkt seg til å være med på redningstrening en gang i sommer når han har ferie Skjønner godt at han ikke orker å være med på så mye nå som han jobber fra 8 til 18-20.00 om kveldene. Idag har han hatt en fridag og han ligger og snorksover på sofaen stakkars med Emma på magen

Og ang. boffing på ting hun plutselig blir usikker på, så jo, jeg tror det kan skade at vi kjefter i de situasjonene. Jeg tror det kan føre til bjeffing etterhvert, og det vil jeg helst ikke ha noe av. Jeg ser for meg at valpen lett kan tro vi kjefter på det samme som hun boffer på, eller så kan det føre til mer fortvilelse inni hodet hennes og etterhvert ser jeg for meg at det kan bygge seg opp og bli et problem som det ikke hadde trengt å blitt hvis vi hadde holdt kjeft i slike situasjoner.

Ja, såklart tåler en valp å bli snakket til, men det er forskjell på å bli snakket til når den legger de skitne forlabbene på kjøkkenbenken og det å bli snakket og kjeftet ordentlig på når de boffer på en "skummel" skikkelse eller lyd.

Noe som går igjen i hodet mitt er: "hvis du går igjennom livet uten å reagere på noe så vil hunden din gjøre det samme." og det tror jeg veldig på.. Var oppdretteren min som sa det når jeg hentet My, og jeg har tenkt det samme selv helt siden jeg fikk egen hund. Jeg ser det jo på begge hundene mine, er det noe de blir usikre på så snur de seg og sjekker hvordan JEG reagerer på det de er usikre på. Hvis jeg er helt normal og ikke lager noe oppstyr så roer de seg kjapt som regel.

Grunnen til at jeg vil ha sambo til å gjøre det samme som meg når My boffer, er faktisk fordi jeg har sett at det fungerer. Jeg gjør det selv, og jeg ser det virker. Men jeg belønner henne også når hun ser mennesker og dyr, og belønner alltid et blikk i min retning i slike tilfeller. Sambo går ikke rundt og følger med på slike små ting, han er bare og lufter henne.. Jeg "trener" alltid liksom.

[Poter]

Lone: Skal prøve å få han med på det der, det er nok kjempe lurt. Har du noen tips på hva jeg kan si kanskje? For å få han til å føle seg skikkelig "med" på planleggingen? Hmm..

Noe som går igjen i hodet mitt er: "hvis du går igjennom livet uten å reagere på noe så vil hunden din gjøre det samme." og det tror jeg veldig på.. Var oppdretteren min som sa det når jeg hentet My, og jeg har tenkt det samme selv helt siden jeg fikk egen hund. Jeg ser det jo på begge hundene mine, er det noe de blir usikre på så snur de seg og sjekker hvordan JEG reagerer på det de er usikre på. Hvis jeg er helt normal og ikke lager noe oppstyr så roer de seg kjapt som regel.

Hmm, skal tenke på hva du kan si.

Angående det oppdretter sa, så er jeg enig, MEN min erfaring er at det er desverre ikke så enkelt. Noen ganger så reagerer hundene på det SELV OM vi oppfører oss normalt. Så jeg synes det blir for enkelt å KUN basere seg på det. Man må forebygge på andre måter.

[Huldra]

Må nesten le.. Kjenner meg veldig igjen! Jeg er ikke flink å rose mannen i huset (bikkjene, derimot.. :closedeyes: ), og når jeg prøver å "forklare ting" så blir det oppfattet som "kjeft". Jeg høres visstnok "krass og sint" ut, mens jeg selv synes bare jeg høres "bestemt og overbevisende" ut. Dette gjelder forsåvidt også til familien min, men ikke til noen andre. Kanskje føler vi at vi kan snakke mer fra levra når det er noen vi kjenner godt, og så passer vi oss litt mer når vi skal forklare samme sak til en vi ikke kjenner så godt? Nå tenker jeg bare høyt her..

Det jeg har innsett, er at lufting, hvor man kanskje trener på ting (passering, boffing, gå pent i bånd (argh!), bjeffing..), så tar jeg meg av det. Jeg lufter hundene mine selv, og det er ytterst sjelden typen gjør det. Han er derimot med nesten hver kveld på siste lufting, men det er likevel jeg som tar ansvar og "gjør" ting. Jeg hadde en periode hvor jeg var rimelig oppgitt over at Tulla var blitt betydelig dårligere til å gå i bånd etter at han hadde vært "snill" og luftet henne om kvelden, og det er jo ikke gøy å høre sånt når han føler han har gjort noe for meg! Så derfor tok jeg over Tulla, så fikk han går med Aynï; men så ble jeg så irritert da jeg så at han lot henne dra. Det løste vi med å kjøpe sele, så da er det ikke så nøye (mine hunder skal gå pent i halsbånd, i sele får de gå litt som de vil). Jeg tar ansvar når hunder skal passeres, eller hvis jeg ser at en av de (Tulla som oftest) reagerer på noe. Jeg merker laaang tid i forveien om hun reagerer på noe, og kan da gå inn og avlede/trene. Han er degradert til å plukke opp bajs..! Men han sier også selv at han syns det er greit at jeg tar ansvar da, og at han selv ikke gjør noe han ville gjort hvis han var alene. Som når jeg spør han hvorfor han ikke roser Aynï når hun tisser, når det er han som holder i båndet. "Eh.. du er jo med..!" svarer han. Ofte lager han bare en eller annen gurglelyd i min retning "Hun tisser, se hun tisser!" Haha, mannfolk!

Men så er vi på treff og treninger med diverse klubber, og da får han mer enn gjerne lov å overta en hund. Da går jeg gjerne min vei, prøver intenst å ikke bry meg om hva de holder på med og hvordan det gjøres (vi er enige om treningsmetoder, så han kommer uansett ikke til å gjøre noe "alvorlig galt", dessuten trener vi sammen med klubber som står for det samme som vi gjør). Jeg har noen ganger forsøkt å stå å se på (når de gikk spor), og det endte med at jeg gikk etter og tok over. Uff, nei det er egentlig ikke noe å le av. Da er det bedre å ikke se på, og bare høre etterpå hvordan det gikk ("vi fant tre pinner, så mistet vi sporet").

Altså; ta ansvar for hundene dine (for dine hunder er vel like mye dine hunder, som mine hunder er mine? Mottoet her er "mine hunder og mitt ansvar"), når du ikke kan godta at han gjør ting pittelitt annerledes enn du ville gjort det selv. Når det ikke er så nøye, eller han vil lære inn noe nytt som ikke er så viktig for deg (eks hvis du ikke har tenkt å trene agility selv, kan han få lov å ha det som "sin" hobby med hunden, eller som med meg; Bjarte får gå spor, for der har jeg gitt opp), så gir du han masse tid og tålmodighet og holder deg unna hvis du ikke klarer å la være å kommentere (selv om du helt sikkert kommenterer aldri så fint!). Jeg er kontrollfrik selv, men et sted må man finne et kompromiss når man samtidig gjerne vil ha med mannfolka på hundeinteressen. Da får man velge de situasjonene man vil kontrollere, de som er viktigst for oss gjerne, og så får vi heller la det stå til når mannfolka kommer på banen og får prøve seg på "småtterier" (men ikke si at det er småtterier da, og husk å ros han!).

(I dag er parantesens dag, forresten.. )

[Mirai]

Det er da lov å lære en valp å ti still, eller.... Kjefte er nå en ting, men å være tydelig på at dette ikke er lov, er noe annet.

Helt enig, men problemstillingen hennes går vel mer på hvordan samarbeide om ting (noe som forøvrig kan være vanskelig, ja!)

[Raksha]

Hadde en lang diskusjon om det med et par venninner for ikke så lenge siden. Bror min har jo nettopp fått seg hund, som jeg har skaffet han (ergo hunden er mitt ansvar til det motsatte er bevist. ) Kjente veldig på det da jeg var der den helga, at fytti så vanskelig det var å være positiv og oppmuntrende til bror og over se feila han gjorde, MYE enklere med kursdeltakere enn sin egen familie. Akkurat der løste jeg det med å fokusere på et par ting som jeg mener er alfa og omega, og heller se gjennom fingrene med andre ting. (Og hente inn en ekstern instruktør for å hjelpe dem).

Det vi kom frem til i diskusjonen vår, var at det kan være greit å sette opp en liste med noen absolutte regler som du mener der superviktig at holdes, og begrense det til noen få, som f.eks alltid belønning ved inkalling og ikke kjefte når hunden er usikker. Jo færre regler man har som er absolutte, jo enklere er det å får den andre til å holde dem, og man får jobbet med seg selv for å ikke henge seg opp i småting, som trengt tatt ikke betyr allverdens.

[Poter]

Da mannen begynte å trene mer med hundene våre, kom jeg frem til et uttrykk: "Monsterkone". Jepp, meg! Kjære tid så upedagogisk jeg kunne bli (og fortsatt kan bli). Kjempevanskelig å holde seg saklig, fornuftig og positivt forsterkende! Jeg klikkertrener mine hunder og bruker være ganske flink å rose og skryte av folkene rundt meg. Men mannen i treningssammenheng... sukk. Det viste seg etter hvert at jeg ikke er den eneste Monsterkonen i verden, så det er jo ei trøst. Superdyktige, tolerante, milde og kjærlige mødre som gjør det kjempebra med hundene sine, snille-som-dagen-er-lang-damer, instruktørdamer og kjente-hundefolk-damer, joda, alle sammen kjente igjen begrepet Monsterkone. Og etter denne tråden her kan vi vel bare konkludere med at det ER vanskelig å lære sin bedre halvdel å håndtere hundene. Men det går an! Vi har fått det til og vi er på langt nær noe superektepar og jeg er værtfall ikke noe superkone (selv om vi i dag, 24. juni, har 8 års bryllupsdag).

Nå trente jo mannen med egen hund, så da var det enklere for meg å tenke at dette er hans hund, hans problem, liksom. Men opp igjennom årene (jaja, det er bare syv år vi har hatt hund), har det mest vært mitt hunderi og han har bidratt når han har orket. Jeg har visst mest og kunnet mest, da var det også naturlig at jeg fortalte ham hvordan ting skulle være. Ikke like populært bestandig, men man må jo bare være ærlig og innse at noen ganger vet fruen best og da kan det være greit å føye seg og gjøre som hun sier. Så får fruen lære seg å si i fra på en ordentlig måte og mannen lære seg å ta i mot på en ordentlig måte. Så etter hvert lærer mannen og da må fruen lære seg å stole på ham. Og så lenge man selv har lagt ned et godt grunnlag med hunden, så blir den ikke totalt ødelagt av en eller tre lufteturer hvor mannen krøller det litt til. Fruene kan også krølle det litt til. Takler man ikke at mannen kan gjøre feil, så får vi pent lufte hundene våre selv.

Anniken, når det gjelder den lista, så tror jeg at jeg ville sagt at jeg trengte hjelp til å lage ei liste for hvordan vi kan håndtere eventuelle problemer fremover. Sagt noe om at nå kommer hunden inn i en spøkelselsalder hvor hun mest sannsynlig kommer til å reagere på ting hun ikke har reagert på før. Hva kan vi gjøre for å få henne til fortsatt å være trygg og hvordan kan vi håndtere dette på beste måte. Si at du har lest at slik og sånn kan være lurt å gjøre, hva tror han osv. Si det er viktig for deg at dere samarbeider om dette og er samkjørte. Du trenger hans hjelp til det. Så får du bare være ærlig på det og si at du synes det er vanskelig å overlate ting til ham, at du ser han ikke bestandig gjør det du ville ha gjort, at du prøver å være tålmodig og ikke kontrollfreakete, men at monsteranniken kommer frem innimellom

Men så skal det være sagt at jeg har hørt om Monstermenn også, hehe! Så det så!