Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvit Schæfer...


Tini

Recommended Posts

Skrevet

Å jeg så hvit Schæfer for første gang i dag... PÅ jobben..

Langhåret.. Var jo såååå fin...

Er de like de vanlige schæferene i være måte og gemyttet eller?

Hvordan har de klart å avle de frem hvite? noen som vet?

Guest Dratini
Skrevet
Trur det er liten sjangs for at den er 100% Schæfer da..

ikke at jeg har peiling :)

Det er en hvit gjeterhund (som "på folkemunne" blir kalt "hvit schäfer"). Den er FCI-godkjent og har rasestandard nr 347 (pdf-fil).

Ellers så har jeg kun sett to slike, men vet at det finnes en oppdretter av hvit gjeterhund på Melhus.

Tini: Tror at de hvite ble avlivet tidligere (på lik linje med de hvite boxerne), men er ikke 100% sikker...

Skrevet

Har snakket med endel oppdrettere i Sverige, og mye positivt å høre om rasen. De er litt milderer i gemyttet enn schæfer, og helt greier brukshunder. (men det finnes bedre sånn på generellt grunnlag) De har foreløpig ikke like mange plager på dem som schæfer, men pga lite antall bør man være obs hvis man skal kjøpe en. Sjekk litt historie og sånn.

Ingen tvil om at de er flotte hunder, og jeg har leeenge ønsket meg en! Men pga samboers utrygge antydning til allergi, tror jeg det blir litt riski å få en hvit hyrdehund pga pelsen... :) Det gjør meg litt trist.... ;)

Skrevet
Å jeg så hvit Schæfer for første gang i dag... PÅ jobben..

Langhåret.. Var jo såååå fin...

Er de like de vanlige schæferene i være måte og gemyttet eller?

Hvordan har de klart å avle de frem hvite? noen som vet?

hei. Hadde en hvit schæfer for mange år siden. helt spesiell. Røde øyne /albino) gemyttet var fint , men den døde etter bare 3 år. Fikk aldri noe svar på årsaken. Den bare lå på gulvet en morgen. livløs. NB. dette er som sagt mange år siden. Har ikke sett noen lignende etter det. Vi bodde den gang i Nittedal, og fikk den av en gårdbruker.

Skrevet

Opprinnelig fantes schäferen i alle farger, også hvit. Grunnen til at den brun/sorte er blitt gjengs slyldes delvis den tyske raseklubben og delvis populære schäfere fra filmer.

At de hvite er friskere eller mildere tror jeg er en myte. Jeg bor i Sverige for tiden og det er flere hvite å se rundt her jeg bor, der i blant en oppdretter av rasen. Mitt generelle inntrykk er at de er mye mer 'på tuppa' en min staute standardfargete gutt.

Skrevet

Det er HD på dem akkurat som på "vanlig" schäfer, og det ER jo samme rase fra starten av, bortsett fra at avlsgrunnlaget kanskje var enda mer innsnevret på grunn av fargepreferansen etterhvert?

Fra Vite Herdehundklubbens hjemmeside: http://www.vitherdehund.com/

"Förbudet mot vit färg infördes 1933. Vilka diskussioner och vilka uppfattningar som förde fram till beslutet kommer måhända aldrig att i detalj bli klarlagt. Men att beslutet hade såväl politiska som sociala undertoner är en vanlig uppfattning bland rasens aktiva i Tyskland idag. Turerna runt FCIs erkännande av vit herdehund som självständig ras år 2003 visar att ämnet fortfarande, sjuttio år senare, var svårbemästrat.

Från början hade Max von Stephanitz inget att invända mot vita hundar. Hans kynologiska ledmotiv var att ”duglighet är det enda kriteriet för skönhet”. På ett ställe skriver han att ”ingen bra hund kan ha en dålig färg” och ”färgen har inget inflytande på en hunds bruksduglighet”. Även om han själv inte uppskattade enfärgat svart eller vitt menade han att färgen var en fråga för uppfödarens tycke och smak. Med tiden kom han dock att ändra uppfattning, förmodligen under påverkan av många uppfödare. I den standard som han utformade tillsammans med Arthur Meyer tillät han vit färg endast för långhåren. …”vitt korthår ser platt och ointressant ut”.

Vad som hände i Tyskland var att de vita schäfrarna på olika grunder tappade i popularitet under 1900-talets första decennier. Och inte bara det. De ärftliga defekter, som så småningom uppträdde i populationen skyldes på den vita färgen, man började betrakta de vita hundarna som degenererade albinos. Också Max von Stephanitz deltog under senare delen av sitt liv i opinionsbildningen mot de vita hundarna, som vid den här tiden också började diskvalificeras på utställningar på grund av färgen. Von Stephanitz ledde Verein für Deutsche Schäferhunde ända till sin död 1935."

Videre om gemyttforskjellen:

"Utvecklingen har skapat skillnader

För att ge en bild av hur rasen berger blanc suisse på väsentliga punkter har utvecklats, kan man peka på skillnader i förhållande till ursprungsrasen schäfern både när det gäller mentala och exteriöra egenskaper. Dessa skillnader utgör nämligen en del av det rastypiska, en del av villkoren för att rasen kunde erkännas som självständig. För både tysk schäfer och vit herdehund talas det under rubriken uppförande/karaktär i något varierande ordval om goda nerver, om uppmärksamhet och vaksamhet. Men i standarden för den tyska schäfern står det sedan att ”den måste besitta mod, kamplust och hårdhet…” medan det för vit herdehund sägs att den kan vara ”något reserverad” mot främlingar, ”dock aldrig ängslig eller aggressiv”."

Det er også mitt inntrykk av de jeg har møtt: Det er tidvis mye lyd, de virker en smule mer ukonsentrerte, over mot det litt forsiktige, mens de gode jeg har møtt i forbifarten på utstillinger og andre steder er flotte hunder, men mer selskapshund enn brukshund blitt (og ja, alle selskapshunder kan gjøre det brukbart på mange områder, og noen individer kan være unntak fra det generelle, som jo er det vesentlige).

Men flotte hunder å se på, og de gode jeg har møtt, har vært svært trivelige, "snille" hunder. Men hvis man tror de er "friskere" enn vanlig schäfer, som de har hele grunnstammen felles med... tja, vil det være naturlig, med tanke på at man har avlet på de få hvite som er?

Skrevet

Takk for svar... lære jeg litt mer om den rasen.. synes det alltid er morsom å møte nye raser på jobben..

De som hadde funnet den trodde det var en samojed blanding.. Så var ganske stoldt da jeg fikk tak i eier og fikk bekrefta at det var hvit schæfer som jeg mente der var.. ( det heter da kanskje ikke hvit schæfer men ja)

Hun sa det ikke var mange av de i norge enda kanskje 14-15 stk... Han var veldig fin og snill hund da.. ligna jo på langhåret schæfer bare at den var hvit..

Guest Snusmumrikk
Skrevet
hei. Hadde en hvit schæfer for mange år siden. helt spesiell. Røde øyne /albino) gemyttet var fint , men den døde etter bare 3 år. Fikk aldri noe svar på årsaken. Den bare lå på gulvet en morgen. livløs. NB. dette er som sagt mange år siden. Har ikke sett noen lignende etter det. Vi bodde den gang i Nittedal, og fikk den av en gårdbruker.

Husk på at en albino hund (med røde øyne) er noe annet enn en hund med hvit pels, men fargepignmenter på snute, øyenfarge osv. Albino dyr (og mennesker) dukker opp ibland, men er ofte utsatte for sykdommer, mens hvit farge som f.eks. den hvite gjeterhunden skal ha, er noe annet og ikke forbundet med sykdom på samme måte.

Den hvite gjeterhunden har mange av de samme problemene som den vanlige schäfern som den stammer fra som f.eks. HD. Men de har da ihvertfall en sunnere konstruksjon uten schäferryggen osv. De er jo opprinnelig brukshunder, men er blitt avlet i hovedsak som familie og utstillingshund, så de har fortsatt bruksegenskaper i behold, men de er blitt litt dempet og den sies å være litt mildere av gemytt enn schäfern.

Skrevet

Naboene våre har en Hvit Schæfer tispe...Hun er super snill og rolig, men ganske gammel, så har nok vært mer liv i henne før... Men altså, hun her er eksemplarisk, tåler unger og valper (min egen lille rakker) og all slags styr, bare snur og går når hun blir lei. Hun er korthåret og kjempevakker.

Eierne har lært henne opp til å gå uten bånd (går alltid pent ved fot...) og til å holde seg i deres hage (uten gjerde), og det er litt problematisk for noen nabounger som er redde... (Dumme eiere som ikke tar naboene på alvor) men altså, bikkja er super. Dansk opprinnelse, tror jeg. Ikkeno konstruktivt innlegg, men litt FEELING, ok?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...