Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og matforsvar


Huldra

Recommended Posts

Jeg passet hundene til oppdretteren til Aynï i helgen, deriblandt fire valper på Aynïs alder. De bodde på et valperom, og jeg plasserte Aynï der også, siden hun ikke er stueren enda, og hun sikkert ville ha det gøy med "gamle kjente". Jeg tenkte ikke særlig over noe da jeg skulle gi de mat, og satte ned to-tre skåler, og antok at dette kom til å gå helt fint. De har jo spist av samme skål siden de kunne spise mat, og har gjort det frem til nå ca, sånn mer eller mindre. Bortsett fra Aynï da, som har hatt et par uker hjemme hos oss i mellomtiden.

Valpene kastet seg over matfatet og spiste glupsk, og Aynï så litt rart på de, nesten som om hun hadde glemt hva dette var for en orgie. Så skulle hun plutselig spise, og fant seg tilfeldigvis en ledig skål. Det som forundrer meg er at da det kom andre valper bort for å ville dele, som valper gjør, så knurret hun, og hvis de ikke fjernet seg men heller begynte å spise, så glefset/snerret hun etter de, og hvis de likevel ikke tok hintet nappet hun de.

Hun er altså ca ti uker og har matforsvar ovenfor andre hunder; er det helt normalt? Jeg skjønner at normalt matforsvar er greit og alt det der, og den samme oppførselen hun viste ville nok mange voksne hunder ha vist, og det ville vært normalt. Men får de virkelig matforsvar så tidlig? Jeg kan ikke huske at Tulla noensinne knurret ved matfatet til vår andre hund på den tiden, og hun utviklet jo rimelig "heftig" forsvar ovenfor andre hunder etterhvert (som vi nå stort sett har trent/ventet bort). Kan jeg forvente meg et ******* med Aynï og mat og andre hunder? Eller er det ikke noe å bry seg om i det hele tatt? Og hvorfor har Aynï fått matforsvar allerede, mens ingen av de andre har det? Her hjemme har jeg aldri opplevd noe lignende, verken ovenfor meg eller Tulla. Hun har derimot frest mot en annen hund, men det var over skikkelig snadder, ikke vanlig mat. Kan det komme av at hun har opplevd at Tulla har knurret til henne når hun har stått og spist og Aynï har kommet for nært? Eller er hun rett og slett bare blitt bortskjemt med egen rosa skål? Bør jeg gjøre noe med det? I tilfelle hva? Eller har hun bare blitt "voksen" raskt?

Og så et bonusspørsmål: hvis, rent hypotetisk sett, valper fortsatte å spise av samme skål og vokste opp og ble voksne med det, ville de fått matforsvar? I tilfelle når?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal ikke påstå at dette er mitt felt, men jeg kan jo nevne hvilken erfaring jeg har med egen hund. Jeg vet at han var en av "bøllene" i matfatet hos oppdretter, men han har ikke vist antydning til matforsvar senere. Så kanskje er det bare knyttet til den tidlige konkurransesituasjonen som disse matorgiene er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg hadde ventet og sett hva som skjer i forhold til den andre hunden din, og i forhold til andre hunder hun kjenner som kommer på besøk?

Men det jeg først tenker på, er jo det at det i et hvalpekull IKKE nødvendigvis råder fred og ro... det er sterke følelser i et slikt kull, og de kan komme til uttrykk når du tar en hund som din tilbake i settingen - hun har allerede fått sine vaner, hun har et nytt hjem og må vende TILBAKE til en flokk som i mellomtiden er blitt mer etablert; ja, kanskje hun har følt seg litt usikker eller overveldet, eller følt behov for å markere seg litt.

Ene hunden her, barskingen sjøl, gikk kurs med en kullbror og de kunne ikke engang være på samme "lekegruppe" på hvalpekurset - der lå det for mange gamle føringer fra hvalpekassa. De var som små vepser! Men hver for seg var de helt greie.

Har sett det ved flere tilfeller - når hvalper blir over leveringsalder, kan det gå heftig for seg mellom noen kullsøsken. Det kommer liksom helt an på. Gamlehunden var en ekte dominant hund, som tydeligvis startet "tjuvtreningen" som valp i et lite kull - søstrene virket så pysete, så oppdretter tenkte jeg burde få den "morsomme og aktive" av dem. Vel, da hun ble shippet avgårde til oss, så blomstret søstrene opp - og viste seg "egentlig" bare å ha vært holdt hardt i tøylene av en ung terrorist... Alle sammen ble glimrende hunder forøvrig :)

Samtidig... hvis de hadde blitt boende sammen, så tror jeg de hadde "fordelt" seg - at alle hadde funnet sin plass; noen er mer brautende enn andre, som kanskje bakker unna og som kan bli "vekere" enn de ellers ville vært. Da blir de jo også trygge i sin egen flokk. Har sett flere ganger hvordan yngre hunder som har vokst opp med mer dominerende eldre hunder "blomstrer opp" når den eldre hunden dør, pussige greier.

Hvis du skulle safe, så kanskje jeg hadde drevet med atskillig "godbitutdeling", som vi driver med heftig i min omgangskrets - hvor alle hundene kommer strømmende til for å få godis, og kan sitte "oppå hverandre" mens de venter på tur for å få en godbit. Da blir det veldig positivt med mat OG andre hunder på en gang, uten de sterke følelsene for matskålen.

Ingen av mine to har matforsvar, men nå er de "danna nok" til å la hverandres matskåler være i fred. Derimot kan de ha lange seanser med "bæring av tyggebein rundt den andre hunden med behørig knurring og posering over mot brøling", det later til å være rene idrettsgrenen! (og endel av deres interne posisjonering og bygging av posisjon)

Det jeg ser, er at "brøleren" aldri går for den andre hunden likevel - eldstemann kan gå fra tyggebeinet og "late som", for så å stupe tilbake med et kraftig brøl når yngstehunden prøver seg; stupingen er aldri rettet mot den yngre hunden, det kommer et brøl og så kaster eldstemann seg over BEINET. Det er DENNE retningen som jeg holder litt øye med; noen hunder tar hunden som prøver seg, andre - de gode hundene jeg har kjent i så måte - kan si fra kraftig med lyd, for så å "ta beinet" eller den omdiskuterte gjenstanden. Det er lov, det andre ville jeg mislikt sterkt tror jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, dette var egentlig litt betryggende lesing. :)

Her hjemme er jo Aynï helt grei, har aldri forsvart verken mat eller bein ovenfor Tulla eller oss tobeinte. De kan også få "godbit"søk i hagen; da kaster vi ut noen never bittesmå tørrfôrkuler utover plenen. Jeg var veldig spent på hvordan Tulla ville takle det, for hun har jo hatt sine issues hun også, og dette er noe jeg ikke har turt å prøve før (men så prøvde typen det en dag jeg var på jobb..), og det gikk jo bra! Han passet på at de ikke snuste så nærme hverandre, mens da jeg skulle prøve, lot jeg de snuse hvor de ville, og nå kan de stå og snuse rett ved siden av hverandre, og de bryr seg ikke om den andre, verken Tulla eller Aynï; og sånt varmer jo hjertet mitt; det har vært en av de veldig få tingene jeg har bekymret meg for ang det å få en hund til i hus. Jeg sa det faktisk til typen i går; at det å gi de godbitsøk sammen er noe vi må fortsette med, og vi må også bare la de ha bein fremme hele tiden, pga dette med valpen i helgen. Det sistnevnte har vi jo trent/ventet bort på Tulla, og nå går det fint med henne og bein og andre hunder.

Men jeg lurer litt på en ting; jeg stoler ikke helt på at Tulla kan "reglene" for sånn forsvar, og lurer på om det er greit at hun går og tar bein fra valpen? Er det en ting som er lov? Hun kan ha ligget og tygget på et bein og så gått fra det en stund og valpen har begynt å tygge på det og ligget med det i noen minutter. Plutselig finner Tulla ut at det var da visselig hennes bein! og så går hun og henter det. Bøyer hodet rolig ned og drar beinet forsiktig ut at munnen på valpen. Aynï ligger bare der og later ikke helt til å skjønne hva som skjer.. Bør jeg stoppe Tulla, eller gjør hun rett? Eller bør jeg bare la de styre på selv, uten å blande meg for mye, uansett hva som er rett og galt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat det er jeg litt spent på selv :)

Den ellers ytterst korrekte eldstehunden, godt oppdratt i sin tid av en enda mer korrekt super oppdrager, gjør nemlig samme stuntet selv overfor den yngre hunden, som han også har bestemt seg for å drive og ri på for tiden (atferd som har vært forbudt på andre hunder ellers).

Da går han inn med stor intensitet og viljestyrke, og bare erobrer gjenstanden in question liksom. Og den yngre gir mer eller mindre villig slipp på det. Men den er eldre enn din valp da, og denne inngripenen fra den eldste har ikke skjedd før siste månedene. Andre ganger følger de begge de reglene jeg har trodd hittil har vært de "normale". I godbitsøk er det null eiefølelser, mens det for matskålen tydeligvis er nøye regler og da prøver ingen av dem å være bortpå den andres mat før det nærmest "innvilges" av den mindre sultne andre hunden. Så det er nok store nyanser her som vi ikke aner.

Jeg har bestemt meg for å prøve å stole på den eldste, men heller "spøke det litt bort" i blant, og begrense det uten å si noe særlig nei - bare avlede visse ting, og sette dem i gang med noe annet når det blir så intenst at jeg lurer litt, og den eldste iblant "låser" seg slik jeg oppfatter det. Jeg vil IKKE at det skal smelle, jeg vil at de skal finne ut av ting på den rette måten. Følelsene kan gå høyt iblant, men man må bare prøve å se når det fremdeles er "markeringer" og ikke "angrep".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. ja.. Jeg lar de foreløpig bare styre på; så lenge alt foregår på en rolig og grei måte, og ingen ser ut til å ha sure miner for noe, så syns jeg det blir for mye tull om jeg skal blande meg inn i alt. Jeg kan jo ikke alltid være der og passe på, noen ting må de jo nesten bare finne ut av selv. Målet er jo blant annet at de skal kunne være alene hjemme løse sammen med bein og leker liggende rundt omkring, og da må de jo ha en måte å håndtere det på. Hvis jeg alltid bryter inn og styrer for mye (unødvendig), så kommer jo den biten til å ta sin tid.

Tulla er nå jammen rar også; bare i dag har hun kommet to-tre ganger med et tyggebein og lagt det foran Aynï; tygg på dette du! virker det som om hun sier. Så går hun litt unna, piper litt mens hun ser på beinet Aynï selvsagt begynner å tygge på, og så går hun sin vei. Kanskje hun prøver å få opp interessen for beinet; se, JEG vil ha det, men så får du det..! Kan det være noe sånt? For da går hun ikke og tar det fra Aynï igjen. Nei, jammen om jeg vet hva som foregår, men det er i alle fall interessant å observere de, og se at ting kan endre seg nesten over natten..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg så mye erfaring med dette, men jeg husker når vi var yngre og hadde en annen hund, som i førsten "forsvarte" matfatet sitt både mot mennesker og dyr. Mamma tok rett og slett å holdt hånden sin i matfatet mens bikkja spiste, selv om den knurret og snappet, helt til den fant ut at uansett hvor "sinna" den ble så måtte den fint godta at mamma hadde hånden sin i maten dens. Den sluttet da ganske raskt med å forsvare maten sin. Jeg vet ikke om det er en godt ansett metode, men det funket helt fint, uten at det ble noen videre problemer.

Jeg tror ikke jeg ville hatt en hund som var for aggresiv rundt maten sin, med tanke på de små barna i huset. Selv om vi i teorien holder de litt unna hunden, så hender det at de snor seg bort dit allikevel, både når den spiser og den sover. De er sleipe sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg så mye erfaring med dette, men jeg husker når vi var yngre og hadde en annen hund, som i førsten "forsvarte" matfatet sitt både mot mennesker og dyr. Mamma tok rett og slett å holdt hånden sin i matfatet mens bikkja spiste, selv om den knurret og snappet, helt til den fant ut at uansett hvor "sinna" den ble så måtte den fint godta at mamma hadde hånden sin i maten dens. Den sluttet da ganske raskt med å forsvare maten sin. Jeg vet ikke om det er en godt ansett metode, men det funket helt fint, uten at det ble noen videre problemer.

Jeg tror ikke jeg ville hatt en hund som var for aggresiv rundt maten sin, med tanke på de små barna i huset. Selv om vi i teorien holder de litt unna hunden, så hender det at de snor seg bort dit allikevel, både når den spiser og den sover. De er sleipe sånn.

Hun har ikke vist noe som helst matforsvar ovenfor mennesker, så jeg tror ikke eventuelt treningen trengs å settes inn der. Hun viser heller ingen aggresjon mot husets voksne tispe, så det kan hende det kun var mot jevngamle valper hun hadde vært borte fra noen uker.

Når det gjelder små barn, så har vi ingen, og selv om vi hadde, så er det fullt mulig å fôre hunden alene på et rom uten barn til stede, for virkelig å ta sine forhåndsregler. Det burde vel kanskje holde å be barna holde seg unna hunden mens den spiser, og at man selv passer godt på og står der til hunden er ferdig. Hunder skal ikke ha mat stående fremme hele tiden uansett, det er ikke bra for apetitten. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burde vel kanskje holde å be barna holde seg unna hunden mens den spiser, og at man selv passer godt på og står der til hunden er ferdig. Hunder skal ikke ha mat stående fremme hele tiden uansett, det er ikke bra for apetitten. :)

Lol... Det fungerer fint i teorien, men i praksis er det vanskeligere enn man skulle tro. Hunden får så klart mat kun 3 ganger om dagen, og da spiser den opp og blir ferdig, men det er faktisk overraskende vanskelig å holde barn/hunder unna hverandre i de situasjonene. Nå mente jeg ikke at vår metode var noe som gjaldt alle i andres situasjoner, jeg bare påpekte at det føltes nødvendig i vår situasjon, siden vi er så mange og bor så tett innpå hverandre. Ungene er små og løper rundt her hele tiden, da kunne vi ikke ha en hund som glefset etter de som passerte matskålen hans.

Men så lenge den ikke er sånn ovenfor mennesker, den valpen vi har nå er jo veldig snill når det gjelder maten dens. Den rikker ikke på øyelokket en gang. Om ungene blir for nærgående så bare ser den på meg, og forventer at jeg skal fjerne ungene. Det gjør jeg også, så fort jeg får det til. Synes den har rett til å få spise i fred, ja :whistle: Så da er det ikke noe problem i det hele tatt :drool:

Problemene oppstår kun om for eksempel:

Scenario (ganske vanlig): Bikkja står og spiser. Et av barna har på en eller annen merkelig måte fått fatt på saltbøssa og strør salt på gulvet. Jeg griper et barn under en arm, og støvsuger med en annen, mens den andre ungen løper bort til bikkja og stjeler mat av ham.

I et sånt tilfelle setter jeg veldig pris på å ha en hund som ikke stresser om folk er borti maten hans. Han stoler på at jeg kommer og fjerner den plagsomme bebyen (i hans øyne, den andre rare "valpen"), og venter tålmodig til jeg har fått bort saltet, fått satt en unge foran tven, og hentet den andre. Da får han ros og kos!

Men hadde vi ikke hatt noen små barn her i huset, så hadde jo alt blitt mye enklere! Lol..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Fra min erfaring må matforsvar taes så fort som mulig, eller blir det bare verre. Min hannhund har mye matforsvar mot mennesker, det hadde den mot meg også, men dette ble trent vekk og fungerer bra nå i dag. Grunnen til at de bygger opp matforsvar kan være mange... For min del skjedde det når jeg skiftet for fra tørrfor til råfor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra min erfaring må matforsvar taes så fort som mulig, eller blir det bare verre. Min hannhund har mye matforsvar mot mennesker, det hadde den mot meg også, men dette ble trent vekk og fungerer bra nå i dag. Grunnen til at de bygger opp matforsvar kan være mange... For min del skjedde det når jeg skiftet for fra tørrfor til råfor.

Jeg ser også en viss fare ved at man faktisk styrer FOR mye når det kommer til dette med matforsvar... At bytting, kaving og roting med dette, gjør at valpen aldri helt føler seg trygg på hva som skjer når den spiser...

Når jeg fikk valpen min i hus var han en ulv i matfatet, og knurret bare jeg var i samme rom. Griseører o.l var ennå verre, han gjemte seg godt bort og det var mye lyd i han om noen var i nærheten...

I mangel på å vite helt hvordan håndtere dette, gjorde jeg egentlig ingenting annet enn å la han være i fred med mat og annet godt, og han lærte veldig fort at ingen kom til å ta i fra han noe vi først hadde gitt han. Han har i dag null forsvar ovenfor mennesker, og hvem som helst kan ta hva som helst ut av munnen på han (om nødvendig selvfølgelig, det er jo ikke noe vi vanligvis driver med).

Men matforsvar ovenfor mennesker kan vel ikke helt sammenlignes med matforsvar ovenfor hunder...? Hunden her kan ha matforsvar ovenfor enkelte andre hunder. Mønsteret jeg ser, er at matforsvaret kommer frem i situasjoner der han er sammen med "sterkere" hunder, som ofte "kuer" han litt i andre situasjoner.

Men jeg har også sett at han den senere tiden, bruker matforsvar litt som en greie å "vokse på" ovenfor hunder som han er over i rang... Han er i grunn en liten pingle, så når han endelig treffer en som er mer pinglete enn han, kan han bruke dette for å markere seg litt... Min teori!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...