Gå til innhold
Hundesonen.no

Mammografi


Mirai

Recommended Posts

Skrevet

Man kan godt ha fryktelig mye kreft i familien uten å ha genetisk kreft. I min familie har alle kvinnene over 35 på morssiden hatt brystkreft/livmorskreft, min mor fikk det når hun var bare 26 år og siste gangen for ca 2 år siden. Hadde det ikke vært for at hun var gravid første gangen ville det ikke blitt merket før det var litt for sent, for på den tiden var det ikke vanlig å ta GU av gud og enhver. Nå har det blitt tatt blodprøver av oss på radiumhospitalet og prøvene viser ikke- genetisk kreft. Allikevel har - etter legens anbefalinger - det eneste jentebarnet i familien vår allerede fått vaksine mot underlivskreft i en alder av 10 år for det ER ingen tvil om at enkelte familier er fryktelig mer utsatt uansett om genprøven er negativ eller ei.

GU og mammografi har vi mått dra på jevnlig siden vi ble seksuellt aktive, og heldigvis er det bare meg det har blitt funnet svulst hos, (de to andre er småbarnsmødre) men det var en snill og god en..

Jeg er den sløveste i familien på å følge opp slike ting, fikk en rekvisisjon til mammografi i februar som fortsatt ligger i skuffen :lol: Søstrene mine sjekker alt hvert annet år eller noe..

Ta det fra en som har gjort det noen ganger: mammografi er ikke vondt, bare litt ubehagelig. Jeg har fryktelig runde og små pupper med mye kjertler som liksom ikke kan strekkes noe særlig, men jeg har aldri fått vondt. Å ta vevsprøve av en svulst med en sprøyte på tykkelsen med en spiker derimot: DET er vondt.

Samme med gynekolog, det er egentlig ikke særlig vondt - bare ubehagelig pga situasjonen. Den eneste gangen jeg har kjent antydningen til smerte var når jeg hadde celleforandringer som de klippet av med en saks. Jeg vet ikke om smerten egentlig var noe å bemerke eller om det var synet av alt blodet under ingrepet som gjorde at jeg ble mer oppmerksom på at han faktisk klippet vekk deler av underlivet mitt og derfor forsterket smerten. Hadde jeg kikki i taket hadde det sikkert ikke gjort noe vondt, men jeg er så nysgjerrig *flir'

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar
Skrevet
det som er vondt er den saken som skal filme..

I en vanlig GU undersøkelse hos fastlegen er det ikke vanlig å ha innvendig ultralyd. Det er mer hos gynekolger med egnet utstyr. Personlig syns jeg ikke det er noe som helst vondt! Det er som en lang tynn dildo :lol: Og for å være svært privat så har jeg da hatt større ting enn det der i meg :rolleyes:

Er mer enig med Mari at spekulumet inn og åpningen av det er litt fønky følelse. Spesielt om det er kaldt!

Celleprøven syns jeg faktisk ikke er no særlig vond. Kjenner lite og ingenting til den, men får av og til en liten blødning etterpå!

Ett tips er å ha på seg skjørt når man skal til GU. Da slipper man å måtte gå "the walk of shame" naken på underlivet, fra der man kler av seg og opp i stolen. Man føler seg ikke så naken når man bare vipper opp skjørtet oppå der heller! :)

Skrevet
Huff nei, kommer nok ikke til å ta noen slags form for sånne undersøkelser før noen tvinger meg dit ;)

Det er absolutt å anbefale. Jeg hadde celleforandringer når jeg var 17 år.

Måtte fjerne cyste på livmortappen når jeg var 18.

Kunne fort utviklet seg til noe verre hvis de ikke hadde oppdaget det.

I tillegg har jeg en knall dialog med min forrige fastlege (jeg sier har, siden jeg fortsatt er velkommen tilbake når som helst), og vi skravlet og lo selv om han satt begravd der nede i ..erhm.. Lille Myr (...? :lol: ). Fastleger kan være vel så bra som en gynekolog.

Veldig bra beskrivelse Mari men..... Lille Myr? :)

  • 2 weeks later...
Skrevet

Tenkte jeg skulle oppdatere og si at jeg har nettopp vært på GU. Eller, kanskje miniGU? :ahappy: Han tok hvertfall bare celleprøve. Det gikk fort, og jeg syns ikke det var noe flaut, faktisk! Celleprøven kjentes ut som akutte menssmerter, men det gikk jo veldig fort over.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...