Gå til innhold
Hundesonen.no

Opdrett med kun to hunder?


HippiPippi

Recommended Posts

Hei

Jeg lurer på om noen vet om det er vanelig å drive opdrett med kun to hunder?

Har litt lyst å starte med opdrett om noen år, men jeg ønsker ikke fler en to hunder. ikke noen på fôr avtale heller :P

noen erfaring med dette? :brr:

Jeg skjønner ikke helt spørsmålet tror jeg ? Mange oppdrettere som bare har en avlstispe etc? De tre oppdretterene jeg har kjøpt valp direkte fra har hatt alt fra en til tre hunder. De som hadde tre hadde en hannhund de ikke brukte i avl pga helse, i tilegg til to tisper, hvorav bare den ene ble brukt i avl for øyeblikket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, okei. Nei for alle jeg har vært borti har minst 3- 4 tisper. også "leier" de inn hanner til parring. Jeg har på en måte lyst til å ha en hann, og en tispe.

Jeg tror ikke jeg hadde satset på å ha egen hannhund og egen tispe. Det er mye som skal passes på når man velger hannhund til tispe og odsene for at du får to meget bra eksemplarer av rasen som også utfyller hverandre godt mentalt, ekstriørmessig og har de riktige linjene for hverandre er vel ikke altfor stor alltid. I tilegg så vil du vel gjerne ha mer enn et kull på tispa og det er vel en fordel å ikke gjenta en kombinasjon for mange ganger vil jeg tro? Rasen trenger neppe 20 nye individer med helt lik blodslinje? Ikke vet jeg, jeg er ikke oppdretter, men jeg ser for meg at få raser er tjent med det med mindre de gir eksepsjonellt bra valper og linjene ikke er "utbrukt" her på berget fra før. Man må jo tenke på rasen som helhet når man avler synes jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg tror ikke det blir ansett så veldig seriøst hvis man har en hann og en tispe - og så parrer de gang på gang på gang, liksom.. Det trengs massevis av flaks at de to hundene man tilfeldigvis har også passer sammen som avlspartnere. DET er grunnen for hvorfor man låner hannhund av andre.

Så en bedre "plan" hvis man ønsker å være oppdretter, men ikke ha mer enn to hunder hjemme, er jo å ha to tisper. DA står man jo fritt til å finne beste mulige partner til hver av tispene sine - slipper masse mas når det er løpetider hjemme, etc.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, det er jeg veldig enig i.

Jeg kan forsovidt ingenting om dette :P derfor jeg spør :brr:

Vet ikke så mye om dette jeg heller, men jeg har fått med meg at det er et styr å finne "perfekt" hannhund til ei tispe :P

Min kjære storesøs har gjort det veldig enkelt og greit ; hun kjøpte et individ billig av hvert kjønn og parret de uten å tenke så mye på helse, linjer og utstilling osv.. En av de få "oppdretterene" jeg vet om som har klart å tjene penger. Hvor seriøst det er derimot kan diskuteres... (og NEI jeg diskuterer ikke etiske retningslinjer i avl ved familiemiddager, hun synes jeg er et naut som ikke bruker Loke i avl, han som er champion og snill og allting. At han er skuddredd spiller jo liten rolle, rasen brukes ikke i jakt og det er nyttårsaften bare en gang i året *litt over middels oppgitt over mine egne gener til tider* )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg tror ikke det blir ansett så veldig seriøst hvis man har en hann og en tispe - og så parrer de gang på gang på gang, liksom.. Det trengs massevis av flaks at de to hundene man tilfeldigvis har også passer sammen som avlspartnere. DET er grunnen for hvorfor man låner hannhund av andre.

Så en bedre "plan" hvis man ønsker å være oppdretter, men ikke ha mer enn to hunder hjemme, er jo å ha to tisper. DA står man jo fritt til å finne beste mulige partner til hver av tispene sine - slipper masse mas når det er løpetider hjemme, etc.

Susanne

Jeg er helt enig når det gjelder å parre egen hannhund og en tispe, dersom man har en av hver. Da må i så fall begge være gode representanter for rasen. MEN, jeg reagerer litt på denne kommentaren:

Så en bedre "plan" hvis man ønsker å være oppdretter, men ikke ha mer enn to hunder hjemme, er jo å ha to tisper.

Jeg håper du mener at det er greit å ha en av hver til tross for at man er oppdretter, så lenge man ikke BARE bruker hannhunden man har selv? Eventuelt bruker man ikke hannen i det hele tatt. Og selvfølgelig må jo tispa være god nok til å avles på. Mulig jeg har misforstått det du har skrevet altså :brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du har misforstått (eller noe...).

Men jeg ser ikke noen problemer sånn generelt å ha både hann og tispe i et hjem - uansett om man er/vil bli oppdretter eller ikke. Men man kan selvsagt ALDRI garantere at noen hund man kjøper blir bra avlsdyr (uansett kjønn) - man kan bare håpe...

Jeg mener dog å basere sitt ønske om å bli oppdretter på sin ene hann og ene tispe sjelden er særlig vellykket. (Da skal man ha en utrolig flaks - ellen "blåøyd").

Men joda, hvis man HAR to hunder som er egnet for avl, linjer etc. passer, så er det selvsagt ikke noe i veien for å parre de to. Men kanskje ikke 5-6 ganger...?

Hvis man derimot har to tisper, så er i alle fall sjangsen større til å faktisk kunne "bli en oppdretter" på en eller annen måte..

En svensk oppdretter sa en gang: "En kennels styrka ligger i dess tikar".

Jeg kunne ikke vært mere enig - særlig ikke når man ser seg rundt i oppdrettermiljøet. Man har kanskje en tispe som med et nødskrik er verdt en blå-sløyfe, men bruker en multichamp. hannhund - også lover man valpekjøperne en potensiell champion uten å blunke...

Om noe, så er vel tispen (mor til valpene) egentlig viktigere enn faren - da hun faktisk også skal bære dem frem i drektigheten, gi de næring de første leveukene, oppdra og lære dem "å prate", etc..

Far er jo sjelden særlig deltakende i dette (han bor jo ofte ikke sammen med valpene engang).

Vet ikke om noen av oss ble noe klokere av dette.... HA HA HA!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

SusanneL; vi er HELT enige. Hodet mitt leser ting litt feil i dag tror jeg, i tillegg til at jeg ser at jeg formulerte meg utrolig dårlig i forrige innlegg. Og ja, jeg mener også at tispen er den viktigste i en avlskombinasjon, nettopp med tanke på det du nevner i ditt innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir vel uansett vanskelig å komme noe videre med oppdrettet sitt om man hverken skal ha flere enn 2 hunder eller ha hunder ut på fôr, en hund kan leve til den er 10-15 år gammel, og skal helst ha sitt første kull før den er 5 år, og helst ikke ha sitt siste etter at den har blitt 9 år (er det ikke det da?). Kjøper man inn to tisper, og skal ha bare 2 hunder, så får man ikke beholdt en valp og fortsatt med den linja, kjøper man ei tispe og beholder en valp etter den, så får man ikke beholdt noe av hverken mor eller datter senere - da må man kjøpe inn nytt hver gang en avlstispe dør, og hva er poenget da, liksom? Jeg trodde noe av greia var å "bygge seg opp" en tispelinje jeg :brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte egentlig ikke å bygge meg opp som opdretter. Kanskje det ikke kalles opdretter hvis man bare får ett par kull.

Jeg hadde bare lyst til å få ett par kull, kanskje 3. Bare for å ha vært med på det. :brr: det er jo så koselig med små valper. Også er det koselig å føre gode linjer videre :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du har misforstått (eller noe...).

Men jeg ser ikke noen problemer sånn generelt å ha både hann og tispe i et hjem - uansett om man er/vil bli oppdretter eller ikke. Men man kan selvsagt ALDRI garantere at noen hund man kjøper blir bra avlsdyr (uansett kjønn) - man kan bare håpe...

Jeg mener dog å basere sitt ønske om å bli oppdretter på sin ene hann og ene tispe sjelden er særlig vellykket. (Da skal man ha en utrolig flaks - ellen "blåøyd").

Men joda, hvis man HAR to hunder som er egnet for avl, linjer etc. passer, så er det selvsagt ikke noe i veien for å parre de to. Men kanskje ikke 5-6 ganger...?

Hvis man derimot har to tisper, så er i alle fall sjangsen større til å faktisk kunne "bli en oppdretter" på en eller annen måte..

En svensk oppdretter sa en gang: "En kennels styrka ligger i dess tikar".

Jeg kunne ikke vært mere enig - særlig ikke når man ser seg rundt i oppdrettermiljøet. Man har kanskje en tispe som med et nødskrik er verdt en blå-sløyfe, men bruker en multichamp. hannhund - også lover man valpekjøperne en potensiell champion uten å blunke...

Om noe, så er vel tispen (mor til valpene) egentlig viktigere enn faren - da hun faktisk også skal bære dem frem i drektigheten, gi de næring de første leveukene, oppdra og lære dem "å prate", etc..

Far er jo sjelden særlig deltakende i dette (han bor jo ofte ikke sammen med valpene engang).

Vet ikke om noen av oss ble noe klokere av dette.... HA HA HA!

Susanne

Oppdretter av clumber og forfatter av en fantastisk bok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte egentlig ikke å bygge meg opp som opdretter. Kanskje det ikke kalles opdretter hvis man bare får ett par kull.

Jeg hadde bare lyst til å få ett par kull, kanskje 3. Bare for å ha vært med på det. :) det er jo så koselig med små valper. Også er det koselig å føre gode linjer videre :D

Joda, en oppdretter er per definisjon en som har hatt et kull. Men spørsmålet mitt blir jo hvorfor du ønsker å parre tispa di? Hva har den å bidra med for rasen? Hvorfor er linjene gode?

Jeg får piggene ut når noen sier det er koselig med valper. Har man da tenkt gjennom risikoen? Ei tispe som kanskje er dårlig under svangerskapet, en komplisert fødsel med veterinærbesøk, en redusert tispe, i verste fall en tispe man mister, åtte valper som til å begynne med skal dies jevnlig hele døgnet, som driter og tisser, valpekasse som bør skiftes et par ganger om dagen, oppfølging med markkur og helsesjekker, valper som skal sosialiseres sammen og hver for seg. Så blir de fire-fem uker, og skal ut av valpekassa, løpe rundt om, tisse og bæsje overalt, bite på ting, kreve, kreve. Så skal huset rennes ned av valpekjøpere og andre interesserte. Du skal finne rett valp til rett eier og rett eier til rett valp. Valpene skal ut av heimen og nabolaget for å vennes til bilkjøring og ulikt underlag.

Oppi det hele skal du kanskje ta deg av en familie, den andre hunden din skal ikke forsømmes, du har jobb og må finne valpeavløser - eller ta ut ferie.

Jeg svartmaler litt, men "kos" er ikke det første jeg vil beskrive et valpekull som for en som er uerfaren. Det er lærerikt, takknemlig, spennende, interessant, givende å ha valpekull, men det er ikke åtte uker med rosa skyer, kozemoze valper, og lykke.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener med at det er koselig å føre gode linjer videre. Koselig? Verdifullt, nyttig, nødvendig, ønskelig - men koselig?

Hvis du "bare vil ha vært med på det" anbefaler jeg heller at du kontakter din oppdretter, andre i rasemiljøet, eller andre du kjenner som driver oppdrett, og spør om å få hjelpe dem med et kull. Da vil du både få være med på ting, du vil kanskje se at valper ikke nødvendigvis er så kos, også kan du få tid til å tenke gjennom hva din tispe har som er verdt å føre videre. Jeg sier ikke at hun ikke har noe, men dette virker ikke helt gjennomtenkt og begrunnet.

Beklager, jeg har sittet på hendene mine lenge, men nå måtte jeg svare. Ikke alle kan drive oppdrett med flere generasjoner gående i heimen, bygge seg opp linjer, ha flere kull i året, ha planer for neste generasjon, osv - derfor har mange også fôrverter. Det er lov å ha et kull, og det kullet kan være verdifullt og bidragsgivende for rasen. Men da må man fremdeles vite hva man gjør, og velge rett avlsdyr. Og foreløpig har din hovedbegrunnelse virket til å være "kos". Så dra heller lærdom og erfaringer fra andres kull i første omgang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
Joda, en oppdretter er per definisjon en som har hatt et kull. Men spørsmålet mitt blir jo hvorfor du ønsker å parre tispa di? Hva har den å bidra med for rasen? Hvorfor er linjene gode?

Jeg får piggene ut når noen sier det er koselig med valper. Har man da tenkt gjennom risikoen? Ei tispe som kanskje er dårlig under svangerskapet, en komplisert fødsel med veterinærbesøk, en redusert tispe, i verste fall en tispe man mister, åtte valper som til å begynne med skal dies jevnlig hele døgnet, som driter og tisser, valpekasse som bør skiftes et par ganger om dagen, oppfølging med markkur og helsesjekker, valper som skal sosialiseres sammen og hver for seg. Så blir de fire-fem uker, og skal ut av valpekassa, løpe rundt om, tisse og bæsje overalt, bite på ting, kreve, kreve. Så skal huset rennes ned av valpekjøpere og andre interesserte. Du skal finne rett valp til rett eier og rett eier til rett valp. Valpene skal ut av heimen og nabolaget for å vennes til bilkjøring og ulikt underlag.

Oppi det hele skal du kanskje ta deg av en familie, den andre hunden din skal ikke forsømmes, du har jobb og må finne valpeavløser - eller ta ut ferie.

Jeg svartmaler litt, men "kos" er ikke det første jeg vil beskrive et valpekull som for en som er uerfaren. Det er lærerikt, takknemlig, spennende, interessant, givende å ha valpekull, men det er ikke åtte uker med rosa skyer, kozemoze valper, og lykke.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener med at det er koselig å føre gode linjer videre. Koselig? Verdifullt, nyttig, nødvendig, ønskelig - men koselig?

Hvis du "bare vil ha vært med på det" anbefaler jeg heller at du kontakter din oppdretter, andre i rasemiljøet, eller andre du kjenner som driver oppdrett, og spør om å få hjelpe dem med et kull. Da vil du både få være med på ting, du vil kanskje se at valper ikke nødvendigvis er så kos, også kan du få tid til å tenke gjennom hva din tispe har som er verdt å føre videre. Jeg sier ikke at hun ikke har noe, men dette virker ikke helt gjennomtenkt og begrunnet.

Beklager, jeg har sittet på hendene mine lenge, men nå måtte jeg svare. Ikke alle kan drive oppdrett med flere generasjoner gående i heimen, bygge seg opp linjer, ha flere kull i året, ha planer for neste generasjon, osv - derfor har mange også fôrverter. Det er lov å ha et kull, og det kullet kan være verdifullt og bidragsgivende for rasen. Men da må man fremdeles vite hva man gjør, og velge rett avlsdyr. Og foreløpig har din hovedbegrunnelse virket til å være "kos". Så dra heller lærdom og erfaringer fra andres kull i første omgang.

Veldig mye bra i det du skriver der. :)

Man skal ikke ha valper "bare for å ha valper", eller fordi tispa er så "snill og god". Avl skal ha mål og mening. Å finne en egnet hanne til akkurat den ene tispa er ikke gjort i en håndvending. Vi selv har en hanne (i og for seg en trivelig "gutt" på 6 år), han er også en av de få i Norge som vi kan bruke på våre to tisper. MEN vi GJØR det ikke, ene og alene fordi han ikke vil være med å gjøre rasen bedre. Vi har fått spørsmål fra tispe-eiere i inn og utland om å de kan få pare med denne hannen (både gjennom raseklubb og utenfor), men vi sier nei hver gang. VI kan ikke stå for ett kull med han som far...

Da vi begynte å lete etter hanner for vår tispe, tror jeg at jeg brukte 1 - 1 1/2 år på å finne "kandidatene". Endte opp med tre forskjellige hanner og brukte en av de. Nå har vi paret med en av de to andre. Etter dette skal tispen slippe å få flere kull (rasen er liten og vi synes ikke det er bra at samme hund har mange kull/valper etter deg, hun fikk 9 i sitt første kull og det ser ut som om det blir mange denne gangen også).

Å få valper er ikke ett "must" men ett privilegium hvis man har en tispe som tilfører rasen noe bra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...