Jump to content
Hundesonen.no

Hormoner gir endret adferd?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Guest 2ne
Kan hormoner i forbindelse med løpetid, innbildt svangerskap etc. på tisper gjøre dem sky, mer beskyttende, usikker, skvetten osv, eller er dette usannsynlig? Kan kastrering hjelpe på dette hvis hormoner spiller inn på endret adferd?

Ja.

Link to comment
Share on other sites

Jeg vil si at ja, hormoner kan gi endret adferd. Norma har forandret seg etter løpetiden, hun har blitt mye mer skvetten og usikker i de fleste situasjoner. Jeg håper dette er forbigående, eventuelt at det er et "problem" som er lett å få bukt med...

Link to comment
Share on other sites

Guest 2ne
Ja på at dette er usannsynlig, eller ja kastrering kan hjelpe mot slik adferd?

Ja, det er sannsynlig at hormoner kan forandre humør og atferd, og ja, kastrering kan hjelpe OM det er hormoner som gir forandringene i atferd.

Under innbilt svangerskap tror jo tispa at hun er drektig (det ligger jo i navnet), ergo vil hun oppføre seg som om hun er drektig i større eller mindre grad. At de blir mer sky, mer beskyttende og mer skvetne og usikre kan være fordi at de tror de har valper å passe på. Om de kastreres, vil de ikke få hverken løpetid eller innbilte svangerskap, ergo hjelper kastrering mot sånn type forandring i oppførsel.

Link to comment
Share on other sites

Vi sliter selv med hunden vår. Hun har endret seg mye med årene og er nå på sitt "værste". Usikker og reagerer raskt på fremmede. Går på, bjeffet mye mot dem, knurret og skyter bust og halen til værs. Spesielt hvis hun er i bånd, står bundet, men også når hun er løs på tur eller utenfor huset og det kommer folk. Dette går i bølger, og noen perioder er hun ganske grei. Har tenkt litt på om dette skyltes dårlig sosilaisering, men samtidig er det ingen som har gjort henne noe negativt og at dette har utviklet seg værre. Hun har skremt flere naboer, barn, forbipasserende på gata osv, med sin truende oppførsel, og jeg syns dette er litt ekkelt. Kan ikke stole noe på hunden, og går rundt med haukeøyne. Har også trodd dette gjaldt bare noen få spesielle folk hun var skeptisk til, men nå syns jeg dette hender oftere og oftere. Jeg straffer henne ikke for dette, fordi jeg ikke vil undertrykke reaksjonen hennes, så hun har ikke følt det neagtivt iforhold til straff og assosiasjon.

Det er vanskelig å forklare dette skriftlig slik situasjonen er, og samtidig litt vanskelig å snakke om på et slikt forum, men tanken har vært om hormoner kan ha forsterket dette problemet. Jeg ønsker selv ikke en hund som er en "trussel" for andre og jeg er redd for at hun rett og slett skal bite noen, og har lyst å prøve mye for å prøve å gjøre det bedre. Og da kommer kastreing inn. Hun har sjeldent løpetid, og har innbildt etterpå. Har sett henne ganske merkelig i denne perioden, skvetten og rar. Samtidig syns jeg det er vanskelig å kartlegge dette orntlig.

Jeg har tenkt å rådføre meg med veterinær, og kanskje få noen innspill der.

Takk for svar!

Link to comment
Share on other sites

Når er det hun er som værst da?

For meg, så høres beskrivelsen din av Hera rett og slett ut som litt usikker hund i noen settinger som samtidig sitter på en del vokt som gjør at hun "må" buse frem når hun blir usikker.

Jeg ville ikke latt henne stå ute i bånd alene hvis hun får utfall i slike situasjoner. Jeg tenker sånn, at hun føler seg nok sikkert "presset" og ser ingen andre utveier enn å si ifra - så derfor gjør hun det på den eneste måten hun kan. Gjør hun det når du er ute sammen med henne også? Hva om du prøver å være en del ute med henne (eller i nærheten av der hun står i bånd) når du tror det vil komme en del folk eller ting som hun reagerer på, og prøve å gå inn FØR hun får begynt ordentlig og prøve å ta over situasjonen selv. Vis at det er du som skal hanskes med det som skjer og at hun ikke trenger å måtte ordne opp alene. Ta henne i halsbåndet og få henne bak deg, og ta over situasjonen rett og slett.

Link to comment
Share on other sites

Vet ikke når hun er værst, da jeg ikke har helt kartlagt dette. Men det har økt mye det siste året. Jeg lar henne aldri stå alene pga dette, og dette skjer ikke i spesielle situasjoner, men egentlig helt uavhening i hvor vi er. Har skjedd utenfor døren vår, i hjemmet vårt, på turen i nabolaget , ibyen, i skogen, på fjellet, ved butikker hvor vi går daglig, hos foreldrene mine osvosv. Altså ingen spesielle steder. Og både med meg alene, og sammen med andre. Og noen ganger har hun hoppet mot folk som har passert oss og som ikke vist oss oppmerksomhet i det hele tatt.

Så kan det gå helt fint en periode, før hun begynner å tulle slik igjen. Jeg tror at dette har gått "over" og vips så skjer det plutselig noe slikt igjen. Bare i helgen har det skjedd 4 ganger, og løpetiden er rett rundt hjørnet. ( 9 mnd siden sist) Da har det vært noen som ville hilse på hunden og noen som skulle på besøk til oss.

Jeg avbryter henne straks og sier NEI, og fjerner henne fra situasjonen. har alltid trodd at båndet gjorde henne usikker, men det skjer også når hun er helt fri, og kan løpe vekk, men da går hun heller bare rett på problemet. Jeg prøver alltid å unngå en slik situasjon, men det er ganske vanskelig når man bor i en by og er i et samfunn med mange mennesker rundt seg.

Sist løpetid da hun hadde innbildt, var hun meget rar, og dette gikk ut over treningen. Hun var så skvetten og redd treneren. Instruktøren anbefalte oss å ikke ta funksjonsanalysen som vi hadde vurdert på henne når hun var sånn (han trodde vel at hun var helt nervevrak sånn til vanlig), men vi dro selv om og det gikk kjempebra. Så det var store variasjoner bare på et par uker..

Link to comment
Share on other sites

Må bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Det er berg og dalbane fra ende til annen. Til å bli sprø av :ahappy:

Vi som trener aktivt med hunden og har et veldig nært forhold til den, legger vel spesielt merke til alle små og store adferssforandringer som skjer som følge av løpetidssyklusen. Dette er et tema som jeg dessverre finner fint lite litteratur omkring - for det er liksom hannhundene som sliter mest i forhold til hormoner <_<

Hvor gammel er tispen din nå?

Min er 4,5, og er av type ultrafeminin, riktignok med noen nøye og pripne trekk i grunnpersonligheten som da får full oppblomstring i kjølvannet av løpetidene.

Edit: Jeg har forresten drøftet dette med adferdsspesialist og veterinær, og begge har konkludert med det samme som 2ne. Hvis adferden faktisk er betinget av endringer i hormoner vil dette dempes etter en kastrering. Men dessverre er det ikke alltid så enkelt å sette noen fasit på årssakssammenhegner bak adferd. Dette er svært komplekst. Foreslår at du fører en dagbok for å kartlegge adferdsendringene og potensielle årsakssammenhenger

Link to comment
Share on other sites

Siden du ikke er helt sikker på om det er hormonbetinget. Du har fått henne sjekket og røntget? En slik voksende usikkerhet kan jo meget ofte være på bakgrunn av smerter i kroppen. Så hvis du ikke har fått dette radert vekk, så ville jeg undersøkt dette før jeg evt. tenkte på en kastrering.

Link to comment
Share on other sites

Men helt ærlig - kanskje det er NORMALEN at hunder også "får lov" til å svinge i humøret sitt? Ingen setter da i gang massekastrering av tobeinte damer fordi endel er ganske fæle en viss tid i måneden...

Har vi for store krav til at hunder alltid skal være treningsvillige, opplagte, helt "normale" slik vi ønsker å se dem - på deres beste, og så videre?

Vi har hatt mange tisper, de fleste av dem har vært familiehunder uten at det ble stilt store krav til å prestere hele tiden på trening/konkurranser. Husker aldri at det var noen stor "greie" hjemme om det var løpetid eller ikke, eller om noen var innbilt eller ikke; antar at det er fordi det ikke ble ansett som noe problem. Rett og slett.

Eller kan det at det "virker som" om det er mer problemer rundt løpetid og innbilte svangerskap ha noe med hundenes mentalitet å gjøre; at vekere hunder får mer problemer? For mange raser er jo blitt avlet "vekere", det er vel så.

Derimot, og der er vel Anniken & Rotta inne på noe, så kan det - hvis du har en "dårlig" hund i utgangspunktet - kanskje forverre det som allerede er litt frynsete mentalitet. En usikker hund som er litt skarp - altså reagerer fort og litt hardt... det er ikke noe moro, og ja, det kan bli verre av svingninger i hormonene. Kastrerer du, kan hunden bli mer håndterlig kanskje - eller kanskje ikke. Men uansett så ligger mentaliteten i bånn.

Du har jo naturlig aldersutvikling også, at hunder enten kan bli "sterkere" - selv om de er litt svake genetisk, fordi de får erfaringer og "alderens tyngde". Var borti en skuddberørt hund som da den var ung var pinglete med halen mellom beina og så påkjent ut, men som fem år gammel barsket seg opp og skal "ta" det som smeller istedet, hvis den gidder å bry seg ordentlig lenger.

Nå har jeg sett mye rare dobermann rundt omkring, og hørt om enda flere fra dobermanneiere som har "prøvd" flere ganger, og det ER ikke den rasen jeg anser som blant de mest stabile brukshundene - for å si det sånn. Og mentaltester, IPO og slikt? Vel, hunder som har hatt IPO-"grader" har strøket på funksjonsanalyse så det suser, for å si det slik. Jeg har selv trent en vaktsom og litt skarp hund som testet suverent på alskens tester, men som var en utfordring i hverdagen - til vi fant ut hva som skulle til. Heldigvis hadde den en suveren avreagering, så ting henger sammen.

Det er ikke alt man som eier skal "ha skylden for" - noen hunder ER bare ikke enkle, eller hyggelige, eller velbalanserte fra starten av. Vitsen er å finne ut hva som skal til for å håndtere og styre dem, da kan det bli riktig bra. Det handler om såvel å skåne dem fra noe, ha absolutt kontroll som eier i andre situasjoner, og om å forebygge atter andre. Men "bra" blir de nødvendigvis ikke.

Det handler også mye om DIN håndtering, hvordan du reagerer, hva slags lydighet du har på hunden - fordi dersom du kan gå inn og snakke til den, og den stopper, så kan du være "like blid", kanskje le litt av det til stakkaren som er blitt utagert på, komme med en eller annen plate du prøver å slå i fyren ("hunden ble slått av en mann med paraply en gang", "den vet at jeg er litt redd når vi går ut døren fordi jeg ble så skremt en gang"); et eller annet tull som "tar brodden av situasjonen" og som viser hunden at DU behersker situasjonen. Ikke for å unnskylde, men for ikke å skape en "kjeftete" situasjon.

Da jeg var borti en litt usikker hund, så visste jeg etterhvert instinktivt hvilke folk eller situasjoner som ville skape en rreaksjon - da ble det også lettere å forebygge at de oppstod. Hvis du ikke ser noe mønster, så får du kanskje få litt hjelp av noen som ser dere jevnlig - NOE er det ofte, for å si det slik.

Lykke til, jeg skjønner at du vil prøve å gjøre noe, for dette er ikke gøy. Men har hun ikke alltid vært litt "shaky" i ymse situasjoner? Kanskje hun bare TØR mer, gjør mer på egenhånd?

Link to comment
Share on other sites

Takk for svar. Ja jeg er egentlig ganske usikker på hele greia, og har tenkt i alle slags baner, både det du Akela er inne på, og de de andre sier. Selvfølgelig skal en hund få ha sine perioder og sine svigninger, men grenser går ved utagering mot mennesker syns jeg. I mine øyne er det ikke "normalt" på en hund som ikke har spesielle traumer.. Det er et av de få kravene jeg setter til en hund, at de skal kunne omgås mennesker og ikke være en trussel.

Jeg er redd for at hun skal glefse til noen, for så usikker er jeg på henne. Jeg har prøvd å være både streng, bestemt, rolig ,beherkset, ikke gjort sås tor sak ut av det, ledd og beklaget til "offerne" (hvis det er slekt)

Jeg har nok desverre ikke den mest selvsikre hunden (men samtidig bestått k.test og Fa, det bør vel si litt?), og nå 4,5 år senere har hun jevnt over blitt værre og hendelsene blitt oftere. Virker som at det muligens er beskyttelse- tendens hun har utviklet, samtidig en usikkerhet som har vokst. Grunnen til at hormoner kom inn i bildet er pga svigninger, altså noen perioder er værre enn andre, men jeg er aldeles ikke sikker. Planen er å ta en kontroll, blodprøve etc, sånn bare for sjekk, og rådføre meg meg veterinær. Hvis det ikke er hormonelt(hvordan man enn skulle finne det ut), men kun en dårlig, ustabil hund vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Å skåne hunden mot folk er vanskelig siden vi ikke bor i ødemarka, og ikke ønskelig i mitt hundehold. Jeg har hele tiden prøvd å unngås situasjoner, men samtidig ikke klart det. Folk er det overalt. og jeg klarer ikke å forutse hendelsen, om det er noe likhetstrekk.

Jeg håper bare vi kan finne ut litt mer. logik.png

Link to comment
Share on other sites

Jeg er enig i at det er litt spesielt at hun blir VERRE med årene, man kunne kanskje forventet en større stabilitet da med erfaring etc. Helsetest er nok lurt, og ja - kanskje du skal vurdere kastrering.

For hvis du mener det er en reell fare for at hun skal være så "nede" at hun glefser etter folk, så er du litt på tynn is ja. Du tror ikke bare hun skal skremme dem da? Noen hunder er det "bare" lyd i, andre kan etterhvert begynne å ta i mer - også fysisk, har vært borti en hund som ble verre, og ja, han beit til slutt. Da gjaldt det: Aldri alene i hagen, aldri borte ved døren når gjestene kom, man må tenke på ganske mye.

Hadde du bodd litt annerledes til, ville jeg foreslått et besøk hos Terje Østli for å evaluere den biten - han har vel sett det meste og det mest ymse... men kanskje du kunne ringt ham?

Nei, det er ikke alltid like lett å se "hva" det er som gjør at hunder reagerer. Noen ganger kan det være helt ulogiske ting, eller ting som kanskje bare hundene aner. En bekjent har verdens triveligste og åpne hund, men med ETT menneske blir den helt besatt og knurrer og bjeffer - det er et fjernt familiemedlem, som den bare synes er helt forferdelig skummel eller med skumle planer. Det er helt umulig å forklare, det bare "er sånn". Noen ganger kan de vel lage seg de merkeligste greier oppi hodene sine, men de "tror" jo på det - de tror antagelig det er vill fare på ferde, de "tuller" ikke. De behøver ikke være "traumatisert", de bare... er sånn. Noen hunder.

Lykke til med tenkingen - det er tøft å ha hunder som reagerer på folk slikt, det er liksom "utilgivelig". Håper du finner ut en måte.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...