Hannhundaggresjon

[Aina&Kaizer]

Er det noen som kan forklare hva hannhundaggresjon egentlig er? Hva er årsaken til det? Er det medfødt, eller er det noe en hvilken som helst hannhund kan få i løpet av livet sitt? Er det helt umulig å få det bort?

Jeg spør ikke fordi hunden min er hannhundaggressiv, men fordi jeg lurer.

En del eiere med hannhund vi har møtt på tur har sagt "Er det en hannhund? Oioi, da går det ikke bra, hunden min er hannhundaggressiv," også har det gått helt fint likevel, hundende snuser og logrer uten problemer mens den andre eieren ser ut som et levende spørsmålstegn. Kan hunder være selektivt hannhundaggressiv? Har det noe å si for en hannhundaggressiv hund om den andre hannen er dominant eller ikke?

[Guest 2ne]

Aggresjon mellom hanner er naturlig, det er graden av aggressjon og lista for å reagere aggresivt som til tider kan være unatrulig.

Sånn i utgangspunktet er det jo en kamp om tispene, eller retten til å forplante seg. Så har man territorielt forsvar, som kan være alt fra hjemme på gårdsplassen, området rundt bilen, rundt eieren eller eierens eiendeler (som en stolsekk, f.eks - da har området rundt den plutselig blitt "vårt"). Testosteron er et "aggressivt" hormon, som gjør at det reageres fortere på "utfordringer", og jeg skriver i gåseøyne, fordi at det hender hunder har en misoppfatning av hva en utfordring egentlig er.

Bare for å dele det opp litt. Kranglete atferd ovenfor andre hanner vil komme i større grad når den begynner å produsere og bli påvirket av testosteron, dvs i pubertet. Hvor kranglete de blir, vil påvirkes av bl.a hvor mye testosteron som produseres. Testosteron gir mer maskulint utseende i tillegg til oppførsel, så i raser med med store kjønnspreg, vil det kanskje være større problemer med hannhundaggresjon enn i raser med mindre kjønnspreg (det er ingen regel, da, i og med at det kommer av flere ting).

Så har man hvordan hunden er mentalt. En usikker hund vil ha litt frykt i reaksjonene sine, og lista blir lavere for å reagere aggressivt, mens en selvsikker hund vil ha en ganske høy list for å reagere aggressivt.

Så har man erfaringer og/eller læring. En hannhund som aldri får erfaring i å bli utfordret eller måtte utfordre, vil være mindre kranglete enn en hannhund som stadig blir utsatt for andre kranglete hanner. Herunder kommer også oppdragelse. En hannhund som ikke får lov å være en drittsekk, vil være mindre kranglete enn en hannhund som får lov å være drittsekk. Det er ofte flere mangler i drittsekkens oppdragelse, at eieren har forholdsvis dårlig kontroll på hunden sin sånn generelt.

Så er det raseforskjeller, noen hunder er avlet i større grad for å reagere på utfordringer enn andre. Terriere f.eks som ble sendt inn i hi for å jage rotter, rev, grevling, whatever, har en lavere list for å ta i mot en utfordring enn f.eks huskies, for der har man vært avhengig av å ha mange hunder som fungerer sammen selv om ting blir litt hett (om du har sett et spann bli selet opp, så skjønner du hva jeg mener med hett), så kranglete hunder har ikke blitt brukt i avl.

Om din hund stort sett går greit overens med hannhunder som egentlig er aggressive, så kan det være enten fordi at han er så selvsikker og dominant at den andre hunden veit at det ikke nytter å krangle, ELLER så syns ikke den andre hunden at din hund er en trussel. Det er oftere det siste enn det første - dominans er en misforstått greie på veldig mange måter.

For å ta litt om det og da, en ordentlig dominant hannhund, krangler som regel ikke. Den trenger ikke det, han veit han er suveren, og han behøver ikke å bruke vold for å overbevise andre om at han er suveren. En typisk kranglete hannhund, vil gjerne være dominant, men har ikke den psykiske styrken å legge bak det, ergo må han sloss for å hevde sin rett.

Huskyen jeg hadde, var en sånn hund som stort sett gikk overens med andre hanner. Han hadde ikke noe større territorielt forsvar, han var ikke usikker, han svarte aldri på utfordringer. Han ble dog forbannet når andre hunder var "frekke" nok til å gå inn i hagen hans gjennom hekken, uvisst av hvilken grunn, kom de "riktig" vei, så var det greit.

Jeg tviler på at han var dominant, for han "underkastet" seg kranglete hannhunder om de ikke lot han være i fred (i gåseøyne for jeg er ikke så sikker på om det var direkte det han gjorde heller, han la seg flatt ned, men han hadde ingen smiskeatferd, og når det løste seg opp igjen, så gikk han bare unna og holdt seg på avstand.. Stakkars Gubbelille, jeg hadde ikke vett på å beskytte han mot sånne den gangen vi var unge), han var bare ikke interessert i bråk, rett og slett.

Det er et ganske stort spørsmål du stiller, fordi det påvirkes av flere ting. Men jo, hannhunder kan være selektivt hannhund-aggressive, og ja, det har noe å si om den møtende hunden er dominant eller ikke..

[Aina&Kaizer]

Takk for svar, når falt en del ting på plass.

[Mari]

Stakkars Gubbelille, jeg hadde ikke vett på å beskytte han mot sånne den gangen vi var unge), han var bare ikke interessert i bråk, rett og slett.

Helt på siden, og jeg vet jo at du ikke legger så mye i den setningen. Men jeg må bare nevne det alikevel. Jeg tror ikke det var så synd på Gubbelille, selv om du ikke visste bedre på den tiden. Når han løste opp konflikter med en slik trygghet og selvfølgelighet, så var det nok ikke noe påkjenningen på ham. Det er forresten en fryd for øyet å se på disse hundene, Bacon var også en sånn en.

Gubbelille var en svært hyggelig fyr å bli kjent med gjennom internett forresten.

[Guest 2ne]

Helt på siden, og jeg vet jo at du ikke legger så mye i den setningen. Men jeg må bare nevne det alikevel. Jeg tror ikke det var så synd på Gubbelille, selv om du ikke visste bedre på den tiden. Når han løste opp konflikter med en slik trygghet og selvfølgelighet, så var det nok ikke noe påkjenningen på ham. Det er forresten en fryd for øyet å se på disse hundene, Bacon var også en sånn en.

Gubbelille var en svært hyggelig fyr å bli kjent med gjennom internett forresten.

Nei, jeg legger ikke så veldlig mye i den setningen, det jeg prøver å illustrere er vel mer at Gubbelille ble en ålreit fyr han, til tross for alt han ble utsatt for (hadde jeg sett oss i dag, ville jeg syns at jeg var direkte slem med ham). Jeg skulle dog ønske at jeg visste nok om hund den gangen han var ung til å virkelig kunne sette pris på hvor ålreit og fin fyr han faktisk var, for oppførselen hans mot andre hunder er mye mer interessant i dag hvor jeg kan og vet mer, enn den gangen han "bare" var en enkel og grei hannhund, liksom.. Det ble kanskje litt rørete forklart?