Hva skjer med jenta mi?

[LeneG]

Nå er jeg skikkelig fortvilet her.

Vi har hatt voksenbursdag for eldstemann her i dag.

Bessie har gått rundt og kost litt med folk og tigget litt godbiter, akkurat som vanlig.

Litt ut på ettermiddagen her så gikk pappa ut på kjøkkenet hvor alle vi andre voksne satt.

Bessie så det fra stuen og løp etter han og så ut som hun hadde tenkt til å bite ham i låret.

Jeg fikk ropt henne tilbake og fikk henne til å legge seg.

Litt senere gikk samboeren til pappa forbi Bessie og da glefset hun etter benet hennes.

Tror ikke hun hadde tenkt til å bite i noen av tilfellene men hun har ett sånt "ha deg vekk" utrykk i måten å oppføre seg på.

Var rimelig skjelven etter dette skjedde men roet meg litt når alt besøket hadde dratt.

Da kom datteren min på 6 år gående forbi Bessie også glefset hun etter henne også og DA ble jeg redd.

Greit at hun er irritert på folk som egentlig ikke hører hjemme her, hun har hatt tendenser til det før også men når hun begynner på ungene blir jeg veldig nervøs.

Her om dagen hadde eldstemann her en gutt på besøk.

Han skulle spise middag her og når han skulle sette seg til bords kom Bessie løpende etter ham og så ut som hun ville klype ham i armen, men hun gjorde ingenting.

Får følelsen av at hun vil ta noen men vet at hun ikke kan. Hun er skikkelig irritert.

Nå sitter jeg her og føler meg så dum og innkompetent for jeg aner ikke hva jeg skal tro eller gjøre og jeg må innrømme at jeg er livredd for ungene.

Samtidig har jeg en anelse om at hun er irritert fordi hun har vondt men hvordan skal jeg vite det?

Hun går på full dose smertestillende.

Regner ikke med at noen har fasiten min her men måtte bare lufte bekymringene mine hos noen som kanskje forstår meg.

Hva skjer med jenta mi?

[Huldra]

Jeg tenkte med en gang på ryggen (??) hennes, altså at hun har vondt. Er det virkelig umulig å gi henne mer smertestillende? Kontakt dyrlegen og hør, du har jo en stor hund. Akupunktur er forresten generelt smertestillende..

[LeneG]

Jeg tenkte med en gang på ryggen (??) hennes, altså at hun har vondt. Er det virkelig umulig å gi henne mer smertestillende? Kontakt dyrlegen og hør, du har jo en stor hund. Akupunktur er forresten generelt smertestillende..

Det er hoftene hun har vondt i men du har nok rett. Har time hos dyrlege på tirsdag men kan kanskje ringe å høre nå?

[Terrier]

Smerter eller ei så er det ikke trivelig å ha en hund man er usikker på hvor grensa går når man har barn i huset. Tilliten dere imellom har sikkert fått seg en liten trøkk. Du får høre med veterinæren og ta en helsesjekk (ikke bare se på hoftene) for det kan ha dukket opp andre ting som gjør at hun er vàr. Hvis du etterhvert ser en rask forbedring eller en tilsvarende/forverring av situasjonen, så krever det uansett at du kjenner hunden din og tar et valg med tanke på barnas sikkerhet. Hvis hunden er avhengig av smertestillende for å ikke glefse etter besøkende eller husets barn, så syns jeg det er et alvorlig problem. For meg spiller det liten rolle hvorfor hunden biter hvis den risikerer å skade et barn, man må få klarhet i det så fort som mulig. Tirsdag er jo like rundt hjørnet. I mellomtiden får du la hunden ha mest mulig ro, og holde barn og hund fullstendig adskilt. Jeg forstår frustrasjonen din!

Lykke til!

[Raksha]

Huff, så utrolig kjipt. Er enig med deg at det kan virke logisk at hun har vondt. Ønsker deg bare lykke til på tirsdag, håper dere finner en bra løsning for alle parter. Er utrolig kjipt å gå å se på at noe er galt med hunden.

[LeneG]

Takk for støtten!

Nå er jeg garantert sikker på at det er smertene som gjør henne irritert.

Når hun våknet i morges så klarte hun nesten ikke å stå på bakbena.

De skled nesten vekk under henne.

Når jeg så det begynte jeg å grine. Blir så fortvilet og vet jo hva jeg må gjøre hvis det ikke bedrer seg.

Noe jeg begynner å tvile sterkt på.

Det som er så vanskelig er at selv om hun er veldig stiv uten smertestillende så blir hun veldig fin med.

Ringte dyrlegen og fikk beskjed om at hun kunne få en kvart 100mg Rimadyl til så jeg ga henne det.

Nå er hun mye bedre enn i morges men i og med at det begynner å påvirke adferden hennes så har hun nok mer

vondt enn jeg har trodd.

Når jeg fant ut at hun hadde forkalkningene så ble jeg veldig engstelig.

Så leste jeg og hørte om flere hunder som hadde levd mange gode år med smertestillende.

Har vel gått og trodd at det ville bli sånn med Bessie også.

[Burre]

Kan bare henge meg på de andre som ønsket deg lykke til.Det er utrolig frustrerende og skremmende å se at hunden sin forandrer personlighet.

Håper du får mer svar av vetrinæren på tirsdag.

[akela]

Jeg hadde en gang en veldig flott hund som reagerte litt kjapt i enkelte situasjoner med alderen, og da husker jeg veterinæren sa lunt "revmatikere er hyggelige folk de også, men de kan få kort lunte" og klappet litt på hunden.

De "endrer jo ikke personlighet" teknisk sett, selv om det kan virke sånn - for meg hjalp det å tenke at hunden orket mindre, og måtte skånes mer. Da kan man kanskje forutse endel situasjoner, som alt som har med fart å gjøre, at passeringer av hunden når den har lagt seg ned (når den har vondt, vet den ikke vil komme seg unna, og "mister" det valget), at fremmede i huset som "gjør" ting, kan føre til at den reagerer. Kanskje burde hun fått gått rundt og tigge godbiter en stund, for så å få ligge i fred etterpå - den dagen.

Samtidig blir det jo en totalvurdering som du må gjøre, sammen med en god veterinær som kan gå gjennom hunden din for deg, sjekke for smerter (har den vondt i hoftene, kan den jo gå og spenne seg så den får vondt flere steder også, som muskulært), se hva dere kan gjøre for den i form av smertestillende (noen smertestillende ER jo laget for at hundene skal kunne gå lenge på dem), og så må du jo tenke på om Bessie har en mentalitet som TÅLER at hun er syk.

Der er jo hunder forskjellig, som oss mennesker - noen er endeløst tålmodige og vender det innover, andre får kort lunte, kan glefse, det har med personlighet såvel som mentaliteten til hunden. Noen "tåler" utrolig mye, andre har lav smerteterskel, det varierer nok også.

Ting blir ikke alltid som man har tenkt, og kanskje må man tilpasse situasjoner - eller ta et tungt valg. Tenk på at hunder lever i øyeblikket, de har ikke noen forventninger til et langt liv - men har det best hvis de får leve godt i nuet. Hunden jeg nevnte, viste seg å ha gamle skader i ryggen som hadde ført til forkalkninger, som etter mange år "brått" gav smerter og sterke "kink" med ujevne mellomrom; hunden tålte ikke de medisinene vi hadde da (før Rimadyl), og jeg valgte å avlive henne etter en lang og fin sommer med mange rolige, korte turer hvor vi slo oss ned ute i naturen og koste oss.

Kanskje det ikke blir så mange gode år sammen med Bessie, kanskje det bare blir litt til, det vet ingen; men så lenge hun har det bra så lenge hun er her, så er det det viktigste - for hunden, og for deg etterpå.

[lise og bajas]

Dette var trist lesing.

Ønsker dere lykke til i morgen.

[Jan1991]

Når min hund var syk, ble han veldig kjeftete i form knurring og bjeffing. alt og alle som ble for pågående fikk kjeft av ham, så vil tru at hunden din har smerter. men skal ikke si noe sikkert er jo ikke dyrlege heller.

[LeneG]

Jeg hadde en gang en veldig flott hund som reagerte litt kjapt i enkelte situasjoner med alderen, og da husker jeg veterinæren sa lunt "revmatikere er hyggelige folk de også, men de kan få kort lunte" og klappet litt på hunden.

De "endrer jo ikke personlighet" teknisk sett, selv om det kan virke sånn - for meg hjalp det å tenke at hunden orket mindre, og måtte skånes mer. Da kan man kanskje forutse endel situasjoner, som alt som har med fart å gjøre, at passeringer av hunden når den har lagt seg ned (når den har vondt, vet den ikke vil komme seg unna, og "mister" det valget), at fremmede i huset som "gjør" ting, kan føre til at den reagerer. Kanskje burde hun fått gått rundt og tigge godbiter en stund, for så å få ligge i fred etterpå - den dagen.

Samtidig blir det jo en totalvurdering som du må gjøre, sammen med en god veterinær som kan gå gjennom hunden din for deg, sjekke for smerter (har den vondt i hoftene, kan den jo gå og spenne seg så den får vondt flere steder også, som muskulært), se hva dere kan gjøre for den i form av smertestillende (noen smertestillende ER jo laget for at hundene skal kunne gå lenge på dem), og så må du jo tenke på om Bessie har en mentalitet som TÅLER at hun er syk.

Der er jo hunder forskjellig, som oss mennesker - noen er endeløst tålmodige og vender det innover, andre får kort lunte, kan glefse, det har med personlighet såvel som mentaliteten til hunden. Noen "tåler" utrolig mye, andre har lav smerteterskel, det varierer nok også.

Ting blir ikke alltid som man har tenkt, og kanskje må man tilpasse situasjoner - eller ta et tungt valg. Tenk på at hunder lever i øyeblikket, de har ikke noen forventninger til et langt liv - men har det best hvis de får leve godt i nuet. Hunden jeg nevnte, viste seg å ha gamle skader i ryggen som hadde ført til forkalkninger, som etter mange år "brått" gav smerter og sterke "kink" med ujevne mellomrom; hunden tålte ikke de medisinene vi hadde da (før Rimadyl), og jeg valgte å avlive henne etter en lang og fin sommer med mange rolige, korte turer hvor vi slo oss ned ute i naturen og koste oss.

Kanskje det ikke blir så mange gode år sammen med Bessie, kanskje det bare blir litt til, det vet ingen; men så lenge hun har det bra så lenge hun er her, så er det det viktigste - for hunden, og for deg etterpå.

Du får alt til å høres så naturlig ut Akela.

Jeg vil ikke at Bessie skal gå rundt å ha det vondt men samtidig føler jeg meg som verdens største sviker

hvis jeg sender henne til hundehimmelen.

Alikevel er det kanskje best.

Tenker bare på å måtte sitte med hodet hennes i fanget og se at hun blir borte. Også er det min skyld.

Har kost og børstet og ligget ved siden av henne på gulvet og bare holdt rundt henne i dag.

Håper inni meg at vi finner noe annet galt når vi er hos dyrlegen.

Noe som kan fikses så hun ikke har så vondt mer.

Jeg får ikke skjermet henne noe særlig mer her hjemme.

Vi har stue og kjøkken med åpen løsning og ellers er det bare en liten gang og badet her nede.

Oppe kan hun ikke være for hun vil ikke opp trappa mer.

Vi har jo tre barn med tilhørende venner (stort sett) som flyr rundt her og det er begrenset hvor mye

jeg kan hemme dem også.

Hvis ikke Bessie ligger akkurat på plassen sin så er hun i veien og blir gått over eller inntil. Det er trangt her.

Jeg kan sikkert få det til å gå en stund til selv om hun er irritert og vi må ta mer hensyn men

alikevel så virker det som det bare er spørsmål om tid før hun blir ennå verre og får mer vondt.

Skulle bare ønske alle svarene lå klare hos dyrlegen så jeg slapp å ta avgjørelsen selv.

Jeg føler meg så slem og ukompetent.

Jeg skulle visst hva bikkja mi ville liksom.

Dette var trist lesing.

Ønsker dere lykke til i morgen.

Tusen takk

[akela]

Den hunden jeg nevnte, kunne sikkert hatt det bra noen måneder til - dersom jeg hadde bodd annerledes. Hadde jeg bodd på gård, der den kunne ruslet inn og ut for seg selv og bare "vært", tror jeg at den kunne hatt det bra lenger. Jeg bor i byen, hadde flere andre hunder som trengte tur, og eldstemann reagerte svært dårlig på å bli igjen hos barnevakten, og vi kom oss jo knapt av asfalten før maks-turlengden var overskredet. Men jeg verken kan eller vil flytte, og dermed ble det sånn.

Det er litt viktig å tenke at INGEN egentlig har skyld - sykdommer dukker opp, uansett hvor gode og seriøse oppdrettere er (noen ganger er det forøvrig useriøse oppdretteres "skyld", kan man si, men det er en annen diskusjon), ting skjer. Jeg kjenner følelsen av å være en sviker - det tror jeg alle gode eiere som avliver en hund, uansett alder eller sykdom, føler. Men det er vel mer fordi hunden har tillit til en, uansett?

Var ikke Bessie en omplasseringshund, som fikk en ny sjanse hos dere? Noen hyggelige måneder er mye i en hunds liv, det er viktig å huske på. Dere kan ikke risikere barna eller deres kamerater, og da blir det sånn - hvis dere ikke har plass til å skjerme bedre, så har dere ikke plass. Og har hun vondt, så vondt at hun ikke kan hjelpes, så er hun en STOR hund som har mye kropp å ha vondt i.

Det er dessuten trist om det siste minnet deres blir en hund som glefset og bet, heller enn av snille, gode hunden som hun var mesteparten av tiden. Hunder merker om man går og "vokter" på dem, og mistror dem eller er redd dem, og det er også trist. Hunder "vil" ingenting - utover å ha det bra, ha det hyggelig, føle seg trygge. Når ting skjer som gjør at DE tingene ikke kan oppfylles, så er det litt kroken på døren hos meg - noe av det vondeste jeg ser, er gamle, utrygge hunder som er på "ank" og føler at de har mistet all kontroll selv og all respekt fra andre hunder, og som ser ut som de plages for hvert skritt. Andre gamle hunder kan være hauggamle, senile, men totalt godtroende og blide, kanskje sover de mesteparten av tiden, men dukker frem for å gjøre noe de liker en gang i blant - og det er noe annet.

Lykke til hos dyrlegen, si ting som de er - spør om fremtidsutsikter og vær så konkret du kan. Har du en dyrlege du føler du kan stole på, som har sett hunden litt over tid, så spør han eller hun hva vedkommende synes - det kan være et greit og utenforstående syn på hunden man har litt for nær. Kanskje finnes det hjelp som vil vare en tid fremover, det håper jeg veldig for deres skyld!

[Gjest]

Fryktelig trist lesning, lykke til hos dyrlegen. Håper du får fortalt h*n alt sammen så du får en ordentlig undersøkelse og råd ang situasjonen.

[Caroline]

Huff, så trist.. Ønsker dere lykke til hos veterinæren.

[helenehelgesen]

Uff, det er trist når slikt skjer

Lykke til i morgen!

[Peers]

Uff, så trist, Bessie fortjener da ikke dette hun som er så søt og god Lykke til i morgen!

[Burre]

Å som jeg føler med dere, vet akkurat hvordan du har det nå. Var der selv for 2 år siden.Akkurat dette er vel den verste delen med å være hunde eier.

Håper at for din del,at dyrlegen kan hjelpe henne med råd og medisiner .

Tispa vår var verdens snilleste tulle,så fikk hun et eplepsianfall, når jeg var alene hjemme med henne (forferdelig opplevelse, trodde jeg skulle miste henne der og da) Noen uker etter merket vi forandringer på henne, hun knurret til broren min og hun som hadde "onkel" som favoritt, løftet på leppa når gjester gikk forbi henne.

Jeg begynte å gå med skuldrene oppe under haka, gikk mer eller mindre å ventet på at hun virkelig skulle gjøre noen noe.

Ringte i den perioden flere ganger til dyrlegen, hun kunne ifølge han gå på medisiner.Noe vi også prøvde.

Så en dag bestemte jeg meg. Den dagen glefset hun etter datter i huset.Det var toppen for meg.Sånn kunne vi ikke ha det.

Det var i grunn ikke noe dyrlegen kunne gjøre bortsett fra å sette henne på medisiner, i vårt tilfelle var jo feilen i hjernen allerede skjedd. Under et eplepsianfall blir det jo som en kortslutning.Så med medisiner kunne vi bare holde fremtidige anfall i sjakk.

Vi ønsket å ha et hjem der ungene fortsatt skulle få ha med seg venner inn. Vi ønsket også å huske henne som den tulla hun var.Noe vi nå gjør.

Vi ønsket ikke at alle skulle huske henne som en som glefset til alt og alle.Hun skulle ha det bra, noe hun ikke hadde nå.Hun merket sikkert på meg at jeg ble anspent. De tre årene hun fikk var fine.

Håper at historien får et annet utfall for dere.At dyrlegen kan komme med forslag til behandling. Men er vel enige med andre, spør og grav om alt.Be han svare ærlig på spørsmål om prognosen hennes til å få et godt liv.

Masse, masse lykke til.

[Mirai]

Det er aldri morsomt når hundene er syke, og spesielt om det er ting som gjør at man ikke kan gjøre så mye med det.

Ønsker dere det beste i morgen!

[Gullen]

Huff så trist. Jeg føler virkelig med deg.

Håper at dyrlegen finner ut at det er noe som kan fikses med medisiner/operasjon, men det er kanskje en ønskedrøm.

Jeg krysser fingrene for Bessie og dere, og håper på beste utfall av undersøkelsen i dag.

[Jane]

Lykke til i dag, håper du vil gi oss en oppdatering på hvordan det gikk hos dyrlegen.

Tror jeg har alle med meg når jeg sier, VI tenker på DERE i dag og håper alt går bra!

[Gabriella]

får håpe det går bra!

[LeneG]

Nå er jenta mi i hundehimmelen og det er så vondt.

Kom kjørende hjem her og mannen min sto og ventet ved bilen.

Han visste ikke hva utfallet ville bli selv om vi var forberedte.

Jeg kom ut av bilen med bare halsbåndet i hånda og da brøt han sammen.

Jeg hadde allerede grini så snørr og tårer rant men det var enda verre å komme hjem.

Det er så tomt her......

Hadde en lang samtale med dyrlegen.

Han er så forståelsesfull og menneskelig og fikk meg til å se alt litt klarere og mer fornuftig.

Han har barn og hund selv og mente vi hadde ett stort ansvar for dyrene men ett mye større ansvar for våre

og andres barn. Han ville selv ha avlivet hunden sin hvis den utagerte mot noen barn.

Så diskuterte vi utsikten til bedring.

Jeg har ikke gitt Bessie smertestillende i dag og han så hvor mye dårligere hun hadde blitt på ganske kort tid.

Han mente at hvis hun ble dårligere når det appåtil ble varmere i været så var utsiktene for bedring svært små.

Jeg kunne prøve visse behandlingsformer men bare som kunne utsette det hele i kort tid.

Dette var jo selvfølgelig opp til meg.

Vi pratet mye mer men husker ikke alt nå.

Bessie fikk beroligende mens hun lå med hodet i fanget mitt.

Jeg lå og strøyk henne over hodet og pratet rolig med henne til hun sløvet nesten vekk.

Klarte å la være å gråte.

Så satt han den siste sprøyten og hun sovnet inn nesten med en gang. Helt rolig.

Når jeg så på henne etterpå så så det ut som hun var fornøyd. Det var deilig å se men samtidig grusomt.

Nå blir det rart å venne seg til at hun ikke er her.

Ikke noen hund å snuble over, ingen som kommer å sleiker meg, ingen som kommer å møter meg i døra......

Minstemann her på 5 år ble veldig lei seg her. "Men mamma. Da er det ingen som kommer å møter meg når jeg kommer hjem fra barnehagen da".

[Wanderlust]

Så utrolig trist, og ikke et lett valg. Men du tok rett valg, og ho har det bedre nå - helt uten smerter

[Tøfflus]

Så veldig trist..

Mine varmeste tanker og trøsteklemmer går til deg nå..

[Laikajenta]

Så trist,kondolerer så mye