Newfoundlandshund

[occurrence]

Hentet fra Norsk Newfoundlandshundklubb

Standard

Opprinnelsesland:

Canada

Helhetsinntrykk:

Massiv, kraftig og muskuløs; godt koordinerte bevegelser.

Viktige proposjoner:

Kroppslengden målt fra brystbenspissen til sittebensknuten er lengre enn avstanden fra manken til bakken. Kompakt kropp. Tisper kan være en aning lenger og mindre massiv enn hannhunder. Avstanden fra manken til undersiden av brystet er større enn avstanden fra brystets underside til bakken.

Atferd/temperament:

Utrykket gjenspeiler vennlighet og mykhet. Med sin verdige munterhet og oppfinnsomhet er den kjent for sin mildhet og sinnsro.

Hode: Massivt. Tispens hode har samme form, men mindre massivt enn hannhundens.

Skalle: Bred, lett buet, godt utviklet nakkeknøl.

Stopp:Tydelig, men ikke overdrevent markert.

Ansiktsregionen:

Nesebrusk: Stor, godt pigmentert, godt utviklede nesebor. Farge: Sort på sorte og hvit/sorte; brun på brune hunder.

Snutepartiet:Tydelig skvært, dypt av moderat lengde, dekket av korte fine hår og fri for rynker.

Leppefolder: Tydelige, men ikke overdrevne.

Kjever/tenner: Sakse- eller tangbitt.

Kinn: Myke.

Øyne: Relativt små, dyptliggende; plassert langt fra hverandre. Blinkhinnen skal ikke synes. Farge: Mørk brune hos sorte og hvit/sorte, lysere nyanser tillatt hos brune.

Ører: Relativt små, trekantede med avrundete øretupper. Godt plassert på siden av hodet, bæres hengende tett inntil hodet. Trekkes den voksne hunds ører fremover, når den til indre øyekrok på samme side.

Hals: Kraftig, muskuløs, går naturlig over i skulderen. Lang nok til stolt reisning. Ikke overdrevent løs halshud.

Forlemmer:

Helhetinntrykk: Rette og parallelle både i stående, gående og langsomt trav.

Skulder: Meget muskuløs, godt tilbakelagt. Vinkel ca 45° til horisontalplanet.

Albue: Godt tilliggende

Mellomhånd : Svakt vinklet

Poter: Store, i proposisjon til kroppen, avrundede og sluttende, med faste og kompakte tær. Svømmehud. Sorte klør på sorte og hvit/sorte, hornfargede hos brune. Hunder med hvite tær har ikke sorte klør.

Kropp : Tvers igjennom massivt skjelett. Sett fra siden dyp og kraftfull kropp.

Overlinje: Rett og fast fra manke til kryss.

Rygg : Bred.

Lend : Sterk og muskuløs.

Kryss: Bredt, ca. 30° avfallende.

Bryst : Bredt, dypt god ribbensbue.

Underlinje/buk: Nesten rett, aldri oppknepen.

Hale: Halen brukes som ror når hunden svømmer, derfor er den sterk og bred ved basen. I stående henger halen rett ned, noen ganger med lett buet haletipp. Rekker til hasen eller er en aning lenger. I bevegelse eller når hunden er ivrig bæres halen rett ut med en lett bøyning av halespissen. Aldri rullet over ryggen eller klemt mellom bena.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: For å være sterk nok til å trekke og svømme og for å få effektive bevegelser er en sterk bakpart viktig. Bekkenet (krysset) sterkt, bredt og langt.

Lår: Brede og muskuløse.

Knær: Godt vinklet, men ikke så mye at det gir inntrykk av krypende gange.

Underlår: Sterke og ganske lange.

Haser: Relativt korte, lavt ansatt og med god innbyrdes avstand, parallelle sett bakfra, verken inn- eller utoverdreide.

Poter : Faste og sluttede. Fargen på klør som på forpotene. Ulveklør skal fjernes.

Bevegelser:

Kraftfulle og uanstrengte bevegelser med god steglengde og godt driv bak.

En lett rulling med ryggen er naturlig.

Når farten øker tenderes til snoring mens ryggen forblir rett.

Pels:

Hårlag: Dobbelt, vannavstøtende. Overpelsen rett og moderat lang uten krøller men en antydning til bølger er tillatt. Underullen er myk og tett, tettere om vinteren enn om sommeren, men alltid finnes noe på brystet og krysset. Pelsen på hodet, snuten og ørene er kort og fin. For- og bakben har beheng. Halen er dekket av tett pels uten at det dannes fane. Trimming og klipping skal ikke oppmuntres.

Farge:

Sort; hvit/sort; brun.

Sort: Den vanligste fargen er sort. Så jevn som mulig, men et lett anstrøk av solbrenthet (bronse) er tillatt. Hvitt i brystet, tær og/eller haletipp tillatt.

Hvit/sort: Det foretrukne mønsteret er sort hode, helst med hvitt bliss og snute, sort sadel med jevn tegning. Sort over kryss og halerot. Resten må være hvitt, kan ha et minimum av «ticking».

Brun: Fra sjokolade til bronse. Hvitt som på den sorte varianten.

Størrelse og vekt:

Store hunder foretrekkes, men ikke på bekostning av harmoni, sunnhet, substans og korrekte bevegelser.

Mankehøyde:

Hannhunder: gjennomsnittshøyde 71 cm

Tisper: gjennomsnittshøyde 66 cm

Vekt:

Hannhunder: gjennomsnittsvekt 68 kg

Tisper: gjennomsnittsvekt 54 kg

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Helhet: Høybenthet, mangel på substans, lett benstamme, tung og dvask

Temperament: Sky, ustabil.

Hode: Smalt.

Snute: Langt eller snipete, for mye lepper.

Øyne: Runde, utstående, gule, utpreget synlig blinkhinne.

Overlinje: Karpelend, myk eller svai rygg.

Forlemmer: Myke mellomhender, sprikende tær, inn- eller utoverdreide poter, manglende svømmehud.

Baklemmer: Dårlige vinkler, kuhaset, hjulbent, sprikende tær

Hale: For kort, for lang, haleknekk, rullet hale.

Bevegelser: Kort steglengde, crabbing, slepende eller for trange bevegelser, kryssende elle høye forbensbevegelser, passgang, utoverdreide forpoter, overdrevent innoverdreide forpoter.

Pels: Helt åpen pels.

Diskvalifiserende feil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

- Over- eller underbitt. Skjevt bitt.

- Kort eller «flat» pels.

- Annet enn hvite tegninger på sorte eller brune hunder.

- Andre farger enn sort; hvit/sort; brun.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass

Historie

Som navnet sier, stammen rasen fra Newfoundland. Man regner med at den har sitt opphav fra ulike lokale hunder fra øya samt «vikinghundene» som Leif Eirikson bragte med seg på sitt vikingtokt i år 1000 eller 1001 til disse områdene som han kalte Vinland. I 1964 erklærte president Lyndon B Johnson den 9. oktober denne datoen som offisiell minnedag over hele USA til minne om Leiv Eiriksons oppdagelse av Amerika.

Vikinghundene ble beskrevet som store, sorte, kraftige, bjørnelignende hunder. Utgravninger utført av Helge og Anne-Stine Ingstad har vist at den nordlige delen av Newfoundland virkelig var sagaens Vinland, og at de store, kraftige bjørnelignende hundene virkelig eksisterte i vikingbosetninger her på denne tiden. Beskrivelser av denne vikinghunden finnes i historiske skrifter, og vi kjenner den fra utsmykningen av Osebergskipet og også gjennom knokkelfunn fra utgravninger fra dette skipet: En stor hund med et doggepreget hode. Det er nå allment akseptert at disse norske hundene har gitt et viktig bidrag til rasen newfoundlandshund, noe som også er angitt i den canadiske rasebeskrivelsen.

Hundene blandet seg med de lokale hundene, blant annet de som Appalachene hadde som sin følgesvenn. I blandingen inngikk også de store hvite og sorte vannhundene som tilhørte Beouhik-indianerne som på den tiden levde på den nordøstlige kysten av Amerika.

Det skulle gå nesten 500 år før den hvite mann med sine følgesvenner igjen satte sine ben her på Newfoundland. I løpet av denne svært lange tiden - isolert fra ytre påvirkning - utviklet det seg en meget spesiell hund: En stor sort hund med svømmehud mellom tærne, en hund som fulgte folket i deres daglige arbeid såvel i vann som på land.

I 1497 ble Newfoundland gjenoppdaget. Engelskmennene annekterte øya, og trafikken økte de kommende hundreår. Fra rundt år 1700 kan vi slå fast at det fantes en stor, kraftig hund som fulgte folket i deres arbeide i fiskebåten og i skogen. Den svømte i land med trosser, hjalp til med å trekke garn og den hjalp til i skogene som trekk- og kløvdyr. Den trakk vogner med fiskelast inn til kjøpestedene og ble brukt til transport av post til utkantstrøkene.

Trafikken av fremmede båter til øya ble etterhvert stor, og det var skikk og bruk den gangen at alle skip hadde sine skipshunder. Disse skipshundene tok seg naturlig nok en og annen «landlov», og resultatet uteble ikke. Den såkalte St.Johns-hunden oppkalt etter landets hovedstad, var sannsynligvis litt av en blanding - men man tror likevel at det var den opprinnelige store, sorte hunden som slo sterkest igjennom.

Fra slutten av det 17. århundre begynte man å ta med seg hunder fra øya til Europa, i første rekke til England. Disse hundene skal ha vært av to størrelsesvarianter. Den minste, St.Johnshunden, har antagelig blitt opphav til retriever-varaintene. Det var den store, som også da ble kalt newfoundlandshunden, som dannet grunnlaget for den «moderne» newfoundlandshunden.

I England fortsatte rasen å utvikle seg, og det var her det var størst interesse for å rendyrke rasen. På Newfoundland hadde imidlertid rasen vanskelig for å overleve. Dette skyldtes delvis den store eksporten, delvis at det i 1780-årene ble forbudt å ha mer enn én hund per familie. At rasen i det hele tatt overlevde på Newfoundland, mener man skyldes at befolkningen boikottet forbudet. De var rett og slett avhengige av hundene i sitt daglige arbeid på sjøen og iskogen.

Rasens popularitet økte i England, og store skipslaster med hunder ble hentet fra Newfoundland. Mens den i sitt hjemland hadde vært en typisk arbeidshund, ble den nå en utpreget herregårds og «staffasje»-hund. Kjente diktere, malere og kongelige personer gjorde sitt til at det ble «in» å holde rasen.

Heldigvis forstod man likevel betydningen av å bevare og foredle rasen, og man drev i England tidlig med bevisst utvalgsavl. Det er England som er tilskrevet æren for å ha foredlet rasen. Som den første i verden ble The Newfoundland Club startet i 1886. Ca 10 år senere ble standarden for rasen skrevet.

Til tross for at hunden ble - og fremdeles ofte blir - brukt som en utpreget selskapshund, ble standarden skrevet for en arbeidshund - noe den fremdeles skulle få lov til å være. Mange års «selskapsliv» har heldigvis ikke ødelagt rasens store forkjærlighet for vann. Det var en gang dens rette element, og dette er nedarvet i generasjon etter generasjon. Den har beholdt godt utviklet svømmehud, og de aller fleste newfoundlandshunder legger for dagen stor forkjærlighet for vann. De fleste er utmerkede svømmere og beveger seg med smidighet og eleganse i vannet.

Fortellinger om rasens heltemodige redningsdåder er kjent gjennom historien. Det berømte maleriet «Saved» laget av Sir Edwind Lanseer og også malerier av andre kjente kunstnere var tidlig med å sette søkelyset på rasens unike egenskaper i vann. Interessen for redningsarbeide og konkurranser i vann har vært stekt økende de siste 10-årene. I blant annet Frankrike og England brukes hundene aktivt av kvalifiserte redningsmanskaper som patruljerer strendene. Flere land, blant annet USA, Frankrike og Sverige har innført offisielle vannkonkurranser. I 1998 godkjente Norsk Kennel Klub vannkonkurranser for newfoundlandshund som en offisiell konkurransegren i Norge. Interessen for disse vannkonkurransene er svært positiv og har skapt en viktig tilvekst til det norske newfoundlandshundmiljøet. Også utenfor miljøet er Interessen stor. Dette viser blant annet de mange avisoppslag og TV-innslag de siste årene.

Vann

En hunds liv med mennesker er et liv den har tilpasset seg gjennom årtusener. I det daglige livet forsøker hunden å forstå oss og sine omgivelser, og vi forsøker å forstå hva hunden signaliserer til oss og hva som ligger bak det den foretar seg. I ulik grad, alt etter kunnskap, interesse og mulighet forsøker vi å aktivisere hunden. En hund har utvilsomt behov for å ha meningsfulle aktiviteter for å utvikle seg positivt sammen med «sine» mennesker. Vi har gode erfaringer for at Newfoundlandshunden har stor kapasitet til å løse arbeidsoppgaver som den får. Vanntrening er en av flere muligheter innenfor hundesporten hvor nettopp Newfoundlandshunden får vist hva den er god for.

Historikk

Historisk sett hører Newfoundlandshunden og vann sammen. Man kan nok med rette si at Newfoundlandshunden har et spesielt instinkt - vannredningsinstinkt. Dette er noe som skiller den fra andre raser. I det meste av den litteratur som beskriver rasen vil man finne mange historier om hundens redningsbragder i vannet og om dens store evne til å utføre oppgaver i vann. Mange har tilsynelatende blitt reddet fra drukningsdøden av en Newfoundlandshund.

Opprinnelig var rasen en arbeidshund på øya Newfoundland utenfor Canadas østkyst. Der ble den bl.a. brukt til å dra tømmersleder og hjelpe fiskerne i vannet med å trekke trosser og garn. Den var en helt naturlig samarbeidspartner på fiskebåter og andre steder hvor det var naturlig for dem å delta i det daglige arbeidet.

Selv om Newfoundlandshunden ikke lenger blir brukt som aktiv arbeidshund, ser vi at den fortsatt har evnen til å arbeide hardt i vann. Dette ser vi ved at den alt fra valpestadiet har en spesiell dragning til vann. Den går sjelden utenom en vannpytt og benytter enhver anledning til å komme seg ut i eller legge seg i vann. Mange har nok den erfaring at hunden blir urolig når et familiemedlem beveger seg for langt utover vannet en sommerdag. Da vil den gjerne svømme etter oss og få oss på land igjen.

Newfoundlandshundens egenskaper i vann

Flere forhold gjør Newfoundlandshunden spesielt egnet til dette arbeidet. Den har en spesiell kvalitet i pelsen som beskytter den mot vann og kulde. Rikelig med dekkhår og en tykk underull. Dette gjør at den kan oppholde seg lenge også i kaldt vann. Den store overflaten på potene, som også har godt utviklet svømmehud gjør at den kan skyte god fart fremover. I tillegg har Newfoundlandshunden stor muskelstyrke som gjør at den kan arbeide med svært tunge gjenstander i vannet. Den store styrken kom vel med når de skulle dra trosser fra båtene, og også dra båter inn til land.

Vann som generell aktivitet

I Norge i våre dager er en Newfoundlandshund først og fremst en familiehund. Den sees hyppig på hundeutstillinger, flere og flere deltar i lydighetskonkurranser og i vannprøver. Å trene med hunden i vann vil blant annet bidra til å ivareta rasens opprinnelige egenskaper. I tillegg vil det gi en svært positiv effekt på hundens mentale utvikling ved at den må bruke sin store evne til problemløsning. Hunden vil også oppleve å bli aktivisert på en allsidig og morsom måte. I tillegg gir svømmingen hunden god mosjon. Når den er i båten eller på bryggekanten får den balansetrening. Søking etter apporter ute i vannet eller under vannet innebærer fine sanseoppgaver og konsentrasjonsøvelser. Hunden vil på ulike måter lære seg å løse problemer slik at den etter hvert opplever mestring. Mestring er ikke bare viktig for mennesker. Det ser ut som det også er svært viktig for hundens mentale utvikling.

Trening til vannprøver (en konkurranseform) kan selvfølgelig starte mens hunden er valp, men en skal være bevisst på at den fysiske og mentale belastningen ikke må bli for stor. Trening på dette stadiet bør først og fremst bestå i å lære valpen å svømme rolig ved siden av oss, og bidra til at den vil oppleve glede og moro ved å arbeide i vann. En valp lærer fort når øvelsene lekes inn på en lystbetont måte.

Vann som konkurranse

Det er nå mange land som arbeider målrettet med å bevare hundens bruksegenskaper på dette område. Dette gjelder både generell aktivisering og konkurranser. I Skandinavia har både Norge og Sverige startet opp med målrettet vannarbeid for flere år siden og er et av de landene som i dag har et konkurranseprogram i en spesiell brukshundgren som betegnes som vannprøver.

Med begrepet vannprøver tenker vi først og fremst på spesielle øvelser i vann som hunden skal utføre på kommando. Det kan sammenlignes med andre konkurransegrener med hund som f.eks. jaktprøver, spor, rundering, agility eller lydighet hvor det er visse momenter som skal gjøres på bestemte måter og innenfor en viss tid og hvor kvaliteten på utførelsen gir konkurransepoeng.

Vannprøver for newfoundlandshund

Formål

Som spesialklubb har Norsk Newfoundlandshundklubb (NNK) ifølge sine lover som formål å fremme og bevare rasens standard og bruksegenskaper, jfr. § 4 i lover for Norsk Newfound-landshundklubb.

Newfoundlandshunden er kjent gjennom historien som en dyktig og uredd livredder i det våte element. Det er mange andre raser som har hatt newfoundlandshundens arbeidsoppgaver på land, men knapt nok noen som har hatt tilsvarende oppgaver i vann.

Også dagens newfoundlandshund skal ha styrke og evne til å kunne arbeide hardt både på land og i vann. Den skal vise initiativ og ha god styrke, både mentalt og fysisk, til å løse arbeidsoppgaver. Newfoundlandshunden har dessuten en ytterst funksjonell pels for vann-arbeid; rasestandarden beskriver pelsen som dobbelt og vannavstøtende.

NNK ser på vannprøver som et utmerket redskap til å bevare og videreutvikle hundens bruksegenskaper. Disse prøvene er for newfoundlandshunden et utmerket tillegg til den øvrige hundesport, fordi hunden blir aktivisert gjennom bruk av sin mentale og fysiske styrke. Vannprøvevirksomheten gir eiere en mulighet til å øke sitt samarbeide med hunden på en positiv måte og innenfor et område som er spesifikt for rasen.

Vannprøver i Norge i dag

I Norge er det en svært økende interesse for å bruke Newfoundlandshundene til et mer aktivt liv i vann. Vi har nå kommet godt i gang flere steder i landet med å trene hundene til vannprøver. I 1998 fikk Norsk Newfoundlandshundklubb godkjent sitt program for offisielle vannprøver i Norge gjennom Norsk Kennel Klubb.

For å kunne delta i vannprøver må hunden først bestå en kvalifiserende prøve som kalles Svømme- og Redningsprøve (SoR) og være fylt 10 måneder. SoR består av to øvelser som hunden må vise at den mestrer. Den første består i at hunden skal svømme fritt 50 meter og den andre består i at hunden skal svømme ut til sin eier (fører) og buksere ham/henne til land uten på noen måte å skade personen. Gjennom disse øvelsene sjekker en at hunden ikke er til fare for seg selv eller andre i vannet, og at den er i stand til å arbeide i vann. SoR er egentlig ikke så veldig vanskelig å gjennomføre, men det betinger at hunden har en viss grad av lydighet. Når SoR-prøven er bestått kan hunden delta i vannprøver.

Mange norske hunder har godkjent SOR, og det er stor deltakelse i de offisielle prøveklassene.

Hvordan forstå hundens språk i vann

I det daglige forsøker hunden å forstå sine omgivelser og sitt liv med mennesker, og vi forsøker på vår side å forstå hva hunden «sier» til oss. Når hundene våre forsøker å forstå oss, gjør den det ut ifra sitt eget språk. Den forstår altså oss ut ifra seg selv. Kroppsspråket vårt har derfor stor betydning i denne sammenheng. Hunden vil hele tiden tolke oss ut ifra de signaler vi gir gjennom kroppsspråket vårt. Dersom vi verbalt prøver å virke hyggelige, men kroppslig virker truende - så vil den stole mer på kroppssignalene enn det verbale utsagn.

Hundens forhold til verbale og kroppslige signaler har stor betydning når vi er i vann med hunden. De fleste Newfoundlandshunder vil rette sin oppmerksomhet mot det som skjer i vann, og får den mulighet vil den ofte handle i forhold til hvordan den tolker det den ser og hører. Dette gjelder i høy grad dersom hundens flokkmedlemmer befinner seg i vannet. I situasjoner med en utrenet hund og mennesker i vann, kan det fort oppstå farlige situasjoner ved at hunden vurderer situasjonen som en fare og prøver etter beste evne å løse problemet på egen hånd. En hund som kanskje til daglig er rolig og grei, kan fort forandre seg til en litt for energisk livredder og skape farlige situasjoner i vannet. For å forebygge farlige situasjoner kreves det derfor en spesiell påpasselighet fra hundeeiere som driver med aktiviteter i vann med newfoundlandshunden. Som hundeeier eller fører må du være spesielt oppmerksom på hvilke signaler du gir hunden når du er ute i vannet. Dette gjelder uansett om du trener mer systematisk eller om du har hunden med på badetur. Et lekende og støyende barn i vannet kan fort misforstås av hunden ved at den tolker dette som «barn i fare» og stormer med full tyngde mot barnet. Og det er slett ikke sikkert at dette går bra med en utrent hund.

Et eksempel på hvilke vanskeligheter en hund kan ha med å tolke situasjoner i vannet sees i det andre momentet i SoR-prøven.. Her skal hunden buksere fører til land. Når fører ligger ute i vannet i påvente av bukseringen, er det bare førerens hode hunden kan se. I treningen av dette momentet, er det naturlig for føreren å se innover land og rope på hunden for å få den til å komme ut til seg og starte bukseringen. Det hunden ser ut fra sitt ståsted inne på stranden, er et stirrende blikk og kanskje en hvit tanngard. Når hunden da i tillegg er fratatt muligheten til å se de andre signalene kroppen gir, kan dette oppleves som en truende situasjon. Med slike signaler er det sannsynlig at hunden snur når den er noen meter unna fører. Derfor skal fører snu ansiktet, slik at hunden ser hodet i profil. Dette er viktig i enhver situasjon hvor fører eller andre figuranter oppholder seg i vannet.

Hunden trenger ro mens den arbeider i vann, slik at den greier å konsentrere seg om de momentene den skal lære. I innlæringen skal en være bevisst på hvilken påvirkning en gir hunden. Under utføring av de ulike momentene, er det ofte en person som er på land og en eller flere personer ute i vannet eller i båten. Hunden befinner seg et sted midt i mellom. Da må en vokte seg for å stå i hver sin ende og rope, enten det dreier seg om kommandoord, korrigering eller belønning. Påvirkningen må komme fra den retningen som hunden beveger seg mot. Ellers vil hunden bli usikker på i hvilken retning den skal svømme. Signalene en gir hunden må være entydige og mulig å forstå for hunden.

Sikkerhet

Ved trening med hunder i vann skal hundefører og evt. hjelpere (figuranter) ha redningsvest. Hvis hunden reagerer uhensiktsmessig, som f.eks. å klatre på eier, kan situasjonen som tidligere nevnt bli farlig hvis en befinner seg på dypt vann.

Etter å ha fått en del erfaring med målrettet vannarbeid med Newfoundlandshund, sitter vi igjen med mange gode opplevelser. Og det er både spennende og inspirerende å se at interessen for dette øker blant flere Newfoundlandseiere.

Klasseinndeling i vannprøver

Vannprøvene er inndelt i 3 klasser: klasse 1 (VP1), klasse 2 (VP2) og elite-klasse (VPE) - mot tidligere to.

For å kunne delta på prøver, må hunden som allerede nevnt ha bestått SOR og den må være fylt 10 måneder.

”VP1” består av 5 momenter som hunden må utføre i henhold til visse regler for at de skal bli godkjent. For hvert moment gis det poeng for utførelsen. Ved 100 poeng sammenlagt er prøven godkjent og ved 160 poeng blir hunden flyttet opp en klasse til ”VP2”.

”VP2” består av 6 momenter med noe større vanskelighetsgrad enn i VP1, og det kreves litt mer presise utførelser av de ulike momentene. Ved 100 poeng sammenlagt er prøven godkjent og ved 160 poeng blir hunden flyttet opp til VPE (Elite-klasse).

”VPE” består av 7 momenter med til dels stor vanskelighetsgrad. Ved 125 poeng sammen-lagt er prøven godkjent og ved 200 poeng oppnår hunden ”Cert”. Med tre Cert blir hunden VannprøveChampion (VpCH).

I tillegg til momentene i klassene over bedømmes også et helhetsinntrykk der det skal tas hensyn til samarbeide mellom hund og fører, arbeidsglede og intensitet.

Fullstendig regelverk for vannprøver kan finnes på: NKKs sider under Jakt- og bruks -> Regler/retningslinjer > NKKs regler for vannprøver for newfoundlandshund.

[tm100004]

Odin, verdens peneste nuffe

http://i264.photobucket.com/albums/ii162/V...d/Bilder068.jpg

http://i264.photobucket.com/albums/ii162/V...rmstad08067.jpg

http://i264.photobucket.com/albums/ii162/V...rmstad08053.jpg

http://i264.photobucket.com/albums/ii162/V...rmstad08030.jpg

Endret 13. April 2008 av Miriam
Fjernet altfor store bilder. Igjen.

[sivva]

Bulldogfrøkna: du tar feil, verdens fineste nuffe bor her hos meg og heter Balou og er 7 år på bildet

[Benedicte]

Tai's Chow Dinos Rabalder vokste jeg opp med og ble etterhvert mitt ansvar. Han er død nå, men fikk meg til å elske den herlige rasen!

[Mardina]

Bulldogfrøkna: du tar feil, verdens fineste nuffe bor her hos meg og heter Balou og er 7 år på bildet

Åhhh, så fin han er! Fikk lyst å grave meg godt ned i pelsen hans og bare kose...

En herlig rase btw....

[Trix]

Hei

Her er noen bilder av min newfounlander "Trix" blir 2 år i juni 11, han er virkelig en deilig bamse

[Rocket]

Har vi noen nuffer på sonen i disse dager?

[Polfarer]

Har vi noen nuffer på sonen i disse dager?

Har ingen selv for øyeblikket, men skal du ha så vet jeg om oppdretter i Tyskland med to små frønker til salgs ;D

Sent fra min D6603 via Tapatalk

[Rocket]

Har ingen selv for øyeblikket, men skal du ha så vet jeg om oppdretter i Tyskland med to små frønker til salgs ;D

Sent fra min D6603 via Tapatalk

Skal ikke ha nei, men har anbefalt noen som er interessert i nuffer og snoke litt på forumet her.

[Elin oj]

Hei

jeg er på utkikk etter en nydelig nuffe valp, er det noen som har anbefalinger, forslag? Jeg er helt ny her på forumet, og har aldri hatt newfoundlands hund før??

[Polfarer]

Hei

jeg er på utkikk etter en nydelig nuffe valp, er det noen som har anbefalinger, forslag? Jeg er helt ny her på forumet, og har aldri hatt newfoundlands hund før??

På Norsk Newfoundlandshundklubb sine hjemmesider ligger det valpelister og liste over oppdrettere som følger klubbens anbefalinger i forhold til avl. Anbefaler å ihvertfall kjøpe valper fra noen som står på de listene. Det hender at det avles på foreldre som ikke er fri for HD eller AD så det er også lurt å sjekke på dogweb. Forsikringsselskapene legger på noen restriksjoner når foreldrene ikke er fri.

Det har så vidt jeg vet også vært noe hjerteproblemer på noen linjer som er vanlige i Norge. Hvor utbredt det er eller har vært er jeg usikker på, men jeg vet om flere nuffer som har fått hjerteproblemer i ung alder, alle fra forskjellige oppdrettere men med samme linjer bakover.

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

[Elin oj]

Takk for svar, jeg har fått tilbud fra Bikkjehaugens Newfoundlandshunder. Vet du eller har du hørt noe om dem?

[Polfarer]

Takk for svar, jeg har fått tilbud fra Bikkjehaugens Newfoundlandshunder. Vet du eller har du hørt noe om dem?

Jeg kjenner bare så vidt til dem. Skal dobbeltsjekke med en venninne at det er den oppdretteren jeg tror det er så sender jeg deg en PM om ett par timer

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

[Elin oj]

Ok, flott