Gå til innhold
Hundesonen.no

Katt som klikker!


Akita

Recommended Posts

Skrevet

Bestfar min har en pus på snart 2 år. Eg fant lille pus når eg bodde for meg selv, måtte ta han meg meg, selv om han var liten og tynn, vil tro et par uker, for ellers ville han eg bodde hos kverka han. gikk og leita etter moren, og fant ingen mor.

Men nå har det seg sånn at når bestefar min sitter å koser med lille pus så kan pus plutselig klikke, og då mener eg KLIKKE!

går rett i angrep på bestefars armer, og bestefar trenger ikkje å gjøre noe "galt" for at det skal skje. Armene ser rett og slett helt j*** ut etterpå. noen som ikkje er helt sunt for en på snart 80.

har selv blitt angrepet av pus og det kjem ut i fra intet. helt gal hele katten.

noen som har noen gode råd?

Skrevet

Sorry, men jeg hadde avlivet katten med en gang! Slik oppførsel er uakseptabel! Og jeg har selv hatt en katt som "klikket" uten grunn. Den bar det rett til dyrlegen med for å avlive.

Skrevet

Er katten kasterert?

Er han alenkatt?

Er han utekatt eller innekatt?

Får den nok stimulering?

Har han alltid vært sånn, eller bare nå i det siste?

Det er mange katter som plutselig klikker når de blir klappet på magen vet jeg. Jeg har to hjemme selv. Da tar jeg det bare som at nå vil de ikke koses med mer og fjerner meg fra situasjonen.

Det sies også at kattene kan få et slags adrenalin-kick i ren nytelse av kosingen, som gir seg utslag som dette.

Du skriver også han ble funnet da han bare var et par uker gammel. Dermed vil jo dette si at han har aldri hatt kullsøsken som har sagt fra når han er for voldsom. Det er utrolig hvor mye en katt kan lære av kullsøsken.

Det kan være mange grunner til at katten oppfører seg slik.

Det er noe som heter feliway som man plugger inn i kontakten. Dette skal vist roe ned pus. Kanskje verdt å prøve?

Skrevet

(etter som jeg forstår er det den elste katten som klikker?) synes det høres ut som katten er sjalu. når den han hatt sin eier alene i to år og plutselig får en rival, en som h*n må dele oppmerksomheten med. For meg høres det ut som et sajlusidrama.. :)

Skrevet

Heey, høres ut som katta mi, jo!

Den ble også funnet da den var liten, uten mor og søsken og har dermed ikke fått den pregingen den vanligvis ville fått. Jeg tror rett og slett at katta ikke skjønner at det gjør vondt. Søsken og mor ville jo sagt ifra når det gjorde vondt, og da ville den lært det, men det har den jo aldri fått æren av å lære.

Skrevet

Ikke avliv katten din! Dette er helt normalt.

Når du koser med katten vil adrenalinivået stige (hos noen katter raskere enn andre.) Før den går til 'angrep' vil den gi ulike varsler som å vifte raskt og stivt med halen eller krummer klørne. Når adrenalinivået er "på topp" vil den avgeagere ved å bite/klore for å komme bort fra handlingen.

Skrevet
Er katten kasterert?

Er han alenkatt?

Er han utekatt eller innekatt?

Får den nok stimulering?

Har han alltid vært sånn, eller bare nå i det siste?

Det er mange katter som plutselig klikker når de blir klappet på magen vet jeg. Jeg har to hjemme selv. Da tar jeg det bare som at nå vil de ikke koses med mer og fjerner meg fra situasjonen.

Det sies også at kattene kan få et slags adrenalin-kick i ren nytelse av kosingen, som gir seg utslag som dette.

Du skriver også han ble funnet da han bare var et par uker gammel. Dermed vil jo dette si at han har aldri hatt kullsøsken som har sagt fra når han er for voldsom. Det er utrolig hvor mye en katt kan lære av kullsøsken.

Det kan være mange grunner til at katten oppfører seg slik.

Det er noe som heter feliway som man plugger inn i kontakten. Dette skal vist roe ned pus. Kanskje verdt å prøve?

Kastrert ja, en ute katt, men kan være inne ganske mye også. han var sånn når han var liten og bodde med meg også,begynte med dette ganske tidelig. eg prøvde å "ta han" men til liten hjelp.

Har også prøvd sånn stikkkontakt greie.

(etter som jeg forstår er det den elste katten som klikker?) synes det høres ut som katten er sjalu. når den han hatt sin eier alene i to år og plutselig får en rival, en som h*n må dele oppmerksomheten med. For meg høres det ut som et sajlusidrama.. :P

neida er bare en katt det er snakk om. først hadde eg han og så nå har moffen han. sikker der du har missforstått.. :P

Skrevet
Sorry, men jeg hadde avlivet katten med en gang! Slik oppførsel er uakseptabel! Og jeg har selv hatt en katt som "klikket" uten grunn. Den bar det rett til dyrlegen med for å avlive.

Avlivet dere katta fordi den klikka ?!

Da er du en dårlig eier, hvis du elsket den å ønsket å ta ansvar ville du lært den å oppføre seg.

Ta den i nakken å bit den i øret, det er sånn du lærer en slem katt å oppføre seg !

Du burde ha dårlig samvittighet!

Skrevet

Eh, det gjør du iallefall ikke. DU burde ha dårlig samvittighet fordi du biter den i øret og ikke har lært deg litt adferd hos katt. Ikke straff den. Den skjønner ikke straff og du ender opp med at den blir redd deg. Åå, blir så irritert altså.

Ref. "Når du koser med katten vil adrenalinivået stige (hos noen katter raskere enn andre.) Før den går til 'angrep' vil den gi ulike varsler som å vifte raskt og stivt med halen eller krummer klørne. Når adrenalinivået er "på topp" vil den avgeagere ved å bite/klore for å komme bort fra handlingen. "

Det du kan gjøre er å løfte den ned på gulvet og overse den til den har roet seg, og til neste gang ikke stryke katten hele tiden mens den er på fanget. Se etter tegn som vifting med halen osv.

Skrevet
Avlivet dere katta fordi den klikka ?!

Da er du en dårlig eier, hvis du elsket den å ønsket å ta ansvar ville du lært den å oppføre seg.

Ta den i nakken å bit den i øret, det er sånn du lærer en slem katt å oppføre seg !

Du burde ha dårlig samvittighet!

Jeg har absolutt ikke dårlig samvittighet! En kan ikke ha en katt som angriper alt og alle! (både småbarn og dyr) Katten ble skutt. Humant og kjapt. Og jeg har på ingen måte dårlig samvittighet fordi jeg har skaffet meg flere katter i ettertid. Alle mine dyr er elsket og ønsket. Og som dyreeier må man ta ansvar. Og mitt ansvar er å passe på at mine dyr ikke skader noen.

  • 1 month later...
Skrevet

Vil det kanskje hjelpe å få en katt til?

Nå får ikkje lille pus komme inn lenger, han angrep foten til moffen.

Og nå ser ikkje foten til moffen ut. :flowers:

Skrevet

Vi tog beslutningen om at aflive katten til typens bedstemor på 80 år, da den også klikkede helt vildt, og bed hende til blods, den gjorde det ikke kun 1 gang men 5 gange, hvor hun endte på sygehuset flere gange med betændelse/koldbrand i hele armen, og den var helt lilla, den gjorde det helt uprovokeret, hver gang sad hun og så tv, og den hoppede op og bed hende til hun blødte, ikke noget med at hun prøvede på at kose med den.

Hvis det havde været en hund, så havde jo de fleste aflivet den med det samme, den bed 1 til blods.

Så du må tænke på din bedstefar der, så det ikke ender ud med at blive så alvorligt som med typens sin.

Skrevet
Vil det kanskje hjelpe å få en katt til?

Nå får ikkje lille pus komme inn lenger, han angrep foten til moffen.

Og nå ser ikkje foten til moffen ut. :lol:

Det kommer garantert ikke til å hjelpe å få en katt til.

Skrevet

Ikke avliv katten.Det fins spray/parfyme som selges på Dyrebutikken som roer ned katten. Min bror har to katter (som er redd sin egen skygge) men er også redd for fremmede,men etter at de skaffet seg en spesiell spray hos dyrebutikken,ble kattene adskillig roligere.

Det hjelper kanskje på aggresive katter også.

Skrevet

Vi har også avlivet en katt som oppførte seg sånn... Han angrep uten ateiern engang så på katten, bare fløy rett i armen og beit.. å KOSE med den, kunne man bare glemme.. Gikk man barbeint over gulvet, hang han i anklene og beit.. Da eier begynte å bli redd pus, var det nok.. Han fikk slippe for 1,5 uke siden...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...