Gå til innhold
Hundesonen.no

Tilvenning av katter


Gjest

Recommended Posts

Skrevet

1) Er dette noe man bør gjøre på lik linje med miljøtrening/sosialisering?

2) Hvordan gjør man dette hvis den eneste katta man kjenner er en "hunde"vond katt som går til angrep på hvert et hundefjes den ser?

Sitter og "planlegger" valpeoppveksten, og er usikker på hvordan dette funker. Samtidig er jo Labradoren så glad i alle at det kanskje ikke blir noe problem? Eller er det hundegenene som slår inn uansett hvis de ikke har møtt katter i løpet av oppveksten?

Heldigvis blir den godt sosialisert med KANINER, så de skal vi IKKE bekymre oss for å møte her ute på tundraen :) :)

Skrevet

Jeg dro på besøk til folk som tilfeldigvis hadde katter. Foreldrene mine har to og flere av kompisene til samboeren min har også katt. Så sånn ble Emma kjent med kattepuser! Nå er hun veldig nysgjerrig på dem, men jager dem desverre utendørs. Hvis du vil motvirke en kattejagende hund må du nok la valpen møte mange katter utendørs og bli utrolig vant til dem, men jeg tror også det kan være bortkastet. En katt er ikke det samme som en annen katt, iallefall ikke for min hund! Selv om man har katt hjemme og hunden ikke jager DEN katta (for eksempel) så vil den nok mest sannsynlig jage andre katter utendørs hvis den får sjangsen og innehar et lite snev av nyskjerrighet og/eller jaktlyst :)

De fleste normale katter med god mentalitet er greie å la hunder møte på. De tar opp labben og sier ifra når hunden kommer for nært og hunder har en naturlig respekt for katter ganske ofte syns jeg det virker som. Katter stirrer jo noe sinnsykt(!) og det er jo et veldig truende signal for de fleste hunder og de får automatisk respekt for kattene. Får de dessuten erfare at katter har labber med klør en gang eller to så er det "værste" vanligvis over - da vet hunden hva katten "står for" og respekten vokser.

Skrevet

Vi har en nå 9 uker gammel valp, og har begynt å sosialisere ham med katter, eller en katt spesielt, noe som har gått utrolig bra. Katta var litt skeptisk de første 5 minuttene, da hadde jeg valpen i bånd og sørget for at han ikke overfalt katta helt. (katta viste tydelige tegn på at hun var skeptisk, og det virket ikke som om valpen reagerte på det i det hele tatt. Han ble veldig ivrig og inviterte konstant til lek). Når de begge roet seg litt slapp jeg valpen løs, og de begynte å leke og herje sammen. Vi har besøkt dem et par ganger, og det virker som om de bare kommer bedre overens for hver gang. I går forsøkte valpen å ri på katta, men det fikk han ikke lov til. Han ble vel litt overivrig etter at han hadde fått katta på rygg et par ganger. :rolleyes: Når katta blir lei hopper hun galant unna vei, for å komme tilbake et minutt eller to senere.

Nå skal det være sagt at jeg har en dvergpuddelvalp som er ca halvparten så stor som katta, og katta tilhører familien og er generelt sett snill og grei. Jeg ville vært veldig skeptiskt til å introdusere ham til en hundevond katt. Om det er det eneste alternativet, ville jeg heller latt være. I vårt tilfelle har det vært naturlig å la valpen og katta treffes da katta tilhører nær familie som vi besøker ofte. Vil jo derfor gjerne at de skal komme overens.

Skrevet

Jeg skjønner jeg skjønner.

Det er kanskje som dere sier, viktigst hvis det er nær familie med katt.

Tingen er at annet hvert hus i gata har katt, så vi kommer 99% sikkert til å møte dem hver gang vi er ute å går tur. De går rundt her som villkatteflokker :)

Må finne en løsning på det der.

Skrevet
Jeg skjønner jeg skjønner.

Det er kanskje som dere sier, viktigst hvis det er nær familie med katt.

Tingen er at annet hvert hus i gata har katt, så vi kommer 99% sikkert til å møte dem hver gang vi er ute å går tur. De går rundt her som villkatteflokker :)

Må finne en løsning på det der.

Løsningen heter bånd. :) Katter er overalt ja, her også! Emma er jo en pitteliten hund og er ofte mindre enn de fleste katter og vi blir titt og ofte forfulgt av nyskjerrige/skumle katter :D Emma er bare utrolig nysgjerrig og vil leke med dem men de fleste katter skjønner jo ikke det. Heldigvis har de kattene hun har jaget vært livredde og løpt alt de har maktet og opp i et tre eller en lyktestolpe, men skrekken er jo å møte på en "psycho katt" som snur seg og hopper på Emma! For det finnes slike også :P

Men ærlig talt, for at en hund ikke skal jakte på en katt så må den ha blitt "habituert" med katter. Blitt vant til dem mens de er små, osv. og valpen må se på katter som "en naturlig del av verden og omgangskretsen sin" på en måte. Men de fleste hunder spiser jo ikke katter selv om de jager dem... Men noen hunder har jo en tendens til det også. (mynder og div. jakthunder f.eks)

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Det er jo selvfølgelig lurt å sosialisere hunden på alt av husdyr som den senere vil ha med å gjøre, men å sosialisere hunden på katt betyr ikke at den ikke vil jage katter som voksne. Mange hunder går fint over ens med familiens katt og/eller katter innendørs, men med en gang katten begynner å løpe (utendørs) er det stor sansynlighet for at den samme hunden som lå inne å sov i samme kurv som familiens katt blir omgjort til kattejager på får sekunder. På den andre siden ble ikke hunden min sosialisert på katter (men mye annet rart) og når vi så fikk katt hjemme var det ikke noe problem. Hun jager ikke katter ute heller. Så om/hvor mye en hund vil jage katter går nok mer på instinkter (og muligheter). Noen hunder har mer jaktinstigt enn andre. Og så får du trene på å ha kontroll på din hund uansett hvilke forutsetninger den har. Ellers er bånd et naturlig valg. Men de aller fleste hunder går greit over ens med katter innendørs og gjerne familiens katter ute også.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...