ny valp

[kittykatt]

Har en del spm som jeg begynner å stille meg selv. hentet hjem ei nydelig kooikertispe på 4 og en halv mnd på mandag fra kennel mabri. Kiaki var en avbestilling fra kullet som de valgte å da heller ha selv, men de fant ut til slutt at om de fant noen de ønsket å selge til så gjorde de det. pga tid og mangel til trening på resterende hunder. Men oppførselen hennes som jeg bare har lagt mer og mer merke til er ikke normalt for en valp å være, oppdretter sier at det skyldes mora hennes. for hun kunne pluttselig leke for så å si i fra at nuh var det nok sier oppdrettern da.. hmm tenker jeg nå. Mor som går til angrep på valpene sine mitt under lek ??

Litt hva som skjer:

Kiaki, valpen altså. Ber opp til lek med Pakita min bc på 18 mnd, de leker fint og rolig men pluttselig slår Kiaki om å begynner å glefse, knurre og bite Pakita rundt om i ansiktet.. Å når Pakita da gir seg, byr hun opp til lek igjen.

I møte med andre folk er hun veldig redd, greit det har noe med rasen å

gjøre at de er skeptiske, men å ta store omveier for å ikke møte på de eller

tørre i det hele tatt å gå bort å snuse når folk har sitti hos meg, lurer

jeg litt på.

I møte med andre mennesker som går tur med hund starter Kiaki å

knurre bare vi går forbi de, da ikke veldig nærme, hu har alt tatt en stor

bue selv å går i tillegg løs slik at hun hadde hatt flukt muligheten.

De vi har møtt er snille hunder som legger seg ned og gjør ingen

ting ut av seg. Men forde går Kiaki bort sikkert pga nysjerrighet til slutt,

knurrer, glefser og biter om hu får sjangsen.. er dette normalt til en valp

å være?? å når den andre ikke har truet eller vist noe tegn på trussel

først...

Ellers så er det dette med å bli husren da. greit at ting tar det, kanskje mye nye lukter her men hu rett og slett nekter å gå på do ute.. kan tasse ute en halv time.. så fort vi kommer inn da setter a seg ned, jeg bærer ut igjen men neida. kan gå ute lenge, å hu holder seg.

Ser bare for meg en haug med arbeid her, kan jo ikke være med på felles ting som vi pleier med hunder o.l. når jeg har ei som oppfører seg på den måten. Hjemme så er a rolig, sover, kosen å vil helst sitte på fanget mitt.. spiser maten sin å oppfører seg bra, bortsett da fra dette med lekingen sammens Pakita.

Hva burde gjøres?

Gi henne tilbake?

Har jeg krav på de 13 lappene jeg betalte for a?

[Aussieglis]

Uten å kunne si så veldig mye siden jeg ikke har sett valpen din så syns jeg hun høres delvis normal ut, men også veldig usikker. Jeg tror kanskje ikke valpen har hatt det helt optimalt i de første leveukene sine hos oppdretter? Med tanke på hundene hennes, møte med mennesker, sosialisering osv?

Det var litt rart for meg også å få valpen i hus, for hun var veeldig forsiktig i begynnelsen. Emma var ikke sånn forsiktig. Men, nå har My vært hos oss i over en uke og vi har tatt det veldig med ro men vi har også ordnet til noen miljøtreninger, møter med mennesker osv. nå helt i slutten på uka hvor hun har tatt alt på strak arm! Jeg tror hun bare trengte å slå seg ordentlig til ro først, bli trygg på oss mennesker for så å få noen hyggelige opplevelser med verden rundt. Noen raser har mer anlegg for å være mer skeptiske enn andre og jeg tror aussien og kooiker muligens er en av dem? De er ofte reserverte, og er ikke som en golden retriever på den greia iallefall. Men alikevel syns jeg beskrivelsene dine høres litt alvorlige ut. Men, valpen er enda pitteliten og kjempe ung - du har enda plenty av tid til å miljøtrene og sosialisere valpen din.

Mennesker for eksempel. Du skriver at hun er skeptisk til dem. Hva med å "ikke tenke på det" noe særlig mer - og heller ring folk du kjenner godt fra førav og som du lett kan instruere til å komme på besøk til dere og OVERSE valpen når de kommer inn døra? La valpen gjøre alt i sitt eget tempo - la den finne ut av ting selv. Det gir "selvmestring" og selvtillit tror jeg. Valper er så nyskjerrige at hvis en person/hund overser dem lenge nok så vil de vanligvis tørre å komme mer og mer ut av skallet sitt.

Når hun begynner å tørre å gå bort til mennesker som kommer hjem til dere kan dere jo begynne møte mennesker utendørs rundt i nabolaget hvor hun ikke føler at alt er så nytt og hvor hun kjenner seg litt igjen. Mennesker kan overse henne ute også hvis hun er redd der.

Andre hunder... Det høres ut som hun er veldig redd dem og tror at redningen hennes er "ulyder" og truende signaler mot den andre hunden. Kan du be SNILLE, stødige og kanskje helst eldre hunder (5-10år?) hjem til deg også? De kan jo møtes i hagen først, og valpen kan igjen få bruke sitt eget tempo på alt og finne ut av ting selv.

Og ang. renslighetstreningen. Som sagt så høres hun veldig usikker ut, og det er antagelig derfor hun ikke gjør ifra seg ute. Legger en valp ifra seg utendørs tror den at "store skumle hunder" vil finne bajsen dens og vite hvor den er. Det er innstinkter fra valpens side.. Det kan hjelpe å få henne til å tisse/bajse på en avis som du tar med ut til en bestemt plass som du går tilbake til hver gang hun skal gjøre fra seg. Du kan også si "tisse" når hun gjør fra seg, hver eneste gang, og etter ca. 2 uker så kan valpen din gå på do på kommando!

*Dobbelpost. Mod. Raksha.*

[kittykatt]

JA dette med renslighet skjønner jeg at hun kan føle seg noe utrygg i å gjøre ute enda, har jo også ei på 18 mnd her som har lagt igjen store dufter over alt hehe.. Så tar ikke det så tungt..

har aldri tvunget Kiaki oppi en situasjon hvor hun må frem å hilse. hverken av mennesker el dyr. I følge oppdretter så sier hun at Kiaki har ikke oppført seg sånn der hos henne og at de var mye å sosialiserte i barnehager utenfor butikker, kom det mennesker som gav interessen av at de ville snakke/leke med de kom de med en gang. Men da i alt dette så har Kiaki hatt med seg sin søster Thea som de også valgte å beholde for videre avl...

De vi har møtt av hunder har vært i nabolaget her vi bor, jeg har gått bort for å snakke med eiern litt, hunden har lagt seg. er rolig å gjør ingen ting av seg. Kiaki kommer luskanes til slutt av egen fri vilje over plenen og bort til meg. står litt bak, så frem på siden å begynner å knurre/bite og glefse. hun velger jo helt selv om hun vil bort å hilse eller ikke. Ja vi har masse tid til å sosialisere og miljøtrene, men ikke så moro å stå på valpeshow med ei lita fresi krokodille eller gå på valpekurs så hu kan ta de andre valpene..

For meg så ser jeg bare ikke forklaringen i hvorfor! greit hun er usikker, men de har jo flukt muligheten, ganske "tøft" av ei på 4 mnd å gå til å bite en voksen hund på 6 liksom. Å hvorfor skal hun pluttselig skifte personlighet under leking med min bc?? pluttselig knurre/bite/glefse???

Ellers så fikk mine instruktører se hennes oppførsel i går kveld mot en av deres rolige hunder og de syns ikke det var så veldig normalt til en valp å være akkurat.. Men, nuh så bare tar jeg henne ut av situasjonen med å kalle henne inn og belønne og bryte lek mellom Kiaki og Pakita og belønne for at hun kommer til meg!

[akela]

Hva sier andre i rasemiljøet om redde hunder av denne rasen? Det er også stor forskjell på å være reservert og på å være redd, og det er kanskje det at valpen din reagerer både på folk og andre hunder som gjør at jeg "frykter det verste". I den svenske kooikerklubbens RAS - rasespesifikk avlsstrategi, som svenske raseklubber er blitt pålagt å arbeide frem av svenske kennelklubben - står det at kooikeren "ved redsel kan ty til sin skarphet". Da er det, fortsatt ifølge raseklubben, viktig at man ikke tar den fatt - men "gir veiledning med trygg, fast og konsekvent hånd".

Der står det også å lese at i løpet av årene er ti kooikere blitt avlivet i Sverige på grunn av dårlig gemytt - på grunn av aggressivitet eller usikkerhet - som har ført til at de har bitt. Ifølge spørreundersøkelsen som den svenske raseklubben har fått, oppgir endel valpekjøpere at de har fått sviktende informasjon om rasen - og man mener å se en mulig sammenheng, selv om det ikke alltid var så, ifølge det som skrives (http://www.skooi.se/?do=avelstrategi)

Jeg har lest endel RAS-beskrivelser, for å si det slik, og det er første gang at jeg har opplevd en klubb gå ut og si SÅ direkte noe om gemytt på denne måten, så det er kanskje verdt å merke seg - i forhold til å ta ting alvorlig. Det er fryktelig søte, små hunder som er blitt litt brått populære - og det er litt av en utfordring.

Jeg synes din valp høres ut som en redd og usikker liten sjel, som iallfall tør å prøve - men som så blir redd igjen når ting blir for mye for henne. At din voksne hund gir seg da, tyder jo kanskje på at den "leser" valpen dit hen også?

Hunder er sosiale dyr, og "vil gjerne" leke med sine artsfrender. Når en valp da samtidig er redd og føler usikkerhet, så kommer den i konflikt med seg selv - den vil, men den er redd. Akkurat din valp velger å "angripe" - som du kaller det, men som vel egentlig er en slags "advarsel" til den andre hunden - gå vekk, jeg vil/tør ikke hilse på deg. Hun "skifter ikke personlighet", slik du skriver - dette er frykt, frykt, frykt, og den har hun nok med seg hele tiden.

At hun kommer bort til deg når du snakker med andre hundeeiere, skyldes vel heller at hun vil til DEG - og at du forlater henne. Hun velger deg, og ikke hundene du snakker med eierne til - der igjen har du satt henne i "krysspress".

Noen hunder velger flukt - altså å gå bort. Noen hunder velger passivitet eller underkastelse. Andre velger å svare og prøve å få bort den skumle andre hunden. Sånn bare er det, og du har kanskje fått en hund av sistnevnte kategori.

Jeg tror hun er redd for andre hunders nærhet, kan det høres ut? At det blir for sterkt når de kommer helt bort, eller at det blir skummelt når leken blir akkurat litt for intens.

En slik hund, selv om den er liten, krever en spesiell måte å jobbe på - du burde finne deg en atferdskonsulent som kan råde deg til hvordan du bør trene. En slik hund bør ikke læres opp til å løpe bort til alle fremmede for å gå godis eller andre hunder for å hilse, den bør lære seg å velge deg, og at du garanterer at "dette går bra" så lenge den hører på deg. Det er komplisert å forklare, så det var mer et hint i hvilken retning du bør gå for en atferdsekspert som kan rettlede deg.

Samtidig bør du jobbe i forhold til at den assosierer andre mennesker og hunder med noe positivt - men at belønningen kommer fra deg i første omgang. Da vil den kanskje kunne få høyere terskel for å reagere negativt, og verden vil ikke være så skummel. Dette er også en egen treningsmåte, som du bør få forklart atskillig grundigere.

Vil du ikke legge ned så mye i det, så hadde jeg kanskje levert valpen tilbake til oppdretter. Selv om vedkommende hevder å ha sosialisert valpen, så har vedkommende tydeligvis gjort det mens valpen var sammen med en annen valp - og jeg reagerer også ganske på den noe pussige forklaringen på hvorfor din valp skal være sånn. Ja, kanskje det stemmer - jeg har også kjent en hund som ble skadd mentalt for livet fordi dens egen far fløy på den hjemme hos oppdretter, men en oppdretter som LAR det skje hadde jeg vært skeptisk til den totale innsikten til (ut fra din beskrivelse).

Hva sier andre i rasemiljøet om redde hunder av denne rasen? Det er også stor forskjell på å være reservert og på å være redd, og det er kanskje det at valpen din reagerer både på folk og andre hunder som gjør at jeg "frykter det verste". Hos en oppdretter står det at de "kan vise sinne ved redsel"?

Du har også dette at du fikk valpen din litt sent, og at den i en "kritisk" periode var hjemme hos oppdretter som kanskje ikke gjorde nok. Kanskje er vinduet ditt litt stengt nå, ut fra det Manimal.no og Gry Løberg skriver i en artikkel (http://www.manimal.no/Artikler/Manglendesosialisering.htm):

"Om hunden er dårlig sosialisert og eier er klar over konsekvensene av dårlig sosialisering, og hundeeier har fått hunden ved 8 ukers alder har hundeeier mulighet til å jobbe aktivt med hunden for å forbedre situasjonen. Sosialiseringsperioden er ikke over for alle hunder ved 8 ukers alder, så det er fortsatt muligheter til å gjøre noe med situasjonen. Forståelse for situasjonen og kunnskaper om hvordan en kan gjøre noe med dette er avgjørende for et godt resultat. Å komme seg på valpekurs er essensielt. Slike valpekurs burde bli startet så fort som mulig, men har liten effekt om valpen er over 3 mnd gammel"

og også:

"Den evnen en hund har til å utvikle atferdsproblemer er sterkt knyttet opp mot de erfaringer eller mangelen på erfaringer som hunden har i sosialisering perioden (3½ - 12 ± 2 uker). Hunder som er oppdrettet i kenneler eller kennel liknende miljøer har ofte små muligheter til å sosialisere med mennesker, andre hunder og ulike miljøer.

Hunder som ikke har noen erfaring i å takle ulike miljøer, mennesker eller andre hunder unntagen sine søsken eller foreldre har en tendens til å utvikle fryk.

Frykt, aggresjon, fobier og ritualistisk atferd. Deres evne til å lære, huske og å takle en ekstinksjonsprosess er dårligere.

Slik som figur en viser, kan vi anta at det er en høyere risiko for at hunder som er oppdrettet i kenneler eller i kennelliknende miljøer vil utvikle atferdsproblemer."

Det var sitatet. Dårlig sosialisering kan kanskje også sies å være ikke bare manglende sosialisering, men dårlige opplevelser - som dette med morens atferd.

En mer generell link:

http://www.manimal.no/Artikler/Frykt.htm

Du må på en måte bestemme deg for om du har LYST og OVERSKUDD og KUNNSKAP til å ta på deg å jobbe med en hund som allerede som valp sliter med frykt og redsel. Å bare la det skure er ikke så lurt. Når valpen din blir eldre, og kanskje fortsatt oppfører seg så pussig mot andre hunder, så kan hun få bank av en annen hund - og da får hun virkelig bekreftet alle sine verste forutanelser.

[starlight]

Jeg misunner ikke trådstarter denne jobben som ligger foran deg. Det aller letteste hadde vært om vi alle fikk hunder som var mentalt stabile, veltilpassede og trygge. Realiteten er dessverre en annen. Det finnes individer blant hunder, på lik linje med mennesker, som har sitt å stri med.

Det du nevner om rasen Kooiker Akela, kan nok godt stemme. Jeg valgte selv bort denne rasen da jeg skulla ha hund nettopp på bakgrunn av en del av det du nevner. Jeg fikk imidlertid veldig bra svar fra oppdrettere som kunne fortelle både fordeler og ikke mindt ulemper med denne rasen. At det har vært så mye "saker" på rasen kan jo tyde på at det har en sammenheng.

Jeg har selv en hund som er reservert og til tider redd, men min er av typen som underkaster seg. Noe jeg i mange tilfeller vil tro er enklere å hanskes med?

Jeg vil også anbefale deg å vurdere seriøst her og nå om du virkelig har overskudd, tid og kunnskap til å påta deg dette ansvaret. Arbeidet blir ikke bare i noen uker framover, det kan hende du må jobbe med hunden resten av dens liv. Når det er sagt så kan tid og arbeid gjøre at du ender opp med en super hund, men det vet du jo så klart ikke ennå..

[SusanneL]

Et fantastisk svar fra Akela, og jeg kom på omtrent en brøkdel av det når jeg tenkte på ditt startinnlegg, kittykatt..

Jeg har selv en rase som sånn egentlig bare er håpløst glade, dumdristige og tror at hele verden er deres egen lekeplass og alle fremmende er snille og lekne helt til de har fått juling 2-3 ganger..

Dette ser vi på valper og unge hunder nærmest uansett sosialisering. Fra de største kenneler kommer det valper som er akkurat like frimodige, glade og lykkelige over å møte folk og dyr - selv om de aldri engang har sett noe annet en innsiden av valperommet..

Derimot finner man en sjelden gang hunder er påvirket negativt av mangler i sosialiseringsperioden, og dette "tar oss" jo helt uventet - man blir jo bare overrasket, og reagerer ofte helt feil når det skjer...

Måten å reagere når man får slike valper/unghunder er selvsagt vidt forskjellig. Noen begynner sporenstreks å prøve å overbevise valpen om at verden ikke er farlig (godbiter fra fremmende, møte masse snille hunder, trekke den med på allslags miljøtrening, etc). Dette KAN kanskje funke, men det er lett å trå feil, presse litt for mye så hunden blir ennå mere skremt og kanskje gjør noe som ikke kan "tas tilbake" (f.eks. bite noen kraftig).

Andre velger den mere "ego" metoden - trene hunden til å få et 110% tillitsforhold til EN SELV, la den føle at den ikke blir presset til noe som helst, men hvis den vil ha støtte skal den komme til DEG og man stiller da opp for hunden - alltid.

Etterhvert blir hunden (forhåpentligvis) helt trygg på deg, og først DA kan man utøve litt mer "press" på at hunden skal godta det en selv sier er i orden. Men også her er det selvsagt viktig å ikke trå feil - presse for langt, etc.

Jeg synes du skal ta en alvorsprat med oppdretteren din, jeg. Men da etter å ha seriøst vurdert og tenkt igjennom Akelas innlegg her. Det er en skikkelig JOBB å forsøke å rette opp igjen en hund som har adferdsproblemer, og i alle fall som vises når den er så ung.

Er man villig til å ta denne jobben, uten noen form for garanti på at det i det hele tatt blir et "brukbart" resultat - når det sikkert finnes valper av ønsket rase (nå eller senere) som man slipper denne store ekstrabelastningen med?

Susanne

[kittykatt]

Takk for svar tilbake.. Har fått en tlf fra min instruktør som har kjørt mange problemhundkurs, han mener jeg bare skal få gitt valpen tilbake med en gang. dette krever masse trening, månder kanskje år. Og kan da kun brukes mest sansynlig til en familiehund, å ikke til Ag/bruks o.l. som jeg helst skulle da hun alltid vil alltid ha sin "oppførsel" i bakhode. Skal ringe andre kooikeroppdrett nå og høre litt med de. Men tror nok det tunge valget blir å levere tilbake. Ikke har jeg og kan jeg bruke 250% mer tid på å trene opp Kiaki på problemene vi har nå og som jeg ikke mest sansynlig vil få så mye igjen for. da å ikke kunne bruke henne i noe slags sport. Og jeg tror at dette kommer til å påvirke Pakita, og vil ikke utsette henne for det å miste det vi har fått opp sammen.

Var ute i stad og møtte to hunder. Hun også har hatt mange forskjellige raser og dreven på hunder og syntes at hennes oppførsel ikke var bra. Hun går å knurrer som sagt glefser og biter og samtidig går med høy hale føring.

Når jeg har stoppet å snakke med andre så har dette vært i nabolaget, rundt lekeplassen dermed 4 meter ned til døra og hagen/så hun har ikk følt seg forlatt å redd for å miste meg å derfor velger å komme bort til meg, tror jeg da.. har også stått bevist noe unda når jeg prater med andre.

[Aussieglis]

Jeg må bare spørre.. I bloggen din beskriver du da ikke valpen så ille som du gjør her i det hele tatt. Er du helt sikker på at hun er "en lost case" som du virkelig ikke vil prøve å få orden på en gang? Siste innlegget du har skrevet om henne skrev du igår, og der skriver du bare pittelitt om at hun ikke syntes det var så "moro" å møte en annen hund men ellers nevner du ikke noe livredd valp? Jeg syns hun høres så normal ut i de beskrivelsene i bloggen!

Hun var virkelig søt på bildene der hun ligger og snorker sammen med Pakita. Utrolig leit hvis det blir til at du leverer henne tilbake. Håper hun kommer til noen flinke folk til slutt som kan få orden på henne. Håper iallefall ikke hun blir hos oppdretteren fremover, noe sier meg at det ikke blir å ende så bra.

[kittykatt]

Ja har pyntet litt på i bloggen min da oppdretter leser der hver dag. Ringte henne i går og forklarte virkelig hvordan ting er, men hun kan ikke forstå. Fortalte at jeg hadde snakket med en som driver med problemhunder og han hadde sett hvordan Kiaki oppførte seg og at dette ikke var normalt til en valp å være på 4 snart 5 mnd. greit å være redd og engstelig men å gå med hodet og ryggen hevet og halen til tops for å komme knurranes mot å gå til angrep å bite på en åpen plass hvor hun hadde mulighet for å tatt en annen vei. hun ble ikke satt opp i noe form for truanes situasjon i går da de fra problemhundkurs satte opp "settet" regner med de kan sitt.. Har også snakket med oppdretter på ***** som har holdt på med kooiker i mange mange år. hun kunne heller ikke forklare hvorfor ting var sånn, da hun aldri har vært borti det. Men som hu sa at *** hadde sitt første kull nå på kooiker men hadde aldri ringt over til ***** for å høre hvordan opplegg da kjørte.. Kiaki har vokst opp sammens med søstra si og moren sin hele tiden. søstra er av en helt annen dimmensjon, kom bort å hilse å satte seg gjerne i fanget mitt med en gang om det var mulig. Kiaki lukta og trakk seg unda.. Kiaki og søstra har alltid blitt sosialisert sammens og, ikke helt bra det heller kanskje.

Vel, jeg skulle ha ei jeg kunne bruke til bruks, derav Norske Redningshunder, noe jeg aldri kommer til å få da hun er for usikker og nervøs. Ja kan bruke masse masse tid på hjelpe henne å få henne inn på en nogenlunde rett vei, men aldri frå brukt å på noe særlig.

Så for meg nå, etter å ha forhørt meg med fler så tror jeg det rette valget dsv er å gi henne tilbake. Selvom jeg allerede har blitt gla i henne å liker ikke at ting har blitt sånn.

[akela]

Noen ganger kan det selv med de beste intensjoner fra en oppdretter komme valper som bare er litt annerledes "skrudd sammen", som ikke har den rette mentale balansen. Kanskje bare en valp - kanskje et helt kull. En oppdretter jeg hørte om hadde kombinert to flotte hunder, som begge hadde hatt gode kull etter seg før - og fikk et kull som det var "noe" med, de var usikre og knurrete. Vedkommende tok faktisk og avlivet et helt kull, fordi det var snakk om store hunder med mye motor og som definitivt neppe kom til å vike. Nå var vedkommende en dreven oppdretter med mange kull bak seg, som visste å se faresignalene når de var der - og også realist.

Din hund er mindre, men du har kanskje et hundehold som ikke er helt forenelig med en slik hund? Kanskje kan den bo et mer stille og skjermet sted, hos en som lever tilsvarende. Husker to hundebrødre fra et godt kull genetisk, men som misset helt ut på sosialisering og var av en rase der det var viktig. Den som kom til storbyen, ble tidlig avlivet etter å ha bitt. Den som kom til noen på landet, fungerte "greit nok" i mange år fordi den aldri ble så belastet hele tiden - men viste samme tendenser da eierne flyttet mer sentralt til.

Anbefaler deg å redigere navn, kanskje. Dette ble litt mer info enn nødvendig. Kanskje er det ikke noens skyld - bare uheldige omstendigheter rund baut. Den hunden jeg kjente som ble skremt av sin egen far hos oppdretter, er forsåvidt etter greie hunder, og de andre hundene i kullet ble også greie nok - ikke helt topp, men greie nok til at en har hatt kull etter seg. Men de kom enten litt mer skjermet til, eller til folk som hadde hatt rasen før, og som kanskje gav dem det lille ekstra. Men de andre to fra kullet jeg har sett, likte jeg heller ikke - de lå høyt i stress og dårlig i avreaksjon, så kanskje denne ene opplevelsen til hunden jeg nevnte "tippet" den over kanten, som var nokså lav i utgangspunktet. Slike ting kan skje, og der var det snakk om velmenende, men ikke helt kunnskapsrike (om atferd), oppdrettere som ikke skjønte omfanget av det de hadde mellom hendene.

Noen ganger kan foreldrene være ok, eller ha blitt ok i de rette hender - og det bare er kombinasjonen dem i mellom som ikke funger. Andre ganger kan det kanskje være at en valp eller flere arver "det verste". Det er store krav til slike raser som det hevdes skal være "reserverte", siden noen - både oppdrettere og eiere - lett tar feil, og forveksler reservert med fryktsom. Etter å ha hatt en vaktsom hund selv en gang, så blir jeg alltid litt begeistret når jeg leser om beardisene til SusanneL for eksempel - det er også derfor jeg har blitt veldig begeistret for "snille" raser som jeg syntes var kjedelige før.

Det er sårt å ha slike "problembarn" over tid - fordi man blir utrolig glad i dem, nettopp fordi man nærmest er deres eneste trygge havn i en skummel verden. Men man gjør definitivt ikke livet enkelt for seg selv. Du kjenner ditt hundehold best selv, om hvor mye denne hunden vil møte på andre hunder - og hvor mye du er villig til å gjøre for hunden. Det kommer jo litt på bosted, boforhold (om det er flere som må være like nøye som deg for at ikke hunden skal bli utsatt for folk eller hunder) etc. Jeg har kjent folk som har gått tur om natten eller reist langt til fjells for at hunden skal få løpe løs og få brukt seg litt, og ja - du gjør kanskje det, men man lærer gjerne av det og prøver definitivt å unngå det ved neste hund.

Et hundeliv skal være hyggelig, både for eier og hund, og det ER ikke lett å bli atferdsekspert over natta - for å trene egen hund. Det er forsåvidt svært lærerikt å jobbe med "problemhunder", men det var kanskje ikke helt der du var? Det kreves en viss forståelse for dette med at frykt IKKE er "en tøff hund", slik du later til å ha en viss tro på - det er en vanlig feiltagelse, selv hos endel instruktører, men igjen; dette som står om at rasen møter sin egen frykt med "skarphet" er verdt å tenke på. Det er vanskelig å være rolig og trygg mot en hund som oppfører seg sånn og virker "tøff", da må man tro på det selv og ha erfaring med det. Jeg trengte hjelp til å lære det selv, og ryker fremdeles lett tilbake til gamle synder når situasjonen er presset. Men det høres ut som om den andre hunden din "skjønner dette", ikke sant? Det å jobbe med seg selv, er også en viktig del av dette med problemhunder - samtidig som man også er avhengig av de kreftene som man kan få hjelp av rundt seg, og de har jo advart deg litt, høres det ut som. Og de kjenner jo - i motsetning til oss - deg og hunden din og hundeholdet ditt, og har sett denne valpen.

Kanskje oppdretter kan finne en eier som bor mer skjermet til, eller som har konkret erfaring med rasen, og et enklere liv for denne hunden å forholde seg til. Det er ditt valg - og det må jo bli et litt hardt et: Enten gå inn for full innsats, eller levere tilbake.

[Terrier]

Jeg er midt oppe i en slik situasjon med valpen min på snart 6 mnd. Rasen skal være reservert, men min har hatt gjennomgripende frykt for andre hunder siden jeg hentet henne 8 uker gammel. Utviklingen gikk fra frykt der halen er mellom beina og hun gjemte seg bak meg, til slik det er i dag: bjeffing, halen rett opp, pels som reiser seg og hun bykser mens hun bjeffer andre hunder midt opp i trynet hvis de går for nærme. Ikke moro.

Hun tør ikke underkaste seg, hun tør ikke vise ydmykhet, hun tør ikke flykte - hun "går på". Min valp har vært så godt skjermet som mulig og heller hatt sin trening i kontrollerte former på valpekurs og grunnkurs. Hun kan etter 5 minutter bli trygg på andre hunder, og kose seg sammen med dem, men jeg VET at hun vil bite hvis hun møter en konfrontasjon på atferden sin og derfor skjer det ikke at hun får løpe løs med fremmede hunder.

Min observasjon og tanker rundt en slik frykt er at hundene bruker

1: Lang tid på å avreagere og finne situasjonen trygg

2: Leter etter signaler for å ha grunn til å være redd

3: Har vanskeligheter med å generalisere positive opplevelser med enkelte til å gjelde andre i andre situasjoner

4: Begynner på scratch for hver gang med ørsmå bedringer.

Jeg har i tillegg en annen hund som vokter ryggen sin på grunn av smerter. Vi er med andre ord et "fint" kavaleri på tur. Av den grunn er eldstehunden sendt til foreldrene mine slik at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om valpen.

Vi trener slik pr. dags dato:

1. Vi går ikke i parken når det er frislipp og mange hunder, vi venter til det er større sjanse for å møte få i bånd

2. Når vi ser en annen hund nærme seg blir hunden min bedt om å ta kontakt med meg. Når hun gjør det får hun wienerpølse. Og det er faktisk et vesentlig poeng. Vi trener ALDRI med godsaker som wienerpølse ellers, for jeg vil at hun skal vite at korrekt oppførsel gir de beste godsakene og KUN når vi trener å takle frykten for andre hunder. Vi trekker oss unna gangfeltet mens vi fokuserer, ber den andre passere uten hilsing og deretter løser ut og går videre.

Jeg skriver takle frykten fordi man må innse at hunden mest sannsynlig alltid vil være vaktsom, men de må læres en strategi man alle kan leve med. Hunden skal ha lov til å ikke være begeistret for andre hunder, men den skal også klare å stole på at det kan unngås ved å opptre korrekt.

Løshunder vil det alltid finnes, spesielt hvis man bor i Oslo. Å totalt unngå at andre hunder kommer bort er umulig, men hittil tror jeg vi har klart å unngå det i 40/50 ganger.

Det er en kjempejobb, og jeg banker hodet i veggen innimellom fordi det et styr uten like og man må forsake den hunden som egentlig var her først. Men sånn får det være i en periode.

Om du IKKE vil ta på deg en slik oppgave så er det ingen som anklager deg for å ikke ta ansvar. Jeg er over middels interessert i hund, har instruktørutdannelse og jobber med mennesker som faller utenfor A4 så hunden blir her, men som sagt: f***heller for at ting skal gå så ****** skeis (unnskyld språkbruken). Livredde hunder er IKKE morsomt å hanskes med. Uansett hvilken kompetanse man selv besitter, så er det smart å få hjelp fra andre - når man står i situasjonen selv kan det være vanskelig å se hele bildet. Jeg har kontaktet en spesialist for en vurdering, fordi vi må få kartlagt utsikten og hvor dypt dette stikker.

Lykke til uansett avgjørelse, hardt er det uansett.

[kittykatt]

Takk for mange svar folkens.. ja har redigert bort navn. Har akkurat kommet hjem etter å vært å levert valpen nå..ble en lang og hard kjøretur, men lettet litt da jeg så gjensynsgleden til Kiaki ovenfor oppdretterne og hennes søster som de hadde tatt med. Men dette var ikke noe fin dag. Leit å trist å komme hjem til "stilheten", buret som er tomt å lekene som ligger her. Rart at på 5 dager kan en hund påvirke et menneske så mye. Bor på et ganske skjermet sted, men hage hvor så og si ingen har insyn til, 5 minutter så er vi i skogen der det sjeldent går andre. Men ja er jo hus rundt på plassen her oppe hvor det også bor andre, men ikke noe stort nabolag av noe slag. Kiaki kan sikkert bli en veldig bra hund, med de rette som har tid og mulighet til å legge masse ekstra trening inn. For meg så ble valget enten å legge ned masse trening for å hjelpe Kiaki frem å dermed "skyve" Pakita noe bort. Å det valget kunne jeg ikke ta. Pakita krever også sitt, selvfølgelig tåler hun og som alle andre rolige dager og stille perioder som om jeg skulle ha trent opp en valp, men blir sittanes litt i klemme når en da ikke får vært med på de sosiale treff en pleier med hunder og mennesker som vi er for å trene, da måtte jeg skyvi Pakita bort for å bare trent Kiaki, kunne ikke gått på skauen, uten at det hadde vært Kiaki som hadde vært det fulle og hele fokus. Og tror dette hadde tatt litt lengre tid en noen mnd's trening, for å ungå å gå på en "smell" å rykke alle stegene vi har tatt fremmover tilbake igjen. Så tror det beste valget var som det ble, selvom det er leit gitt..

[ida]

Jeg syns du gjorde et klokt valg. Det er stor forskjell på å være reservert og på å ha angst! Det er virkelig en heltidssjobb å "fikse" en hund med utfordrende atferd, og sannsynligheten for at hunden aldri vil bli helt patent er jo rimelig stor. Dessuten vil hunden aldri kunne brukes i avl, kanskje aldri stilles, ikke være med på alt det en "normal" hund kan være med på, etc. Som Akela har sagt i andre, liknende tråder, så blir man også ekstra knyttet til disse hundene som trenger så mye ekstra oppmerksomhet og tilrettelegging. Det er like greit å returnere henne før du har investert all verdens i atferdsendrende tiltak og terapeuter.

[Mud]

Jeg synes helt klart du gjorde det rette valget. Med en slik valp blir det fryktelig mye jobb bare for å få den til å fungere så noenlunde normalt..

Det er ikke alt som kan fikses heller, selv om man prøver så godt man kan. Trist allikevel da, man blir jo så fort glad i de..

[kittykatt]

Ja har nok gjort det som var rett.. men sitter fortsatt med en følelse om jeg gjorde det som var rett el ei. Men forandrer seg vel etter hvert som jeg får tankene litt på avstand.. men trist å leit gitt...