Hund som "virker" kontra en som ikke virker

[Guest 2ne]

Tja.. Med fare for å bli emnet igjen her.. Jeg har både tatt over og omplassert hund før jeg, uten at jeg kan huske at det ble noe snakk om manglende etikk av den grunn? Jeg omplasserte en alaska husky for 13 år siden fordi han knurret til guttebarnet. Og jeg overtok eldstetispa her ganske enkelt fordi jeg ikke ville levere henne tilbake etter at jeg hadde passet henne en periode.

Som det ble argumentert med tidligere her, så vet ikke HUNDEN hvorfor den blir omplassert, for den så er det nok ett fett om det er fordi den ikke liker barn, om den bare blir "overtatt", eller om det er fordi den ikke står til sofaen - som ble brukt som et argument tidligere her. Et bytte av hjem er vel like traumatisk uansett grunn? Så spørsmålet er ikke om hunder kan omplasseres, ikke sant? Det er hva som regnes som "god nok" grunn.

[Lotta]

Jeg undrer... Hvorfor er det uetisk å omplassere hunder så lenge de får gode, fullverdige og flotte liv i nye hjem? Jeg har nylig omplassert 4 stykker - og tror ikke et eneste sekund at bikkjene mine "savner" oss, lider, er traumatiserte eller på andre måter har vondt av å flytte. Hadde jeg det trodd så hadde jeg avlivet hele gjengen før omplassering var blitt tema. De bor hos flotte mennesker som tar vare på dem og elsker dem...

Hvordan vi tobente i familien opplever saken er en HELT annen diskusjon - men så er vi mennesker, vi da, tross alt...

(Og sånn for å sette ting på spissen, er det traumatiserende for gatehunder i Spania å flytte til en sofa på Jessheim - eller er det OK å snu opp ned på tilværelsen deres fordi VI mener at vår livsform er den eneste saliggjørende? Jeg spørger kun, mitt kald er ei at svare...)

[Montmorenja]

Her hadde det skjedd mye siden sist ser jeg

Vel - i kveld sitter jeg med klump i magen og tårer i øynene, fordi en av "mine" valper har blitt avlivet.

Hunden var 10,5 mnd gammel og stilte i kategorien "virker ikke"... Og med det mener jeg at den var redd mennesker, redd lyd, redd miljø, redd stort sett det meste. Den ble litt presset her for en uke siden og valgte desverre og bite.

Hun er det perfekte eksempelet på at 1+1 ikke alltid blir 2 i hundeavl. Moren til denne valpen er en meget sosial og trivelig tispe som har gitt to kull med svært gode valper tidligere. Hannen er en sosial, mentalt god hannhund som har gitt flere gode kull med andre tisper. Noen ganger så passer bare ikke foreldredyrene sammen, og slik er det.

Jeg som oppdretter, mor og hundeeier kan ikke leve med hunder som biter. Jeg orker ikke vente på at ting kan skje, når ting kan skje, og hva om noe skjer og det er ett barn det går utover? Det er ille med voksne også, men pga høyden så er det gjerne ansikt og hode det går utover på barn, og skadene blir mye større.

Nei, i dag er jeg bare trist... Trist på hunden sin vegne, eieren sin vegne og fôrverten sin vegne.... Min trøst er at jeg tror hunden har det bedre der den er nå, når hun slipper å være redd hele tiden.

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

[Lotta]

Det har alt med saken å gjøre, slik jeg ser det: Er det OK å omplassere en hund som ikke lever opp til de mål man har satt for den? Så lenge hunden får dekket sine behov for mat, mosjon, aktivisering og et sosialt liv, tror jeg den gir f... i om eierens mål med å anskaffe den er å konkurre om lydighetstitler eller at den skal stå til innredningen. Jeg tror heller ikke hunden skjønner forskjell på om den blir omplassert fordi den ser feil ut eller fordi eieren mener den har mentale eller atferdsmessige mangler.

JEG tror at så lenge hunden får dekket sine behov for mat, mosjon, aktivisering og et sosialt liv, så gir den f... i om den bor hos Bardmand, Akela eller 2ne, jeg... Bikkjer er ikke så opptatt av etikk, er min erfaring, etter 30 års omgang med arten.

[ingar]

Og da kommer egentlig spørsmålet... Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at noen hunder "virker" bedre enn andre? Og hvorfor er det så ille om eieren av en hund som ikke virker (til det eieren vil ha den til) gir uttrykk for det, og gjør noe med det? Jeg er glad i alle mine hunder, og tar vare på dem etter beste evne. Men jeg vet jo at de hundene som ikke har passet til det jeg skal ha dem til har det like godt hos sine nye eiere - som elsker dem akkurat som de er. (Og nei - jeg mener ikke at hunder er noe som skal brukes og kastes, men jeg tror at feil hund hos feil eier eier mye værre for begge parter enn om hunden havner hos noen som verdsetter dem for det de er.)

Hvorfor spør du om dette egentlig? Kan man heller ikke snu det og si at det er den som trener hunden som egentlig ikke virker? Jeg mener; får man det ikke til så kan man vel egentlig ikke enbart skylde på hunden?

For min egen del kunne jeg aldri finne på å kvitte meg med hunden på de kriteriene. Det blir for meg en bruk og kast mentalitet som jeg er helt fremmed for.

[QUEST]

Hvorfor spør du om dette egentlig? Kan man heller ikke snu det og si at det er den som trener hunden som egentlig ikke virker? Jeg mener; får man det ikke til så kan man vel egentlig ikke enbart skylde på hunden?

For min egen del kunne jeg aldri finne på å kvitte meg med hunden på de kriteriene. Det blir for meg en bruk og kast mentalitet som jeg er helt fremmed for.

Signeres!

[akela]

Ingar, vi er enige

Godt også å høre fra en som vel muligens tilfredsstiller kravene til å bli kalt aktivt konkurransemenneske!

Imre, noen oppdrettere er "flinke"... selgere, særlig når vedkommende også solgte deg to på en gang. De er som oftest ikke der når det er problemer heller.

Lotta, det er vel heller etikken hos eiere i en smule mindre pressede livssituasjoner det er snakk om, som "bare" vil ha en ny. Og ja, hunder vil - så lenge de får det like godt som de hadde det før - tåle det utmerket, det er jeg helt enig med deg i.

Det er vel heller hva det gjør med menneskene som begynner å få stor hundegjennomtrekk; hvor lettvint noen later til å ta dette bare de har "god nok grunn", som er at de endrer seg fra å være nulltrenende eller -stillende til brått veldig aktive og interesserte, for eksempel.

Montmorenja, trist å høre. Du skrev jo om det på hjemmesiden hva som skjedde på utstilling, det må være ille når det ble så tydelig at dere valgte dette. Men like greit å gjøre det nå som senere, kanskje, fælt er det uansett. Den første virkelige, alvorlige problemhunden jeg kjente godt var en belger, og det var lærerikt - dessverre, og endte med et barn som ble glefset til, selv om eier passer nitidig på hunden hvert øyeblikk utendørs. Og eieren var lettet når det først var overstått, og noen år i konstant katastrofeberedskap var over og det kunne pustes ut. Men da snakker man jo om alvorlige mentale brister, om hunder som er så redde at livet deres ikke er levelig - uansett hvor, nærmest.

[Nokia]

Ville dere gitt bort barnet deres om det ikke skårte på alle forventningene deres..?

Fått med deg at man ikke kjøper, selger og omplasserer barn?

[Aina&Kaizer]

Fått med deg at man ikke kjøper, selger og omplasserer barn?

Ikke på samme måten nei, men noen adopterer jo bort ungene sine... Bare for å kverulere litt. Men det går jo ikke an å sammenligne egentlig.

[Nokia]

Jo, men det er vel av litt andre grunner enn at de ikke blir tørre fort nok, lærer seg å snakke fort nok osv. Forhåpentligvis.

[Aina&Kaizer]

Jo, men det er vel av litt andre grunner enn at de ikke blir tørre fort nok, lærer seg å snakke fort nok osv. Forhåpentligvis.

Sant, det.

[Nokia]

Ja, jeg lyver aldri. Det vet du da meeget godt

[Aina&Kaizer]

Ja, jeg lyver aldri. Det vet du da meeget godt

Jada.

[bardmand]

JEG tror at så lenge hunden får dekket sine behov for mat, mosjon, aktivisering og et sosialt liv, så gir den f... i om den bor hos Bardmand, Akela eller 2ne, jeg... Bikkjer er ikke så opptatt av etikk, er min erfaring, etter 30 års omgang med arten.

...og poenget ditt er?

[Lotta]

Lotta, det er vel heller etikken hos eiere i en smule mindre pressede livssituasjoner det er snakk om, som "bare" vil ha en ny. Og ja, hunder vil - så lenge de får det like godt som de hadde det før - tåle det utmerket, det er jeg helt enig med deg i.

Det er vel heller hva det gjør med menneskene som begynner å få stor hundegjennomtrekk; hvor lettvint noen later til å ta dette bare de har "god nok grunn", som er at de endrer seg fra å være nulltrenende eller -stillende til brått veldig aktive og interesserte, for eksempel.

Jeg har sett omplasseringssyndromet fra begge sider - som valpe-/hundekjøper som har anskaffet meg valper/unghunder/voksne hunder fra oppdrettere direkte, og omplasseringshunder som av ulike grunner har måttet ha nye hjem, OG som oppdretter som har solgt valper til "valpekjøperne fra *******" som går lei/ikke er fornøyde/blir "allergiske", etc etc etc. Jeg er fortsatt salig overbevist om at så lenge hundeeieren SELV tar ansvar for og skaffer et godt, permanent og kompetent hjem til hunden sin, og den ikke blir en evig stafettpinne, så er det greit - også for hunden. For meg er det vesensforskjell på de "unge, fremadstormende" som kjøper flere valper på 1 år (gjerne av ulike raser), som egentlig ikke vet pøkk om hva det kreves for å få et vellykket resultat (det være seg på utstillinger eller prøver) og som kvitter seg med den ene etter den andre til den første som ringer på Finn-annonsen, og oppegående, omsorgsfulle folk som legger masse jobb ned i et individ (det være seg avlshunder eller konkurransehunder), for å kunne fortsette med lidenskapen sin, det være seg oppdrett eller konkurranser. Man kan fortsatt ikke lage omelett uten å knuse egg... Er rasene tjent med at dyktige oppdrettere ikke kan være "in business" fordi de har huset fullt av pensjonerte tisper?

- Og i sin ytterste konsekvens - ALLE kan beholde hundene sine, hvis de bare er villige til å ofre nok, gå på akkord med seg selv, eller legge andre ting til side - det kunne jeg også, om det BARE hadde vært hundene som sto i fokus. Men det ville jeg ikke, fordi hund er hund, barn er barn - og JEG har mine rettigheter og behov, jeg også...

...og poenget ditt er?

Enkelt. Det er ikke noe moralsk høyverdig eller etisk i å beholde en hund for enhver pris så lenge den får dekket sine behov og blir tatt godt vare på hos andre - og at det er HUNDER vi snakker om, ikke folk.

[Margrete]

Ingar, har ikke du selv kvittet deg med en hund som ikke "virket" eller som hadde brister?

[Siri]

Det er vel heller hva det gjør med menneskene som begynner å få stor hundegjennomtrekk; hvor lettvint noen later til å ta dette bare de har "god nok grunn", som er at de endrer seg fra å være nulltrenende eller -stillende til brått veldig aktive og interesserte, for eksempel.

Men VET du hvor "lettvint" slike valg tas ? Jeg tror ikke det er så himla "lettvint" å kvitte seg med en hund man tross alt har blitt glad i jeg, selv om det kanskje kan virke sånn utad. Og er det ikke DU som stadig prediker at det skal være HYGGELIG å ha hund ? Er det hyggelig å gå på akkord med seg selv og sine interesser bare fordi man har krav til hundemateriellet som den aktuelle hunden ikke greier å oppfylle ? Å ha hund er jo en gang en egoisitisk greie, og etikken i det hele må vel være å gi en hund det livet den fortjener og den omsorg den trenger, enten den bor hos den ene eller den andre...

Forøvrig kan det virke som om det er enklere og mer akseptabelt ETISK å kvitte seg med gubben enn hunden...

[bardmand]

Jeg er fortsatt salig overbevist om at så lenge hundeeieren SELV tar ansvar for og skaffer et godt, permanent og kompetent hjem til hunden sin, og den ikke blir en evig stafettpinne, så er det greit - også for hunden.

En hund blir ikke noen stafettpinne før man har foretatt første "veksling". Man kan aldri være sikker på at neste hjem blir permanent.

Er rasene tjent med at dyktige oppdrettere ikke kan være "in business" fordi de har huset fullt av pensjonerte tisper?

Jeg tror i hvert fall de færreste raser går dukken om en enkelt oppdretter har et opphold på noen år. I så fall er rasen i større trøbbel enn noen skarve omplasseringer av utbrukte tisper kan hjelpe på.

- Og i sin ytterste konsekvens - ALLE kan beholde hundene sine, hvis de bare er villige til å ofre nok, gå på akkord med seg selv, eller legge andre ting til side - det kunne jeg også, om det BARE hadde vært hundene som sto i fokus. Men det ville jeg ikke, fordi hund er hund, barn er barn - og JEG har mine rettigheter og behov, jeg også...

Men så fascistisk er det vel heller ingen i denne tråden som har ytret seg? Vi snakker ikke om å ofre alt for å beholde en hund, men om å være villig til å kanskje gå glipp av noen skarve pokaler og bånd. Legg merke til at akela skriver: "i en smule mindre pressede livssituasjoner." (min uth.)

[Lotta]

En hund blir ikke noen stafettpinne før man har foretatt første "veksling". Man kan aldri være sikker på at neste hjem blir permanent.

Vel, skal vi drive semantisk akrobatikk, så får man jo bare innrømme at man aldri kan være sikker på at NOE hjem er permanent, heller ikke det FØRSTE. Følger man din logikk, burde naturligvis enhver oppdretter beholde alle valpene selv, for å være "sikker".

Jeg tror i hvert fall de færreste raser går dukken om en enkelt oppdretter har et opphold på noen år. I så fall er rasen i større trøbbel enn noen skarve omplasseringer av utbrukte tisper kan hjelpe på.

Jeg mener at det avhenger av hvordan du definerer "å gå dukken" - og hva som er "de færreste raser". Man skal ikke lese mange tråder her på Sonen, f eks, før man innser at både store og små raser er særs sårbare i forhold til hvordan oppdrettere forvalter dem. At en oppdretter har et "opphold på noen år" betyr i PRAKSIS (hvilket antagelig ikke er interessant for skrivebordssynsere og andre teoretikere som aldri har hatt et kull, eller har tenkt å ha det) - at gode tisper som kunne bidratt til rasens beste (aldri dumt med tanke på genetisk mangfold, som OGSÅ er avhengig av mer enn teori for å ha noen positiv effekt i PRAKSIS), ikke får kull fordi de bor i et etisk og moralsk oppdretterhjem som er fylt av pensjonerte avlstisper som tar opp plassen for et kull. Det betyr i PRAKSIS at RASEN går glipp av positive bidrag i hele generasjonsintervaller.

Du foretrekker kanskje at hunderasene våre forvaltes av mer eller mindre tilfeldige nykommere som har 1 kjøkkenkull på den første tispa si, for deretter å forsvinne ut "i dimman", med både hjemmeboende avlstispe, avlsstrategier og -mål - JEG mener at de aller beste oppdretterne er dem som har lang erfaring og engasjement for en rase, som har dem i hjemmene sine (og dermed har en naturlig begrensning på ANTALL hunder), som har en kontinuerlig (om ikke veldig hyppig) produksjon, og som dermed genererer erfaring, kompetanse og oversikt over hva hundene produserer (du får gjerne konkrete eksempler, men siden du er bevandret i myndeverden, vil jeg anta at et par navn renner deg i hu nokså umiddelbart). Hvorfor det skulle være forkastelig at disse oppdretterne, eller andre ihuga entusiaster, omplasserer hunden(e) sin(e) når tiden er moden, er hinsides min ringe forstand.

Men så fascistisk er det vel heller ingen i denne tråden som har ytret seg? Vi snakker ikke om å ofre alt for å beholde en hund, men om å være villig til å kanskje gå glipp av noen skarve pokaler og bånd. Legg merke til at akela skriver: "i en smule mindre pressede livssituasjoner." (min uth.)

Det forandrer likevel ikke min prinsippielle holdning. For meg er det vesens forskjell på "bermen" som hverken har mål eller mening med det de driver med, og som setter bort/omplasserer/avliver/selger bikkjene de ikke vil ha over en lav sko og anskaffer seg nye så fort en eller annen "oppdretter" har klart å få satt et kull til verden, - og dem som gjør det på en ordentlig måte i et strukturert, gjennomtenkt og planlagt hundehold.

Jeg har selv beholdt "ubrukelige" hunder, gamle, unge, mer eller mindre velfungerende, fysisk og psykisk, jeg har beholdt tisper som skulle bli avlsdyr, jeg har tatt inn uønska hunder fra andre - uten å være et bedre menneske av den grunn, og uten at jeg i etterpåklokskapens lys kan slå meg for brystet og si at DET var jaggu smart. Snarere tvert i mot. Å beholde hunder som er en "skuffelse" skaper frustrasjon og irritasjon, og gir hverken utvikling eller positivitet. Dessverre.

Jeg burde kanskje være takknemlig for den medynk og forståelse som kommer min vei pga "min pressede livssituasjon" - faktum er at jeg, og 99,99999% av ALLE som omplasserer hunder, KUNNE ha beholdt dem - spørsmålet er bare hvor langt DERE mener det er riktig at vi skal måtte strekke oss for å gjøre det. Hvor DEN grensen går mener jeg er opp til den enkelte, det har ingenting med moral eller etikk å gjøre, siden bikkjene, som du selv ganske riktig påpeker, gir en lang F i det meste annet enn å få dekket sine fysiske og psykiske behov... Hvis en hund blir så vanvittig traumatisert av å flytte, så kan det umulig være greit at mine gjorde det heller, da burde de strengt tatt være avlivet, ikke sant?

[ingar]

Ingar, har ikke du selv kvittet deg med en hund som ikke "virket" eller som hadde brister?

Da bør du lese om trådens emne en gang til. Her var mitt svar tuftet på konkurranse og trening og ambisjoner den veien.

Hunden fungerte flott og det var ikke årsaken til at han ble avlivet.

[Montmorenja]

Hvorfor spør du om dette egentlig? Kan man heller ikke snu det og si at det er den som trener hunden som egentlig ikke virker? Jeg mener; får man det ikke til så kan man vel egentlig ikke enbart skylde på hunden?

For min egen del kunne jeg aldri finne på å kvitte meg med hunden på de kriteriene. Det blir for meg en bruk og kast mentalitet som jeg er helt fremmed for.

Uten det spørsmålet hadde det ikke blitt noen diskusjon Og nei - i de tilfellene jeg tenker på så er det faktisk ikke den som trener hunden som kommer med begrensningene. Og det er de situasjonene jeg ville frem til. Ikke der hundefører bytter ut hund etter hund fordi det dukker opp noe bedre.

Jeg synes fortsatt ikke det er noe problem om omplassere en hund som ikke fungerer til det eieren skal bruke den til. Som oppdretter har jeg hjulpet ett par av mine valpekjøpere til å omplassere/selge sine hunder nettop pga det. Jeg har ikke levert det de ønsket seg, og jeg tar følgene av det. De to hundene det er snakk om her har det helt strålende i sine nye hjem! Den ene måtte vi ha hjemme og trene i 6 mnd for å få litt skikk på ham, den andre kunne vi sette ut igjen med en gang.

Vi har selvfølgelig ingen garanti for at hundene får være i sine nye hjem til de dør, men det har vi ikke med noen hunder. Om det skulle skje noe med meg så vet jeg at gubben min kommer til å omplassere alle her i huset (kanskje beholdt en). Men han ville selvfølgelig sørget for at de fikk gode hjem!

[akela]

Jeg har en følelse av at jeg har skrevet dette ørten ganger før i denne tråden, men det er dette med grader - det samme som Lotta faktisk er inne på, at hun skiller mellom det hun kaller "bermen" og de som har et "strukturert, gjennomtenkt og planlagt hundehold".

Såpass direkte formulert blir jo veldig svart på den ene siden og veldig vakkert på den andre med ordvalget, men i gavnet går det på noe av det samme: Jeg mener at en som anskaffer seg en god familiehund og så får voldsomme konkurranseambisjoner faktisk ikke har dette "gjennomtenkte og planlagte" hundeholdet.... akkurat som endel ymse oppdrettere heller ikke har det (uten nødvendigvis å være "berme" da). Utstillere eller hundeførere som ofte bytter ut hund (og det er jo bekreftet av konkurransefolk at det finnes "noen" av) og har strålende forklaringer hver gang på hundens tilkortkommenhet, havner litt i samme kategori.

Så er det jo de som kjøpte katta i sekken, og som faktisk lærer noe av det - og ikke gjør det om igjen, altså kaster seg uti ting på ene eller andre måten - eller de som rett og slett har god gammeldags uflaks, og får en vindskeiv mandagsbikkja fysisk eller mentalt (utover ikke å kunne nå toppnivå).

Det er noe med å tenke seg godt gjennom FØR man kjøper noe som helst, også hva man vil bruke hunden til. Med mindre man ikke kommer fra en annen planet, så finnes det mye informasjon ute og går - på nett, i bøker, andre steder. Hadde folk flest tenkt seg litt bedre om, gjort litt bedre rasevalg, så hadde atferdskonsulentene hatt litt mer å gjøre, er det sagt - av en dyktig atferdstrener med god basis for å vite dette.

De fleste "konkurransemennesker" kjenner vel det på seg allerede i utgangspunktet? Noen "må" konkurrere uansett hva de holder på med... det ligger i dem, det kommer liksom ikke brått som noen overraskelse. Hvis man er nybitt av konkurransebasillen, og får interessen av å prøve seg selv, så finnes det døde ting man heller kan bruke som redskap - mener nå jeg.

En hundehold skal være hyggelig ja, i den grad at eieren for eksempel slipper å være redd for at bikkja skal bite barn, rive sønder andre hunder, eller for den saks skyld at hunden skal slippe å gå og være redd for "alt" hele livet.

Men klarer man ikke å hygge seg med hunden fordi den "bare" klarte seg opp i klasse III for så å stoppe opp, eller rett og slett er blitt for gammel til å konkurrere med, så er det ikke et hundehold jeg har noe særlig ålreit å si om. Javisst, helt klart vil hunden få det bedre hos en annen eier - som kanskje klarer å like den som mer enn et konkurransedyr, og ikke være irritert eller neglisjere den til fordel for husets andre hunder - slik det tydeligvis er fare for at det kan bli. Men bør den opprinnelige eieren drive med en sport som krever levende veseners medvirkning? DER er det at det sier stopp for meg.

Når det gjelder din situasjon, Lotta, så er det ingen som har noe med dine valg der. Men hvis du til stadighet omplasserte, fordi det stadig skjedde noe som gjorde det nødvendig (og der har folk veldig ulike terskler, som vi alle vet), så ville det vel vært litt annerledes?

Jeg ser også poenget i å heller være alenehund hos en familie enn en av sju-åtte hunder hos en oppdretter. Men det er noe med måten det gjøres på, som blir litt avgjørende - hva en slik oppdretter faktisk leverer, om det er kvalitetsproduksjon (rettferdiggjør det) eller kvantitetsproduksjon (nytt kull for å få frem en stjerne, hvis de har flaks... eller for å tjene penger på å gjenta samme kombinasjon for fjerde gang). Det er i grunnen en litt annen diskusjon igjen. Men generelt kan det vel sies at vi har litt for mange hunder generelt, inklusive med alt som strømmer inn over landegrensene helt uhemmet, og jeg tror gode oppdrettere står overfor vel så store utfordringer der.

Og ja, hundehold er egoisme - derfor bør man faktisk være varsom med hvordan man trør, at man ikke fristes til å ta snarveier, men være veloverveid. Og vil man likevel velge seg selv først, er det nesten bedre å si det rett ut - og ikke forvente forståelse, trøsteklapp på skulderen over hvor hardt det kanskje egentlig er, og pakke det inn i en utredning, men bare gå rett på og si det som det er. Det er nesten "greiere" for meg iallfall.... ! (men da hadde det vel ikke blitt den eneste tråden hvor det skjedde litt heller)

[bardmand]

Vel, skal vi drive semantisk akrobatikk, så får man jo bare innrømme at man aldri kan være sikker på at NOE hjem er permanent, heller ikke det FØRSTE.

Helt riktig! Bra, Lotta!

Følger man din logikk, burde naturligvis enhver oppdretter beholde alle valpene selv, for å være "sikker".

Ja, særlig. Følger du det du oppfatter som "min logikk" blir kanskje det konklusjonen. Les for øvrig hva jeg har skrevet før om dette i denne tråden.

At en oppdretter har et "opphold på noen år" betyr i PRAKSIS (hvilket antagelig ikke er interessant for skrivebordssynsere og andre teoretikere som aldri har hatt et kull, eller har tenkt å ha det) - at gode tisper som kunne bidratt til rasens beste (aldri dumt med tanke på genetisk mangfold, som OGSÅ er avhengig av mer enn teori for å ha noen positiv effekt i PRAKSIS), ikke får kull fordi de bor i et etisk og moralsk oppdretterhjem som er fylt av pensjonerte avlstisper som tar opp plassen for et kull. Det betyr i PRAKSIS at RASEN går glipp av positive bidrag i hele generasjonsintervaller.

I og med at du automatisk diskrediterer alle som ikke har samme erfaringsbakgrunn som deg selv fra meningsberettigelse, skjønner jeg ikke at du i det hele tatt gidder å diskutere med oss?

Du foretrekker kanskje at hunderasene våre forvaltes av mer eller mindre tilfeldige nykommere som har 1 kjøkkenkull på den første tispa si, for deretter å forsvinne ut "i dimman", med både hjemmeboende avlstispe, avlsstrategier og -mål

Hva er en tilfeldig nykommer, og hva får deg til å tro at denne åpenbart skrekkelige arten er det eneste alternativet til oppdrettere som driver så stort at de må omplassere hunder som ikke er i aktiv avl?

- JEG mener at de aller beste oppdretterne er dem som har lang erfaring og engasjement for en rase, som har dem i hjemmene sine (og dermed har en naturlig begrensning på ANTALL hunder), som har en kontinuerlig (om ikke veldig hyppig) produksjon, og som dermed genererer erfaring, kompetanse og oversikt over hva hundene produserer (du får gjerne konkrete eksempler, men siden du er bevandret i myndeverden, vil jeg anta at et par navn renner deg i hu nokså umiddelbart).

Jeg tror i tillegg at de beste oppdretterne er åpne for å utveksle erfaring og samarbeide med andre.

Jeg burde kanskje være takknemlig for den medynk og forståelse som kommer min vei pga "min pressede livssituasjon" - faktum er at jeg, og 99,99999% av ALLE som omplasserer hunder, KUNNE ha beholdt dem - spørsmålet er bare hvor langt DERE mener det er riktig at vi skal måtte strekke oss for å gjøre det. Hvor DEN grensen går mener jeg er opp til den enkelte, det har ingenting med moral eller etikk å gjøre, siden bikkjene, som du selv ganske riktig påpeker, gir en lang F i det meste annet enn å få dekket sine fysiske og psykiske behov... Hvis en hund blir så vanvittig traumatisert av å flytte, så kan det umulig være greit at mine gjorde det heller, da burde de strengt tatt være avlivet, ikke sant?

Selvsagt er det opptil den enkelte å avgjøre hvor grensen går for dem - og det har ALT med etikk og moral å gjøre - det er jo nettopp derfor meningene skiller seg så mye. Du snakker jo selv om "stafettpinner" - hvis det overhode ikke er traumatisk for en hund å bytte familie, hvorfor skal den ikke kunne gjøre det flere ganger? Selvsagt har dette med etikk og moral å gjøre. Ikke hundens etikk og moral (for den finnes ikke), men menneskers. En hund tenker ikke etikk eller moral om den skulle ryke i slåsskamp med en annen hund i parken, ei heller om den kjemper for sin eier på en kamphundarena - vil det si at det er ikke er umoralsk å engasjere seg i organiserte hundekamper? (Av erfaring vet jeg at noen nå vil beskylde meg for å sammenligne hundekamper og omplassering - det gjør jeg altså IKKE!)

[Lotta]

Helt riktig! Bra, Lotta!

Og fortsetter man da løpet helt ut (selv om jeg tviler på at du "want to go there") - så er det både uetisk og umoralsk å drive oppdrett av hund, siden vi antagelig er enige om at det er direkte uholdbart for enhver oppdretter å beholde alle valper som blir født selv.

Ja, særlig. Følger du det du oppfatter som "min logikk" blir kanskje det konklusjonen. Les for øvrig hva jeg har skrevet før om dette i denne tråden.

Jeg simpelthen ELSKER fjortiser, de er KJEMPESØTE - og argumenterer ofte med "Ja, særlig!" - Du er imidlertid litt forbi det stadiet, såvidt jeg vet, og det kler deg dårlig... Men ja, det ER min konklusjon - og jeg er særdeles uenig med det meste du har ytret i denne tråden, og er ikke imponert over retorikken din her i det hele tatt.

I og med at du automatisk diskrediterer alle som ikke har samme erfaringsbakgrunn som deg selv fra meningsberettigelse, skjønner jeg ikke at du i det hele tatt gidder å diskutere med oss?

Det er ingen automatikk i sånt. Jeg diskuterer ikke heller - jeg belærer.

Hva er en tilfeldig nykommer

"Tilfeldige nykommere" er ganske godt beskrevet, også i denne tråden.

og hva får deg til å tro at denne åpenbart skrekkelige arten er det eneste alternativet til oppdrettere som driver så stort at de må omplassere hunder som ikke er i aktiv avl?

Erfaring. (Om du da ikke foretrekker oppdrettere av den gode, gamle typen som VIRKELIG kunne selektere og som SKAPTE rasene vi nyter godt av i dag - som drev i stor skala i gedigne kennelanlegg og avlivet ALT som ikke holdt mål. Hvis vi insisterer på å vurdere "hund" som et mer høyverdig dyr enn f eks "ku" eller "gris", så er ikke det noe alternativ, kanskje?)

Jeg tror i tillegg at de beste oppdretterne er åpne for å utveksle erfaring og samarbeide med andre.

Visvas. Det finnes ikke en snøballs sjanse i he***te for at 10 nybegynnere med 1 kull hver på nakken samlet ville kunne akkumulere samme viten og totaloversikt som 1 oppdretter som har hatt 10 kull. De beste har selvsagt stor erfaring selv I TILLEGG TIL å utveksle erfaringer og samarbeide med andre.

Selvsagt er det opptil den enkelte å avgjøre hvor grensen går for dem - og det har ALT med etikk og moral å gjøre - det er jo nettopp derfor meningene skiller seg så mye.

Og du har til gode å forklare hvorfor det er uetisk å skille seg av med en hund som ikke "passer lenger".

Du snakker jo selv om "stafettpinner" - hvis det overhode ikke er traumatisk for en hund å bytte familie, hvorfor skal den ikke kunne gjøre det flere ganger?

Det kan den godt gjøre, så sant det ikke er en problemhund det er snakk om. (Saken er bare at om rett hund treffer rett familie så vil den sjelden behøve å flytte flere ganger, så sant ikke noe uforutsett skjer.)

Selvsagt har dette med etikk og moral å gjøre. Ikke hundens etikk og moral (for den finnes ikke), men menneskers. En hund tenker ikke etikk eller moral om den skulle ryke i slåsskamp med en annen hund i parken, ei heller om den kjemper for sin eier på en kamphundarena - vil det si at det er ikke er umoralsk å engasjere seg i organiserte hundekamper? (Av erfaring vet jeg at noen nå vil beskylde meg for å sammenligne hundekamper og omplassering - det gjør jeg altså IKKE!)

Det er jaggu bra skolene snart har sommerferie, så enkelte får kuuuule ned litt... Selvsagt er det umoralsk å utsette dyr for unødvendig lidelse og død for sin egen fornøyelses skyld, selv om hunder mangler etikk og moral.

Jeg lurer fortsatt på hvorfor omplassering av hund til et nytt godt hjem, betyr at eieren mangler etikk og moral, jeg da...

(Rent retorisk, for ordens skyld.)

[bardmand]

Jeg simpelthen ELSKER fjortiser, de er KJEMPESØTE - og argumenterer ofte med "Ja, særlig!" - Du er imidlertid litt forbi det stadiet, såvidt jeg vet, og det kler deg dårlig... Men ja, det ER min konklusjon - og jeg er særdeles uenig med det meste du har ytret i denne tråden, og er ikke imponert over retorikken din her i det hele tatt.

Jeg har alltid lært at man skal tilpasse språket til målgruppa, og ut fra responsen ser det ut til at jeg har truffet usedvanlig godt.

Det er ingen automatikk i sånt. Jeg diskuterer ikke heller - jeg belærer.

Da kan du kanskje finne deg en såpeboks i stedet for å slå inn åpne dører i debattkjelleren.

Visvas. Det finnes ikke en snøballs sjanse i he***te for at 10 nybegynnere med 1 kull hver på nakken samlet ville kunne akkumulere samme viten og totaloversikt som 1 oppdretter som har hatt 10 kull. De beste har selvsagt stor erfaring selv I TILLEGG TIL å utveksle erfaringer og samarbeide med andre.

"Visvas"? Er det 50-talls-fjortis-slang for "Ja, særlig"? Ingen har hevdet at nybegynnere skal operere i et fellesskaps-vakuum her.

Og du har til gode å forklare hvorfor det er uetisk å skille seg av med en hund som ikke "passer lenger".

OK, kort og enkelt: Omplassering er i seg selv ikke bra for hunder. Ja, mange tolerer det fint, og ja, i mange tilfeller kan de få det bedre der de kommer, men omplassering er i seg selv en stressende opplevelse for hunden. Hver omplassering øker risikoen for å lage det du kaller en "stafettpinne", og man fraskriver seg ansvaret for et vesen man i utgangspunktet har påtatt seg ansvaret for frivillig. Jeg mener det bør være tungtveiende grunner for å gjøre en slik "omdisponering", og jeg har forsøkt å være ærlig om hvor jeg mener mine grenser går.

Det er jaggu bra skolene snart har sommerferie, så enkelte får kuuuule ned litt...

Det kaller jeg klasse.