Gå til innhold
Hundesonen.no

Kommer alt i alle str?


Lollipopp

Recommended Posts

Når jeg ser dette begynner jeg å lure på om alt kommer til å komme i alle str tilslutt..

Spesielt i mindre str. Søt Var den jo, men et merkelig syn når den satt på fanget til hun jenten.

Får liksom ikke helt Aussie asiasjon.

Ser for meg en kjempe stor JRT eller en mini Rhodesian ridgeback f.eks!

http://hometown.aol.com/oldstudent6/new.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er en blue merle mini australian shepherd.

Jepp :P Også litt lenger navn nå :icon_confused: hehe

Huh? Finnes det? Den så jo ut som en Berger :P

Var på en måte derfor jeg lagde tråden da :P

Fordi det ser ut so o man snart kan få alt i alle str her

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man finner "mini aussier" som ser ut som det meste har jeg sett på nett... Virker som de blander inn alt fra sheltie til face race hos de værste. Noen ser faktisk ut som pittesmå aussier og er faktisk kjempe søte å se på, men uansett klarer jeg bare ikke de der amerikanerne som bare MÅ lage noe smått av alt. De har faktisk tea-cup aussier også..

EDIT: Den importerte blue merle bi mini-aussien dere linket til har egen hjemmeside btw. Han bor i Sverige en plass. Ser at hjemmesiden ikke er oppe nå men det har den vært tidligere så den er sikkert tilbake igjen om ikke så lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man finner "mini aussier" som ser ut som det meste har jeg sett på nett... Virker som de blander inn alt fra sheltie til face race hos de værste. Noen ser faktisk ut som pittesmå aussier og er faktisk kjempe søte å se på, men uansett klarer jeg bare ikke de der amerikanerne som bare MÅ lage noe smått av alt. De har faktisk tea-cup aussier også..

EDIT: Den importerte blue merle bi mini-aussien dere linket til har egen hjemmeside btw. Han bor i Sverige en plass. Ser at hjemmesiden ikke er oppe nå men det har den vært tidligere så den er sikkert tilbake igjen om ikke så lenge.

Face rase er det vel ikke blandet inn.. Men uansett

er en som går agility, virker som de er raske.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes mange så kalte "Toy" Aussie i Usa i hvertfall. Her er linken til en side som hundene ser ut til å være renraset aussie , men det er vel ikke mulig når de er så små? :icon_confused: De små aussiene har til å med fått sine egne små "sauer" ,så ikke sauene skal bli for store for de små aussiene :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes mange så kalte "Toy" Aussie i Usa i hvertfall. Her er linken til en side som hundene ser ut til å være renraset aussie , men det er vel ikke mulig når de er så små? :icon_confused: De små aussiene har til å med fått sine egne små "sauer" ,så ikke sauene skal bli for store for de små aussiene :P

De der ligner jo ikke på renrasa aussier i det hele tatt. Se på pelsen, den lange smale nesa.. Ligner mer på feilfarga sheltier spør du meg!

Og minisauer..?! :P *spy*

EDIT: huff, etter utseende å bedømme ser det jo nesten ut som noen av hundene på den siden har blitt blandet med phalene for å få små hunder men uten å miste "søt hund" utseendet. Det er noe med de ørene og de smale, små nesene...

Deprimerende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Og minisauer..?! :icon_confused: *spy*

Deprimerende.

Vel jeg syns "minisauer" var riktig så søte jeg da, særlig de med masse ull i trynet.. Det er jo i grunnen perfekt å ha en liten flokk med minisauer, da er det ingen unnskyldning lenger at bc'en ikke får gjetet fordi man bor i byen. Kan jo bare ha tre stk på verandaen og ta de fram ved bruk.. Genialt!

Helt seriøst så så de ut som normale norske sau, så jeg tror det er litt utslag av amerikaneres stormannsgalskap (eller stortingsgalskap..)at de har kembo-bole sau som "normalstandard" og da blir jo alt annet miniatyr, ikke sant..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amerikanerne er gale... det er bare å slå fast :icon_confused:

De VIL ha alt i alle farger og størrelser - jeg tror ikke minst fordi det er "sjeldent" eller annerledes.... det er en "syke" vi ser litt her på berget også.

Siden en av de store, såkalt shiloh schäfer, er blitt diskutert her inne før, så sjekket jeg litt rundt "rasen" - og det var innavl og avl på alt, bare det var større enn normalen, og enkeltmennesker som ville lage "sin personlige rase", og masse krangel. Deprimerende greier, særlig i en tid hvor man vet at for å bevare en hunderase sunn så må den være stor i antall, og det må være en rekke ulike blodslinjer fra start. Vanlig er det vel at man vel for å etablere et slags ensartet utseende raskt, benytter inn- eller linjeavl. Har man uflaks og det ligger sykdomsgener bak "starthundene", så kan det gå riktig galt.

For meg blir det litt "hensikten helliger middelet". Ja, det var slik mange raser i sin tid ble grunnlagt - men det er jo AKKURAT det man sliter med idag da! At sykdom har fulgt dem, fordi det var sykdom blant rasens tidlige avlsdyr dengang man ikke visste så mye om arv og heller ikke hadde midler til å oppdage ulike plager. Idag er kravene annerledes.

Den såkalte labradoodlen viser jo også problemet med å skape noe nytt: Den skulle bli en mer allergivennlig rase, med sin miks gjennom labrador og puddel. Men i førstegenerasjonskrysninger får man stor variasjon, med alt fra allergiuvennlig pels til den man er på jakt etter, så man måtte videre. Da viser det seg problematisk å skape en "riktig" pels slik man så det for seg, slik at man fremdeles må krysse inn grunnlagsrasene med jevne mellomrom - og da får man igjen uforutsigbarhet...

Etter at jeg skrev dette, googlet jeg litt, og her står det om "rasens historie":

"During the 1960s, a California woman acquired a few small working (rodeo) Australian Shepherds. Pleased with their size and encouraged by her dogs' veterinarian, she began a breeding program based heavily on inbreeding and selecting for size."

(Hurra, tung innavl er fine greier det. Nå må man stadig krysse inn "normale" aussier for å bevare genbredde, så da blir det igjen uforutsigbart. Hehe, hvor mange er det ikke som har kjøpt "minigriser" som de etterhvert måtte ha riktig så god plass til for å huse?)

Men kanskje det er håp:

"Responsible mini Aussie breeders continue to selectively cross to ASCA, AKC and NSDR registered Australian Shepherds and the dogs which are the product of such crosses breed true to breed type and temperament. If Aussies and mini Aussies were truly separate breeds, this level of consistency would not be immediately achievable. In my opinion, the genetic pools of these two types are not differentiated enough to earn the status of separate breeds and in fact, it would greatly benefit the mini Aussie if no distinction is made." står det videre å lese.

(Men det kreves nok litt, særlig hvis det er snakk om at det er showaussielinjer som er blitt brukt, skal man tro den amerikanske klubben for miniaussier i USA, som skriver her: http://www.mascaonline.net/popularity.htm)

"When a male exhibits a number of positive traits and then proves his ability to produce those traits he may become a popular sire, one that is used by almost everyone breeding during his lifetime, and maybe beyond, thanks to frozen semen.

Since the offspring and grand-offspring and so on are good, breeders start breeding them to each other. If the results continue to be good, additional back-crosses may be made for generations. Sometimes a sire will be so heavily used that, decades hence, breeders may not even be aware of how closely bred their animals are because the dog no longer appears on their pedigrees.

This is the case in Australian Shepherds. Most show-line Aussies trace back, repeatedly, to one or both of two full brothers: Wildhagen's Dutchman of Flintridge and Fieldmaster of Flintridge. These, products of a program of inbreeding, were quality individuals and top-producing sires. They are largely responsible for the over-all quality and uniformity we see in the breed ring today--a uniformity that did not exist before their birth nearly three decades ago."

Uten å ha peiling på den nye "å så søte motehunden", nemlig disse "pyrrene" (minner litt om den voldsomme interessen for toller i sin tid...), så står det også på miniaussieklubben i USA sin hjemmeside:

"Certain early ancestors of today’s Australian Shepherd may have migrated with Basque shepherds from continental Europe directly to North America. The blue merle color phase is still present in the modern Berger des Pyréneés. The breed may have acquired its name via Australia where the Basques are known to have accumulated larger flocks of sheep. By whatever path, Aussies had arrived in the United States by the late 19th century where the dogs’ qualities became recognized by local ranchers, who used the dogs to work cattle, sheep and other livestock."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje andre raser kan gå? Både irsk terrier og Glen of Imaal-terrier sies det ofte skal være en slags "mini-ulvehund" av utseende, ifølge ymse hjemmesider.

Ellers finnes det jo en nokså profilert feilfarget - mørkgrå - soft coated wheaten terrier som kan minne mye om en mørk bouvier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...