Hun beit dommeren...

[sheltieleon]

I helga var vi på utstillings trening og jeg trodde jeg kom med en godt forberedt leonberger på 6 mnd. Hun er ganske pysete og knurrer på fremmede, så vi har trent en del på det. Og dumme meg trodde valper var litt sånn.... Så lager vi ring og jeg tusler rundt med mitt sjarmtroll, som er temmelig vrang, jeg lokker og lurer. Så stiller vi opp og dommeren hilser masse og koser. Ser på tenner og stryker bakover, plutselig hogger hunden til og treffer.... Det ble ikke noe alvorlig, men selvfølgelig alvorlig likevel. En nervøs hund som biter. Hun er ellers trygg og god og får en snill og god trening med klikker. Jeg og oppdretter har diskutert, kan ikke sette finge på noen negativ opplevelse. Men det er jo snakk om mental test.... Noen med erfaring?

[akela]

Jeg tror jeg hadde dratt rett til en atferdskonsulent jeg, og fått et opplegg til hvordan du skulle trene!

En leonberger som er "pysete", og "knurrer på fremmede", og som svarer med faktisk å "hogge til", som du skriver - når den presses litt, det kan bli en farlig hund det, med den store størrelsen og et "godslig bamseutseende" som gjør at folk blir tiltrukket av den - noen hunder virker dessverre mer som magneter på klapperne enn andre.

En ting er å være forsiktig og usikker, en annen ting er hva hunden faktisk GJØR når den blir presset - og din unge hund har nå vist at den gjør noe aktivt, altså å glefse til.

Nå vil det være øynene som ser som avgjør hvor skummelt det var; et glefs kan være advarende - men dersom tennene brukes, så blir det annerledes - noen hunder lager merker og tar i mer med tennene enn andre, som aldri "treffer". Kanskje dette var ment som en advarsel, men siden det er generelt og du skriver om skepsis til fremmede - og det er en så stor hund, så hadde jeg vært VELDIG nøye med hva jeg gjorde videre.

Knurring er en ADVARSEL - "hold deg unna". Demper du knurringen, kan du få en hund som hogger "uten advarsel" såkalt - du må ta tak i årsak, og ikke symptom.

Ja, jeg har sett at du fikk endel svar på det andre forumet om at det var "din skyld" som satte hunden i denne situasjonen. Og det er forsåvidt et poeng, men for meg er kanskje det større poenget at hunden faktisk glefser til, en ganske aktiv atferd - kontra det å trekke seg unna, rygge unna, eller bare akseptere at den må "gi seg", nå som du som eier ber den om å gjøre dette.

Skal du fikse denne hunden, tror jeg du trenger kyndig hjelp. Oppdretter skjønte visstnok ingenting, var det ikke så? Da får du ikke så mye vettug hjelp derfra, hvis vedkommende ikke vil medgi at temperament på foreldredyr kanskje kan være litt veikt - eller så kan det rett og slett være at akkurat denne kombinasjonen gav svake valper, at det var "uflaks" rett og slett. Jeg hadde prøvd å sjekke omkring dette med kullsøsknene, om andre har sett lignende tegn.

Og så hadde jeg dratt til atferdskonsulent, og jobbet med det derfra. Kanskje får du ikke hunden din til å LIKE fremmede, men at den ikke utvikler atferden videre - til å utagere mot folk, bjeffe mot dem, men kanskje akseptere at ja, det er andre folk i verden. Det stiller også krav til deg om å vurdere situasjoner, og guide hunden greit gjennom dem - det går bra, det også. Jo mer hunden får av trygghet til deg og din vurdering, jo mer vil den kanskje tåle.

Klikkertrening er bra i forhold til dette, men du bør være veldig sikker på hva du gjør - og hva du klikker for, for å si det slik. Samtidig bør du få til en god, god lydighet - så du har god kontroll.

Du må også vite så godt du kan HVA som utløser ulike reaksjoner - og kunne stoppe folk fra å gjøre ting som kan sette det i gang, og ta hunden ut av situasjonen så lenge ikke du styrer det. Det høres ut som om din hund ikke vil berøres, ikke sant?

Igår kveld, da vi var en gjeng ute sammen og det var røyke- og luftepause, kom det en stor, løs hund på gaten sammen med eier. Alle syntes den var så søt, men den holdt seg på akkurat passe avstand - en stor, flott skeptisk fyr. Den gikk ikke nær nok til at noen kunne klappe den, tok noen et skritt mot, så spratt den unna. Jeg har jo alltid godis i lommen, og gjorde det klart at den kunne få godis - men at det ikke var snakk om noe klapping, bare holdt hånden flatt ut og den andre armen på ryggen. Da kom den og spiste godis gitt. I en slik situasjon er det lett å tro at "nå går det bra", og ta etter hunden - da ville denne hunden hoppet unna, og en annen hund kanskje glefset eller bitt. Det er viktig å skjønne disse forskjellene, og hva som blir "for mye" for akkurat den eller den hunden.

Lykke til, triste greier å ha en slik opplevelse - de leonbergerne vi har kjent, har vært godslige hunder mot folk, og vært veldig forutsigbare og trygge.

[borderen]

Knurring er en ADVARSEL - "hold deg unna". Demper du knurringen, kan du få en hund som hogger "uten advarsel" såkalt - du må ta tak i årsak, og ikke symptom.

Akkurat dette er VELDIG viktig å tenke på!

[occurrence]

Mentaltest er beregnet på voksne hunder, men å besøke en adferdskonsulent er nok veldig lurt. Det er ingenting i veien for at du kan begynne å forebygge dette før du får time hos adferdskonsulent. Hunden din er kanskje ikke sosialisert så mye med mennesker og kanskje spesielt lite med menn? Det kan være grunnen til at den er redd dommeren. Du kan jo trene med at fremmede menn kan kaste noen go'biter bort til hunden og ettervert som den blir tryggere kan du la dem gå inntil hunden og gi det fra hånden, slik at du bygger opp positiv opplevelse mot det å møte fremmede mennesker.

[Mika]

Så stiller vi opp og dommeren hilser masse og koser. Ser på tenner og stryker bakover, plutselig hogger hunden til og treffer...

Tror jeg ville tatt hunden med til veterinær for en sjekk før evt en atferdsspesialist.

[Terrier]

Hvis du ser på Genetica, denne linken: http://www.genetica.se/_mh_data/leonberger.pdf vil du se at Leonberger har urovekkende mye frykt. Andre raser kan også ha risiko for frykt, men det handler om en balanse med de andre verdiene. Leonbergere skårer i tillegg veldig, veldig lavt på intitiativ til lek eller interesse for lek. Nå er de i følge genetica normal med tanke på å bli håndtert, men profilen i seg selv er interessant og sier noe om gjennomsnittet for de hundene som er testet.

Dessverre stemmer det overens med mitt inntrykk av rasen, men jeg har bare kjent et par stykker. Herlige bamser, men med hver sine alvorlige vansker som kom frem i situasjoner som var noe pressende.

Håper du får kyndig hjelp til å håndtere dette slik at du slipper å engste deg. Lykke til!

[LeneG]

Hvis du ser på Genetica, denne linken: http://www.genetica.se/_mh_data/leonberger.pdf vil du se at Leonberger har urovekkende mye frykt. Andre raser kan også ha risiko for frykt, men det handler om en balanse med de andre verdiene. Leonbergere skårer i tillegg veldig, veldig lavt på intitiativ til lek eller interesse for lek. Nå er de i følge genetica normal med tanke på å bli håndtert, men profilen i seg selv er interessant og sier noe om gjennomsnittet for de hundene som er testet.

Dessverre stemmer det overens med mitt inntrykk av rasen, men jeg har bare kjent et par stykker. Herlige bamser, men med hver sine alvorlige vansker som kom frem i situasjoner som var noe pressende.

Håper du får kyndig hjelp til å håndtere dette slik at du slipper å engste deg. Lykke til!

Jeg oppfatter ikke denne rasen slik i det hele tatt.

Refererer til beskrivelser av rasen jeg har funnet på nettet og som jeg mener stemmer meget godt.

I samsvar med den opprinnelige hensikten er leonbergeren en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannen er stor og kraftig.

Adferd og karakter (gemytt)

Som familiehund er leonbergeren en behagelig partner under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med overalt og er utpreget barnevennlig. Den er verken sky eller bisk. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle livsforhold.Kravet om gemytt omfatter særlig:

· selvsikkerhet og overlegen ro

· middels temperament (bl.a også lekenhet)· lydighet

· god læreevne og hukommelse

· mangler lydømfintlighet

Fra Wikipedia:

Leonberger sies å være livlig, rolig og selvsikker som type

Fra Canis

Som rase er Leonbergeren (ofte forkortet LB) stor, kraftig og sterk, både i fysisk størrelse og psyke. Samtidig er den veldig avbalansert og rolig. Selvsagt forutsatt at den har skikkelig oppdragelse, og lever et godt hundeliv sammen med flokken sin. Akkurat det siste, er veldig vesentlig for en LB. Den er svært avhengig av flokken, og til tross for sin selvstendighet og selvsikkerhet, gjør den så godt den kan for å være et hengivent og familiekjært medlem.

[Terrier]

Jeg oppfatter ikke denne rasen slik i det hele tatt.

Refererer til beskrivelser av rasen jeg har funnet på nettet og som jeg mener stemmer meget godt.

I samsvar med den opprinnelige hensikten er leonbergeren en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannen er stor og kraftig.

Adferd og karakter (gemytt)

Som familiehund er leonbergeren en behagelig partner under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med overalt og er utpreget barnevennlig. Den er verken sky eller bisk. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle livsforhold.Kravet om gemytt omfatter særlig:

· selvsikkerhet og overlegen ro

· middels temperament (bl.a også lekenhet)· lydighet

· god læreevne og hukommelse

· mangler lydømfintlighet

Fra Wikipedia:

Leonberger sies å være livlig, rolig og selvsikker som type

Fra Canis

Som rase er Leonbergeren (ofte forkortet LB) stor, kraftig og sterk, både i fysisk størrelse og psyke. Samtidig er den veldig avbalansert og rolig. Selvsagt forutsatt at den har skikkelig oppdragelse, og lever et godt hundeliv sammen med flokken sin. Akkurat det siste, er veldig vesentlig for en LB. Den er svært avhengig av flokken, og til tross for sin selvstendighet og selvsikkerhet, gjør den så godt den kan for å være et hengivent og familiekjært medlem.

I forhold til at jeg skrev at det stemmer med mitt inntrykk, eller at dine erfaringer ikke stemmer overens med genetica.se? Mine erfaringer er som sagt begrenset da jeg bare har kjent et par stykker. Genetica kan sikkert diskuteres, men at det stammer fra et gjennomsnitt av mange testede leonbergere gjør at det er vanskelig å bestride en tendens.

[akela]

I en testsituasjon strekker man ting litt lenger, og min erfaring med MH-testing er at på en god del ting så stemmer det svært godt. Kanskje kommer det ikke så til syne i hverdagslivet - eller man vet ikke helt hva man ser etter. En hund som er litt rolig og langsommere "avslører" seg kanskje ikke like raskt? Det er når det gjelder at du kanskje ser det, eller hvis en eier får en hund fra et kull som er kommet litt uheldig ut genetisk og/eller i pregnings/tidlig sosialiseringsfasen, og kanskje selv ikke treffer helt med hva man som ny eier bør gjøre.

Ialt er 587 svenske leonbergere mentaltestet fra 1999 til 2005, her ligger raseprofilen på den svenske klubbens hjemmeside:

http://www.slbk.com/rasinfo/mentalprofil_05.pdf (362 testede hunder i 2005).

Jeg er enig med Terrier, dette er ikke helt greit. For meg høres det ut som en passiv, lite leken og dermed trenbar hund, som drar ut på redselssiden. Men slik jeg leser det, så har det faktisk blitt en viss bedring; diagrammet fra 2002 (168 testede hunder) var det enda høyere og "bredere" score på redselssiden.

Her http://www.genetica.se/_mh_data/leonberger.pdf ligger totalprofilen på 701 leonbergere med gjennomført MH.

Man kan jo sammenligne med endel andre raser og se hvordan ting kommer ut, det er alltid interessant. Dette skrev genetikeren Sundgren om MH-erfaringene:

"De preliminära analyserna av resultat från MH-beskrivningen visar, liksom tidigare studier av MUH ( Mental UnghundsBeskrivning), att hundarnas beteenden vid beksrivningen i betydande grad påverkas av ärftliga faktorer.

- Resultaten från MH-beskrivningen bör därför redan i dag kunna användas för att förändra hundars beteenden. Det är särskilt angeläget att då ta hänsyn till rädslereaktioner, som praktiskt taget genomgående visar hög ärftlighet."

Lette litt mer på svenske leonbergerklubbens side, og hva fant jeg? Jo, dette - som sier noe om hvorfor klubben valgte å ta med krav om kjent MH-status på avlsdyr, selv om de er klar over at MH ikke sier noe om hvordan hundene SKAL være:

"MH togs med i RAS för att man hade börjat sett mycket skygga hundar ute och vi ville inte ha skygga leonberger. Man kan träna hundarna till ZTP (visstnok en egen tysk leonbergertest) lika väl som till MH. Hur kan vi nå ut med informationen om att vi vill ha mera stabilare leonberger. Anledningen till att man satte gränsen på vad som skulle räknas som kände mental status så låg, hade att göra med att vi då hade en så liten population och vi hade det som prioritet att öka avelsbasen.

Med andre ord: RASEKLUBBEN så at det var begynt å dukke opp flere sky leonbergere, og ønsket seg mer stabile hunder.

http://www.slbk.com/avel/rapporter/uppf_ko...6.cfm?open=avel (referat fra en oppdretterkonferanse i 2006).

Det den norske klubben sier, er "Alle hunder som skal brukes i avl skal være fysisk og psykisk sunne og ha et rasetypisk temperament". Med andre ord: Det blir helt opp til den enkelte oppdrettere å definere, og det blir jo mye, mye mer subjektivt enn selv når det er ulike MH-testere, som iallfall har en mal de følger. Der synes jeg også rasens gemytt beskrives ganske "uvitenskapelig", i forhold til det man idag har av kunnskap, om dens "selvsikkerhet og overlegne ro" - det er liksom et litt gammeldags språk som egentlig ikke sier noe konkret slik man idag har verktøy for å uttrykke.

Alt har noe med øynene som ser; en "overlegen og rolig hund" kan like gjerne være en passiv hund som bare holder seg på siden uten å ville forholde seg til omgivelsene. Nå sier jeg ikke at "sånn er leonbergeren" nødvendigvis - utover det som den svenske raseklubben selv beskriver et problem som tydeligvis finnes - men slike glorifiserende rasebeskrivelser... de tar jeg med en STOR klype salt uansett rase, for det er gjerne mange omskrivninger og mye rosa briller. Var med på å skrive en rasebeskrivelse som jeg kunne stå for i en hundebok engang, og da var det noen oppdrettere som ble sure gitt - selv om de var helt enige egentlig i innholdet - "man kunne jo skremme vekk valpekjøpere"

Slike heltemodige rasebeskrivelser beskriver gjerne IDEALBILDET som ihuga raseentusiaster blomstrer over med, men nå er det vel neppe lettere å finne den perfekte leonberger enn det er å finne den perfekte hund <_<

Jeg synes de fleste leonbergere jeg møter - i flyktige møter, har virket greie og trivelige - men nå tas jo ikke de som sliter med på tur i parken i travleste hundemøtetiden gjerne da! Men samtidig har mitt inntrykk vært at de ikke nødvendigvis bare er noen store kosebamser, men at noen tidvis er litt mer vaktsomme - noe som også beskrives av den norske og den svenske raseklubben; at det kan variere innen rasen. Og hvorfor en hund er vaktsom... vel, da er det gjerne med en viss mistenksomhet og "mørkhet".

Det som er leit, er hvis de eierne som får seg en trøkk og erfarer at bamsehunden heller litt mer over mot en slagbjørn istedet, blir å føle seg helt alene om problemet - at "ingen" har hørt om noe lignende før. Men i tråden på det andre forumet meldte det seg vel en annen leonbergereier som hadde lignende erfaring. Bamsehunder som dette har en tendens til å bli ansett som "overgodslige", og det blir jo like feil, blir det ikke?

Kanskje er ikke denne hunden så veldig utypisk i sin skyhet, men at den tar det litt lenger enn "normalen" for en sky eller vaktsom hund? Det kan jo være interessant for en atferdskonsulent å ta med i betraktning; da blir det ikke så ekstremt og atypisk som man kanskje kan tro ut fra litt overpositive beskrivelser ellers?

[LeneG]

Alt har noe med øynene som ser; en "overlegen og rolig hund" kan like gjerne være en passiv hund som bare holder seg på siden uten å ville forholde seg til omgivelsene. Nå sier jeg ikke at "sånn er leonbergeren" nødvendigvis - utover det som den svenske raseklubben selv beskriver et problem som tydeligvis finnes - men slike glorifiserende rasebeskrivelser... de tar jeg med en STOR klype salt uansett rase, for det er gjerne mange omskrivninger og mye rosa briller. Var med på å skrive en rasebeskrivelse som jeg kunne stå for i en hundebok engang, og da var det noen oppdrettere som ble sure gitt - selv om de var helt enige egentlig i innholdet - "man kunne jo skremme vekk valpekjøpere"

Har ikke tenkt på det på den måten før Akela. Har bare hatt ett helt annet inntrykk av rasen enn det Terrier og du beskriver.

Leonbergeren er forøvrig en såpass stor og slagkraftig hund at den kan bli potensielt farlig hvis utviklingen går den veien du beskriver.

Håper oppdretterne av rasen makter å sette seg inn i dette og tenke mere på gemytt enn på utseendet.

Angående å skremme vekk valpekjøpere så må jo det være bedre enn å selge en ulv i fåreklær.

[akela]

Kanskje det kan være litt som på gamlerasen min? At noen linjer var mer stødige enn andre, og hvis man hadde hunder fra den og den oppdretteren så var det enkelte sider man aldri så? Og at det også har litt med eier såvel som oppdretter? Som når jeg hører alle aussie-problematiseringer om vokting og skepsis, så får ikke jeg det til å stemme med den håndfullen aussier som jeg kjenner - som er "labradoraktige". Men så har jeg etterhvert møtt noen av de andre også da

Jeg har møtt veldig ålreite leonbergere, men kanskje det er nettopp det at det er litt "dybde" og futt i dem som gjør at jeg personlig synes de er litt mer spennende enn endel av de andre "bamsehundene" (som jeg ellers ikke er så fascinert av)? Og kanskje det er dette som kan slå litt feil?

Mente ikke å frata deg troen på en flott rase, for det er leonbergeren

Men å være litt nyansert om rasen man elsker er ofte det beste, tror jeg - fordi det er mange som ser en veloppdragen, flott hund og tror "de kommer slik", og ser bare oppsiden, leser de like oppløftende ord i alskens bøker og på nett, og så får en liten reality check i verste fall. Har man som potensiell kjøper et litt mer kritisk blikk, kan man kanskje også styre seg best i riktig retning - av en god oppdretter, som gir balansert informasjon? (snakker generelt, siden jeg ikke kjenner lb-miljøet)

På gamlerasen ble det for eksempel holdt ganske tyst om at det var stor forskjell på hannhund og tispe i forhold til omgjengelighet med andre av samme kjønn, det stod aldri å lese noe sted, aldri ble det tatt høyde for det - og jeg traff noen skuffete hannhundeiere i blant ja, som ikke fikk det sosiale hundelivet de hadde forestilt seg selv etter å ha snakket med oppdrettere.

Men nettopp det at man i Sverige er åpen om den smule problemer man har sett kan risikere å komme, er jo flott da. For i en tid der folk kanskje ikke er så "dyrevant" og med så mye "sunt bondevett" som kanskje før, med litt Disney-syn på kjæledyr pluss at lovgivningen er blitt så krevendde, så blir det jo viktigere med et stødig gemytt enn før?

[LeneG]

Slapp av Akela, ble ikke fullstendig sammenbrudd her

Men det er helt klart at gemytt må tas meget alvorlig. Spesielt ved store hunderaser.

Jeg er kjempefornøyd med min Leon men hun har sine ting hun også.

Til nå har jeg koblet det litt til fortiden hennes men hvem vet.

Sheltileon: Det er veldig trist å høre om det som skjedde.

Må være en veldig vanskelig situasjon for deg.

Jeg har ikke erfaring nok til å gi noen råd. Kan bare håpe du får den hjelpen du trenger.

Hunden er ennå ung så jeg vil anta det er grunn til å være optimistisk.

Ønsker deg lykke til!