Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasebevisst?


xeena

Recommended Posts

Har besøk av to nuffer i nabohuset her og der påståes det at min hund kjenner igjen sin egen rase og dermed søker mer til dem enn andre hunder. Stemmer dette?

Hun er sammen med dem og leker, snuser og lukter som hun gjør med andre hunder da. Like nysgjerrig som ellers!

Hva mener dere, er hundene rasebevisste? Søker de til sin egen rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg ha iallefall hørt at schæferhund og Airedale terrier ofte ikke kan gå sammen, fordi di er like i farge, men ikke med tanke på ører, hale osv... Hvor mye det er i det, er jeg ikke sikker på...

Ellers vil jeg vel tro at like hunder leker best, altså de som har likt kroppsspråk, haleføring, ører osv. Fordi de kanskje forstår hverandre bedre? jeg vet ikke? PÅ en annen side.. en hund vet vel mest sannsynlig ikke hvordan den selv ser ut, så...

Jeg vet bare at Bridie leker bedre med raser som er lik henne selv, altså litt voldsomme, bumpete, mye lyd og tenner osv, enn med hunder som er roligere og reagerer på lyd og tenner..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange som har erfaring med at hunden sin leker best med andre hunder av samme rase. Det kan ha noe med det å gjøre at mange raser har egne måter å "ordlegge" seg på. Ikke som i vokabular, men i hvordan hunden oppfører seg rett og slett, språket dens, eller hvordan hunden "ser ut". Tror det er gjeterhunder som BC som ofte misforståes i hundeverden pga. deres stirring, som for en del hunder kan oppfattes truende. Også schæferen da, som ofte går med hodet lavt og traver målrettet mot den møtende hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min er helt rabiat (merk: blir veldig glad) i møte med samme rase (portugisisk vannhund), men bryr seg så vidt om andre hunder. Så ja, jeg tror hunder er rasebevisste. Det er helt snålt å se hvordan hun reagerer på laaang avstand, med en gang hun ser en portis. Hun leker også desidert best med hunder av samme rase, også med hunder som leker på samme måte som henne selvsagt. Hun er også litt raserasist. Liker ikke tollere og stressede hunder av gjeterhundtype (f.eks. naboens BC-blanding).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

BCen min leker helt anderledes med andre BCer. De har en spesiell måte å leke på som jeg ikke har sett andre hunder gjøre. Ser ganske morsomt ut faktisk :) Mye slenging med rompa.. Når hun måter andre hunder, så synes hun mange ganger at de er for voldsomme, akkurat som hun ikke forstår dem helt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så morsomt at du også har nuffe! ;)

Det jeg har erfart med ung-gutten min er at han definitivt liker å leke best med andre nuffer og du verden så voldsomt han leker da. Har hatt han løst sammen med andre raser, men dersom det er en annen nuffe i flokken, oppsøker han alltid den for lek. Like hunder leker best :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min leker i alle fall helt annerledes og mer intenst med sin egen rase enn med andre raser. Når hun leker med rottiser er det mer biting, hopping og dytting.. De er veldig mye oppi ansiktet på hverandre, syns jeg.. men det er fint å se hvor flott de leker sammen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke lagt merke til at min liker best sin egen rase når det gjelder lek, men han liker de på sin egen størrelse.. han liker ikke å leke med store hunder (dobermann ++) han kan leke, men er da veldig forsiktig og er ikke i fysisk kontakt, er bare hopp og sprett rundt og han er noe usikker. Med små hunder (Chi ++) Så er han utrolig forsiktig av seg, forsiktig hvor han plaserer labbene sine og er forsiktig med fysisk kontakt.. men med hunder på sin egen størrelse +- så er leken veldig bra og ser at han er trygg og koser seg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schäfertispen her er ikke spesielt glad i hunder som er mye større eller mye mindre enn seg selv, hun går fint med de fleste, men liker best hunder fra hennes egen planet. Tror hun synes små hunder blir litt for smått å forholde seg til, mens de som er større blir for skumle.

Border collien her er ikke så rase- eller størrelsesbevisst, så lenge det er snakk om voksne hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min kan umulig være rasebevisst. Bare det er en hund er hun ivrig med. Hun liker mest å løpe, og hunder som orker å løpe etter henne er bare helt knall. Da virkelig storkoser hun seg.

Meeen hun kan like litt mer nærkontakt og litt knuffing og biting under lek. Har merket i det siste at blir det for mye av det kan hun bli litt sur og sier ifra at no er nok.

Hun har vokst opp med ulike hunder, og fra hun var 4 mnd og frem til året bodde hun sammen med en kjempekul dalmatiner hann på 5 år. Han var bare den kuleste som fantes i verden i følge bikkja.

Ei jeg kjenner har en karelsk bjørnehund, og dem gikk kjempefint i lag før vi flyttet sammen. Dem kunne holde på i flere timer på et jorde og leke. Begge sto å stirret hverandre i øynene i lang tid. Og plutselig sprang den ene og den andre etter. Dette kunne dem gjenta gang på gang.

Har møtt på en del hunder som har forstått leken hennes, og hele hunden blomstrer opp da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldste foretrekker helt klart sin egen rase. Han forstår dem bedre, og lyser opp når han ser andre springere.

Yngstefrøken derimot er litt pysete om dagen, så hun foretrekker hunder som er mindre enn seg. Regner med at det går over når hun slutter å se spøkelser overalt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det kan være i noe det du sier. Min hund elsker collie tisper, selv om han ikke er en collie selv :)

Det gjør min og! Collier og sheltier er kjempefine synes hun. Retrievere liker hun ikke (untatt tante sin rolige toller på 8 år) de er altfor voldsomme!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JA helt klart! Et eksempel er da vi var på LP trening en dag, og vi var midt på en fotballbane blandt mange ulike hunder. De fleste hadde ikke hunden min sett før, men vi trente og gjorde som normalt uten å bry seg om hundene rundt. Men så kom det en person med en dobermann gående. Hera ble helt oppmerksom og stirret intenst bort og fulgte hunden med øynene. Fikk ikke kontakt med henne for hun så etter dobermannen. Og dette var en dobbis hun ikke hadde møtt før, så det var ingen kjenning. Det syns jeg var ganske spesiellt. Det tyder jo på at hun så noe "kjent" på en måte..

Og hun leker helt klart best med andre dobbiser. Tror ikke hun får bedre match. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker litt sånn at det er nesten en selvfølge at de er det. De blir mest sosialisert på sin egen rase hver dag frem til de er 2-3månder (kanskje også den eneste rasen de ser også sine første to levemånder) , det har ganske mye å si.

En rase er jo også avlet til spesielle ting og de vil da være større sjans for å ha samme "hobbyer" , språk og væremåte med en av samme rase/rasegruppe enn en helt annen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...