Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min spiser tingene mine!


Hanne2x

Recommended Posts

Har verdens snilleste og lydigste storpuddeltispe, Happie som er blitt 4 år. Hun har en uønsket adferd som koster meg tusenvis av kr. i perioder. Happie spiser klær, sko, støveletter, ja hva det skal være, bare jeg har brukt det! Av husstandens 5 medlemmer, er det bare mor i huset som blir utsatt for dette. Det har aldri skjedd at besøkende el andre har mistet saker og ting.

Det vi antar er at det er sjalusi som utløser disse "angrepene". Det virker som om at det utløses av at jeg, som har hovedansvaret for henne, har liten tid til henne. Andre tar delvis over turgåing og trening, så det er ikke det at hun kjeder seg el er i liten aktivitet.

Tyggingen skjer som regel ved at hun sniker seg inn på badet, vaskerommet eller i gangen. (gjemmer seg bort) Happie vet at hun har gjort noe galt. Vi ser det på henne før vi finner restene! (les; spenner, knapper og såler)

Fysisk avstraffelse er helt uaktuelt, men hun får det verbalt så øra flaggrer. Hun tar helt tydelig irettesettelsen til seg, og kan være spak i noen dager.

Dette er en adferd som har vært der siden 1-års alderen (begynte med sokker og truser), men har økt i omfang.

Har prøvd å få henne til å "gå over" til tyggebein og hundeleker, men hun viser null interesse.

Bruk av bur og munnkurv er uaktuelt!

Er det noen som har hatt lignende erfaringer, og som kanskje har forslag å komme med om hva vi kan gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har verdens snilleste og lydigste storpuddeltispe, Happie som er blitt 4 år. Hun har en uønsket adferd som koster meg tusenvis av kr. i perioder. Happie spiser klær, sko, støveletter, ja hva det skal være, bare jeg har brukt det! Av husstandens 5 medlemmer, er det bare mor i huset som blir utsatt for dette. Det har aldri skjedd at besøkende el andre har mistet saker og ting.

Det vi antar er at det er sjalusi som utløser disse "angrepene". Det virker som om at det utløses av at jeg, som har hovedansvaret for henne, har liten tid til henne. Andre tar delvis over turgåing og trening, så det er ikke det at hun kjeder seg el er i liten aktivitet.

Tyggingen skjer som regel ved at hun sniker seg inn på badet, vaskerommet eller i gangen. (gjemmer seg bort) Happie vet at hun har gjort noe galt. Vi ser det på henne før vi finner restene! (les; spenner, knapper og såler)

Fysisk avstraffelse er helt uaktuelt, men hun får det verbalt så øra flaggrer. Hun tar helt tydelig irettesettelsen til seg, og kan være spak i noen dager.

Dette er en adferd som har vært der siden 1-års alderen (begynte med sokker og truser), men har økt i omfang.

Har prøvd å få henne til å "gå over" til tyggebein og hundeleker, men hun viser null interesse.

Bruk av bur og munnkurv er uaktuelt!

Er det noen som har hatt lignende erfaringer, og som kanskje har forslag å komme med om hva vi kan gjøre?

For det første er sjalusi en menneskelig egenskap som man sjelden kan overføre til hunder. Hunden bryr seg nada om hvem som går tur med den osv, så lenge noen gjør det.

Du skriver at hun ikke fysisk irrettesettes, men at hun får så øra flagrer og at hun kan være spak i flere dager: Ærlig talt! Sorry, men det er ett vesentlig "poeng" med å irrettesette at hund og eier blir venner igjen etter et par sekunder. Det er også et vesentlig poeng at man ikke kjefter ETTER man har oppdaget at noe er gjort galt. Å la hunden gå rundt å være redd i flere dager viser bare at hun 1: IKKE har forstått hva som utløste det. 2: Hun avreagerer ikke 3: Hun går rundt og er fryktsom. Hvis dere mener at fysisk avstraffelse er uaktuelt, burde dere også forstå hva dere egentlig bedriver med rent psykisk sett.

Så til "løsningen". Hold det ryddig. Lukk dører og legg klesvasken på plass? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil presisere; Vi antar det er ”sjalusi”, ut fra at det bare er meg og MINE saker det går ut over, og det ser ut til å ha en sammenheng med at hun ikke får den oppmerksomheten fra meg – som hun ønsker. Happie har aldri tygget på andre sine eiendeler el klær.

Når jeg sier spak, så mener jeg ikke redd, engstelig el. fryktsom! Hennes sedvanlige lykkelige oppførsel kan være litt dempet. En annen sak er at hun aldri får kjeft, med mindre jeg fersker henne. Oppførselen i etterkant av en slik hendelse ser ikke ut til å ha sammenheng med om hun har fått kjeft eller ikke. Hun vet svært godt hva hun har gjort galt, OG vi er ferdig når jeg har sagt fra. Det er ikke snakk om noe utpsyking. Tvert om, jeg blir kanskje for fort ferdig med det!

Så, dersom det er noen som har vært borti noe lignende – jeg blir takknemmelig for å få noen gode råd for å få bort denne atferden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det enkle kan ofte være det beste. At man lærer litt selv også, og faktisk rydder skikkelig opp. Skoene dine hører da hjemme inni et garderobeskap (evt oppå en hylle om du ikke har skap), klesskap og skuffer lukkes igjen, skittentøyet plasseres der skittentøy hører hjemme. Dvs ikke der hunden får tak i det. Starter å ta fra henne mulighetene til å stikke av med tingene dine, så merker du det nok på budsjettet ditt...

Så ville jeg nok ha fulgt ekstra nøye med henne, og faktisk belønna henne for å ikke gjøre ugang også. Ikke bare gi hu "så øra flagrer" når hu gjør det.... Enkelte ganger er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet. Og kanskje dunka meg selv i hue med en avis hver gang hunden får tak i noe, og gitt meg en påminner på at jeg må rydde enda bedre opp neste gang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sier spak, så mener jeg ikke redd, engstelig el. fryktsom! Hennes sedvanlige lykkelige oppførsel kan være litt dempet. En annen sak er at hun aldri får kjeft, med mindre jeg fersker henne. Oppførselen i etterkant av en slik hendelse ser ikke ut til å ha sammenheng med om hun har fått kjeft eller ikke. Hun vet svært godt hva hun har gjort galt, OG vi er ferdig når jeg har sagt fra. Det er ikke snakk om noe utpsyking. Tvert om, jeg blir kanskje for fort ferdig med det!

Du er kanskje ferdig med det, men hvis bikkja di er spak i et par dager etterpå så bør du kanskje revurdere det? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke noe erfaring med dette, men du kan jo prøve som andre sier, å belønne når hun ikke gjør ugang. Men har du prøvd timeout? Hver gang hun GJØR noe, ikke etter at det gjort, men NÅR hun gjør det, så sett henne på et rom i noen minutter. Bruk et rom hun ikke kan gjøre noe galt på, også kan du kombinere denne timeouten med belønning når hun ikke gjør ugang.

Bare et forslag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du ikke klarer å få ryddet unna ting - hva er da vitsen med å kjefte på hunden? Selv om du "bare" gjør det verbalt?

Tenk litt på det... du har i årevis gått inn med en slags "korreksjon", men det VIRKER jo ikke? Da er det helt nytteløst å si noe, antagelig, tror du ikke? Skal man trene bort noe, må man velge metoder som virker - og da snakker vi ikke om etter noen år <_<

Da kan du antagelig spare både deg selv, hunden og forholdet dere i mellom for mye ubehag, er min mening.

"Sjalusi" er på en måte en litt trist "diagnose" som du setter... det får hunden til å fremstå som litt slem, men også som et bevisst, tenkende vesen som vil "ta hevn" over deg....

For alt vi vet, kan denne hunden være sterkt knyttet til deg, og i de periodene hvor du har liten tid, så TRØSTER den seg kanskje med dine ting?

For når ting er vanskelige, kan noen voksne dyr gå inn med "valpeatferd" - og hva gjør (små) valper? De biter og gnager på ting, og mesteparten er vel egentlig IKKE fordi de såkalt "klør i tennene". Kanskje er det noe i denne hundens oppvekst/valpetid som gjør at den sliter når du "blir borte" for henne - og tenk deg da det uforståelige for hunden i at du blir sint og "straffer" henne når hun bare har søkt nærmere deg?

Det at hun gnager ting i filler, er jo også en slags form for "trøst" - i det at hunden får det så travelt med noe annet, med å GJØRE noe, at det vanskelige kamufleres.

Har du lest boken "Kulturkollisjonen", en strålende bok av Jean Donaldson? Jeg tror det er i selve åpningskapitlet at hun beskriver NETTOPP en slik situasjon som din og Happys, der den feilaktige Disney-tolkningen inspirert av den "tenkende Lassie" er at hunden tar hevn fordi eier går sin vei og biter istykker ting - mens det etologisk korrekte er at hunden er fortvilt over å bli igjen alene, finner det som sterkest lukter av eier, biter på det for trøst. Så kommer eier hjem første gang, blir sint - og neste gang så gjør hunden det samme, men vet at noe uforståelig skjer når eier kommer hjem og viser da "at den vet den har gjort noe galt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk!

Der traff du noe jeg ikke har tenkt på! Har hele tiden gått ut fra at tyggingen (hun spiser det – kun spenner, knapper og såler er igjen) var en ”hevnaksjon” – ikke et ønske om trøst og nærhet. Hun gjemmer seg bort og gjør det når jeg ER hjemme. Hun er sjelden alene hjemme. Klarer sjelden å ta henne på fersken.

Ser likevel likheter med det du beskriver og hva jeg opplever. Tror løsningen er så enkel at ved å gi henne oppmersomhet med det samme jeg kommer hjem –får vi en endring.

Skal lese boka du anbefaler

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første er sjalusi en menneskelig egenskap som man sjelden kan overføre til hunder.

"Sjalusi" er på en måte en litt trist "diagnose" som du setter... det får hunden til å fremstå som litt slem, men også som et bevisst, tenkende vesen som vil "ta hevn" over deg...

Følelser (også sjalusi) ligger i det limbiske system i hjernen og deles av alle dyr med et sentralt nervesystem.

Sjalusi er intet annet enn inadekvat ressursforsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følelser (også sjalusi) ligger i det limbiske system i hjernen og deles av alle dyr med et sentralt nervesystem.

Sjalusi er intet annet enn inadekvat ressursforsvar.

Det var en imponerende formulering. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Følelser (også sjalusi) ligger i det limbiske system i hjernen og deles av alle dyr med et sentralt nervesystem.

Sjalusi er intet annet enn inadekvat ressursforsvar.

Det var en imponerende formulering. :ahappy:

Ja, spør du meg så var den så imponerende at jeg skjønner ikke hva som står der engang jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje ikke så viktig om hunden føler sjalusi eller tilhørighet eller hvadetnåkanvære. Det viktige er vel hva du kan gjøre med denne destruktive atferden.

Det første er jo at du må se at det er helt og holdent ditt ansvar. En hund gjør aldri noe annet enn det som er naturlig for hunden. Så lenge du kjefter på henne, vil du ikke oppnå annet enn at bikkja skyr deg for å unngå ubehag, men som du selv sier - fortsetter å tygge i stykker tingene dine i det skjulte. Det du nå har lært henne, er altså å gjemme seg for deg. Slik jeg ser det har du brukt opp "korreksjonskvota" di for lenge siden og tiden er nå inne for å ta henne med det gode. Det skal lønne seg å gjøre som du ber om, ikke sant. Med denne hunden tror jeg jeg ville ha byttet. Tilby henne noe du vet hun liker kjempegodt i bytte med hvadetnåer hun har i kjeften. Uansett om det allerede er halvveis tygget i stykker. Det skjønner jo ikke hunden. Takk pent når hun leverer den halve trusa tilbake! Vis henne med moderat ros at du setter stor pris på at hun tygger på tyggebeinet sitt, tauleka eller hva hun nå tygger på av "lovlige" ting.

Kanskje om lenge lenge, kan et lite kremt være nok til at du kan stoppe henne før hun rekker å stjele noe, men nå må du tilnærme deg denne atferden på en helt ny måte, slik at hun får tillitt til at det du tilbyr henne isteden, faktisk lønner seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er definisjonen av sjalusi - den veldig vitenskapelige! :rolleyes:

Sjalusi er jo faktisk bra, ellers hadde vi ikke overlevd som art, noen av oss, ifølge ekspertene. Det handler om å sikre seg del av ressursene, ja, og det er jo litt lurt da...

Noe annet er hva "folk flest" legger i den... og DET er gjerne negativt, og så oppfører vi oss deretter. Og det er den folkelige definisjonen der som blir trist, fordi folk reagerer negativt og synes ofte litt dårligere om "utøveren" - enten det er barn eller hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men ikke i den form som startinnlegger antyder. Der sjalusi går i retning "hevn".

Det var heller ikke startinnlegget jeg svarte på.

Men det er helt riktig. Sjalusi er en svært primitiv følelse, mens hevn er noe mer avansert og forutsetter god evne til å bære nag (holde på følelser etter at årsaken til dem ikke lenger er til stede) og til planlegging av handlinger.

Edit: Det forutsetter vel strengt tatt en viss evne til empati også, i og med at hevn motiveres i kunnskap om hvordan mottageren vil reagere (hvis jeg gjør slik, vil han føle det sånn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
    • Som jeg nevnte så er alle rasene i blandingen kjente for å ha sterkt jaktinstinkt. Noe av denne kunnskapen kommer for min del fra Linn som har hatt ambull i mange år, og vi kjenner begge både oppdrettere og aktive hundesportsfolk med alle disse rasene og er aktive i sine respektive raseklubber. Det betyr ikke at det er umulig, men definitivt en langt større utfordring enn om du hadde kjøpt en labrador eller en cocker spaniel. Og det synes jeg oppdretter burde visst om med en slik kombinasjon, men tiltroen min til oppdrettere som blander slike raser er heller ikke veldig stor.  Det er jo uansett bra om det går fint, og så lenge man er bevisst på hva slags hund man har så er det bedre.
    • Hvor har du det fra??? Mage hunder blir feilaktig kalt for kattedrepere, uten at det er noe hold i det. Ja, hundene våre, uansett rase, har jaktinstinkt i større eller mindre grad, men at ambull er så mye verre enn mange andre hunder, har jeg vanskelig for å tro.  Nå kan jeg uansett fortelle at det gjøres store fremskritt her i huset. Hunden har lært seg å sitte når kattene passerer, og han viser en mye lavere interesse for de nå enn i begynnelsen. Han kan fint ligge rolig i ene enden av sofaen og en av kattene ligger i den andre delen uten at de gjør noe stort nummer av hverandre. Så jeg syns vi er på rett vei 🙂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...