Du som har dalmatiner

[TrudeM]

Kan ikke du fortelle litt om din hund og rasen generelt?

[Mari]

Jeg har ikke rasen, men jeg kan jo alikevel fortelle at den heter Dalmatiner, ikke Dalmantiner?

[TrudeM]

Ja, det er sant, hehe. Har alltid lest og sagt Dalmantiner jeg. Jeg sier også Kookierhund ikke Kooikerhund, bare noen dager siden jeg fant ut det . Når man først har begynt å lese et ord feil, er det vanskelig å snu på det igjen.

[simira]

Jeg kan fortelle at jeg ikke har dalmis bl.a. fordi alle jeg har snakket med som har det sier at de røyter ekstremt mye, mer enn de fleste andre raser. Korte hvite og sorte hår OVERALT!

[ingervildesaua]

Jeg har hatt Dalmatiner, så kan jo fortelle om min opplevelse med rasen Jeg hadde han bare i en kort periode (noen måneder pga mamma hadde allergi) Han var en helt nydelig nurke når han kom til meg. Han utviklet seg fort, og jeg tror han hadde litt aggrisivitet inni seg.. Han likte godt å teste meg på tur, når han beit i båndet. Jeg ville ikke det og sa nei, men da begynte han å knurre (ikke biting og aggrisivitet, men sjefstilling) Jeg vant alltid når jeg viste hvem som var sjefen (ikke voldelig måte), og han viste stor respekt. Dalmatinere er flotte dyr, men du må få de til, og de har sterke personligheter samt kropper. Spesielt hanner. De er veldig lettlærte og lyer fint. Jeg fikk Shacan som han het stueren med bæsjing inne på to dager, så de er enkle i begynnelsen. Jeg hadde som sagt ikke dalmisen min så lenge, men vi ble gode venner og de er herlige dyr vis man får de som man ønsker. Det er sant at dalmiser røyter mye, men ikke så VELDIG mye som alle skal ha det til Det som er litt minus er at de er korthåret og legger derfor fra seg mye pels overalt. Det kan jo være lurt å ha en slik karde eller hva det heter å få vekk noe av pelsen som ligger oven på huden. Men vis du virkelig ønsker deg en dalmis, tror jeg du ser bort fra røytingen, den følger alle dyr. Vis du ønsker deg dalmis, bør du iallfall lese mye om dem for det står ulike ting på alle sider Jeg synes iallfall rasen er kjempe kjekk og trivelig. De bjeffer ikke og er rolige vis de får en god tur. Lykke til med valget vis det evnt blir det

[Jane]

Jeg kjenner ei som driver med Dalmiser,

det som jeg ser på som mest negativ om rasen er hennes uttalelser om at Dalmantinere ikker er en "barnevennelig" rase.

Ifølge henne så ødela filmen "101 Dalmantinere" veldig for rasen, for de fleste fikk litt feil inntrykk av de som barnefamiliehund, jeg hadde vært veldig obs på dette dersom jeg skulle ha valgt ny rase.

[Guest 2ne]

Jeg kjenner ei som driver med Dalmiser,

det som jeg ser på som mest negativ om rasen er hennes uttalelser om at Dalmantinere ikker er en "barnevennelig" rase.

Ifølge henne så ødela filmen "101 Dalmantinere" veldig for rasen, for de fleste fikk litt feil inntrykk av de som barnefamiliehund, jeg hadde vært veldig obs på dette dersom jeg skulle ha valgt ny rase.

Tja.. De er kanskje ikke født "barnevennlig", men så er de ikke nødvendigvis uegna i en barnefamile allikevel - selv om de ikke er helt sånn Disney fremstiller de (men hvem rase er det da?). Jeg ville ikke valgt bort dalmis fordi at jeg har barn, for å si det sånn (jeg liker ikke de små hvite hårene som borrer seg inn i alt og blir sittende, jeg.. hehe)

Dalmis er en fin rase det, med sine småsære personligheter. At de skal være spesielt dominante i forhold til folk, tviler jeg på, men de - som de fleste andre raser - trenger oppdragelse, i og med at det blir forholdsvis "store" hunder. De har egen vilje, de kan være hormonelle (det er vel litt hannhundaggresjon på rasen - det var ihvertfall), men de er ikke noe verre enn andre raser på den størrelsen.

[TrudeM]

Takk for at dere svarer.

Det ang barn tror jeg ikke vil være noe problem. Tror ikke jeg kommer til å få barn på en stund, men med mye sosialisering og kun positive opplevelser med barn, burde det vel gå sånn noenlunde greit? Det bor en del barn i området her, så den eventuelle valpen vil jo få se/møte de hver dag omtrent. Kun positive opplevelser kan kanskje være vanskelig å få til, men ingen barn skal få lov til å plage den, erte den osv.

2ne: Hva mener du med at de kan være hormonelle? Er det bare i forhold til hannhundaggresjon du mener?

[Guest 2ne]

2ne: Hva mener du med at de kan være hormonelle? Er det bare i forhold til hannhundaggresjon du mener?

Ja, det var først og fremst hannhunder jeg tenkte på. Det har vært en trend eller hva jeg skal kalle det, at de skal være "hingstete" og veldig hannhunder, hvilket gjerne medfører litt andre greier, som f.eks hannhundaggresjon. Når det er sagt, så er ingen av dalmishannene jeg har kjent vært aggressive i større grad, men så har jeg stort sett kjent dalmisoppdrettere, og de får rett og slett sjelden sånne hunder.

[Lola Pagola]

Jeg har en dalmatiner, men han er bare 3.mnd gammel, så det er ikke så mye å si om ham enda.

Men er det noe spesielt du lurer på, er det bare å spørre:)

Å ha dem med barn er ikke noe problem vet jeg, så det er ikke noe å bekymre seg for. Men det er jo som alle andre raser viktig å introdusere barn fra den er valp da. Men sånn ellers er det en fin fin familiehund.

Den røyter mye ja, men ikke så ekstremt som folk får det til å høres ut som. "strigler" man den hver dag, så er det heller ikke noe stort problem. Om i det hele tatt et problem.Og alle raser røyter jo (bortsett fra den og den og den;)

Dalmatinere har omtrent ikke jaktinnstinkt, så det er jo en fordel når det gjelder å gå løs, ha andre husdyr osv. De stikker ikke så mye av. De går fint med andre dyr.

[Mari]

Dalmatinere har omtrent ikke jaktinnstinkt, så det er jo en fordel når det gjelder å gå løs, ha andre husdyr osv. De stikker ikke så mye av. De går fint med andre dyr.

Nå mener jeg ikke å poppe en boble, men hver enda Dalmatiner jeg har møtt har hatt jaktinstinkt. Ingen av de har kunnet gå løs overalt for å si det sånn. Og jeg har fortsatt ikke møtt en voksen hann dalmis som har gått overens med de fleste andre hanner. Og de har liksom vært av slaget som oppsøker trøbbel. Mulig eierne har vært elendige, det vet jeg ikke. Jeg har ikke fått det inntrykket. Men guttene virker rett og slett ganske pushy, både ovenfor egne eiere og andre hannhunder.

[Hoppetussa]

De aller fleste prikker jeg kjenner har en god porsjon jaktinnstikt, og går ikke av veien for en kattejakt rundt kvartalet. Og ja det er endel aggresjon i noen Dalmiser, da helst mot samme kjønn. Mye av dette vil jeg nok skylde på eierene, da Dalmisen er en hund som trenger mosjon og mental stimuli. Desverre er det mange som ikke ser bak flekkene, att dette er en rase som gjerne vil og skal brukes til annet enn lufteturer rundt kvartalet, og en venstre sving eller to i ny og ne.

Skrev dette for en stund tilbake i en annen tråd som omhandlet Dalmatinere, så litt klipp og lim.

Har selv to Dalmiser, og er vel ikke en rase jeg anbefaler til alle og enhver.

De er utrolig morsomme hunder, med ett humør og en humor jeg ikke har funnet hos så mange andre raser.

En av de mest negative tingene med Dalmisen ( ifølge meg ) er att mange kan ha ett sterkt vokter instinkt.Eier, sekker, bil o.l kan bli voktet med flekkede tenner og utfall mot andre hunder viss dette får lov til å utvikle seg.Vokting er for meg en stor uting, men dette kan jo til en viss grad trenes vekk, bare vær obs på dette.

Dalmatineren røyter hele året og den røyter mye.Har mått skiftet ut endel av møblementet mitt etter jeg fikk hund, da hårene er overallt.Grå tepper, skinnsofa og tørketrommel er for meg ett must.

Dalmisen er sta, og har gjerne en ganske sterk mening om hva den vil og ikke.Trening som fører til mange repetisjoner, krever gjerne mye fantasi fra eier for att hunden skal syntes dette er toppers.

Ved kjøp av Dalmis hadde jeg lagt mye vekt på temperament på foreldre dyr, da det desverre er endel nervøsitet blandt noen avlsdyr.

Dalmatineren trenger gjerne klare grenser ellers kan hunden fort bli usikker, utagerende og nervøs( med dette mener jeg ikke att du skal banke bikkja di, men være konsekvent fra dag en).

Det ble litt rotete det her, er ikke flink til å skrive og formulere meg.Tenk deg nøye om før ditt hundekjøp, og prat mye med oppdrettere og eiere av rasen.Jeg har desverre sett allt for mange Dalmiser blitt ødelagt av feil eier..

Siri

www.prikkedyret.com

[Lola Pagola]

Nå mener jeg ikke å poppe en boble, men hver enda Dalmatiner jeg har møtt har hatt jaktinstinkt. Ingen av de har kunnet gå løs overalt for å si det sånn. Og jeg har fortsatt ikke møtt en voksen hann dalmis som har gått overens med de fleste andre hanner. Og de har liksom vært av slaget som oppsøker trøbbel. Mulig eierne har vært elendige, det vet jeg ikke. Jeg har ikke fått det inntrykket. Men guttene virker rett og slett ganske pushy, både ovenfor egne eiere og andre hannhunder.

Det kan godt hende, min er som sagt bare 3. mnd gammel, og jeg har ikke særlig praktisk erfaring med denne rasen. Men jeg vet iallefall at dalmatinere er en av de rasene som ikke har så mye jaktinnstinkt. Mente ikke å si at de ikke hadde noe i det hele tatt. Nå mente jeg heller ikke at dalmatinere går overens med alle hannhunder, mente vel andre husdyr som hester osv.

At rasen er en av de som gjerne blir litt agressive stemmer fint, men det har jo også mye med hvor man kjøper den fra.

Så man skal nok tenke seg godt om før man skaffer seg en dalmatiner, det er ikke den letteste rasen akkurat. Jeg er iallefall forberedt på mye jobbing. Da jeg fortalte oppdretter at jeg hadde hatt en gordon setter hanne, sa hun at da taklet jeg nok en dalmatiner helt fint og. Men nok om meg da hehe

[Debbie]

Dalmatineren er en aktiv rase, med utrolig god "kondis" hva angår både fysisk og psykisk... Dalmisen er smart, bare en klarer å knekke koden på de, og de vil virkelig jobbe... Så lenge de synes det er gøy og verdt det...

Ja dalmiser røyter, og en ser det godt fordi det synes på både lyst og mørk :closedeyes:

Ellers ville jeg vært veldig obs på gemyttet, ser at det nevnes hannhund aggresjon- er enig, men synes generelt at rasen kanskje begynner å få individer av uønsket gemytt, både aggressive, men også feige og nervøse individer

Sjekk linjer bakover, og sjekk særlig gemytt og helse. Utsendemessige ligger dalmatineren veldig høyt, så å få en fin utstillingshund er nok ikke så vansklig, å få en som kombinere dette med jobbe eganskaper er kanskje ikke lite lett.

Vær nøye med oppdretter, og spør rundt, lær om de forskjellige linjer, og oppdrettere, da er det lettere å finne det du er på jakt etter.

Helsemessig er rasen tålig frisk, vi har lite hd, Ocd begynner å øke, Ad finnes nesten ikke. Allergier finnes, styr unna disse linjene.

Ellers er dalmisen en herlig rase, med mye hund innabords, men klarer du brasene har du en knallhund med et veldg godt potensiale til å kunne klare det meste du vil lære den... Den kan læres opp og brukes til nesten alt...

Lykke til Send meg en PM om du lurer på noe mer...

[Anita F]

Jeg har hatt dalmatiner i 10 år nå. Kjøpte henne som førstegangs hundeeier i 1998. Da var jeg 21 år. Jeg brukte veldig mye tid de første to årene. Da jobbet jeg bare 50% stilling og hadde mange timer i døgnet sammen med Ita, ettersom det kun var Ita, meg og kjæresten min.

Vi prøvde oss på det meste, var aktiv i den lokale hundeklubben, samt at vi dro rundt til flere hundeklubber på miljøtrening.

Ita er en knallhund! Kunne ikke fått en bedre hund! Hun røyter ja, men ikke verre enn at vi ikke plages av det. Støvsuger er kjekt! Alle hunder røyter jo, og man blir vant til det man vil. Om det er hvite stikkhår som sitter i dressbuksa, eller om det er hybelkaniner som formerer seg raskere enn hva vanlige kaniner noensinne vil klare.

Hun har vokterinstinkt på MAT! Rasen er matgal, nesten verre en labradorer. Så om en annen hund tenker på maten hennes vil hun forsvare denne. Så det er en forhåndsregel vi må ta. Og jaktinnstinkt?? Hva er det? Ita har alltid gått løs, hun kan løpe etter katta, og jeg tror ikke jeg ville latt kaninene løpe løse på gården, men bortsett fra dette har jeg ikke merket noe. I skogen er hun løs, og jeg har ikke sett henne komme bort fra stien en eneste gang. Men vi trente mye på dette når hun var valp. Jeg gjemte meg og hun måtte finne meg. Etter dette har hun aldri latt oss av syne når vi er på tur. Du må tro hun sliter når vi går på ski. For mannen er hakket sprekere enn meg og går i fra meg på ski. Da løper hun mellom oss og venter i svigene så hun kan se oss begge to så mye som mulig.

Ita er en ypperlig familiehund! Jeg har fått to barn etter Ita, og jeg har aldri måtte passe på noen. Hund og barn har vært alene i rommet mens jeg har måtte ned i vaskekjeller osv. Ungene har fått klatre og lekt seg med Ita, så lenge hun synes det er greit. Når hun går unna, ja da får hun selvsagt lov til det.

Jeg er hellig overbevist om at tiden jeg la ned i henne de første to årene har vært meget viktig. Dette har vi levd på resten av livet. Vi bor på gård, og her er hun løs 24/7. Om vi er på jobb, står døra oppe i sommerhalvåret. Da bestemmer hun selv om hun vil være ute eller inne. Når vi kommer hjem møter hun oss i gårdsveien, like lykkelig hver gang. På vinteren låser vi ytterdøra så vi slipper at vannet fryser.

Vår neste hund blir garantert en dalmis, håper bare jeg finner igjen linjene fra Ita, jeg er særlig fornøyd med disse! Dessverre har ikke oppdretteren igjen disse linjene, men vi får se hva det blir til! Det er uansett en stund til

[Decarabia]

Jeg har hatt dalmis i 7 år nå. Kjøpte min første i 2001. Så kom det en til i 2004 og en i 2006.

Jeg skal fortelle om mine erfaringer med mine hunder. Ettersom den eldste døde i fjor pga hjernehinnebtennelse så har jeg igjen 2. Disse er veldig aktive hunder, men kan også være veldig late hunder. De syndes det er helt greit om de ikke går lange turer hver dag. Går vi ikke turer later de seg i hundesenga. Jeg tør å påstå at de er like rolige som mine mynder. Det med mental stimuli er veldig individuelt. Min eldste, Dibah, dalmis hater å gjøre noe annet enn å ligge å slappe av eller leke. Den andre, Tascha, er utrolig glad i å arbeide og er veldig lettlært. Er det noe Tascha virkelig elsker så er det å få være i ringen. Hun seimpelten elsker den oppmerksomheten.

Ellers er jo som sagt over, dalmisen en hund som er sterk. Så å gå pent i bånd er utrolig viktig *kremt*. Men som regel er aldri dette noe problem.

En dalmis er veldig lærevillig, men mister fort sin tålmodighet. Alt annet er jo sååååå mye morsomere. Men med godbit får man dalmisen nesten til å gjøre det man vil. De er som regel matvrak. Og mange spiser til de kaster opp.

Ute på tur er det skjelden hunden går utenfor ditt synsfelt når de er løse. De holder seg som regel i nærheten av eieren. Og de snur seg ofte for å se om mamma/pappa er i nærheten.

Mine dalmiser er utrolig sosiale. De elsker alt som kan krype å gå. Til min frustrasjon når vi går på veien etter det har regnet og det hopper frosker over. De skal nemlig hilse på hver og en frosk de ser. Og barn er favoritten. Da må jeg stå og holde for harde livet så prikkene ikke hopper opp på barna.

Ellers er dalmisen en veldig mamma-/pappadalt. Hadde de fått bestemt hadde de ikke sluppet dere av syne. Og å være hos andre kan for enkelte dalmiser være en pine.

Ellers stjeler gjerne dalmisen mat hvis ikke dette læres vekk. Og de røyter. De røyter masse. Så en gummystrigle er noe å anbefale å ha i hus.

Konklusjon om dalmisen: En rase jeg aldri kan leve uten, skjønner enda ikke hvordan jeg har klart meg uten før jeg kjøpte min første.