Gå til innhold
Hundesonen.no

Tiden etter et angrep og klinikkopphold?


Recommended Posts

Tirsdag i forrige uke, ble lille Melis (Dvergschnauzer på 4 mnd) angrepet av tre større hunder. Hun har ligget på Oslo Dyreklinikk siden da, med brudd i en del av kjeven. Nå går mye bedre med henne, og jeg kan få lov å reise å hente henne i morgen. (dette var kortversjonen, og ønsker du hele historien kan du ta en titt i bloggen min)

Hun kommer til å komme hjem, med en bandasje som sitter stramt over snuten, som en slags munnkurv, da hun ikke får lov til å tygge på 4-6 uker. Heldigvis har de tatt bort sonden som var operert inn i halsen hennes for å mate henne, og heller slakket litt på bandasjen slik at hun kan få tyntflytende for inn gjennom en sprøyte rett i munnen. Hun er allikevel veldig sårbar og får ikke lov til å leke med andre hunder før hun er frisk.

Normalt, om jeg hadde hatt en hund som hadde hatt en skremmende opplevelse med andre hunder, ville jeg gjort mitt aller beste for å få samlet på gode hundemøter etter dette, slik at hunden ikke skulle bli varig skremt, men lære at de fleste hunder faktisk er veldig snille å greie. Det blir litt vanskelig nå, og jeg lurer igrunnen på om noen har noen gode tips. Skal jeg forsøke å finne noen snille hunder, som hun i det minste skal få snuse litt på og hilse forsiktig, eller bør jeg bare heller vente de kanskje 6 ukene, og ta tak i problemet da?

Vi går på kurs nå i hverdagslydighet, og hun synes det er artig å trene, synes dere at vi burde fortsette så smått og iallfall være på treningene, eller burde vi bare holde oss unna ( kursleder oppfordrer oss til ikke å la hundene hilse, selv om vi avogtill jukser litt med det, så er hun vandt til å være der, uten å hilse på de andre hundene)

Er det noen som har noe tips til hvor vi kan gå tur, som er koselig, uten at man skal være skrekkelig engstelig for å treffe løse hunder som vil enten leke eller sloss? Har pønsket ut Østensjøvannet, der de fleste har kontroll på hundene sine, men tar gjerne imot andre forslag.

Er det noen som har hatt hund med brudd i kjeven, som kan fortelle litt om sine erfaringer? tenker sånn i forhold til om de ble helt bra etterpå feks?

Er ellers på jakt etter gode tips til å skjemme bort sin lille hund maksimalt, som ikke innebærer god mat, tyggeben eller leker. Skulle så gjerne gjøre noe spesiellt for henne!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh fy, stakkars lille. Det der er alle småhundeieres mareritt. Får virkelig håpe at lille Melis står over uten for mange men.

Når det kommer til hva du skal gjøre videre, så er det fryktelig vanskelig å gi deg tips. Men jeg ville satt fokus på trygghet. Ta henne med på kurset når hun er i form til det og bare kos dere. Skal dere trene på andre hunder i en til en møter, så ville jeg forsikra meg 100% om at dette faktisk er så rolige og trygge hunder at det ikke kan skje ting som skremmer henne eller gir henne smerter igjen.

Må vist legge til en ting her. Se an hvordan hun reagerer først. Ser av bloggen din at hun ikke reagerer negativt på hundene på klinikken. Fortsetter hun med det, så for all del, ikke gjør noen big deal av det. Beskytt henne selvsagt, slik at hun ikke får vondt igjen og sånt, men er ikke hun redd andre hunder etterpå, så er det ingen grunn til å gjøre noen stor greie av det.

Lykke til videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner en valp som var utsatt for omtrent det samme, med "bare" én hund, men med stygg skade som resultat. Den har hverken blitt "rasistisk" - altså at den reagerer på hunder av samme rase som skaderen, eller generelt ødelagt i forhold til andre hunder, den er en trygg voksen hund nå.

Kanskje det er "bra" når galt skulle skje, at det skjedde så tidlig - at hvalpen din kanskje var for ung til at den klarer å ta inn over seg situasjonen? Virker den trygg og fin nå med andre hunder høres det lovende ut. Det har jo noe med hundens medfødte arv på gemyttsiden også, om det er en stødig liten sak som ikke utvikler frykt så lett, sies det vel. At den reagerte såpass "rolig" som du beskriver i bloggen, var det vel (leste det igår natt, så var ikke så våken...), er jo et godt tegn.

Samtidig så er det vel også sagt at skremmende opplevelser kan komme tilbake når hunden er voksen. At "vold avler vold", og at hunder som selv er blitt tatt hardt som unge, kan ta andre hunder/hvalper hardt selv når de blir voksne. Men igjen kommer det jo an på hvor mye hunden din fikk med seg av situasjonen; kanskje oppfattet den bare at den fikk seg en korreks - den "skjønner" jo ikke at den ble alvorlig skadd, mitt inntrykk er at graden av fysisk skade ikke "oppfattes" av hunden, det skumleste er derimot måten det skjedde på.

Ene hunden her ble forsøkt flydd på av en stor hund da den var to år gammel. Hunden løp løs mot min hund som var i bånd, brølende og med masse aggresjon fra femten meters avstand, til jeg fikk sparket den unna. Min hund ble ikke preget av dette, men den dag i dag får han litt "skrekkblandet fryd" når han flørter med tisper av samme rasen - det er eneste gangen han lar noen som helst hund påvirke seg. Det er tydelig at rasen festet seg, det er en rase med karaktertisk pelsfarge, selv om det ikke "skjedde" noe.

Så det jeg tenker på, er jo at du kanskje skal være obs på når hunden din hilser på FLERE hunder samtidig, situasjoner som kan minne om den uheldige... at det ikke blir noe flashback der, så den plutselig reagerer rart. Det VIKTIGSTE nå er nesten at den ikke får FLERE uheldige erfaringer - en redd hund har dessverre en ulykksalig evne til å "tiltrekke" seg småeklinger eller usikre hunder med kontrollbehov som kan like å trykke ned en annen hund. Kanskje din hund vil kunne reagere litt hvis flere hunder kommer mot den, slike ting, og da lønner det seg å forebygge; at du i fremtiden - når hun skal få hilse på nye hunder igjen, så tar du det ikke "rett på", men kanskje avtaler at dere kan rusle litt bortover sammen med hundene i bånd, kanskje kan du be om hjelp her inne fra noen som kan være førsterundes "støttekontakter", slike ting.

Skaff deg noen gode "hundevenner" dere kan gå sammen på tur med (når den tid kommer), da vil hunden din få litt "firbeint støtte", samtidig som du vet at dere er flere. Din reaksjon blir også viktig, det vet du sikkert. Jeg vet om folk med småhunder som har vært litt utrygge som har dratt på hundecafé, der forholdene er litt mer kontrollerte, det finnes jo egne småhundtreff (står vel om det her inne), slike ting - og så får du velge steder med litt omhu å gå tur etterhvert, unngå "rushtider", prøve å bli menneske- og hundekjenner på avstand (burde nesten vært synsk iblant...), og så videre.

Rundt Østensjøvannet er det jo absolutt båndtvang, der er det vel neppe noen som er så dumme at de slipper hundene, så det kan jo være en ide. Kanskje kan du finne frem til noen rolige, adstadige voksne hunder som hun kan få treffe, bare gå tur sammen med i bånd (begge hundene), det kan jo være en myk og lekfri start. Trening er kanskje ikke så dumt, det finnes vel rolige ting du kan trene på, og så skjer det likevel noe for henne. Etterhvert da - når hun tåler det. I mellomtiden kan du kanskje ta henne til et litt folksomt sted, kanskje ha med en stor kurv hun kan sitte i og ha hunden i kurven på benken ved siden av deg eller du har hunden på fanget (så ingen stormer bort og klapper og maser), og bare la henne SE på ting som skjer, på folkeliv og sånn?

Du får spørre veterinær nøye, så du får en "tidsplan". Så er det jo dette med varme da, hun kan vel ikke pese så mye, og nå som det blir varmere må du jo også passe på den biten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode svar!

Jeg har akkurat vært på klinikken og henta lillemor nå. Hun ser skrekkelig pjusk ut med den bandasjen rundt munnen, men halen hennes gikk i ett som vanlig og hun pratet og virket glad for å se meg. Det første hun gjorde når hun kom hjem var å løpe på kjøkkenet for å se om det var noe mat på gang, så det er ingenting å si på hverken matvett eller livsglede.

Jeg er utrolig takknemlig for at hun er seg selv lik, da skal dette gå bra! Jeg har fått to uker fri fra jobb, så nå skal vi bare være hjemme å kose oss! Det er så utrolig godt å ha henne hjemme igjen!

Jeg gruer meg litt til vi skal ut på første tur i nabolaget, men her kjenner jeg iallfall mesteparten av hundene, og en del av av hundeeierene, så jeg vet at de vil ta hensyn, og at de sikkert også hjelper til med forsiktig hilsing eller å rusle en tur sammen slik du foreslår Akela.

Snakket med instruktøren på det kurset vi tar i går, og hun sa at vi var hjertelig velkommen til å komme å trene litt eller bare se på. Så det skal vi gjøre på torsdag. Det er kurs i kveld også, men det synes jeg var litt for tidlig.

Nå ligger hun og sover i sofaen ganske så fredelig, og når hun våkner får vi prøve oss på en liten tur ut!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min yngste hund ble bitt for et par måneder siden (da var hun 6 mnd). Hun fikk ikke på langt nær så stor skade som din, vi slapp unna med "bare" hovent ansikt, øyeinfeksjon og betennelse i kroppen. Dessverre har dette hatt en relativt stor innvirkning på psyken hennes i forhold til andre hunder. Tidligere var hun tøff og selvsikker, og hilste på alt av hunder med glede. Nå er hun mer usikker; hun kan boffe litt på avstand, reise bust og underkaster seg. Hun er ikke sint eller viser aggresjon på noen som helst måte, men er rett og slett litt redd. Vi har jobbet mye med dette, og det går mye bedre nå.

Det vi gjorde var å treffe alle de snille hundene vi kjenner, og å være med på treff hvor jeg visste at de andre hundene var snille og greie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...