Gå til innhold
Hundesonen.no

Dogo canario som førstegangs hund?


sugah_

Recommended Posts

Skrevet

Du kan vel ha den som førstegangshund hvis du har erfaring og kunskap nok :no: Men de som vet mer om rasen får svare..

Skrevet

Tror du vil ha problemer med å få kjøpe denne rasen hos seriøse kennler hvis du ikke har NOE hundeerfaring fra før av. Selvfølgelig kan du ha rasen som førstegangshund, men da må man virkelig sette seg inn i alt med rasen, vite hvordan man skal forme en hund fra dag 1 og ta en masse kurs. Det er ikke helt ideelt å gjøre en liten feil i oppveksten, forskjell på dogo canario og en labrador der, for å si det sånn :no:

Som allerede sagt, hvis du virkelig vil, så kan du.

Skrevet

Min erfaring mes rasen er ikke særlig solid, da jeg ikke eier en og kun har møtt en 5-6 stk. Men jeg kjenner en som sitter i styret i Presa Canario klubben, og vi har hatt våre lange samtaler om rasene våre. :no:

Jeg synes ikke DC eller PC automatisk er et godt valg som førstegangshund med mindre man er spesielt interessert i hund generelt. Det kan fort bli litt for mye hund, og det er trist om man ender opp med vann over hodet.

Mitt inntrykk av rasen, hvor min begrensede erfaring må taes i betraktning.

De er store og sterke hunder. De er ikke de mest aktive, men samtidig kan de fint være med på times lange turer uten problem. De virker ganske lærevillige og greie å jobbe med. Men noen brukshundpotensiale er de nok ikke om man vil komme langt i en hundesport.

Mentalt sett virker de som sterke hunder, de som er rasetypiske. De kan mene ting. Og kanskje legge litt styrke bak også. Da kan det være greit å ha hund litt i fingrene om du skjønner? For det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan man skal håndtere en 50 kilos hund som ikke er enig med deg i hva som skal gjøres. :D

Slik jeg forstår rasen så skal de ha relativt mye forsvarslyst. De er vakthunder fra opprinnelsen av, så man må regne med at de forsvarer sitt territorie (og eier) fra det de oppfatter som en trussel. Miljøtrening er nok viktig, og også å gi hunden klare signaler i forhold til hva som er dens oppgaver og ikke. Også må man ikke forveksle varsling med vakting som mange gjør.

Forsvarslysten kan også vise seg i form av annen atferd, jeg tror ressursforsvar er rimelig utbredt, gjerne i form av matforsvar også ovenfor eier.

Jeg tror heller ikke man kan forvente at rasen kan slippes med alt av andre hunder, særlig de av samme kjønn kanskje. Tror gutta er hakket verre enn tispene, sånn har det iallefall virket på de jeg har møtt. God sosialisering er et must tror jeg. Får man utageringsproblematikk kan det jo være vanskelig å holde de igjen. Men om de er som bullehundene, så handler det mer om at de tåler lite provokasjon, ikke at de vil kverke alt på fire bein.

Det virker som frykt er et av rasens problemer, kanskje ofte misforstått med reservasjon (som er noe helt annet). Jeg har sett et par redde hunder der ute, men selvsagt også de mer nervesterke. Helseproblem er vel først og fremst ledd; HD og AA tror jeg.

Jeg tror de er flotte hunder i riktige hender, men jeg tror de kan være to håndfuller i en uerfaren en. Spesielt en som kanskje også er litt vinglete. Utseendemessig er de ikke de som appellerer meg mest, men som med mine hunder får du "farlig hund"-oppfatningen fra allmennheten. Av og til er det rimelig slitsomt, og uansett hvordan man snur og vender på det så stilles det større krav til korthårete muskelhunder.

Riktig førstegangseier kan få til mye av det meste, så lenge ydmykheten og lærevilligheten er der. Ikke minst er det viktig å undersøke så mye som overhode mulig i forkant. Da er man så mye mer forberedt.

Samtidig kan konsekvensene være større om en førstegangseier ikke håndterer en CD enn en Labrador. De vises rett og slett mer, og de er sterkere. Hadde jeg kunne valgt mellom en problem-DC og en problem-Labrador rekende løs i nabolaget hadde jeg helt klart valgt det siste. Jeg kan se for meg at det rett og slett ligger mer tyngde bak en DC.

Sånn! Da er det bare for raseentusiastene å sette meg på plass! :P

Skrevet

Jeg har drevet nærme med denne rasen siden 2005 og har da drevet med en tispe og en hannhund, jeg vil si at tispene har en god del mer guts og er "hardere" enn hannhundene. Nå tror jeg også dette har mye med linjene og gjøre men det er min erfaring. Hvis du velger denne rasen vil jeg anbefale å være pirkete på linjene og jeg kan godt si noen linjer jeg ville ha unngått da jeg vet disse har endel tøffe hunder i seg, disse linjene var den tispen fra og de måtte til slutt gi hun fra seg da hun nektet å være lavt på rangstigen. Vekten dems er også en ting å tenke på, de er tunge, er ikke bare å bare å få en 50 kg overlykkelig hannhund hoppende oppå deg av lykke når du kommer inn døren :no: Jeg skal prøve å få filmet en gang jeg kommer inn til Anton så skal du få se hva jeg mener :P Jeg er også enig i Mari når det kommer til rasens problemer. Anton er for eksempel en av de veldig myke, som ligger på grensen til å bli redd mens Olga var en av de tøffe som ikke var redd for noen ting og hun var også veldig vanskelig å få til å skjønne når ting var feil og hun trodde alt her i verden var lov sålenge hun fikk lov. Dette ble jobbet mye med men hun gav seg rett og slett ikke. Hun tålte heller ikke andre hunder og hun var godt sosialisert helt fra hun var liten, venninden min veier ikke mer enn litt over 50 kg og du kan si at hun sleit rimelig mye med å holde hun igjen når hun bestemte seg for å ta en annen hund. Ut mot slutten måtte hun binde henne fast hver gang de så en annen hund eller gå laangt unna noe som var utrolig slitsomt. Anton har heldigvis ikke dette problemet og han er faktisk mindre sosialisert enn det Olga var, så jeg synes det er en veldig individuell rase, fordi om noen har vært heldige med sine behøver det ikke bety at du blir det så derfor som jeg har sagt før, sett deg ned og studer linjer, hva har avlshundene blitt brukt til bakover i årene og lignende, da får du i tilegg en oversikt over hd og aa :P

Men er du innstilt på det og er klar for å jobbe for å få frem den hunden du ønsker er det en utroolig herlig rase! Men jeg ville utifra mine erfaringer valg hannhund :D

DSC_0092.jpg

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...