Gå til innhold
Hundesonen.no

Må få ut litt frustrasjon-LANGT


minni

Recommended Posts

Hei, jeg har en hund på 2,5 år som stresser voldsomt - så snart det skjer noe rundt han, kommer folk på besøk, er ute på tur,er ute der det er folk og andre hunder osv. - allså i de fleste situassjoner annet enn når vi er hjemme alene og slapper av.Han har sep angst - og stresser seg opp når han er alene.Pga en hjerneskade han har så skal han stresse minst mulig for å hindre anfall(besvimer/o2mangel).Noe som gjør at jeg aldri forlater han mer en høyst nødvendig - ergo for utenom jobb, så er jeg hjemme, skal jeg ut kjører jeg en time for å få barnevakt.Har noen tante barn som jeg av div grunner må passe en del og det går til dels greit - når ting er rolig er han verdens snilleste, men herjer barna - så øser han seg plutselig opp(han ene tanteungen min er forferdelig flink til å øse han opp også- ungen lyder ikke i det hele heller!), springer dem over ende, kan hoppe og ta ting de har i hendene (Han er ca30kilo og 60cm høy)så en stor hund ja.Og pga sep angsten kan jeg ikke skille han og barna heller, for då stresser han seg "uforsvarlig" opp.Har han i bur på stua når ungene herjer, men han stresser og piper/uler for han vil ut å herje sammens med de når de herjer.OSV.

Han har også noen "raptus" fører som han får ukontrollert - hopper opp og biter i klærne(stivt blikk,blokkert for alt som skjer rundt - bare biter.skummelt og ekkelt)-Det har blitt mindre med tiden(har brukt time out,og har prøvd å overse)Men alikevel så er det ikke bra nok så lenge det skjer!Var på fjellet med 2voksne og 1 barn for to dager siden, hunden gikk litt i band - litt løs - plutselig fikk han førene sine og hoppet og bet i hender på oss(både i band og løs), og det verste var at jeg holdt barnet i hånden når han hoppet opp og bet i hanskene våre.-ikke så hard det ble hål i huden - men slikt skal ikke skje - ungen ble redd og begynte å gråte noe som giret bikkja mer opp og han hoppet og bet mer.Jeg tok tak i selen(kan ikke overse noe slikt!)og holdt han nede på bakken til han roet seg og slipte han, da var han helt rolig igjen.Etter en stund så plustelig skjedde det igjen og flere ganger uten forvarsel(har som sagt vært mye verre, men det skal ikke skje!)

Ja, hunden har blitt undersøkt av mange vetrinærer, har vært til vet.men vidareutd. innen adferd,kjemisk kastrering,dap, ro trening,klikkertrening,forskjellige kurs.Osv, er prøvd.Men konk : hunden funger med meg alene, om jeg ikke hadde måttet jobbe/eller delvis i den jobben jeg har - mest pga snille husverter som tåler at han bjeffer.(men med tanke på hunden så har han det ikke bra.)Men jeg har ikke noe sosialt liv for uten om hunden nesten(de gangene jeg har barnevakt) og det er et mareritt å ha besøk/omgås folk - han stresser seg slik opp jeg får vondt av ham.Pga skaden hans så tåler han ikke beroligende medisiner heller.

Nei det er et nederlag, men hundeholdet ble ikke slik jeg ville ha det, og hunden er i den store sammensettingen mer til plage enn til glede.Jeg får vondt av å se hvordan han stresser av den minste ting,han lukter stress,han flasser.Og ikke minst når jeg begynner å frykte for tantebarna mine.Pga skaden han har så klarer han ikke å "koble av",men koker over i stedet.Og han kommer til å bli mer og mer skadet med tiden.Hunden er en hærlig og glad hund, men jeg kan ikke forstå han har det bra slik han stresser.Å omplassere han vil jeg ikke pga han er så knyttet til meg, pluss jeg hadde ikke greid å slappe av i forhold til hvordan han evt. skulle bli behandlet og hvordan han ville få det.Nå skal jeg flytte i fra leil. jeg bor i å da er det å begynne på nytt med hjemme alene treningen(som jeg fortsatt driver med)-tok meg 2 år for å få han til å være alene mens jeg var på jobb i denne leil, uten at han sko "stresse seg i hel".Elsker hunden min, men får vondt av ham.:brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe*

Nei det er et nederlag, men hundeholdet ble ikke slik jeg ville ha det, og hunden er i den store sammensettingen mer til plage enn til glede.Jeg får vondt av å se hvordan han stresser av den minste ting,han lukter stress,han flasser.Og ikke minst når jeg begynner å frykte for tantebarna mine.Pga skaden han har så klarer han ikke å "koble av",men koker over i stedet.Og han kommer til å bli mer og mer skadet med tiden.Hunden er en hærlig og glad hund, men jeg kan ikke forstå han har det bra slik han stresser.Å omplassere han vil jeg ikke pga han er så knyttet til meg, pluss jeg hadde ikke greid å slappe av i forhold til hvordan han evt. skulle bli behandlet og hvordan han ville få det.Nå skal jeg flytte i fra leil. jeg bor i å da er det å begynne på nytt med hjemme alene treningen(som jeg fortsatt driver med)-tok meg 2 år for å få han til å være alene mens jeg var på jobb i denne leil, uten at han sko "stresse seg i hel".Elsker hunden min, men får vondt av ham.:brr:

Hvis du er sikker på at han har en progredierende hjerneskade, er vel utfallet ikke så vanskelig å tenke seg. Hvis du opplever hunden som mer til plage enn til glede nå, vil det vel ikke akkurat bli bedre med tiden. En hund som stresser slik, har det vel ikke så bra selv heller.

Fibi tålte heller ikke noen form for stress da hun var ung og hoppet og beit oss i armen og hvor som helst i et eneste kjør. Det var mange blåmerker, tårer og frykt den første tiden. (Dvs. fra hun var åtte måneder til tja, man glemmer fort det vonde når det er over, halvannet år, kanskje.) Det var langt tid med systematisk jobbing kjemisk rensing for alt som kunne trigge stresset, så langt vi hadde kontroll over betingelsene. Husker første gangen barnet her kunne løpe med hunden ved siden av seg uten å få en bikkjekjeft rundt håndleddet. Det var nok omtrent som når andre gjør det bra i an AG konkurranse for første gang.

Men å "ta" en stressa hund, ville jeg nok ikke anbefale. Hunden er jo fortvila og uten selvkontroll. Tråkk på båndet så den ikke får mulighet til å hoppe. Tren ro ved å sitte hos den og stryke den på brystet. Ikke dull og snakk "trøstesnakk", men bekreft at du er fornøyd når den oppfører seg slik du ønsker og forsett aktiviteten der dere slapp.

Er du sikker på at atferden og hjerneskaden henger sammen? Hvor store er barna du passer? Er de over en fire fem, bør de kunne respektere dine husregler. Barn som herjer rundt en hund som ikke tåler det, er jo litt å leke russisk rulett. Nei, tenk deg om. Er det mulig å lære denne hunden ro, ville jeg satset på å jobbe med det under kyndig veilledning og selvfølgelig uten positiv straff.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det gjeterhund? Fikk bare en følelse...

Men uansett: har hunden problemer med seg selv som aldri vil bli bedre (ref: hjerneskade) og du føler at hundeholdet har blitt uholdbart så har jeg egentlig bare et svar til deg: avliv. Hunden har det ikke bra og du har det ikke bra. Jeg har selv brukt altfor mange år på hunder med problemer og jeg har angret i ettertid på at jeg ikke lot hunden slippe mye før. En hund som er så stresset og engstelig har det ikke bra.

Hver for seg kan sikkert enkelte av problemene løses, jeg har selv en omplasseringshund som fikk slike glefseraptuser når han kom, men jeg løste det ganske likt som deg men hos han gikk det faktisk over og ble kontrollerbart etter kort tid. Hadde han bare fortsatt og fortsatt slik som din hadde jeg neppe hatt han lengre.

Summen av alle problemene hunden din har, at han faktisk har en hjerneskade, det faktum at du er såpass sliten (skjønner deg godt) OG at han neppe takler en omplassering særlig godt gjør at det alternativet virker mest fornuftig i mitt hode i det minste.

Hundeholdet skal ikke være en plage for både hund og eier og jeg tror neppe du finner noen som er kapable som vil overta han. De fleste som har erfaringer med problemhunder ligger langt unna og ønsker seg ikke en ny...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippet*

Nei det er et nederlag, men hundeholdet ble ikke slik jeg ville ha det, og hunden er i den store sammensettingen mer til plage enn til glede.Jeg får vondt av å se hvordan han stresser av den minste ting,han lukter stress,han flasser.Og ikke minst når jeg begynner å frykte for tantebarna mine.Pga skaden han har så klarer han ikke å "koble av",men koker over i stedet.Og han kommer til å bli mer og mer skadet med tiden.Hunden er en hærlig og glad hund, men jeg kan ikke forstå han har det bra slik han stresser.Å omplassere han vil jeg ikke pga han er så knyttet til meg, pluss jeg hadde ikke greid å slappe av i forhold til hvordan han evt. skulle bli behandlet og hvordan han ville få det.Nå skal jeg flytte i fra leil. jeg bor i å da er det å begynne på nytt med hjemme alene treningen(som jeg fortsatt driver med)-tok meg 2 år for å få han til å være alene mens jeg var på jobb i denne leil, uten at han sko "stresse seg i hel".Elsker hunden min, men får vondt av ham.:brr:

Nå får jeg sikkert juling igjen, men det får stå til. Jeg gir ingen råd, bare leser og tenker høyt derfra. For det er ene og alene opp til deg hva du gjør med han.

Nei dette hørtes ikke noe trivelig ut! Og det høres jo ikke noe trivelig ut for den lille litt spesielle gutten heller, han er jo ikke helt som alle andre han, lille vennen. Han vet nok neppe det da :P Men du vet og det holder jo. Jeg synes du har vært kjempeflink til å prøve å gi han hjelp, men lite har hjulpet høres det ut til.

Jeg synes IKKE det noe nederlag å innrømme at dere ikke har det noe bra! Du har kommet langt og det spørs jo hvor mye lenger du kommer med tanke på at "sykdommen" mest sannsynlig vil forverre seg, og at dere skal flytte.

Du har vært å fått hjelp hos en atferdsterapeut, og tipper de vet mer enn noen av oss her inne, tipper de har vurdert hjerneskaden opp mot atferdsproblemene du har. En ting mener jeg bestemt og det er at jeg ville ikke omplassert en slik hund. Så da blir vurderingen opp til deg. Orker du dette i noen år til, eller skal du si at nok er nok nå. Det skal være hyggelig å ha hund, det skal ikke være en mare dag ut og dag inn. Se litt på hunden din også og vurder om han har det godt inne i sitt rare lille jeg.

Ble litt motsatt av hva Ida sier, men da har du to vurderinger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble litt motsatt av hva Ida sier, men da har du to vurderinger.

Egentli ikke. Jeg skrev litt om alternativet til avlivning. Hva jeg ville gjort i en liknende situasjon, med den erfaringen vi nå har, er en annen sak. Men altså, velger du først å beholde hunden, er det jo greit å gjøre noen riktige grep. At en atferdsspesialist har anbefalt dem å "ta" hunden når den "tilter", har jeg vondt for å tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan prøve å pakke det inn på så mange måter det går an, men med slike ting finnes det egentlig bare to muligheter.

Det ene er selvsagt å JOBBE med problemet - som innebærer å finne måten å gjøre dette på så man faktisk ser en forbedring, ser "lyset" i enden av tunellen, etc. Det er dette du har holdt på med nå, nærmest hele livet hans.

Hunden har en skade som kanskje gjør at han aldri blir bra, og du sier selv at skaden kommer til å bli værre med tiden.

Den andre løsningen er selvsagt å la han få slippe dette livet.

Hvis man ser for seg hans pyskiske plager - og innbiller seg at det hadde vært reelle smerter istedenfor - så hadde nok det valget vært langt enklere.

Han har så mye problemer at han "blokkerer", har store problemer ved så mange nye miljøer, hver gang han er alene, etc..

Vi hundeelskere VIL jo så gjerne kurere alle, prøve, prøve og prøve. Men i bunn og grunn ender så store problemer som du her skisserer stort sett alltid på samme måte. Og jeg er overbevist om at alle som har hatt en problemhund de har måttet avlive til slutt ALDRI mener at man valgte den løsningen for tidlig.

Når det er over, er man overbevist om at det var det rette valget - og at man gjorde det eneste rette for hunden OG seg selv.

Det å ha hund SKAL være hyggelig. Hvis det noensinne stopper å være dèt - er det jo ingen poeng å ha hund i det hele tatt, mener jeg.

Selv om man aldri kan erstatte tidligere hunder, så kan man i alle fall skaffe seg en ny - og med de problemene du har vært igjennom nå vil en ny hund sikkert være en helt fantastisk opplevelse.

Så hvis du innerst inne er overbevist om at det ikke finnes noen "magisk kur" for dette (som du ennå ikke har prøvd) - så er jeg helt sikker på at du tar det riktige valget ganske snart.

Lykke til!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentli ikke. Jeg skrev litt om alternativet til avlivning. Hva jeg ville gjort i en liknende situasjon, med den erfaringen vi nå har, er en annen sak. Men altså, velger du først å beholde hunden, er det jo greit å gjøre noen riktige grep. At en atferdsspesialist har anbefalt dem å "ta" hunden når den "tilter", har jeg vondt for å tro.

Jeg ser ikke hvor hun skriver at hun "tar" hunden? Hvis du mener at hun "tar" hunden når hun holder den i ro når den glefser etter et lite barn så er jeg uenig. Å tvangsroe en hund (gjort det hundre ganger selv på svartingen her) er ikke å ta hunden i mitt hode. Det er å sette grenser og å hjelpe hunden til å slappe av. Hvis man kjefter og bærer seg når man gjør slikt så blir det noe annet, men å ta et godt tak i bikkja og holde den rolig til den slapper av selv er ikke det samme som å "ta den" i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke hvor hun skriver at hun "tar" hunden? Hvis du mener at hun "tar" hunden når hun holder den i ro når den glefser etter et lite barn så er jeg uenig. Å tvangsroe en hund (gjort det hundre ganger selv på svartingen her) er ikke å ta hunden i mitt hode. Det er å sette grenser og å hjelpe hunden til å slappe av. Hvis man kjefter og bærer seg når man gjør slikt så blir det noe annet, men å ta et godt tak i bikkja og holde den rolig til den slapper av selv er ikke det samme som å "ta den" i mine øyne.

Kanskje jeg misforsto. Men da hun skrev i trådstarten at hun tok den i selen og holdt den nede, så jeg for meg akkrat et slikt brøle, røske, legge på rygg scenario. Vi har også tvangsroet mye og lenge og ofte her i huset. Som sagt, kanskje jeg misforsto...

EDIT: Nå når vi har fått hund nummer to i hus som faktisk er normal i hodet, men fremdeles ung, ser jeg hvordan det skal være å ha hund. Vi har jo hatt normale hunder før, men galskapen er ganske oppslukende og man legger vanvittig mye krefter og fokus på å "fikse" problematferder. Det er faktisk ikke sånn det skal være å ha hund. Din hund er jo ikke en "pubertetsslyngel", en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du er sikker på at han har en progredierende hjerneskade, er vel utfallet ikke så vanskelig å tenke seg. Hvis du opplever hunden som mer til plage enn til glede nå, vil det vel ikke akkurat bli bedre med tiden. En hund som stresser slik, har det vel ikke så bra selv heller.

Fibi tålte heller ikke noen form for stress da hun var ung og hoppet og beit oss i armen og hvor som helst i et eneste kjør. Det var mange blåmerker, tårer og frykt den første tiden. (Dvs. fra hun var åtte måneder til tja, man glemmer fort det vonde når det er over, halvannet år, kanskje.) Det var langt tid med systematisk jobbing kjemisk rensing for alt som kunne trigge stresset, så langt vi hadde kontroll over betingelsene. Husker første gangen barnet her kunne løpe med hunden ved siden av seg uten å få en bikkjekjeft rundt håndleddet. Det var nok omtrent som når andre gjør det bra i an AG konkurranse for første gang.

Men å "ta" en stressa hund, ville jeg nok ikke anbefale. Hunden er jo fortvila og uten selvkontroll. Tråkk på båndet så den ikke får mulighet til å hoppe. Tren ro ved å sitte hos den og stryke den på brystet. Ikke dull og snakk "trøstesnakk", men bekreft at du er fornøyd når den oppfører seg slik du ønsker og forsett aktiviteten der dere slapp.

Jeg tar ikke hunden min, trodde det kom frem når jeg nemnte klikkertrening at jeg trener positivt.Når han hopper og biter overser jeg så langt det lar seg gjøre - evt. bitter han i første gjerdestålpe og går i fra han uten å si noe.Men når han er løs og får annfellene sine tar jeg tak i selen han har på seg og holder han nede - allså alle fire bena på bakken(IKKE på rygg!)til han roer seg, uten å si noe til han eller se på han.Han biter hardt og blikket er "blokkert" - skummelt å se - virker som han klikker helt på å bite - sikringen går.Han er 2,5 år og skal ikke ha slike fører lengre.Han får de når jeg møter folk m/eller uten hund og stopper og prater,når han må stå litt i ro uten oppmerksomhet.Ja har klikket og belønnet rolig adferd.Og som sagt ting har komt seg, men fortsatt skal det ikke skje!

Er du sikker på at atferden og hjerneskaden henger sammen? Hvor store er barna du passer? Er de over en fire fem, bør de kunne respektere dine husregler. Barn som herjer rundt en hund som ikke tåler det, er jo litt å leke russisk rulett. Nei, tenk deg om. Er det mulig å lære denne hunden ro, ville jeg satset på å jobbe med det under kyndig veilledning og selvfølgelig uten positiv straff.

Etter å ha pratet med 5 vetrinærer som sier det henger i sammen,tror jeg på det.Det henger også i sammen med sep.angsten hans mente dei- allså at han ikke klarer å koble av(koker over) av den minste ting.Tante unden min som jeg har mest er 4 år, men pga div. så er han ikke som andre barn og hører derfor dårlig etter når ting blir sagt, men det har komt seg, men fortsatt så liker han (som unger flest?) å herje med hunden.Bare at min ikke tåler så mye herjing før sikringen går.Jeg har jobbet med denne hunden siden jeg kjøpte den, og har brugt mye penger på kurs og reiser og vet. undersøkelser.Bor på en øde plass med dårlig tilbud, så har måttet reist langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke hvor hun skriver at hun "tar" hunden? Hvis du mener at hun "tar" hunden når hun holder den i ro når den glefser etter et lite barn så er jeg uenig. Å tvangsroe en hund (gjort det hundre ganger selv på svartingen her) er ikke å ta hunden i mitt hode. Det er å sette grenser og å hjelpe hunden til å slappe av. Hvis man kjefter og bærer seg når man gjør slikt så blir det noe annet, men å ta et godt tak i bikkja og holde den rolig til den slapper av selv er ikke det samme som å "ta den" i mine øyne.

Takk Loke:)

Takker for svar alle sammen.

Det som er så forterende er at jeg digger denne bikkja på mange måter,han er morsom,teit,har en vanvittig skjarm,elsker "mamman" sin og er overlykkelig.Han ahr aldri vært agressiv mot andre hunder, men er forferdelig voldsom i lekingen.Men problemene er at han fungerer best med rolige forhold rundt seg, meg hjemme eller familien min, men kommer det besøk så stresser han seg opp og kan stresse gjennom hele besøket(alt etter dagen,folket,omstendighetene).Og sep.angsten har kommet seg noe - han er ikke så voldsomt stresset lengre, men jeg slapper ikke av når jeg forlater han for å gå ut å gjøre noen ærend, og blir derfor hjemme - eller tar han med i bilen(noe som også stresser han).Før når jeg forlot han var han full av slev,peset voldsomt(nesten hyperventilerte)bet på buret,bjeffet og hylte-skikkelig panikk med andre ord.Nå går det bedre, men han bjeffer og stresser for mye ennå.Er han løs så spiser han opp alt på veggene og rundt om og jager mer,.Nei jeg får vondt av ham.Og pga skaden hans, så skal han utsettest for minst mulig stress, så jeg slapper ikke av når jeg forlater han når jeg vet han ikke har det godt og evt. kan "dette om".Noe som selfølfelig har ført til et ganske så innskrenket sosialt liv på meg.Nei jeg har felt mange tårer pga han her, men jeg er ikke en persom som gir opp, og spessielt ikke når det gjelder liv- men hvilket liv har han egentlig?Har han det bra?Kan ikke det når han har slik panikk for å bli forlatt.

De andre hundefolkene i klubben og div. sier at hadde hunden kommet til noen andre hadde den vært avlivet for lenge siden, for ingen hadde maktet alle problemene.Det hjelper litt å høre det, i steden for at de evt. hadde sagt jeg hadde gjort slik å slik feil, skulle ha gjort ditt, skulle ha gjort datt.Nei et hundehold skal være kjekt.Slik det er nå, er det alle som klager over den stressete,galne,travle og uopdragne hunden jeg har.Noe som selfølgelig er veldig trist å høre.Jeg er jo glad i han og han er snill og grei med meg, men jeg kan ikke være isolert resten av livet.Og ikke han heller for den del!

Dobbeltpost mod. Einstein&Charlie

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik du beskriver hunden, høres det jo ut som om han har et "biologisk" problem. Om det sitter i "kroppen" eller i "hjernen" er ikke godt å si, men det er fremdeles en fysisk ting. Jeg tenker på for eksempel at han har for mye eller for lite av visse stoffer eller hormoner eller noe i den duren. Har du vurdert å få en homeopat til å se på saken? Eller en akupunktør? Det er egentlig litt utrolig hva slike alternative ting kan gjøre med en hund.. Eventuelt, hvis du heller mer mot tradisjonell medisin; har du mulighet til å prøve noe medisiner som roer han kraftig ned? (Det ville vært sistevalget mitt, fordi tradisjonelle medisiner ofte tærer på kroppen; levra, nyrene..) Du har jo snakket med så mange veterinærer; har de ikke kommet med forslag til psykofarmaka til deg (eh, hunden)? Kanskje de ikke har så god peiling, men Gry Løberg (manimal.no) har kompetanse på feltet, og samarbeider med dyrlege. Kanskje noe å sjekke ut?

Det høres jo ut som om du har jobbet hardt og lenge med denne hunden, og det er trist og kjedelig og demotiverende at treningen ikke går raskere frem enn den gjør. Og når den ikke gjør det, ville jeg forsøkt andre tilnærminger, altså homeopati, akupunktur eller tradisjonell medisin; psykofarmaka. Legg problemet frem så realistisk som overhodet mulig, fortell nøyaktig hvordan hunden er og hva du har prøvd, så er sjansen større for at de rette folka kan hjelpe deg å finne den behandlingen som passer best, uansett om du velger tradisjonell medisin eller noe alternativt. Når du er kommet dit du er nå, så skader det vel ikke å prøve? Hva er egentlig alternativet? Det er jo mange som har nevnt avlivning, og det er nå så. Klart det er et alternativ, men som SusanneL var inne på; man har ikke lyst å angre på at man avlivet en problemhund for tidlig (min vri på det). Det er greit, for sin egen del ikke minst, å vite at man virkelig har prøvd å finne ut av det, virkelig har oppsøkt flinke folk som man håpte kunne hjelpe, før man eventuelt dessverre måtte innrømme at det ikke gikk, at det beste for hunden og en selv, virkelig var avlivning. Du holder jo ut med han enda, men du er vel på grensen et sted, eller nærmer deg i alle fall? Jeg føler virkelig med deg, for det er slett ingen enkel ting, og jeg har vært der selv.. Det endte med avlivning for min del, men hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg nok ha prøvd noen flere ting før jeg bestemte meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kanskje noen ganger må man innse at nei, ikke alle hunder kan "trenes" til å bli bedre - de bare er som de er. Har man prøvd, og ting ikke har virket og det har gått et år, to år, ja - da er man litt ved en slags veis ende i mine øyne. Dette med separasjonsangst er vel ikke "bare" dette; det sier vel litt om en generell nervekonstitusjon? Og en hund som hele tiden stresser seg opp der, rekker jo aldri å "lande" - den går i maks stress og beredskap, og da vil sikkert dette ha ringvirkninger ut over hele fjøla.

Da har man valget: Leve med dem slik de er, eller avlive dem.

Velger man å leve med en slik hund, så bør det skje på hundens premisser - at den har det så bra som mulig, og skånes mot det meste som stresser den opp. Det blir kanskje å ofre mye, jeg har kjent folk som har blitt "nattmennesker" for at hunden skal slippe å møte så mye folk ute på tur som vil klappe, eller i det hele tatt møte folk. De sier vel det samme som Loke og Ida, at det ble en sterk forandring å få et "godt hundeliv" igjen etter en slik hund. Og ja, man elsker problembarna sine. Men elsker de livet sitt?

Du har jo tatt en real runde, undersøkt det du kan, og det høres jo ikke ut som det kan bli de STORE endringene. Jo, barna vil bli eldre - men det tar noen år, det også, og det er mye av et hundeliv. Det "verste" er hvis du får et litt negativt forhold til hunden, fordi han begrenser deg så mye. I lengden sliter det på, og siden han er ung så har du jo mange år igjen med dette.

Kanskje Huldras innspill kan være noe: Hvis denne hunden skal få et bedre liv, så må han kanskje medisineres. Tåler han ikke det, ja - da blir det å legge om livet ditt enda mer kanskje. Der er vi mennesker forskjellige; noen klarer å "ofre" seg, andre passer ikke det like godt for. Det er deilig å kunne ha hunder som tåler folk og fe, og som kan dele et normalt liv med eieren sin, for å si det slik.

Det er totalkvaliteten av denne hundens liv OG ditt liv som blir viktig. Har han det hyggelig 80 prosent av tiden, og ditto for deg? Hvor ofte har du barnebesøk eller annet besøk, i forhold til "resten av livet" deres sammen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik du beskriver hunden, høres det jo ut som om han har et "biologisk" problem. Om det sitter i "kroppen" eller i "hjernen" er ikke godt å si, men det er fremdeles en fysisk ting. Jeg tenker på for eksempel at han har for mye eller for lite av visse stoffer eller hormoner eller noe i den duren. Har du vurdert å få en homeopat til å se på saken? Eller en akupunktør? Det er egentlig litt utrolig hva slike alternative ting kan gjøre med en hund.. Eventuelt, hvis du heller mer mot tradisjonell medisin; har du mulighet til å prøve noe medisiner som roer han kraftig ned? (Det ville vært sistevalget mitt, fordi tradisjonelle medisiner ofte tærer på kroppen; levra, nyrene..) Du har jo snakket med så mange veterinærer; har de ikke kommet med forslag til psykofarmaka til deg (eh, hunden)? Kanskje de ikke har så god peiling, men Gry Løberg (manimal.no) har kompetanse på feltet, og samarbeider med dyrlege. Kanskje noe å sjekke ut?

Det høres jo ut som om du har jobbet hardt og lenge med denne hunden, og det er trist og kjedelig og demotiverende at treningen ikke går raskere frem enn den gjør. Og når den ikke gjør det, ville jeg forsøkt andre tilnærminger, altså homeopati, akupunktur eller tradisjonell medisin; psykofarmaka. Legg problemet frem så realistisk som overhodet mulig, fortell nøyaktig hvordan hunden er og hva du har prøvd, så er sjansen større for at de rette folka kan hjelpe deg å finne den behandlingen som passer best, uansett om du velger tradisjonell medisin eller noe alternativt. Når du er kommet dit du er nå, så skader det vel ikke å prøve? Hva er egentlig alternativet? Det er jo mange som har nevnt avlivning, og det er nå så. Klart det er et alternativ, men som SusanneL var inne på; man har ikke lyst å angre på at man avlivet en problemhund for tidlig (min vri på det). Det er greit, for sin egen del ikke minst, å vite at man virkelig har prøvd å finne ut av det, virkelig har oppsøkt flinke folk som man håpte kunne hjelpe, før man eventuelt dessverre måtte innrømme at det ikke gikk, at det beste for hunden og en selv, virkelig var avlivning. Du holder jo ut med han enda, men du er vel på grensen et sted, eller nærmer deg i alle fall? Jeg føler virkelig med deg, for det er slett ingen enkel ting, og jeg har vært der selv.. Det endte med avlivning for min del, men hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg nok ha prøvd noen flere ting før jeg bestemte meg.

Han har godt på angstdempende medisin for sep.angsten sin, men det fungerte ikke.Har vært i kontakt med gry på mail, og flere andre "store kjendte".Så har nok dessverre prøvd det meste . -UNTATT Å BANKE BIKKJA TIL "VET" - noe jeg ikke kommer til å prøve.Han tåler ikke beroligendes middler heller,holdt på å dø for noen mnd siden når han fikk det i forbindelse med en 8 timers kjøretur(Stresser voldsomt i bil), det resulterte i 5 timer med en vet - intravenøst,adrenalin,kortison og varmeteppe osv.Han var helt kald,blek og datt om flere ganger.Så videre en times kjøring til observasjon hos en annen vet.Det jeg ser i dag er at han skulle ha fått sluppet den dagen der, i stedet for at vi "gjennopplivet" han.Men det var en så grusom opplevelse at ingen tenkte klart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kanskje noen ganger må man innse at nei, ikke alle hunder kan "trenes" til å bli bedre - de bare er som de er. Har man prøvd, og ting ikke har virket og det har gått et år, to år, ja - da er man litt ved en slags veis ende i mine øyne. Dette med separasjonsangst er vel ikke "bare" dette; det sier vel litt om en generell nervekonstitusjon? Og en hund som hele tiden stresser seg opp der, rekker jo aldri å "lande" - den går i maks stress og beredskap, og da vil sikkert dette ha ringvirkninger ut over hele fjøla.

Da har man valget: Leve med dem slik de er, eller avlive dem.

Velger man å leve med en slik hund, så bør det skje på hundens premisser - at den har det så bra som mulig, og skånes mot det meste som stresser den opp. Det blir kanskje å ofre mye, jeg har kjent folk som har blitt "nattmennesker" for at hunden skal slippe å møte så mye folk ute på tur som vil klappe, eller i det hele tatt møte folk. De sier vel det samme som Loke og Ida, at det ble en sterk forandring å få et "godt hundeliv" igjen etter en slik hund. Og ja, man elsker problembarna sine. Men elsker de livet sitt?

Du har jo tatt en real runde, undersøkt det du kan, og det høres jo ikke ut som det kan bli de STORE endringene. Jo, barna vil bli eldre - men det tar noen år, det også, og det er mye av et hundeliv. Det "verste" er hvis du får et litt negativt forhold til hunden, fordi han begrenser deg så mye. I lengden sliter det på, og siden han er ung så har du jo mange år igjen med dette.

Kanskje Huldras innspill kan være noe: Hvis denne hunden skal få et bedre liv, så må han kanskje medisineres. Tåler han ikke det, ja - da blir det å legge om livet ditt enda mer kanskje. Der er vi mennesker forskjellige; noen klarer å "ofre" seg, andre passer ikke det like godt for. Det er deilig å kunne ha hunder som tåler folk og fe, og som kan dele et normalt liv med eieren sin, for å si det slik.

Det er totalkvaliteten av denne hundens liv OG ditt liv som blir viktig. Har han det hyggelig 80 prosent av tiden, og ditto for deg? Hvor ofte har du barnebesøk eller annet besøk, i forhold til "resten av livet" deres sammen?

Som sagt så tåler han lite medisiner, men han er nå kjemisk kastrert for å prøve å sjå om det evt. kan hjelpe- det er det eneste som hjelper om han evt har høyt thyroxinnivå?Men han har blitt undersøkt i alle vinkler og tatt mangle blodprøver av, men finner ingenting som tyder på noe annet enn hjerneskaden som skaper "kaoset".Å den går ikke and å opperere fikk jeg beskjed om.Barna kommer jeg til å omgås mye, å VIL omgås mye.Mange kommer med de rådene at liker/går ikke hundene overens med barn - så ikke ha hunden la med barn.Høres greit nok ut, men som alle vet, ganske lite realistisk for de fleste.Jeg kan ikke ha hunden på ett annet rom for han har sep angst og stresser seg da uforsvarlig opp - hadde han vært " normal" hadde jeg selfølgelig gjort dette.

Nei livet mitt er : gå tur med hunden,dra på jobb med bekymret følelse, komme hjem - gå tur med hunden, være hjemme med hunden - legge meg.Slik har det vært i 2,5år.For uten når jeg kjører 2 timer(t/r) og lar foreldrene mine passe han - noe som heller ikke er no artig.Då kan jeg gå ut i sammens med venner, men ringer hjem og hører om han har det bra flere ganger.Så på spm. ditt om jeg har det hyggelig 80% av tiden?hmm...jeg er glad i hunden min ja, og har det kjekt sammens med han, men som du sikkert forstår...Det hadde vært gøy å kunne dra på kafè eller besøke venner av og til.Ha ett normalt liv og ikke bare ett som er virvlet rundt hunden, som jeg da ikke kan ta med meg så mange plasser heller.DET ER SÅ TRIST Å UNØDVENDIG AT TING SKAL BLI SLIK!! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...