Gå til innhold
Hundesonen.no

"Sykelig" glad i hunden min..


Zoey

Recommended Posts

Kjenner meg så innmari igjen på punktene ja..Kan ikke dra på ferie uten Akira. Likeså med besøk, de må tåle å få bikkja med på besøk. Når familien maser om at vi må få barn snart så kommer det raskt ut at vi har jo barn. Sånn derre på 2 bein, nei takk hehe... Må hele tiden organisere slik at hun har det best, tror mannen min synes jeg går litt for langt :) Må hele tiden ha henne rundt meg, er så utrolig glad for at hun er likeså. Sitter i denne stund å gruer meg til når jeg skal begynne skole til høsten. Stakar nøste mitt som må være hjemme i masse timer...

Hundefolk er en egen rase for seg selv :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler meg i grunn ganske normal jeg, men mine hundeløse venner er vel kanskje ikke helt enig...

Jeg KLARER å snakke om annet enn hund når jeg er sammen med ikke-hundefolk, men jeg tar meg ofte i å sammenligne barne- og hundeoppdragelse når andre snakker om barna sine...

Med hunde-venner derimot, er det stort sett hund det går i og lite annet.

Jeg klarer fint å reise fra hunden min, jeg vet han er i de beste hender når jeg er borte. Enten hos foreldrene mine, eller hos tante og onkel. Alle disse forguder bikkja, og han har mye slakkere rammer enn hjemme og han får masse tur, kos, godis, sengesoving, sofaligging og alt en hund kan ønske seg (untatt trening). Når det nærmer seg hjemkost, kjenner jeg veldig på at det er hunden jeg gleder meg til å se igjen.

Om jeg derimot har "lånt bort" hunden min en helg (mamma og pappa vil gjerne ha han med på hytta med ujevne mellomrom) er det som om huset mangler en vegg og jeg blir skikkelig rastløs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler meg i grunn ganske normal jeg, men mine hundeløse venner er vel kanskje ikke helt enig...

Jeg KLARER å snakke om annet enn hund når jeg er sammen med ikke-hundefolk, men jeg tar meg ofte i å sammenligne barne- og hundeoppdragelse når andre snakker om barna sine...

Med hunde-venner derimot, er det stort sett hund det går i og lite annet.

Jeg klarer fint å reise fra hunden min, jeg vet han er i de beste hender når jeg er borte. Enten hos foreldrene mine, eller hos tante og onkel. Alle disse forguder bikkja, og han har mye slakkere rammer enn hjemme og han får masse tur, kos, godis, sengesoving, sofaligging og alt en hund kan ønske seg (untatt trening). Når det nærmer seg hjemkost, kjenner jeg veldig på at det er hunden jeg gleder meg til å se igjen.

Om jeg derimot har "lånt bort" hunden min en helg (mamma og pappa vil gjerne ha han med på hytta med ujevne mellomrom) er det som om huset mangler en vegg og jeg blir skikkelig rastløs.

Er veldig lik deg jeg da. Ikke at jeg reiser så ofte fra Sasha da, men det har hendt, og klart jeg savner henne, men det er myye verre hvis jeg er hjemme og hun er borte! Som igår, da skulle en veninne gå tur med henne, i rundt en time, og jeg tenkte kun på hvordan Sasha hadde det :)

Også denne "* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale." Når jeg treffer nye gutter er nesten det det første jeg tenker på :P Å hvis jeg har noen kompiser eller møter gutter som kommer godt overens med Sasha tenkter jeg med en gang ''ah, flott! Da er det ikke noe problem å prøve seg på han i fremtiden" *småflire* Og mye av kranglingen med exen handlet om hund, han mente at Sasha ikke var tøff nok! Å han syntes rett og slett det var flaut å gå med en slik pinglehund, hvis hun ikke utagerte mot noe eller noen da, da var hun litt tøff :rolleyes: Å når jeg snakket om neste hund nekta han meg Sheltie, skulle jeg ha en hund til skulle det enten være Rottwailer, eller en bullehund, jo mer "skummel" jo bedre var det..... :rolleyes: Han var snill og glad i Sasha altså, men mye av grunnen til at det ble slutt var altså Sasha :P Men nå er han en idiot også da :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler meg i grunn ganske normal jeg, men mine hundeløse venner er vel kanskje ikke helt enig...

Jeg KLARER å snakke om annet enn hund når jeg er sammen med ikke-hundefolk, men jeg tar meg ofte i å sammenligne barne- og hundeoppdragelse når andre snakker om barna sine...

Med hunde-venner derimot, er det stort sett hund det går i og lite annet.

:icon_redface: det gjør jeg også :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp en kjempefin tur uten noe tull, og masse pen lineføring. Ede var skikkelig på tilbudssiden og ikke engang utålmodig på godbitene. Det går virkelig fremover. Ordentlig godgutt i dag 🥰 Flink vaktbikkje også, for anledningen i Miljøpatruljen. Forsøpling tar vi alvorlig.
    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...