Gå til innhold
Hundesonen.no

Opdrett med kun to hunder?


HippiPippi

Recommended Posts

Hei

Jeg lurer på om noen vet om det er vanelig å drive opdrett med kun to hunder?

Har litt lyst å starte med opdrett om noen år, men jeg ønsker ikke fler en to hunder. ikke noen på fôr avtale heller :P

noen erfaring med dette? :brr:

Jeg skjønner ikke helt spørsmålet tror jeg ? Mange oppdrettere som bare har en avlstispe etc? De tre oppdretterene jeg har kjøpt valp direkte fra har hatt alt fra en til tre hunder. De som hadde tre hadde en hannhund de ikke brukte i avl pga helse, i tilegg til to tisper, hvorav bare den ene ble brukt i avl for øyeblikket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, okei. Nei for alle jeg har vært borti har minst 3- 4 tisper. også "leier" de inn hanner til parring. Jeg har på en måte lyst til å ha en hann, og en tispe.

Jeg tror ikke jeg hadde satset på å ha egen hannhund og egen tispe. Det er mye som skal passes på når man velger hannhund til tispe og odsene for at du får to meget bra eksemplarer av rasen som også utfyller hverandre godt mentalt, ekstriørmessig og har de riktige linjene for hverandre er vel ikke altfor stor alltid. I tilegg så vil du vel gjerne ha mer enn et kull på tispa og det er vel en fordel å ikke gjenta en kombinasjon for mange ganger vil jeg tro? Rasen trenger neppe 20 nye individer med helt lik blodslinje? Ikke vet jeg, jeg er ikke oppdretter, men jeg ser for meg at få raser er tjent med det med mindre de gir eksepsjonellt bra valper og linjene ikke er "utbrukt" her på berget fra før. Man må jo tenke på rasen som helhet når man avler synes jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg tror ikke det blir ansett så veldig seriøst hvis man har en hann og en tispe - og så parrer de gang på gang på gang, liksom.. Det trengs massevis av flaks at de to hundene man tilfeldigvis har også passer sammen som avlspartnere. DET er grunnen for hvorfor man låner hannhund av andre.

Så en bedre "plan" hvis man ønsker å være oppdretter, men ikke ha mer enn to hunder hjemme, er jo å ha to tisper. DA står man jo fritt til å finne beste mulige partner til hver av tispene sine - slipper masse mas når det er løpetider hjemme, etc.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, det er jeg veldig enig i.

Jeg kan forsovidt ingenting om dette :P derfor jeg spør :brr:

Vet ikke så mye om dette jeg heller, men jeg har fått med meg at det er et styr å finne "perfekt" hannhund til ei tispe :P

Min kjære storesøs har gjort det veldig enkelt og greit ; hun kjøpte et individ billig av hvert kjønn og parret de uten å tenke så mye på helse, linjer og utstilling osv.. En av de få "oppdretterene" jeg vet om som har klart å tjene penger. Hvor seriøst det er derimot kan diskuteres... (og NEI jeg diskuterer ikke etiske retningslinjer i avl ved familiemiddager, hun synes jeg er et naut som ikke bruker Loke i avl, han som er champion og snill og allting. At han er skuddredd spiller jo liten rolle, rasen brukes ikke i jakt og det er nyttårsaften bare en gang i året *litt over middels oppgitt over mine egne gener til tider* )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg tror ikke det blir ansett så veldig seriøst hvis man har en hann og en tispe - og så parrer de gang på gang på gang, liksom.. Det trengs massevis av flaks at de to hundene man tilfeldigvis har også passer sammen som avlspartnere. DET er grunnen for hvorfor man låner hannhund av andre.

Så en bedre "plan" hvis man ønsker å være oppdretter, men ikke ha mer enn to hunder hjemme, er jo å ha to tisper. DA står man jo fritt til å finne beste mulige partner til hver av tispene sine - slipper masse mas når det er løpetider hjemme, etc.

Susanne

Jeg er helt enig når det gjelder å parre egen hannhund og en tispe, dersom man har en av hver. Da må i så fall begge være gode representanter for rasen. MEN, jeg reagerer litt på denne kommentaren:

Så en bedre "plan" hvis man ønsker å være oppdretter, men ikke ha mer enn to hunder hjemme, er jo å ha to tisper.

Jeg håper du mener at det er greit å ha en av hver til tross for at man er oppdretter, så lenge man ikke BARE bruker hannhunden man har selv? Eventuelt bruker man ikke hannen i det hele tatt. Og selvfølgelig må jo tispa være god nok til å avles på. Mulig jeg har misforstått det du har skrevet altså :brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du har misforstått (eller noe...).

Men jeg ser ikke noen problemer sånn generelt å ha både hann og tispe i et hjem - uansett om man er/vil bli oppdretter eller ikke. Men man kan selvsagt ALDRI garantere at noen hund man kjøper blir bra avlsdyr (uansett kjønn) - man kan bare håpe...

Jeg mener dog å basere sitt ønske om å bli oppdretter på sin ene hann og ene tispe sjelden er særlig vellykket. (Da skal man ha en utrolig flaks - ellen "blåøyd").

Men joda, hvis man HAR to hunder som er egnet for avl, linjer etc. passer, så er det selvsagt ikke noe i veien for å parre de to. Men kanskje ikke 5-6 ganger...?

Hvis man derimot har to tisper, så er i alle fall sjangsen større til å faktisk kunne "bli en oppdretter" på en eller annen måte..

En svensk oppdretter sa en gang: "En kennels styrka ligger i dess tikar".

Jeg kunne ikke vært mere enig - særlig ikke når man ser seg rundt i oppdrettermiljøet. Man har kanskje en tispe som med et nødskrik er verdt en blå-sløyfe, men bruker en multichamp. hannhund - også lover man valpekjøperne en potensiell champion uten å blunke...

Om noe, så er vel tispen (mor til valpene) egentlig viktigere enn faren - da hun faktisk også skal bære dem frem i drektigheten, gi de næring de første leveukene, oppdra og lære dem "å prate", etc..

Far er jo sjelden særlig deltakende i dette (han bor jo ofte ikke sammen med valpene engang).

Vet ikke om noen av oss ble noe klokere av dette.... HA HA HA!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

SusanneL; vi er HELT enige. Hodet mitt leser ting litt feil i dag tror jeg, i tillegg til at jeg ser at jeg formulerte meg utrolig dårlig i forrige innlegg. Og ja, jeg mener også at tispen er den viktigste i en avlskombinasjon, nettopp med tanke på det du nevner i ditt innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir vel uansett vanskelig å komme noe videre med oppdrettet sitt om man hverken skal ha flere enn 2 hunder eller ha hunder ut på fôr, en hund kan leve til den er 10-15 år gammel, og skal helst ha sitt første kull før den er 5 år, og helst ikke ha sitt siste etter at den har blitt 9 år (er det ikke det da?). Kjøper man inn to tisper, og skal ha bare 2 hunder, så får man ikke beholdt en valp og fortsatt med den linja, kjøper man ei tispe og beholder en valp etter den, så får man ikke beholdt noe av hverken mor eller datter senere - da må man kjøpe inn nytt hver gang en avlstispe dør, og hva er poenget da, liksom? Jeg trodde noe av greia var å "bygge seg opp" en tispelinje jeg :brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte egentlig ikke å bygge meg opp som opdretter. Kanskje det ikke kalles opdretter hvis man bare får ett par kull.

Jeg hadde bare lyst til å få ett par kull, kanskje 3. Bare for å ha vært med på det. :brr: det er jo så koselig med små valper. Også er det koselig å føre gode linjer videre :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du har misforstått (eller noe...).

Men jeg ser ikke noen problemer sånn generelt å ha både hann og tispe i et hjem - uansett om man er/vil bli oppdretter eller ikke. Men man kan selvsagt ALDRI garantere at noen hund man kjøper blir bra avlsdyr (uansett kjønn) - man kan bare håpe...

Jeg mener dog å basere sitt ønske om å bli oppdretter på sin ene hann og ene tispe sjelden er særlig vellykket. (Da skal man ha en utrolig flaks - ellen "blåøyd").

Men joda, hvis man HAR to hunder som er egnet for avl, linjer etc. passer, så er det selvsagt ikke noe i veien for å parre de to. Men kanskje ikke 5-6 ganger...?

Hvis man derimot har to tisper, så er i alle fall sjangsen større til å faktisk kunne "bli en oppdretter" på en eller annen måte..

En svensk oppdretter sa en gang: "En kennels styrka ligger i dess tikar".

Jeg kunne ikke vært mere enig - særlig ikke når man ser seg rundt i oppdrettermiljøet. Man har kanskje en tispe som med et nødskrik er verdt en blå-sløyfe, men bruker en multichamp. hannhund - også lover man valpekjøperne en potensiell champion uten å blunke...

Om noe, så er vel tispen (mor til valpene) egentlig viktigere enn faren - da hun faktisk også skal bære dem frem i drektigheten, gi de næring de første leveukene, oppdra og lære dem "å prate", etc..

Far er jo sjelden særlig deltakende i dette (han bor jo ofte ikke sammen med valpene engang).

Vet ikke om noen av oss ble noe klokere av dette.... HA HA HA!

Susanne

Oppdretter av clumber og forfatter av en fantastisk bok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte egentlig ikke å bygge meg opp som opdretter. Kanskje det ikke kalles opdretter hvis man bare får ett par kull.

Jeg hadde bare lyst til å få ett par kull, kanskje 3. Bare for å ha vært med på det. :) det er jo så koselig med små valper. Også er det koselig å føre gode linjer videre :D

Joda, en oppdretter er per definisjon en som har hatt et kull. Men spørsmålet mitt blir jo hvorfor du ønsker å parre tispa di? Hva har den å bidra med for rasen? Hvorfor er linjene gode?

Jeg får piggene ut når noen sier det er koselig med valper. Har man da tenkt gjennom risikoen? Ei tispe som kanskje er dårlig under svangerskapet, en komplisert fødsel med veterinærbesøk, en redusert tispe, i verste fall en tispe man mister, åtte valper som til å begynne med skal dies jevnlig hele døgnet, som driter og tisser, valpekasse som bør skiftes et par ganger om dagen, oppfølging med markkur og helsesjekker, valper som skal sosialiseres sammen og hver for seg. Så blir de fire-fem uker, og skal ut av valpekassa, løpe rundt om, tisse og bæsje overalt, bite på ting, kreve, kreve. Så skal huset rennes ned av valpekjøpere og andre interesserte. Du skal finne rett valp til rett eier og rett eier til rett valp. Valpene skal ut av heimen og nabolaget for å vennes til bilkjøring og ulikt underlag.

Oppi det hele skal du kanskje ta deg av en familie, den andre hunden din skal ikke forsømmes, du har jobb og må finne valpeavløser - eller ta ut ferie.

Jeg svartmaler litt, men "kos" er ikke det første jeg vil beskrive et valpekull som for en som er uerfaren. Det er lærerikt, takknemlig, spennende, interessant, givende å ha valpekull, men det er ikke åtte uker med rosa skyer, kozemoze valper, og lykke.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener med at det er koselig å føre gode linjer videre. Koselig? Verdifullt, nyttig, nødvendig, ønskelig - men koselig?

Hvis du "bare vil ha vært med på det" anbefaler jeg heller at du kontakter din oppdretter, andre i rasemiljøet, eller andre du kjenner som driver oppdrett, og spør om å få hjelpe dem med et kull. Da vil du både få være med på ting, du vil kanskje se at valper ikke nødvendigvis er så kos, også kan du få tid til å tenke gjennom hva din tispe har som er verdt å føre videre. Jeg sier ikke at hun ikke har noe, men dette virker ikke helt gjennomtenkt og begrunnet.

Beklager, jeg har sittet på hendene mine lenge, men nå måtte jeg svare. Ikke alle kan drive oppdrett med flere generasjoner gående i heimen, bygge seg opp linjer, ha flere kull i året, ha planer for neste generasjon, osv - derfor har mange også fôrverter. Det er lov å ha et kull, og det kullet kan være verdifullt og bidragsgivende for rasen. Men da må man fremdeles vite hva man gjør, og velge rett avlsdyr. Og foreløpig har din hovedbegrunnelse virket til å være "kos". Så dra heller lærdom og erfaringer fra andres kull i første omgang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
Joda, en oppdretter er per definisjon en som har hatt et kull. Men spørsmålet mitt blir jo hvorfor du ønsker å parre tispa di? Hva har den å bidra med for rasen? Hvorfor er linjene gode?

Jeg får piggene ut når noen sier det er koselig med valper. Har man da tenkt gjennom risikoen? Ei tispe som kanskje er dårlig under svangerskapet, en komplisert fødsel med veterinærbesøk, en redusert tispe, i verste fall en tispe man mister, åtte valper som til å begynne med skal dies jevnlig hele døgnet, som driter og tisser, valpekasse som bør skiftes et par ganger om dagen, oppfølging med markkur og helsesjekker, valper som skal sosialiseres sammen og hver for seg. Så blir de fire-fem uker, og skal ut av valpekassa, løpe rundt om, tisse og bæsje overalt, bite på ting, kreve, kreve. Så skal huset rennes ned av valpekjøpere og andre interesserte. Du skal finne rett valp til rett eier og rett eier til rett valp. Valpene skal ut av heimen og nabolaget for å vennes til bilkjøring og ulikt underlag.

Oppi det hele skal du kanskje ta deg av en familie, den andre hunden din skal ikke forsømmes, du har jobb og må finne valpeavløser - eller ta ut ferie.

Jeg svartmaler litt, men "kos" er ikke det første jeg vil beskrive et valpekull som for en som er uerfaren. Det er lærerikt, takknemlig, spennende, interessant, givende å ha valpekull, men det er ikke åtte uker med rosa skyer, kozemoze valper, og lykke.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener med at det er koselig å føre gode linjer videre. Koselig? Verdifullt, nyttig, nødvendig, ønskelig - men koselig?

Hvis du "bare vil ha vært med på det" anbefaler jeg heller at du kontakter din oppdretter, andre i rasemiljøet, eller andre du kjenner som driver oppdrett, og spør om å få hjelpe dem med et kull. Da vil du både få være med på ting, du vil kanskje se at valper ikke nødvendigvis er så kos, også kan du få tid til å tenke gjennom hva din tispe har som er verdt å føre videre. Jeg sier ikke at hun ikke har noe, men dette virker ikke helt gjennomtenkt og begrunnet.

Beklager, jeg har sittet på hendene mine lenge, men nå måtte jeg svare. Ikke alle kan drive oppdrett med flere generasjoner gående i heimen, bygge seg opp linjer, ha flere kull i året, ha planer for neste generasjon, osv - derfor har mange også fôrverter. Det er lov å ha et kull, og det kullet kan være verdifullt og bidragsgivende for rasen. Men da må man fremdeles vite hva man gjør, og velge rett avlsdyr. Og foreløpig har din hovedbegrunnelse virket til å være "kos". Så dra heller lærdom og erfaringer fra andres kull i første omgang.

Veldig mye bra i det du skriver der. :)

Man skal ikke ha valper "bare for å ha valper", eller fordi tispa er så "snill og god". Avl skal ha mål og mening. Å finne en egnet hanne til akkurat den ene tispa er ikke gjort i en håndvending. Vi selv har en hanne (i og for seg en trivelig "gutt" på 6 år), han er også en av de få i Norge som vi kan bruke på våre to tisper. MEN vi GJØR det ikke, ene og alene fordi han ikke vil være med å gjøre rasen bedre. Vi har fått spørsmål fra tispe-eiere i inn og utland om å de kan få pare med denne hannen (både gjennom raseklubb og utenfor), men vi sier nei hver gang. VI kan ikke stå for ett kull med han som far...

Da vi begynte å lete etter hanner for vår tispe, tror jeg at jeg brukte 1 - 1 1/2 år på å finne "kandidatene". Endte opp med tre forskjellige hanner og brukte en av de. Nå har vi paret med en av de to andre. Etter dette skal tispen slippe å få flere kull (rasen er liten og vi synes ikke det er bra at samme hund har mange kull/valper etter deg, hun fikk 9 i sitt første kull og det ser ut som om det blir mange denne gangen også).

Å få valper er ikke ett "must" men ett privilegium hvis man har en tispe som tilfører rasen noe bra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig til å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriveren puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.                          
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
    • Det viser seg nå at hun rett og slett har traumer relatert til bilkjøring og spesielt det å bli forlatt alene i bil. Det er såpass alvorlig at jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på det ettersom tidligere eier ikke er her og kan forsvare seg, men dette gjør det ekstremt vanskelig både å gå på kurs og delta på treninger, ettersom jeg ikke kan "pause" henne i bil (da blir hun så stressa at det ikke er mulig å få kontakt med henne i det hele tatt). Hun har rett og slett ingen steder å slappe av på kurs/trening. Dette er utrolig fortvilende og jeg kjenner meg litt motløs akkurat nå... Hun er veldig trenbar og en kjempesøt hund innafor de rammene der hun føler seg trygg, men skal jeg ha sjans til å få gjort noe med øvrig problematferd (som det viser seg å være mye av) må vi gå på kurs og trene...
    • Takk, er veldig trist men vi fikk over 12 år sammen så litt trøst i de gode dagene.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...