Skjønner ikke noe av formen hans.

[JailyTina]

Jeg vet at jeg har hatt mange vage, desperate og uklare tråder om formen til Mikey her inne. Og nå kommer enda en. Denne gangen er det ikke ryggen som er hovedproblemet i det minste.

Siden påske har Mikey rask blitt ganske dårlig. Han har det siste halve året hatt tendenser til:

- Veldig bleke slimhinner. Noen ganger sist uke var de helt hvite.

- Veldig varm å ta på, men ikke feber.

- "Grinete" på personer vi bor med (samboer'n min, datteren hans og hennes venner blant annet). Med grinete mener jeg at han knurrer på dem, bjeffer hvis de nærmer seg vår del av huset og oppfører seg rett og slett lite vennlig. Det er ikke vanlig for han. Han har alltid vært usikker på fremmede, men ikke på den måten.

Nå har han i tillegg:

- Blitt vanvittig slapp. Han sover helst hele dagen om han får lov.

- Kontaktsøkende. Skal helst ligge/sitte på fanget absolutt hele tiden. Det beste er å få ligge under teppet sammen med meg på sofaen.

- Blitt "utslitt". Han har på kort tid gått fra å fremstå som en ung hund (han er bare 3 1/2 år) til å fremstå og oppføre seg som en gammel hund. Han har mistet mye av gløden han hadde før.

- Mista kondis. På tirsdag som var fikk jeg nesten sjokk. Vi gikk en rolig og fin tur på rundt 20 minutter (skulle etter planen gå lenger tur senere på dagen) og da vi kom hjem var pelsen utslitt! Gjennom hele vinteren har vi hatt et bra aktivitetsnivå og det er ingen grunn i verden til at han skal bli sliten av det der. Det samme har gjentatt seg resten av uka.

Sånn har han vært nå siden slutten av forrige uke. I tillegg har han gått ned en god del i vekt og veier nå "bare" 34,6 kg. Det er 6 kg ned på noen få måneder. Forrige fredag var vi hos veterinæren og tok blodprøve. Den viste en liten endring i verdiene på Total protein, Albumin og Globulin. Den har veterinæren vår hørt med flere andre om og den er ikke stor nok til å være skyld i formen hans.

Mikey går fortsatt på Fevarin mot stress og sånt. Den har jeg konferert med en annen veterinær om (hun som satte han på det) og hun igjen tok kontakt med en belgisk veterinær som har spesialisert seg på behandlig av adferdsproblemer med medikamenter. Verken hun eller "belger'n" kunne se noen grunn til at det er Fevarinen, men vi skal uansett ha noen dager uten. Er det den (noe som er lite trolig) vil symptomene gi seg innen få dager.

Ingen av de 5 veterinærene som har blitt dratt inn i saken skjønner noe av symptomene. Ingen har noen forslag til hva som bør sjekkes. Er det noen her som har forslag til hva det kan være? Noe jeg over helgen kan foreslå for veterinæren å sjekke? Et eller annet? Hva som helst?

Mikey har det ikke bra nå. Jeg vet det, veterinæren vet det. Og vi er enig om at sluttstreken nærmer seg hvis vi ikke finner ut hva det er som foregår inni han. Alle forslag mottas med enorm takk.

[Raksha]

Desverre så har jeg ikke noe oppløftende å skrive til deg. Det du beskriver høres veldig likt ut det som skjedde med min Aro i fjor vår og sommer... Han ble slapp, haltet på alle fire beina, grinete, hadde vondt i hele seg, var fryktelig overfølsom for berøring og mista vanvittig mye muskelmasse på bare 4 mnd. Ingen av prøvende viste noe spesielt som kunne tilsi det, eneste vi fant var tegn på en form for autoimun sykdom. Da sa jeg stopp, og Aro fikk sovne inn litt over 4 år gammel.

Veterinæren min hadde et forslag i igjen, og det var å sjekke for en muskelsykdom ved å ta muskelbiopsi. Om det er relevant for din, eller om det bare er en sykdom som rammer collier aner jeg ikke.

Uansett, vil bare ønske deg lykke til og krysser fingra for at det går bedre med Mikey snart.

[akela]

Anemi?

"Cirka 50 % av hundarna i studien insjuknade vid 2-6 års ålder. Bleka slemhinnor samt trötthet var de två vanligast förekommande symtomen"

Her er en svensk studie.

http://ex-epsilon.slu.se/archive/00001988/01/MIRJA_2.pdf

De bleke slimhinnene får meg til å tenke mest på dette kanskje? Har ingen erfaring med anemi hos hund selv, men har hørt om litt lignende som dette. Igjen dette med slimhinnene... så tyder jo det på blodmangel. Er de bleke HELE tiden, eller kommer og går det? For da kan det jo være noe indre blødningsgreier, som så stopper og han blir bra igjen - i sistnevnte tilfelle. Sjekket litt mer (nederst), og da kan jo en form for autoimmun sykdom være at kroppen tar kål på de røde blodlegemene selv.

Dra til en stor og anerkjent klinikk. Har bekjente som prøvde hos en av de litt "helhetstenkende" trendklinikkene, men fikk ikke hjelp som nyttet før de kom til en dreven ringrev et annet sted med ørten års erfaring og mange, mange pasienter.

Autoimmun sykdom... ja, det kan bli "omflyttende" halthet som symptom, med leddvæske som blir betent etc. er det ikke så? Det var dette den ene bekjentes hund hadde, og som det først ble prøvd cortison på. Først med mild dose cellegift er hunden p.t. i fin form igjen. "Bra"? Vet ikke, men den er blid, fornøyd og supersprek og ikke halt, etter å ha prøvd seg altså i flere måneder uten bedring på ene klinikken.

Mer fra studien: "Den kliniska presentationen av IMHA kan vara akut, subakut eller kronisk. Kliniska symtom som bleka slemhinnor, svaghet, slöhet, minskad rörelseförmåga, tachypne, tachycardi och anorexi tyder på att hundarna har anemi. Den allmänna inflammationsprocessen samt destruktionen av röda blodkroppar kan ge upphov till såväl undulerande feber, lymfadenopati som hepatosplenomegali (Day 1999b; Gough 2002). Hundar med en kronisk form av IMHA kan ha tillfälliga episoder av ikterus associerade med utbrott av subakut eller akut extravaskulär hemolys.

Leverenzymerna ALAT (alanine aminotransferase) och ALP (alkaline phosphatase) är ofta förhöjda hos hundar med grav, akut hemolytisk anemi. Detta kan vara ett resultat av skada i levern orsakad av hypoxi på grund av anemin (Burgess et al 2000; Day 1999b). Hundar med akut, grav anemi är ofta mycket svaga. Den akuta eller subakuta destruktionen av röda blodkroppar (speciellt den intravaskulära formen) är mycket mer vanlig än den kroniska formen av hemolytisk anemi. Vissa hundar kan utveckla DIC (Disseminated intravascular coagulation) eller tromboembolism (Day 1999a)." (s. 15)

Her fant jeg litt på en tollerside, autoimmune sykdommer kalles også for tollersyken. Det er den ene formen, SLE, som kanskje er aktuell i verste fall... http://www.toller.net/rasenframe.htm

"SLE står for systemisk lupus erytematousus. Sykdommen går ut på at hundens immunforsvar danner antistoffer mot cellekjernenes nukleinsyrer, DNA eller RNA. Enten angripes celler i ulike organer i kroppen eller så angripes en bestemt type celler som f.eks. røde eller hvite blodlegemer. Cellene som angripes kan tilhøre vidt forskjellige organer og/eller høre til i to eller flere ulike steder i kroppen, så symptomene kan variere mye. De vanligste symptomene er allikevel stivhet i muskler og ledd, forbigående halthet og betennelser i muskler og ledd. Andre symptomer kan være nyreskader, hudforandringer, anemi, trøtthet, feber og forandringer i de hvite blodlegemene. Hunden kan leve lenge med SLE før symptomene bryter ut, og ofte kreves det en påkjenning som f.eks. infeksjoner, hormonforandringer e.l. for at sykdommen skal bryte ut."

At han er blitt knurrete og usikker henger vel kanskje sammen med at han føler seg uopplagt og ikke helt i stand til å takle livets utfordringer for tiden...

[Raksha]

Autoimun sykdom er, som jeg har forstått det, en samle betegnelse på sykdomer der kroppen bryter ned seg selv på et vis. Imunforsvaret går amokk og tar snille celler. Mari her kan mye mer om det enn det jeg kan. SLE er en veldig typisk autoimun sykdom, selv om jeg har intrykk av at den ikke er så vanlig. Endel hunder med autoimune sykdomer av diverse slag kan ha god effekt av kortison.

Aro ble først testet for anemi, siden alle symptomer stemte med det, men det var det ikke, han ble også testet for SLE også uten resultat nok utslag til å si noe sikkert. Jeg prøvde kortison uten hell på Aro, først "vanlig" dose, og så en støtdose på 2mg pr kg kroppsvekt uten resultat.

Håper virkelig dere finner ut hva som er galt med Mikey, jeg syns det var fryktelig å måtte avlive Aro uten noen skikkelig diagnose. Jeg valgte da å ikke obdusere han, fordi jeg rett og slett ikke hadde taklet å fått som svar på den at det var en eller annen filleting som kunne blitt fiksa med riktig behandling. Nå angrer jeg litt på det, det hadde vært fint å visst akkurat hva det var som plaget go'gutten min.

[Guest 2ne]

Autoimune sykdommer hos mennesker blir også behandlet med kortison og milde doser med cellegift (og kalles vel revmatiske sykdommer), og det er en lang og omstendig prosess å få stillet riktig diagnose der også. Da blir man testet for "alt og ingenting", og diagnoser blir som oftest satt etter en elimineringsprosess (de brukte vel 2-3 år på å finne "min" diagnose, og da var vi innom SLE i en periode - men heldigvis har jeg "bare" revmatisk artritt - eller leddgikt, på norsk).

Og bare for å bli veldig personlig her - hadde jeg fått en autoimun-diagnose på min hund, hadde den blitt avlivet. Med så mye komplikasjoner og ubehag selve sykdommen gir, og alle mulige og umulige bivirkninger av medisiner (cellegift kan jo - sånn i tillegg til kvalme - gi både lever, nyre og lungeskader, samt for lav produksjon av hvite blodceller, kortison har blitt diskutert her så mye at det trenger jeg vel ikke å gå inn på?).

Så Raksha - ikke ha dårlig samvittighet selv om du ikke vet akkurat hva som feilte Aro. Det tar lang tid å teste ut autoimune sykdommer, det tar lang tid å finne riktig medisindosering (jeg er inne i mitt fjerde år med utprøving - og vi har visst min diagnose i 3 av de årene), han kunne ha hatt det vondt lenge før han ble bedre, og når han ble bedre ville bivirkningene av medisinene hans uansett forkortet livet hans.

Og Zufy, jeg beklager mitt negative innlegg, jeg håper virkelig at Mikey har noe annet enn en autoimmun sykdom, noe som kan behandles. Om jeg var deg, tror jeg at jeg ville leita blant revmatiske sykdommer hos mennesker, og kanskje be om tester som utføres på mennesker. Av det jeg kan se, høres det mest ut som SLE eller Sjøgrens syndrom (SLE kalles også lupus). Begge deler finnes hos hund (SLE er "tollersyken", men man finner det hos Akita også, og der har de også funnet Sjøgrens). Her står det litt om autoimmune sykdommer hos akitaen, her har du litt om revmatiske sykdommer hos folk, enda litt mer her og her, og her er det en artikkel om revmatester hos folk. Her står det litt om SLE hos mennesker, og her er det om Sjøgrens syndrom.

[JailyTina]

Desverre så har jeg ikke noe oppløftende å skrive til deg. Det du beskriver høres veldig likt ut det som skjedde med min Aro i fjor vår og sommer... Han ble slapp, haltet på alle fire beina, grinete, hadde vondt i hele seg, var fryktelig overfølsom for berøring og mista vanvittig mye muskelmasse på bare 4 mnd. Ingen av prøvende viste noe spesielt som kunne tilsi det, eneste vi fant var tegn på en form for autoimun sykdom. Da sa jeg stopp, og Aro fikk sovne inn litt over 4 år gammel.

Veterinæren min hadde et forslag i igjen, og det var å sjekke for en muskelsykdom ved å ta muskelbiopsi. Om det er relevant for din, eller om det bare er en sykdom som rammer collier aner jeg ikke.

Uansett, vil bare ønske deg lykke til og krysser fingra for at det går bedre med Mikey snart.

For å ta det siste først, det krysser jeg også fingrene for. Men autoimun sykdom? Hvordan tester en for det?

Anemi?

"Cirka 50 % av hundarna i studien insjuknade vid 2-6 års ålder. Bleka slemhinnor samt trötthet var de två vanligast förekommande symtomen"

Her er en svensk studie.

*klippe klippe*

At han er blitt knurrete og usikker henger vel kanskje sammen med at han føler seg uopplagt og ikke helt i stand til å takle livets utfordringer for tiden...

Vi har vært inne på tanken om anemi nettopp pga de bleke slimhinnene. Han har ikke konstant bleke slimhinner. Det varierer veldig og tilsynelatende uten grunn. Han kan ha fine slimhinner ved en sjekk og to timer senere er de hvite som eggeskall. Andre ganger har de fin farge i flere dager i strekk for så å bli lyse igjen.

Jeg tror nok at de adferdsmessige endringene skyldes at han ikke er i form. Det kjenner jeg igjen fra meg selv også for jeg er ikke akkurat noen "ball of sunshine" på dårlige dager... Når han først er usikker og bråkete virker det som at han rett og slett ikke klarer å slappe av ordentlig og det hjelper ikke akkurat på energinivået.

Autoimun sykdom er, som jeg har forstått det, en samle betegnelse på sykdomer der kroppen bryter ned seg selv på et vis. Imunforsvaret går amokk og tar snille celler. Mari her kan mye mer om det enn det jeg kan. SLE er en veldig typisk autoimun sykdom, selv om jeg har intrykk av at den ikke er så vanlig. Endel hunder med autoimune sykdomer av diverse slag kan ha god effekt av kortison.

Aro ble først testet for anemi, siden alle symptomer stemte med det, men det var det ikke, han ble også testet for SLE også uten resultat nok utslag til å si noe sikkert. Jeg prøvde kortison uten hell på Aro, først "vanlig" dose, og så en støtdose på 2mg pr kg kroppsvekt uten resultat.

Håper virkelig dere finner ut hva som er galt med Mikey, jeg syns det var fryktelig å måtte avlive Aro uten noen skikkelig diagnose. Jeg valgte da å ikke obdusere han, fordi jeg rett og slett ikke hadde taklet å fått som svar på den at det var en eller annen filleting som kunne blitt fiksa med riktig behandling. Nå angrer jeg litt på det, det hadde vært fint å visst akkurat hva det var som plaget go'gutten min.

Autoimun sykdom høres ikke ut som noen hyggelig lidelse. Ikke at sykdom ellers er hyggelig. Hvis han feiler noe vi ikke klarer å finne ut av og velger å la han slippe vil jeg nok be om obduksjon. Jeg er så lei av å gå rundt og ikke vite hva som er galt. Selvsagt blir det hardt hvis det viser seg at det er noe som kunne vært gjort noe med, men det er jo grenser for hvor mye testing og prøving han har godt av å gå igjennom syns jeg.

Autoimune sykdommer hos mennesker blir også behandlet med kortison og milde doser med cellegift (og kalles vel revmatiske sykdommer), og det er en lang og omstendig prosess å få stillet riktig diagnose der også. Da blir man testet for "alt og ingenting", og diagnoser blir som oftest satt etter en elimineringsprosess (de brukte vel 2-3 år på å finne "min" diagnose, og da var vi innom SLE i en periode - men heldigvis har jeg "bare" revmatisk artritt - eller leddgikt, på norsk).

Og bare for å bli veldig personlig her - hadde jeg fått en autoimun-diagnose på min hund, hadde den blitt avlivet. Med så mye komplikasjoner og ubehag selve sykdommen gir, og alle mulige og umulige bivirkninger av medisiner (cellegift kan jo - sånn i tillegg til kvalme - gi både lever, nyre og lungeskader, samt for lav produksjon av hvite blodceller, kortison har blitt diskutert her så mye at det trenger jeg vel ikke å gå inn på?).

Kortison har jeg veldig dårlige erfaringer med personlig (kortison tok knekken på binyrene til min forrige hund. Hun gikk på det pga allergi.) og jeg vil unngå å sette Mikey på det så langt det lar seg gjøre. Hvis resultatet av disse undersøkelsene blir i retning av at han må få sterke medisiner med ekle bivirkninger resten av livet for å leve et godt liv er jeg ikke i tvil om hva jeg gjør. Jeg vil ikke utsette han for det.

Og Zufy, jeg beklager mitt negative innlegg, jeg håper virkelig at Mikey har noe annet enn en autoimmun sykdom, noe som kan behandles. Om jeg var deg, tror jeg at jeg ville leita blant revmatiske sykdommer hos mennesker, og kanskje be om tester som utføres på mennesker. Av det jeg kan se, høres det mest ut som SLE eller Sjøgrens syndrom (SLE kalles også lupus). Begge deler finnes hos hund (SLE er "tollersyken", men man finner det hos Akita også, og der har de også funnet Sjøgrens).

*klippe*

Jeg skal skrive opp de tipsene dere har kommet med og ta det opp med veterinæren når vi skal dit på tirsdag. Jeg skjønner godt den negative tonen i innlegget ditt for jeg har den selv også for tida. Håper, krysser fingre og drømmer om at Mikey ikke feiler noe som enten ikke kan behandles eller noe som ikke "bør" behandles. Men det virker som at det dessverre dårlig ut.

Tusen takk for svarene. Nå kan jeg hvertfall komme med konkrete forslag til ting vi kanskje bør sjekke. Og takk for linkene. Mye interessant å lese der!

[Raksha]

På Aro ble det tatt en hel haug med blodprøver. Samt at hele bikkja ble gjennomrøntget både med og uten kontrastvæske. Siden han gikk så mye ned i vekt på kort tid, så tok vi og gastroskopi av han, også uten noen spesielle funn. Jeg var litt hysterisk siden jeg nettopp hadde mistet den andre hunden min da han ble dårlig, så han kom inn til sjekk veldig kjapt, men de klarte likevel ikke finne noe konklusivt.

Jeg er heldigvis ikke i tvil om at det var riktig for han å slippe, han hadde det ikke bra, og sjansen for at det var en filleting er så og si ikke tilstedeværende.

Du får bare be veterinær sjekke for alt mulig og krysse fingrene for at Mikey har noe som lett kan fikses, det er fryktelig å gå å se på at hunden er syk og man ikke kan gjøre noe som helst...

[akela]

Min bekjente holdt på ved den ene klinikken i månedsvis til bortimot 15.000 i behandling, prøver og medisiner... og ingen "diagnose". Så dro vedkommende til en annen og stor dyreklinikk med drevne veterinærer med lang fartstid, som droppet cortisonen som den andre veterinæren bare prøvde igjen og igjen på... og skrev ut mild cellegift. Idag er hunden fremdeles overvektig dessverre, men leddene er fine, hunden er vill og gal og munter og seg selv igjen, løpetiden som hadde vært på "vent" tydeligvis kom tilbake, og det ser veldig bra ut.

Ja, det er kanskje noe "autoimmunt", siden denne hadde vandrende halting - flere bein - men nå flyr den rundt, er sitt gamle jeg og vel så det, og bedringen, rettere sagt "dens gamle jeg", har vart i fire-fem måneder nå. Det kan ha sammenheng med et annet indremedisinsk tilstand, som første veterinær aldri var interessert i - sier de nåværende veterinærene. Nei, det er ikke rosenrødt - men bikkja har det topp nå den. Kanskje det ikke varer allverden, men den milde dosen med cellegift later foreløpig ikke til å affisere den noe; cortisonen var kjip derimot - ja.

Så kanskje man skal prøve litt rundt; veterinærer har ulike interesseområder og erfaringer, noen "over-prøver", skal ha svar, andre vil kanskje prøve ut - når alternativet likevel er avlivning. Eier til den nevnte hunden var klar over at det var bære eller briste, men synes nå at hunden er nesten seg selv igjen - og slik ser den ut for oss andre også. Den later ikke til å finnes det grann kvalm, og eier er forberedt på at det kan bli skader over tid, samtidig er dosene som hunder får lavere enn det som gis til mennesker - så det kan visstnok ikke helt sammenlignes.

Men det er altså hvis det er DETTE da?

Det kan jo for den saks skyld være kreft også... for å si det slik. Har vært borti en hund som fikk en kreftform, som hadde "utmerkede blodprøver", og det kun var ultralydsjekking som avslørte hva det var - i tillegg til noen mer spesifikke symptomer som viste at "noe var det". Er ingen ekspert, men det er det ikke alle veterinærer som er heller forøvrig - det finnes noen eksperter på det, og man kan jo ta en telefon om ikke annet?

http://www.vetsurgerycentral.com/liver_tumors.htm

http://www.vetsurgerycentral.com/spleen.htm

Det er jo tydelig at han ikke har det bra, det er jo sånn "klenging" dessverre et tegn på - kjenner godt til det ja. Jeg håper du finner det ut!!

[JailyTina]

På Aro ble det tatt en hel haug med blodprøver. Samt at hele bikkja ble gjennomrøntget både med og uten kontrastvæske. Siden han gikk så mye ned i vekt på kort tid, så tok vi og gastroskopi av han, også uten noen spesielle funn. Jeg var litt hysterisk siden jeg nettopp hadde mistet den andre hunden min da han ble dårlig, så han kom inn til sjekk veldig kjapt, men de klarte likevel ikke finne noe konklusivt.

Jeg er heldigvis ikke i tvil om at det var riktig for han å slippe, han hadde det ikke bra, og sjansen for at det var en filleting er så og si ikke tilstedeværende.

Du får bare be veterinær sjekke for alt mulig og krysse fingrene for at Mikey har noe som lett kan fikses, det er fryktelig å gå å se på at hunden er syk og man ikke kan gjøre noe som helst...

Det blir vel til en hel del prøving og testing av Mikey også. Jeg er livredd for at prøvene ikke skal vise noe, men jeg kan liksom ikke bare late som at alt er i orden og la være heller.

Min bekjente holdt på ved den ene klinikken i månedsvis til bortimot 15.000 i behandling, prøver og medisiner... og ingen "diagnose". Så dro vedkommende til en annen og stor dyreklinikk med drevne veterinærer med lang fartstid, som droppet cortisonen som den andre veterinæren bare prøvde igjen og igjen på... og skrev ut mild cellegift. Idag er hunden fremdeles overvektig dessverre, men leddene er fine, hunden er vill og gal og munter og seg selv igjen, løpetiden som hadde vært på "vent" tydeligvis kom tilbake, og det ser veldig bra ut.

Ja, det er kanskje noe "autoimmunt", siden denne hadde vandrende halting - flere bein - men nå flyr den rundt, er sitt gamle jeg og vel så det, og bedringen, rettere sagt "dens gamle jeg", har vart i fire-fem måneder nå. Det kan ha sammenheng med et annet indremedisinsk tilstand, som første veterinær aldri var interessert i - sier de nåværende veterinærene. Nei, det er ikke rosenrødt - men bikkja har det topp nå den. Kanskje det ikke varer allverden, men den milde dosen med cellegift later foreløpig ikke til å affisere den noe; cortisonen var kjip derimot - ja.

Så kanskje man skal prøve litt rundt; veterinærer har ulike interesseområder og erfaringer, noen "over-prøver", skal ha svar, andre vil kanskje prøve ut - når alternativet likevel er avlivning. Eier til den nevnte hunden var klar over at det var bære eller briste, men synes nå at hunden er nesten seg selv igjen - og slik ser den ut for oss andre også. Den later ikke til å finnes det grann kvalm, og eier er forberedt på at det kan bli skader over tid, samtidig er dosene som hunder får lavere enn det som gis til mennesker - så det kan visstnok ikke helt sammenlignes.

Men det er altså hvis det er DETTE da?

Ihht veterinærklinikker er jeg litt heldig for det er allerede involvert veterinærer fra 2 klinikker. Hun vi går til "til daglig" er veldig dyktig og gir seg ikke uten videre, men jeg har også jevnlig kontakt med en klinikk som har spesialister på forskjellige områder. Der har vi alt vært med Mikey en gang og vi er velkomne tilbake når som helst. De er også informert om de endringene som har vist seg hos han nå og er villige til å hjelpe med det meste hvis jeg trenger hjelp. Først stopp blir vel å diskutere med den vanlige veterinæren nå på tirsdag.

Jeg vil prøve å unngå kortison for jeg er smertelig klar over bivirkningene. Aller best hadde vært å kunne unngå "livstids medisinering", men om han kan bli helt frisk med medisin som ikke gjør han kjempe syk på andre områder er det ikke umulig at jeg hvertfall vil prøve.

Ja, hvis det er det. Det er jo det store spørsmålet.

Det kan jo for den saks skyld være kreft også... for å si det slik. Har vært borti en hund som fikk en kreftform, som hadde "utmerkede blodprøver", og det kun var ultralydsjekking som avslørte hva det var - i tillegg til noen mer spesifikke symptomer som viste at "noe var det". Er ingen ekspert, men det er det ikke alle veterinærer som er heller forøvrig - det finnes noen eksperter på det, og man kan jo ta en telefon om ikke annet?

http://www.vetsurgerycentral.com/liver_tumors.htm

http://www.vetsurgerycentral.com/spleen.htm

Det er jo tydelig at han ikke har det bra, det er jo sånn "klenging" dessverre et tegn på - kjenner godt til det ja. Jeg håper du finner det ut!

Er det noen vanlige symptomer ved kreft på hund? Skal søke på google og se hva jeg finner, men er det noen som vet? Eller kanskje det er sånt som varierer veldig. Jeg har (heldigvis får en vel si) ikke erfaringer med kreft verken på mennesker eller dyr.

Ja, klengingen, ja. Jeg skulle likt å overbevise meg selv om at han bare har blitt ultrakosete helt uten videre, men det har jeg ikke noe tro på at er tilfellet. Mikey har alltid vært veldig glad i kos og oppmerksomhet, men han har blitt ekstrem i det siste. Før likte han å ligge litt for seg selv på plassen sin ved senga og kunne sove er i timer i strekk på dagtid. Nå skal han helst ligge på fanget eller rett vedsiden av. Absolutt hele tiden...

Takk!

[JailyTina]

Dette er ikke dobbelpost ettersom det er noen dager siden sist gang.

Tirsdagens veterinærtime ga ingen store overraskelser. Det eneste vi har utelukket er anemi, da det ble testet for i blodprøven. Ettersom det ikke har vært noen klare tegn i prøvene vi har tatt så langt gjør vi foreløpig to ting.

1. Går igjennom hele historien hans (den medisinske selvsagt) og ser om det er noe vi har oversett.

2. Vurderer tur til større klinikk eller til veterinærhøgskolen for å få utført en grundigere sjekk av hele han.

Siden prøvene ikke har vist noe spesielt øker mistankene om skjulte sykdommer som SLE, kreft og andre lignende sykdommer. Så foreløpig krysser jeg bare fingrene for at vi raskt finner noe.

Tusen takk for forslagene. Det var ålreit å kunne komme med forslag til sykdommer jeg hadde fått lest litt om på forhånd.

[Peers]

Uff, det er kjedelig å ikke få noen ordentlige svar... Jeg har ingen gode råd å komme med, men vil ønske dere lykke til og god bedring til Mikey!

[JailyTina]

Uff, det er kjedelig å ikke få noen ordentlige svar... Jeg har ingen gode råd å komme med, men vil ønske dere lykke til og god bedring til Mikey!

Takk takk... Vi skal inn på Vet. høgskolen i uke 20 for en full indremedisinsk undersøkelse. Der vil de blant annet se etter svulster på/ved organer som kan føre til midlertidig sirkulasjonssvikt. En veterinær med nevrologi som spesialfelt skal ta de første rundene med undersøkelser.. Krysser fingrene for at de finner noe... Bedre at de finner noe uansett hva det innebærer.