Jump to content
Hundesonen.no

Tiden etter et angrep og klinikkopphold?


Recommended Posts

Tirsdag i forrige uke, ble lille Melis (Dvergschnauzer på 4 mnd) angrepet av tre større hunder. Hun har ligget på Oslo Dyreklinikk siden da, med brudd i en del av kjeven. Nå går mye bedre med henne, og jeg kan få lov å reise å hente henne i morgen. (dette var kortversjonen, og ønsker du hele historien kan du ta en titt i bloggen min)

Hun kommer til å komme hjem, med en bandasje som sitter stramt over snuten, som en slags munnkurv, da hun ikke får lov til å tygge på 4-6 uker. Heldigvis har de tatt bort sonden som var operert inn i halsen hennes for å mate henne, og heller slakket litt på bandasjen slik at hun kan få tyntflytende for inn gjennom en sprøyte rett i munnen. Hun er allikevel veldig sårbar og får ikke lov til å leke med andre hunder før hun er frisk.

Normalt, om jeg hadde hatt en hund som hadde hatt en skremmende opplevelse med andre hunder, ville jeg gjort mitt aller beste for å få samlet på gode hundemøter etter dette, slik at hunden ikke skulle bli varig skremt, men lære at de fleste hunder faktisk er veldig snille å greie. Det blir litt vanskelig nå, og jeg lurer igrunnen på om noen har noen gode tips. Skal jeg forsøke å finne noen snille hunder, som hun i det minste skal få snuse litt på og hilse forsiktig, eller bør jeg bare heller vente de kanskje 6 ukene, og ta tak i problemet da?

Vi går på kurs nå i hverdagslydighet, og hun synes det er artig å trene, synes dere at vi burde fortsette så smått og iallfall være på treningene, eller burde vi bare holde oss unna ( kursleder oppfordrer oss til ikke å la hundene hilse, selv om vi avogtill jukser litt med det, så er hun vandt til å være der, uten å hilse på de andre hundene)

Er det noen som har noe tips til hvor vi kan gå tur, som er koselig, uten at man skal være skrekkelig engstelig for å treffe løse hunder som vil enten leke eller sloss? Har pønsket ut Østensjøvannet, der de fleste har kontroll på hundene sine, men tar gjerne imot andre forslag.

Er det noen som har hatt hund med brudd i kjeven, som kan fortelle litt om sine erfaringer? tenker sånn i forhold til om de ble helt bra etterpå feks?

Er ellers på jakt etter gode tips til å skjemme bort sin lille hund maksimalt, som ikke innebærer god mat, tyggeben eller leker. Skulle så gjerne gjøre noe spesiellt for henne!

Link to comment
Share on other sites

Åh fy, stakkars lille. Det der er alle småhundeieres mareritt. Får virkelig håpe at lille Melis står over uten for mange men.

Når det kommer til hva du skal gjøre videre, så er det fryktelig vanskelig å gi deg tips. Men jeg ville satt fokus på trygghet. Ta henne med på kurset når hun er i form til det og bare kos dere. Skal dere trene på andre hunder i en til en møter, så ville jeg forsikra meg 100% om at dette faktisk er så rolige og trygge hunder at det ikke kan skje ting som skremmer henne eller gir henne smerter igjen.

Må vist legge til en ting her. Se an hvordan hun reagerer først. Ser av bloggen din at hun ikke reagerer negativt på hundene på klinikken. Fortsetter hun med det, så for all del, ikke gjør noen big deal av det. Beskytt henne selvsagt, slik at hun ikke får vondt igjen og sånt, men er ikke hun redd andre hunder etterpå, så er det ingen grunn til å gjøre noen stor greie av det.

Lykke til videre!

Link to comment
Share on other sites

Kjenner en valp som var utsatt for omtrent det samme, med "bare" én hund, men med stygg skade som resultat. Den har hverken blitt "rasistisk" - altså at den reagerer på hunder av samme rase som skaderen, eller generelt ødelagt i forhold til andre hunder, den er en trygg voksen hund nå.

Kanskje det er "bra" når galt skulle skje, at det skjedde så tidlig - at hvalpen din kanskje var for ung til at den klarer å ta inn over seg situasjonen? Virker den trygg og fin nå med andre hunder høres det lovende ut. Det har jo noe med hundens medfødte arv på gemyttsiden også, om det er en stødig liten sak som ikke utvikler frykt så lett, sies det vel. At den reagerte såpass "rolig" som du beskriver i bloggen, var det vel (leste det igår natt, så var ikke så våken...), er jo et godt tegn.

Samtidig så er det vel også sagt at skremmende opplevelser kan komme tilbake når hunden er voksen. At "vold avler vold", og at hunder som selv er blitt tatt hardt som unge, kan ta andre hunder/hvalper hardt selv når de blir voksne. Men igjen kommer det jo an på hvor mye hunden din fikk med seg av situasjonen; kanskje oppfattet den bare at den fikk seg en korreks - den "skjønner" jo ikke at den ble alvorlig skadd, mitt inntrykk er at graden av fysisk skade ikke "oppfattes" av hunden, det skumleste er derimot måten det skjedde på.

Ene hunden her ble forsøkt flydd på av en stor hund da den var to år gammel. Hunden løp løs mot min hund som var i bånd, brølende og med masse aggresjon fra femten meters avstand, til jeg fikk sparket den unna. Min hund ble ikke preget av dette, men den dag i dag får han litt "skrekkblandet fryd" når han flørter med tisper av samme rasen - det er eneste gangen han lar noen som helst hund påvirke seg. Det er tydelig at rasen festet seg, det er en rase med karaktertisk pelsfarge, selv om det ikke "skjedde" noe.

Så det jeg tenker på, er jo at du kanskje skal være obs på når hunden din hilser på FLERE hunder samtidig, situasjoner som kan minne om den uheldige... at det ikke blir noe flashback der, så den plutselig reagerer rart. Det VIKTIGSTE nå er nesten at den ikke får FLERE uheldige erfaringer - en redd hund har dessverre en ulykksalig evne til å "tiltrekke" seg småeklinger eller usikre hunder med kontrollbehov som kan like å trykke ned en annen hund. Kanskje din hund vil kunne reagere litt hvis flere hunder kommer mot den, slike ting, og da lønner det seg å forebygge; at du i fremtiden - når hun skal få hilse på nye hunder igjen, så tar du det ikke "rett på", men kanskje avtaler at dere kan rusle litt bortover sammen med hundene i bånd, kanskje kan du be om hjelp her inne fra noen som kan være førsterundes "støttekontakter", slike ting.

Skaff deg noen gode "hundevenner" dere kan gå sammen på tur med (når den tid kommer), da vil hunden din få litt "firbeint støtte", samtidig som du vet at dere er flere. Din reaksjon blir også viktig, det vet du sikkert. Jeg vet om folk med småhunder som har vært litt utrygge som har dratt på hundecafé, der forholdene er litt mer kontrollerte, det finnes jo egne småhundtreff (står vel om det her inne), slike ting - og så får du velge steder med litt omhu å gå tur etterhvert, unngå "rushtider", prøve å bli menneske- og hundekjenner på avstand (burde nesten vært synsk iblant...), og så videre.

Rundt Østensjøvannet er det jo absolutt båndtvang, der er det vel neppe noen som er så dumme at de slipper hundene, så det kan jo være en ide. Kanskje kan du finne frem til noen rolige, adstadige voksne hunder som hun kan få treffe, bare gå tur sammen med i bånd (begge hundene), det kan jo være en myk og lekfri start. Trening er kanskje ikke så dumt, det finnes vel rolige ting du kan trene på, og så skjer det likevel noe for henne. Etterhvert da - når hun tåler det. I mellomtiden kan du kanskje ta henne til et litt folksomt sted, kanskje ha med en stor kurv hun kan sitte i og ha hunden i kurven på benken ved siden av deg eller du har hunden på fanget (så ingen stormer bort og klapper og maser), og bare la henne SE på ting som skjer, på folkeliv og sånn?

Du får spørre veterinær nøye, så du får en "tidsplan". Så er det jo dette med varme da, hun kan vel ikke pese så mye, og nå som det blir varmere må du jo også passe på den biten.

Link to comment
Share on other sites

Tusen takk for gode svar!

Jeg har akkurat vært på klinikken og henta lillemor nå. Hun ser skrekkelig pjusk ut med den bandasjen rundt munnen, men halen hennes gikk i ett som vanlig og hun pratet og virket glad for å se meg. Det første hun gjorde når hun kom hjem var å løpe på kjøkkenet for å se om det var noe mat på gang, så det er ingenting å si på hverken matvett eller livsglede.

Jeg er utrolig takknemlig for at hun er seg selv lik, da skal dette gå bra! Jeg har fått to uker fri fra jobb, så nå skal vi bare være hjemme å kose oss! Det er så utrolig godt å ha henne hjemme igjen!

Jeg gruer meg litt til vi skal ut på første tur i nabolaget, men her kjenner jeg iallfall mesteparten av hundene, og en del av av hundeeierene, så jeg vet at de vil ta hensyn, og at de sikkert også hjelper til med forsiktig hilsing eller å rusle en tur sammen slik du foreslår Akela.

Snakket med instruktøren på det kurset vi tar i går, og hun sa at vi var hjertelig velkommen til å komme å trene litt eller bare se på. Så det skal vi gjøre på torsdag. Det er kurs i kveld også, men det synes jeg var litt for tidlig.

Nå ligger hun og sover i sofaen ganske så fredelig, og når hun våkner får vi prøve oss på en liten tur ut!

Link to comment
Share on other sites

Min yngste hund ble bitt for et par måneder siden (da var hun 6 mnd). Hun fikk ikke på langt nær så stor skade som din, vi slapp unna med "bare" hovent ansikt, øyeinfeksjon og betennelse i kroppen. Dessverre har dette hatt en relativt stor innvirkning på psyken hennes i forhold til andre hunder. Tidligere var hun tøff og selvsikker, og hilste på alt av hunder med glede. Nå er hun mer usikker; hun kan boffe litt på avstand, reise bust og underkaster seg. Hun er ikke sint eller viser aggresjon på noen som helst måte, men er rett og slett litt redd. Vi har jobbet mye med dette, og det går mye bedre nå.

Det vi gjorde var å treffe alle de snille hundene vi kjenner, og å være med på treff hvor jeg visste at de andre hundene var snille og greie.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...