Noen atferdsspørsmål

[Cloudberry]

Vet ikke om denne passer best her eller under trening og atferd, moderator får flytte den om det blir bedre.

Sita er en 7 mnd gammel valp, som byr på noen utfordringer for meg som har lite erfaring med hund fra før. Here it goes:

1: Å hilse på folk. Fra vi fikk henne har hun vært veldig nysgjerrig og ivrig på å hilse på både hunder og mennesker. Vi synes det har vært en positiv utvikling at hun fra å måtte hilse på absolutt alle nå kan finne mennesker totalt uinteressante innimellom, hun kan være løs og ikke bry seg med folk vi møter i det hele tatt. Men rett som det er vil jo folk gjerne hilse på henne. De setter seg ned på huk, lokker på henne og rekker hånda frem. Sita kommer bort og kanskje snuser såvidt på hånda, spretter unna, går ned i lekestilling, spretter til sides igjen, osv. Det gjør hun i kanskje 5 sekunder, så er hun ikke interessert lenger (som regel, noen ganger er hun veldig ivrig på å hilse, og da oppfører hun seg "normalt" i mine øyne). Er dette merkelig oppførsel? Det ser jo litt rart ut for meg iallefall, og det ender som regel med at de som vil hilse gir det opp, fordi hun bare spretter forbi i full fart. Hun virker ikke redd egentlig, mer som at hun blir for ivrig og får det litt for travelt. Eller, vet ikke helt jeg

2: Å gå tur. Snuse snuse snuse, gå litt, snuuuuuuse snuse snuuse, gå litt, snuse snuse, gå litt, snusesnus. Vi har en runde som tar en halvtime med normalt tempo og litt snusing. Innimellom tar den turen en time, altså bruker hun like mye tid på å snuse som på å gå. Tålmodighetsprøve til de grader! Vi har lært å trene på å gå pent i bånd på valpekurset, og det gjør hun veldig fint egentlig når vi trener. Men dersom jeg oppfordrer henne til å gå pent (vi trener med klikker) går hun som et lys resten av turen, viker knapt med blikket fra ansiktet mitt. Blir ikke det en kjedelig tur for henne? Jeg innbiller meg at det er sunt og moro for en hund å snuse og utforske, så jeg lar henne gjøre det. Men dette går jo over stokk og stein. Skal jeg la henne fortsette å snuse, eller klikke og lære henne å gå "skikkelig"? Dersom det å gå skikkelig er null snusing, blir ikke det kjedelig for henne?

3: Bjeffe på andre hunder. Dette skjer ikke så ofte, men jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal reagere når det skjer. Jeg ser heller ikke noe mønster i når det skjer, men det kan for eksempel være at hun ser en hund på avstand. Det er som om hun sier fra at den er der, eller kanskje til den at hun selv er der. Ikke noe infernalsk bjeffing som aldri tar slutt, men hun sier tydelig fra (samtidig kan hun godt se hunder på avstand og ikke lage en lyd). Hvorfor gjør hun det? Skal jeg reagere på noe vis? (foreløpig har vi latt som ingenting når hun bjeffer).

Takk for at du leste dette lange innlegget mitt Noen som har råd til meg?

[Huldra]

Vet ikke om denne passer best her eller under trening og atferd, moderator får flytte den om det blir bedre.

Sita er en 7 mnd gammel valp, som byr på noen utfordringer for meg som har lite erfaring med hund fra før. Here it goes:

1: Å hilse på folk. Fra vi fikk henne har hun vært veldig nysgjerrig og ivrig på å hilse på både hunder og mennesker. Vi synes det har vært en positiv utvikling at hun fra å måtte hilse på absolutt alle nå kan finne mennesker totalt uinteressante innimellom, hun kan være løs og ikke bry seg med folk vi møter i det hele tatt. Men rett som det er vil jo folk gjerne hilse på henne. De setter seg ned på huk, lokker på henne og rekker hånda frem. Sita kommer bort og kanskje snuser såvidt på hånda, spretter unna, går ned i lekestilling, spretter til sides igjen, osv. Det gjør hun i kanskje 5 sekunder, så er hun ikke interessert lenger (som regel, noen ganger er hun veldig ivrig på å hilse, og da oppfører hun seg "normalt" i mine øyne). Er dette merkelig oppførsel? Det ser jo litt rart ut for meg iallefall, og det ender som regel med at de som vil hilse gir det opp, fordi hun bare spretter forbi i full fart. Hun virker ikke redd egentlig, mer som at hun blir for ivrig og får det litt for travelt. Eller, vet ikke helt jeg

2: Å gå tur. Snuse snuse snuse, gå litt, snuuuuuuse snuse snuuse, gå litt, snuse snuse, gå litt, snusesnus. Vi har en runde som tar en halvtime med normalt tempo og litt snusing. Innimellom tar den turen en time, altså bruker hun like mye tid på å snuse som på å gå. Tålmodighetsprøve til de grader! Vi har lært å trene på å gå pent i bånd på valpekurset, og det gjør hun veldig fint egentlig når vi trener. Men dersom jeg oppfordrer henne til å gå pent (vi trener med klikker) går hun som et lys resten av turen, viker knapt med blikket fra ansiktet mitt. Blir ikke det en kjedelig tur for henne? Jeg innbiller meg at det er sunt og moro for en hund å snuse og utforske, så jeg lar henne gjøre det. Men dette går jo over stokk og stein. Skal jeg la henne fortsette å snuse, eller klikke og lære henne å gå "skikkelig"? Dersom det å gå skikkelig er null snusing, blir ikke det kjedelig for henne?

Jeg kan ta de to første:

1) Det høres ut som noen som prøver seg på Turid Rugaas mild metoden, altså virke veldig vennlige (på hundeviset). Dette kan frike ut endel hunder, og kan sikkert forklare din hunds atferd. Men det er litt vanskelig å si selvsagt, uten å ha sett henne eller folka som gjør det. Syns ikke det høres ut som om HUN har et problem, men kanskje heller at de som vil hilse hilse har et problem, og problemet er at de ikke får kost og klappet på henne. Noe jeg ikke ser helt vitsen med..

2) Dette problemet har vi også, og vi klikker. Dvs, da hun var på Sitas alder, snuste hun ikke i det hele tatt og trodde turer skulle gås "fot".. hehe.. Så jo sikkert flott ut, men JEG ble lei av "maset", og jeg syntes hun kunne få være litt mer hund og få snuse mer. Nå snuser hun mer, men blir det for mye, så tar jeg likevel ikke frem klikkeren alltid, for å si det sånn. Jeg drar henne ganske enkelt med meg. Jeg ser ikke hvorfor akkurat det (å dra hunden med seg) ikke skal kunne forenes med ellers klikkertrening? Du trenger jo ikke å klikkertrene henne til å gå tur på en måte både du og hun liker! Når jeg synes min hund snuser for mye, så går jeg videre, jeg gidder ikke alltid å stå i fem minutter og la henne snuse seg ferdig, selv om hun av og til får lov til det også. Etterhvert skjønner hun hvilken type tur vi går i dag; snuse-tur, gå fort-tur, eller kontakt-tur. Eller kanskje en blanding; da har jeg et håndtegn jeg viser henne, som betyr at nå trener vi ikke, ingen vits i å kikke på meg nå. Men jeg kan fremdeles bestemme at vi skal holde et visst tempo.

[Cloudberry]

Tusen takk for fint svar Huldra

Det var litt logisk det du sier ang. hilsinga. Når jeg tenker meg om, tror jeg at hun bruker mer tid på å hilse dersom personen står oppreist og hun får hoppe opp litt selv ( <_< vi trener jo på å ikke hoppe opp..). Jeg har ikke giddet å lese så mye Turid Rugaas, har lest boka om de dempende signalene. Hvordan "bør" man hilse på hunder kontra det jeg forstår kan kalles rugaas-metoden?

Nei, jeg trenger ikke nødvendigvis å klikke henne til å gå tur "riktig", men det er det eneste jeg kan.. Foreløpig drar jeg henne med meg når det tar altfor lang tid, men føler av en eller annen grunn at det å måtte dra med seg hunden ikke er så bra. Får ikke helt til å klikke innimellom, for da går hun rett i treningsmodus og vil ikke snuse mer og gjøre hundeting Ble imponert over håndsignalet ditt, sånt må jeg lære meg! Håper litt at det er en forbigående fase dette med å snuse på hver minste lille småstein.

[belgerac]

Den snuselysten kan godt hende er noe som vil svinge litt med løpetidssyklusene hennes. Sånn er det ihvertfall med min tispe.

Hvis du synes det er utrivelig å trekke hunden etter deg med rå makt, så kan du alternativt trene hunden til å gi frivillig etter for lett stramming i båndet. Dette kan du f.eks gjøre slik:

Sett på hunden et bånd. Sett frem en skål med fristelser som hunden gjerne vil frem til. Trekk hunden forsiktig (med myke bevegelser) med deg vekk fra skålen, og gi et belønningssignal ("bra" eller klikk) akkurat idet hunden gir etter for båndet. Belønn rikelig inne hos deg, helst med mye bedre godbiter enn det som ligger i skåla. Start innlæringen innendørs og utvid øvelsen gradvis ved å trene på samme måte utendørs. Godbitskålen kan etterhvert byttes ut med lukteflekker og andre vanskelige forstyrrelser (folk, andre hunder etc)

[Tess Hundepsykolog]

Hejsan Malinck.

Skall efter min utbildning försöka förklara kort och lättfattligt;

1) När människor sätter sig ned, böjer sig fram och sträcker fram händerna för att hälsa kan det trots att det görs i all välmening tolkas som ett väldigt underligt och kanske skrämmande beteende för en hund. När välmenande hundar hälsar på varandra går de i båge, med avslappnade rörelser och visar sig vänligt inställda genom att f ex vända bort blicken. En hund som däremot fryser, rör sig med stela rörelser, tittar rätt på den andra hunden verkar hotfull och skrämmande. Så din hund verkar visa vänliga signaler tillbaka, vill leka men får inte naturlig respons, blir lite osäker och väljer att strunta i vidare kontakt. Mycket sunt i mina ögon!

2) Variera mellan att Sita får snusa runt och att hon går fint. Träna in att hon kommer på röstkommando (som i svar av Belgerac samt att du tränar in ett röstkommando när hon förstått idéen) så slipper du obehaglig påfrestning på nacken. Tänk på det som att ni är på tur tillsammans, inte var för sig, en följsamhet samt respekt för varandras intressen ute på tur.

3) Jag skulle tro att Sita läser av signaler som vissa andra hundarna avger och tycker de är lite oroväckande. Därför svarar hon själv genom att med ett par avståndstagande skall säga till den andra hunden att den kan hålla sig undan, för hon känner sig inte helt trygg på den. Hundar försöker framför allt annat att undvika konflikter, och detta är ett mycket effektivt sätt som Sita använder sig av.

Det verkar för mig som att Sita är väldigt duktig i sitt hundspråk, och detta gör det mycket enklare för dig som hundägare. Var stolt över henne!

Kontakta mig gärna för fler frågor!

[Huldra]

Tusen takk for fint svar Huldra

Det var litt logisk det du sier ang. hilsinga. Når jeg tenker meg om, tror jeg at hun bruker mer tid på å hilse dersom personen står oppreist og hun får hoppe opp litt selv ( <_< vi trener jo på å ikke hoppe opp..). Jeg har ikke giddet å lese så mye Turid Rugaas, har lest boka om de dempende signalene. Hvordan "bør" man hilse på hunder kontra det jeg forstår kan kalles rugaas-metoden?

Nei, jeg trenger ikke nødvendigvis å klikke henne til å gå tur "riktig", men det er det eneste jeg kan.. Foreløpig drar jeg henne med meg når det tar altfor lang tid, men føler av en eller annen grunn at det å måtte dra med seg hunden ikke er så bra. Får ikke helt til å klikke innimellom, for da går hun rett i treningsmodus og vil ikke snuse mer og gjøre hundeting Ble imponert over håndsignalet ditt, sånt må jeg lære meg! Håper litt at det er en forbigående fase dette med å snuse på hver minste lille småstein.

Haha! Håndsignalet er absolutt ingenting å bli imponert over! Det er rimelig dårlig, dvs varer ikke så lenge (kan jo hende jeg får godis NÅ? tenker hunden, eller har jeg ventet lenge nok NÅ..?), og det har tatt en evighet å lære inn. Altså, jeg har jo gjort det vanskelig for meg da, for jeg "må" liksom gi litt godis innmellom fordi hun plutselig går såå fint liksom. *banke meg i hodet og være streng med meg selv* Og håndsignalet er så enkelt som at jeg bare dytter en tom, åpen hånd mot snuten hennes, som for å virkelig signalisere at nå er det tomt, jeg har ikke godis her (logisk for meg i alle fall). Og så snuser hun litt, og etterhvert kommer hun tilbake. Og da viser jeg det igjen. Det som altså er vanskelig, for meg, er å IKKE gi hunden noe på en stund, og problemet er også at jeg ikke har en kommando/signal om at NÅ trener vi (ved litt nærmere ettertanke er kanskje det lurere??). Så når jeg har vinglet så mye, altså gitt henne litt godis likevel etter en liten stund, så blir hunden usikker på hva det betyr. Men i det siste har jeg vært streng med meg selv og nå går det mye bedre. Etter noen repetisjoner gidder hun ikke sjekke mer (og det er jo egentlig målet etter første gangen jeg viser hånden), og da er det jeg som må ta kontakt for å få henne til å gå pent igjen. Foreløpig fungerer det greit, og det har kommet seg betraktelig i det siste altså. :closedeyes:

Turid Rugaas sier man skal sette seg ned, se vekk, gjespe, slikke seg om munnen ++ når man hilser på hunder. Min hund liker i alle fall bedre å hilse på folk som hilser "normalt", dvs som jeg gjør det, og jeg setter meg ikke ned og gjør alt dette. Jeg står bare over henne og bøyer hoftene for å komme ned. Ikke pent på hundespråket visstnok, men dette er måten de aller fleste folk hilser på hunder på, og dermed også det hunder er mest vant til etterhvert. Hvis din hund takler dette bedre, kan du jo fx si at de heller skal hilse sånn.

[akela]

Du har fått et bra svar fra Huldra blant annet, og for å ta det midterste først - snusingen - så er jeg enig, hvorfor gjøre så veldig mye ut av det, annet enn å si nok eller lære inn den båndgreia. Jeg har en liten stabeis som er veldig opptatt av å snuse, og jeg har alltid brukt sele på ham - nettopp for å unngå belastning på nakken blant annet. Vi har forskjell på turene - på morgentur er snusing lov, da subber vi oss rundt for da skal det bare luftes rolig, mens når vi er "under transport" og på hovedturen, så vil jeg ha litt mer tempo ja.

Bjeffingen på andre hunder? Noen ganger "ser" hunder ting ved andre hunder som vi neppe skjønner. De kan få med seg mye gjennom å se kroppspråk og atferd på lang, lang avstand i blant. Eller det kan være at hunden din har snust på en "skummel" lukt (minsten her kan begynne å knurre til en tisseflekk i blant hvis det er en "fiende" som har vært der før ham) rett i forkant, og er blitt litt "på vakt" i etterkant. Utarter det seg ikke, så får du heller bare si "jaja" eller noe i en rolig stemme, og få kontakt med hunden - ikke la den bli stående og stirre og bjeffe heller, enten få kontakt så den vender seg vekk, eller bare gå litt i en annen retning.

Hilsing på folk... der er du jo innom ulike faser av en valps utvikling. Unge valper "skal" være innsmigrende - for å overleve, er de avhengig av å bli likt, og den litt underkastende hilsingen med "mye mage" og litt viftende labber og annen "søt" atferd er mer sånn "lik meg, lik meg, værsåsnill"-bønn. Så blir de eldre, mer selvstendige, og har eieren sin. Da endrer atferden seg på de fleste raser (noen har varig mén, som flatcoated ).

Din hund høres ut som om hun synes folkene blir litt for intense, siden hun prøver å "avlede" dem ved lek? Når du i tillegg har en liten hund, som kanskje har fått erfare at disse fremstrakte hendene godt kan ta tak i den, klappe og være håndfast på en måte som virker litt invaderende, kan det være at den velger å holde seg litt på avstand.

Mitt råd er å gå inn og styr FOLKENE mer. Si at "du kan gjerne sette deg ned og hilse, men ikke TA etter hunden". For mange hunder opplever at vi mennesker har "fangarmer"....

Jeg nektet alle, inklusive familien, både å løfte og holde minsten her fast - vil de på død og liv hilse, får de sette seg ned, klø ham under haken, gi ham en godis - men IKKE IKKE IKKE ta tak i sele eller halsbånd eller hund for å "komme bedre til". Vil han ikke, så gliser jeg godt og sier "sorry, du er ikke blant de utvalgte", og så går vi videre. Som Huldra sier, det er "hilserne" som har et problem... det er de som ikke får bekreftet sitt fantastiske hundetekke...

Vi traff nylig en stor og veldig skeptisk hund, som konsekvent holdt seg unna "alle med armer og hender". Når du tydelig viste at nei, jeg skal ikke prøve å ta på deg, kom han bort og spiste godis. Av hånden. Så de får med seg det meste, også å kjenne igjen folk som er "maniske klappere". Vi mennesker klapper jo for vår EGEN skyld, det er litt lurt å huske på. Samtidig er det greit med en hund som tåler normal omgang med folk som ikke hilser etter boka - og bygge høyere toleranseterskel. Da er det viktig at du nå går inn og styrer situasjonen - og menneskene, først og sist.

Jeg gjør det mye med barn nå, men det som funker best i min erfaring er å la barna få hundene til å gjøre et triks, til å sitte pent - mot godis (da tilbyr mine endel frivillig atferd som de vet de skårer på); da får hundene noe konkret å forholde seg til, ungene blir ikke så klengete og "klemmete" og klappete, og det blir en positiv erfaring. Er det mange unger, får jeg dem til å stå "i kø" for å gjøre triks, så det ikke blir så mange på en gang. Som eier gjelder det å være litt på offensiven og ta grep om situasjonen - det merker hunden din raskt også.

[Cloudberry]

Tusen takk for flotte svar alle sammen, jeg har lært masse

Synes dere kommer med mye logisk ang. hilsing. Senest idag sa en kompis at "Det er umulig å få kost med deg jo", da Sita bare spratt unna. Og han hadde akkurat det dere sier hunder vil unngå - "fangarmer" som tok etter henne hver gang hun nærma seg. Venninna mi derimot, som satt ved siden av, gjorde ikke mine til å ta etter Sita før hun kom og hoppa etter henne. Tror ganske sikkert dette er "svaret" ja Hun er jo uimotståelig da, så jeg skjønner godt at folk bare måå klappe og kose :closedeyes:

Med snusinga; jeg skal prøve rådene med båndet, og kanskje håndsignal etterhvert. Det er nettopp det å måtte dra i henne med makt som plager meg litt. Men mistenker jeg har et pubertetstroll ja, regner med hun får første løpetiden iløpet av våren/tidlig sommer. Det er fryktelig mye spennende å snuse på nå som snøen forsvinner, så hun skal få lov til det fremdeles. Men kanskje ikke helt ubegrensa, hehe!

Idag bjeffa hun ganske mye på et barn som plutselig begynte hylskrike sånn 200 meter unna. Jeg følte det var litt sånn "uææ, så ekkel lyd, slutt med det der!" hun mente. Det var første gang hun hørte barnegråt sånn skikkelig såvidt jeg vet. Men det skjønner jo ikke mor, som skuler mot hund og eier og skynder seg avgårde. Prøvde å avlede, endte med at jeg dro henne med meg litt unna. Når du sier det er sunt Tess, regner jeg med at dette er noe hun antagelig vil fortsette med og bør få lov til?

Hun har forøvrig litt spøkelsesalder nå tror jeg. Igår var et visningsskilt forferdelig skummelt, og nå spretter hun rundt en bærepose på kjøkkengulvet!

[akela]

Jeg tror ikke jeg hadde bare latt hunden bjeffe når det er på barn. For å si det sånn. Jeg hadde notert meg at "ja, hun trenger mer miljøtrening", og så oppsøkt kontrollerte miljøer med barn - for eksempel barnehager, der barna er innesperret! Da kan man trene på utsiden, uten at de "overfaller" hunden

Kanskje kan du lære henne å forbinde barns mange rare lyder og skriking med noe positivt, som godis. Eller at hun tar kontakt med deg for å "spørre hva dette er". Jeg vil at hundene mine skal ha så høy terskel som mulig for å reagere på barn, og det kan man trene opp.

Jeg vil også ha kontroll på bjeffing, ideelt sett. Bjeffing er avstandsskapende atferd, og det betyr at hunden synes det er skummelt eller litt rart og vil "advare" både det skumle - og deg, så du kan hjelpe. Overser du hunden, og lar den bjeffe, så vil kanskje bjeffemålet gå sin vei - og hunden vil kanskje oppleve at "oi, det virket". Verre, så kan du møte et barn som blir ordentlig redd, og/eller en forelder som tar på vei og blir forbannet over "gneldrebikkja" og uttrykker det - og så kan du få en ubehagelig erfaring som forsterker hundens ubehag.

Så jeg ville både jobbe for å "miljøsikre" hunden bedre, gjennom positive opplevelser og/eller assosiasjoner, og også for å få kontroll på bjeffingen - at du kan klare å få kontakt og/eller kontroll. Har du kontroll og kan få hunden til å ti stille og ta kontakt, så kan du også "redde" situasjonen mer. Det kan bety noe også for hunden, heller enn at den blir slept vekk fra en i utgangspunktet skummel, og så kjeftete situasjon (hvis noen skal si deg sin mening).

[Cloudberry]

God ide med barnehage Akela, takk skal du ha Vi har faktisk ideelle forhold for det også, en barnehage ved et stort jorde like oppi veien her faktisk. Skal vi bare trene på hva som helst? Jeg regner med at poenget er at hun blir vant til lydene fra ungene og ser at jeg ikke bryr meg om dem?

Forøvrig har hun aldri bjeffet på unger før, hun virker å like unger, og er minst like ivrig på å hilse på dem som på voksne. Som regel funker det bedre å hilse på unger, for de gjør ikke slik som voksne med "innbydende" kroppspråk Unger turer frem på sitt vis, og Sita har alltid reagert positivt på dem. Bortsett fra igår, med den skrikinga. Men selvfølgelig er jeg enig i at hunden bør ha så høy toleranseterskel som mulig med barn, så dette skal vi trene på.

Ang bjeffinga generelt føler jeg at vi har hatt henne med i de aller fleste situasjoner, og det går egentlig greit. Det er så sjelden at hun setter igang med den bjeffinga, at vi har blitt litt forbløffet og kanskje ikke reagert helt riktig. Har enten ikke reagert i det hele tatt, eller prøvd å avlede. Skal prøve å bli bevisst på dette nå, og belønne for kontakt heller enn å bare avlede.

[lise og bajas]

Jeg er også litt bekymret for bjeffing.

Bajas er litt skeptisk til mennesker som ser litt "skummel" ut. Han starter med litt boffing og reiser bust,så blir det bjeffing.Jeg prøver å avlede så godt jeg kan med godbit.

Spørsmålet er , når skal jeg gi godbit? Det er ikke alltid jeg rekker å komme ham i forkjøpet med denne bjeffingen.

Skal jeg da gi ham den etter han har boffet? blir dette da ros for boffing? Jeg burde kanskje snu og avlede for så og møte den "skumle" når jeg er på forkjøpet?

Hva er best løsning?

Han er ikke redd mennesker men enkelte er jo svart i huden og noen har rare frakker osv...Disse er fryktelig skummel.

Er dette noe han kan vokse av seg?

[Cloudberry]

Når jeg likevel har en "atferdstråd" på Sita fortsetter jeg litt her

De problemene vi hadde tidligere har stort sett løst seg. Kanskje like mye for at jeg forstår mer av atferden hennes som at hun har modnet og endret atferden sin litt. Feks med snusing; hun skjønner nå at vi ikke orker å stå i evigheter og vente på at hun skal snuse ferdig, og gir som regel etter for lett trekking i båndet.

Men hun har lagt seg til en oppførsel som er verre enn dette over i mine øyne. Vi pleier å kjøre endel hit og dit for å gå tur, mest for variasjonens del. Så har vi jo endel faste turområder som vi drar til med jevne mellomrom. Nå kjenner hun seg igjen når vi kommer frem, og setter igang med masse bjeffing fra vi åpner bagasjerommet og til hun får løpt litt fra seg. Hun blir forferdelig ivrig, hopper nesten ut av buret og rett ned på bakken, løper rundt og bjeffer på alt og alle. Og om det ikke er noen der bjeffer hun litt likevel. Dette roer seg etter noen minutter, og gjerne når hun har fått gått på do. Hun er mye roligere om hun ikke er tissetrengt.

Det virker ikke som hun blir stresset, bare voldsomt ivrig. Hun er ikke aggressiv heller, og er det hunder i nærheten er hun veldig ivrig på å få hilse på dem. Det virker som om hun har voldsomt behov for å fortelle at "her kommer jeg!" Dette vet vi heller ikke heeelt hvordan vi skal håndtere, og føler vel at det har mye med hennes psykiske modning å gjøre? (straks 10mnd gammel) Til nå har vi ikke latt henne gå/løpe avgårde uten at hun tar kontakt med oss først, og roer seg littegranne, feks med å sitte ned.

Jeg håper jo at dette skal være noe forbigående, men til nå har det blitt verre og verre.

Noen som har tanker om dette?