Gå til innhold
Hundesonen.no

Mari vurderer valp


Mari

Recommended Posts

Må innrømme at jeg aldri tenkte at jeg skulle sitte å skrive en slik tråd. Men jeg trenger et par nye øyne å se med, slik at jeg ikke går glipp av en emosjonell gullgruve der ute.

Jeg er langt ifra klar enda, men skjønner jo at det må bli en ny hund på et eller annet tidspunkt. Da er det greit å være ute i god tid.

For første gang vurderer jeg noe annet enn en bullehund. :wub: Jeg vet, hvem er vel den Gærne Kamphund Dama uten kamphund?? Men jeg liker ikke helt det jeg ser på utstillingsstaffene, og en fra linjer jeg liker, er veldig vanskelig å få tak i. Amerikansk Bulldog blir det ikke igjen med det første. Jeg er brent og det lukter svidd.

Umiddelbare krav (ingenting er forsåvidt skrevet i stein) er som følger:

* ikke stor. 12-20 kilo er midt i blinken

* korthåret. Jeg kan si, og mene, at jeg kommer til å gjøre pelsstell. Men jeg hater pelsstell, og det er veldig urettferdig mot hunden om jeg utvikler meg til å bli en latsabb på området

* ingen pinglehunder. Nei jeg nevner ikke raser, folk kommer sikkert til å gå i flint.

* jeg har veldig lav toleranse for bjeffing og bråk generelt. En rase som er disponert for det er uaktuell.

Jeg er en aktiv hundeeier, det tør jeg påstå. Går som regel en to timers tur om dagen med hund, og det trives jeg godt med. Noen dager er det mer. Mental stimuli blir det også hver dag, men ikke allverdens. Også er det litt sykling og sånt og. Hunden er med meg overalt så lenge det er mulig. I tillegg er jeg på treningsgruppe annenhver søndag, så endel trening mentalt blir det og.

Jeg har mulighet til å la den løpe løs et par timer om dagen, men jeg kunne tenkt meg at den håndterte et par dager med båndturer/sykkelturer/trekk? Og også kun tisseturdager.

Jeg liker å trene litt forskjellig, egentlig uten ambisjoner om noen konkurranse, og vil derfor ha en potethund som kan brukes til det meste uten å nødvendigvis være best i noe. Blodspor er gøy, agility er gøy, lydighet er gøy sånn innimellom. Halvorganisert er vel nøkkelordet.

En hundesport jeg kanskje kunne tenkt meg å tittet litt nærmere på er RIK, om det finnes et godt miljø i nærområdet.

Jeg kunne tenkt meg en hund som kan være løs også i skogen. Ikke bare på jordet der jeg har full oversikt. Jeg vil ha en hund som ikke stikker av, og som holder seg innenfor synet mitt. Gjerne en hund som med litt trening også kan gå løs på spasérturene på gang- og sykkelstien. Jeg har hatt en slik en før, og det er noe jeg savner. Ikkeno biggie, men det hadde vært en bonus.

Jeg er blitt tørr bak øra, så jeg skjønner selvsagt at bikkja må trenes. Jeg klarte til slutt å få innkalling på Moshi, så innkallingstrening er jeg en racer på. Men jeg vil ikke kjøpe en hund hvor jeg sannsynligvis kommer til å stange hodet mot veggen når det kommer til løsløping om dere skjønner?

Sånn mentalt sett ønsker jeg en hund som har gode forutsetninger for å være miljøsterk. Som sagt liker jeg at bikkja alltid er med meg, så jeg ønsker å ha en hund som klarer å slappe av også i nye miljøer.

Jeg vil også ha en hund som sannsynligvis ikke vil få problemer med andre hunder. Jeg kommer til å ha tispe om det gjør noen forskjell. Selvsagt er det veldig mye jeg kan gjøre for å styre det, og det er noe jeg kommer til å legge mye arbeid i. Litt kort lunte er ikke noen krise, men utageringsproblematikk er en uting (duuh :rolleyes: ).

En av de tingene jeg liker aller best med bullehunder er at de er bulletproof med mennesker. De tolererer alt fra alle, selv om det gjør vondt, selv fra de som kan være litt kjipe. Den biten vil jeg gjerne ha med meg videre.

Jeg ha en frisk hund denne gangen. Virkelig. Det har for det meste bare blitt stusselig å ha hund, og jeg trenger å få motivasjonen tilbake. Det skjer ikke med nok en sjukling. Jeg vet det aldri finnes noen garantier, men jeg vil komme nærmest mulig denne gang.

Vel, jeg trenger vel egentlig nye innspill. The good, the bad and the ugly, please.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 407
  • Created
  • Siste svar

Det er sjelden jeg anbefaler min egen rase, men whippet virker jo som et opplagt valg her, da (kanskje med unntak av RIK, men det har jeg for lite peiling om til å si sikkert). Det er egentlig veldig lite forskjell på kjønnene på whippet, så der er det fritt valg. Om du med "pingle" mener spebygd passer jo ikke whippet så godt, men om du med "pingle" mener engstelig, burde det være fullt mulig å finne en solid whippetvalp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boxer tør jeg ikke pga helsa. Dessuten er de store, og jeg vil ha en mer praktisk størrelse denne gangen.

Whippet er noe jeg vurderer. Men den ble satt litt ned på lista da jeg hører av rasefolk at det begynner å bli så som så med gemyttet. At jeg burde importere fra utlandet isåfall. Også at det begynner å poppe opp autoimmun sykdom på de.

Jeg er usikker, men det kommer fra kilder jeg stoler på.

Det er det som er slitsomt med å ikke gå for bullehund. Å sette seg inn i en rase er et storarbeid uten like. Det er en jungel i hver enda en. Med bullehundene kjenner jeg fallgruvene liksom.

Labradoren er jo så lett å anbefale til alle, men har du tenkt på noen av retrieverene? Chesapeak?

Har vurdert Chesapeake faktisk. De er pene, selv om Curly vinner på Retriever-skjønnheten. Negativet er størrelsen, ellers virker den som en hund med mye futt og fart i, og helt klart en rase jeg kunne satt på lista. Men sambo tittet på et bilde og sa: "schtøgg!". Og han har et ord med i laget han og. Iallefall til en viss grad. :wub:

*Dobbelpost, bruk redigeringsfunksjonen. Mod Miriam*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En labrador under 20 kilo?

Tispene er ihvertfall ikke langt fra. Aysha veier nå 21,5 kg, og hun er i tillegg halvt golden. Så man skulle tro hun var større. Men jeg tenkte vel mer på Chesapeaken egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På RIK-grunnkurs i vinter så sa instruktøren at det bare var "tjenestehund raser" som fikk konkurrere innen C-arbeid. Andre raser kan godt trene C-arbeid og konkurere i A og B. Jeg finner derimot ikke noe om dette når jeg skummet gjennom reglene på nettet..men kan hende jeg misset det..?

Var det ikke du som så litt på Airedale Terrier? Nå kjenner jeg ikke så godt til rasen forutenom noen flotte eksemplarer som jeg traff i Russland, og en som vi av og til møter på tusletur i nabolaget. Ikke så mye å fortelle av erfaring liksom. I utlandet er det jo litt annen avl på rasen enn i Norge, der er det jo en brukshund i motsetning til avlen her på berget hvor man vill ha alle raser til å være koselige familiehunder.

Red: Eh, AT blir kanskje litt stor siden jeg plutselig kom på at du pratet om 10-20kg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vurderte Irsk Terrier iallefall. Som du sier blir Airdalen litt for stor igjen. Men jeg må innrømme at jeg har sansen for de. I teorien iallefall, jeg har dessverre bare møtt en live.

Jeg er alikevel litt redd for at det blir for mye pelsstell.

Man kan konkurrere i RIK med alle NKK raser, så lenge de er chippet og registrert. :wub:

Det er et stort pluss at det er futt og fart i rasen. Det må være litt hund, liksom. Men jeg skal ikke ha Malle-kaliberet heller om dere skjønner. hehe

Keep'em coming! Dere er til stor hjelp allerede! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med dine ønsker ihht sosialitet, røffhet til miljø - og ikke minst helse: hva med en nett tispe av Alaskan Husky? "Noe" er det med alle raser... Det er dog noe mer usikkerhet knyttet til biten om å la et individ av en slik rase løpe løs. Det berømmelige jaktinstinktet! :rolleyes: Men med kunnskap om individets genetiske bakgrunn (sjekk linjer bakover vedr jaktlyst) og med litt bagasje om hva god hundetrening innebærer, er det sikkert ikke umulig å ha en sånn en løs heller

:-)

Gemyttet på alaska husky er også viktig i avlen, aggressive og gretne hunder blir ofte selektert ut, dermed er de fleste grei mot andre hunder og mennesker. Det at den er grei og utholden gjør den til en utrolig fin å bruke til friluftsliv, både til bruk med sele og kløv. At pelsen er litt tynn i forhold til andre polarhunder gjør ingen ting, et dekken som kan beskytte utsatte områder og halm og/eller et ullpledd til å ligge på gjør at de holder varmen. Alaska Husky er en veldig frisk hundetype og har bedre helse en de aller fleste registrerte hunderaser. Det er sjelden at en AH har hofte- eller albuefeil, allergiproblemer eller andre sykdommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whippet er noe jeg vurderer. Men den ble satt litt ned på lista da jeg hører av rasefolk at det begynner å bli så som så med gemyttet. At jeg burde importere fra utlandet isåfall. Også at det begynner å poppe opp autoimmun sykdom på de.

Jeg er usikker, men det kommer fra kilder jeg stoler på.

Det beste materialet jeg har funnet om helse på whippet er på Svenska whippetklubbens hjemmeside (se under "RAS"): http://www.whippetklubben.nu - autoimmune lidelser er på ingen måte vanlige hos whippets (rammer et sted mellom 1,3-4,2 prosent av hundene), men er kanskje den lidelsen som har fått mest oppmerksomhet innen rasen. Ingen rase er fri for arvelige sykdommer, men whippeten er temmelig frisk, det tror jeg at jeg tør påstå.

Gemyttet varierer, ja, og jeg tror også det har skjedd en forandring siden jeg fikk min første for 20 år siden. Dagens whippets er mer utadvendte, men jeg har også hørt om og sett hunder som ikke er like greie med andre hunder - om enn ikke med samme intensitet som en bullehund, så er det ikke noe jeg er veldig glad for å se.

Om du er oppriktig interessert i rasen, synes jeg dog ikke du skal la deg skremme med en gang - det finnes massevis av trivelige whippets rundt omkring. Bruk tid på å snakke med folk og bli kjent med hundene deres, så finner du sikkert whippeten du leter etter.

Ellers er galgo espanol også en rase jeg får mer og mer sansen for - har ikke møtt så mange, men de jeg har møtt har appellert veldig til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dansk-svensk gårdshund?

Mulig. Altså, de er sikkert supre hunder. Men jeg har ikke møtt en eneste en med sjarm. En som snakker til meg om du skjønner? Samme med Jacker. Jeg vet ikke helt hva det er, men de appellerer bare ikke.

Jeg tror jeg må møte noen flere.

Jaktlabrador?

Nei.

hva med en nett tispe av Alaskan Husky?

Jøss! Den har jeg ikke tenkt på i det hele tatt!

Jakten er det første jeg tenker på også, men det var folk i Oslo som hadde sine AHer løse, ikke med altfor god innkalling riktignok. De er jo unektelig vakre, men hvordan er det å trene en sånn en? Der har jeg nemlig hørt lite positivt i hundesportforstand.

Vil den dra som et ******* i bånd? Skjønner jo at det er trening der og, men det er jo helt rettferdig å skulle tøyle all dens genetiske ivrighet.

Dette må jeg tygge mer på. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aussie? :) Bare barbere den ned, så blir den så fiiin, Mari :wub:

Jeg tenkte også aussie, egentlig.. Og det er jo faktisk ikke så himla mye pelsstell på dem da. Bridie har ikke sett ei børste på 3 uker nå tror jeg, til tross for gjørmebad, fjordbad, elvebad, gressrulling osv, og pelsen er like fin den. (om enn litt gråere enn normalt :blink:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de første punktene dine virket det som om en Basenji var midt i blinken (10-12 kg, korthåret, bjeffer ikke, miljøsterk, frisk, tøff og selvstendig)

Men den fallt litt igjennom når du ønsket en som du bekymringsfrirtt kan slippe løs, og som går uproblematisk med de fleste hunder. For selv om Basenjien kan være både lydig, snill og sosial er nok ikke dette "standard". Det er en særing det må jobbes med :rolleyes:

Tja... Australsk Kelpie, kanskje?

Eller -som jeg ser allerede er foreslått- Alaska Husky?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de første punktene dine virket det som om en Basenji var midt i blinken (10-12 kg, korthåret, bjeffer ikke, miljøsterk, frisk, tøff og selvstendig)

Men den fallt litt igjennom når du ønsket en som du bekymringsfrirtt kan slippe løs, og som går uproblematisk med de fleste hunder. For selv om Basenjien kan være både lydig, snill og sosial er nok ikke dette "standard". Det er en særing det må jobbes med :rolleyes:

Tja... Australsk Kelpie, kanskje?

Eller -som jeg ser allerede er foreslått- Alaska Husky?

Synes ikke det var et dumt forslag med Basenji nei!

Selv skjønner jeg ikke hvorfor ikke alle mennesker vil ha en mops :wub::)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte også aussie, egentlig.. Og det er jo faktisk ikke så himla mye pelsstell på dem da. Bridie har ikke sett ei børste på 3 uker nå tror jeg, til tross for gjørmebad, fjordbad, elvebad, gressrulling osv, og pelsen er like fin den. (om enn litt gråere enn normalt :wub:)

Det er vel forsåvidt ikke noe STELL med den, som det er med en krøllepels, eller pelser som veldig lett floker seg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøss! Den har jeg ikke tenkt på i det hele tatt!

Jakten er det første jeg tenker på også, men det var folk i Oslo som hadde sine AHer løse, ikke med altfor god innkalling riktignok. De er jo unektelig vakre, men hvordan er det å trene en sånn en? Der har jeg nemlig hørt lite positivt i hundesportforstand.

Vil den dra som et ******* i bånd? Skjønner jo at det er trening der og, men det er jo helt rettferdig å skulle tøyle all dens genetiske ivrighet.

Dette må jeg tygge mer på. :)

AH er jo ingen rasehund som sådan. Den er og blir en blandingshund med ditto varierende egenskaper. Så her gjelder det å sjekke rundt veldig kritisk. Personlig har jeg generelt et veldig sympatisk inntrykk av "rasen", sånn sosialt og helsmessig sett iallefall. En fin byhund, hvis man er kar om å gjøre en innsats for å gi hunden et aktivt liv ved siden av kafebesøk etc :wub:

Hvis du seriøst vil vurdere AH, så sjekk med de som har grundig kjennskap til rasen. Det finnes jo en rekke flotte AH som kasseres grunnet for dårlige trekkegenskaper (les:jaktlyst??). Kanskje perfekt for deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Border terrier er kanskje litt liten? En annen langbent terrier er Manchester Terrieren, har bare møtt en, men den gjorde inntrykk. :)

Spansk vannhund er en rase som liker å bli brukt, og til tross for utseendet er det lite pelsstell å tenke på.

Men en curly coated er desidert penest av disse fire (for tenk.. :wub:) og de egenskapen du beskrives høres unektelig retriveraktig ut..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...