Gå til innhold
Hundesonen.no

Max avkom/kull etter en hann hund


ingerlise

Recommended Posts

Ilo von der Wienerau - en tyskimportert schäferhannhund født på 80-tallet - har nesten 1000 avkom registrert etter seg i Norge. Vil gjette på at han er en av de største avlsmatadorene som har vært her til lands, om ikke den største...

Men ellers er det vel ikke så mange restriksjoner på antall kull en hannhund kan ha...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

NKK definerer matadoravl som forelder til mer enn 5% av registrerte hunder i en 5 års periode.

Om man skal ta med andre land i betraktningen, avhegner av hvor mye bruk av felles hunder det er. På akita og shiba er det så få i både Norge og Sverige at der mener jeg man må se begge lands populasjoner som én, og dermed regne på valpetall både i Norge og sverige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I schnauzerklubben er retningslinjene at en hanhund ikke skal ha registrert mer enn 20% av avkommet innen rasen i løpet av 5 år. Dog er det uenighet omn hvorvidt disse 20% også skal innbefatte Sverige og Danmark.

Sikker på at det er 20% for det er VELDIG mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikker på at det er 20% for det er VELDIG mye.

Sakset fra schnauzerklubben: Matadoravl –

En hann ønskes ikke som far til mer enn 20 % av valpene født i en prøveperiode på 5 år.

Oversikt over 20 % i antall valper legges ut for rasen hvert år, slik at det justeres.Max. Antall kull pr.

tispe er 5 kull. Minimum 1 år mellom hvert kull. (Ihht NKKs etiske retningslinjer for avl og oppdrett.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir det jo ikke innavl selv om en og samme hannhund er far til ALLE avkom i en hel rase et år, da.. Det man må se på er hvor mange av hans avkom som faktisk går videre i avl - ikke det totale antallet.

Men ja, det ikke uvanlig i mange raser at det kommer en eller annen stjerne, som "alle" vil bruke. Og da gjelder det selvsagt å holde litt kontroll på hva han tillates å bli brukt på, da.

Det finnes dog ingen regler som begrenser dette - selv om noen raseklubber har visse retningslinjer. Det er og forblir eiernes (både hannen og tispens) oppgave å ta denne problematikken på alvor.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir det jo ikke innavl selv om en og samme hannhund er far til ALLE avkom i en hel rase et år, da.. Det man må se på er hvor mange av hans avkom som faktisk går videre i avl - ikke det totale antallet.

Nei, selvsagt ikke - men et steds fra skal en jo plukke de nye avlsdyrene, og en må jo gå ut i fra at dersom en slik hanne er så fantastisk må ha han ha egenskaper som en ønsker å føre videre...

Man må se på hvor mange av hans avkom som går videre i avl i forhold til det totale antallet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det er en rase med max 40 registrerte valper så sier det seg vel egentlig selv at det må være litt begrensninger på hvor mange valper det skal være etter en hann. Ting blir jo noe helt annet i store raser som schæfer og golden.

De aller fleste avlsråd har retningslinjer for avlen og det har de sine grunner for, de planlegger jo avlen i flere generasjoner framover, da ødelegger de som avler utenom å kontakte avlsrådet mer enn de gjør godt i mange tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ilo von der Wienerau - en tyskimportert schäferhannhund født på 80-tallet - har nesten 1000 avkom registrert etter seg i Norge. Vil gjette på at han er en av de største avlsmatadorene som har vært her til lands, om ikke den største...

Men ellers er det vel ikke så mange restriksjoner på antall kull en hannhund kan ha...

Hele von der Wienerau-familien har en del avkom etter seg, pga vakre utstillingslinjer, flott helse og herlig gemytt. Vi har selv hatt en von der Wienerau-schæfer, samt andre Schæfere, men ingen kan måle seg med hannhunden fra von der Wienerau-linjene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele von der Wienerau-familien har en del avkom etter seg, pga vakre utstillingslinjer, flott helse og herlig gemytt. Vi har selv hatt en von der Wienerau-schæfer, samt andre Schæfere, men ingen kan måle seg med hannhunden fra von der Wienerau-linjene.

Wienerau er en kennel som har hatt enormt å si for schäferhundavlen i mange land. Og de har avla fram ganske mange gode hunder. Men bl.a. Tony og Friedel er jo sperra for avl pga for dårlig HD-statistikk (har i hvert fall vært sperra...). Ilo ligger vel på en friprosent på nesten 79, og til å ha vært brukt så mye og på så mange forskjellige tisper, så synes jeg faktisk ikke det er så halvgalt (det er jo alltid hannhunden som får skylda og sperres pga dårlig HD-statistikk, tispene får produsere så mye dritt som de vil ser det ut som...).

Men for å ta det litt mer tilbake til starten. Mener jeg har lest at en hannhund ikke bør være far til mer en 2% av valpene? Noen som har vært borti det egentlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dæven! Og alle avkommene er gode eller? Siden han ble brukt om og om igjen?

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Vel, om det er bare 1 av 1000 som blir syk, så er vel det og en ganske bra statestikk, vil jeg tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ilo ligger vel på en friprosent på nesten 79, og til å ha vært brukt så mye og på så mange forskjellige tisper, så synes jeg faktisk ikke det er så halvgalt (det er jo alltid hannhunden som får skylda og sperres pga dårlig HD-statistikk, tispene får produsere så mye dritt som de vil ser det ut som...).

Å vurdere avlsdyr etter avkom i (paternale) halvsøskengrupper er en mye brukt og veldig god stastistisk avlsverdiberegningsmetode. Den egner seg best på hanndyr fordi de får gjerne større halvsøskengrupper. Dersom tispene er et någelunde representativt utvalg for populasjonen og mange nok (og det henger jo sammen), spiller det ingen rolle hva de gir videre - det veies opp i hverandre, men hva hannhunden gir vil skinne gjennom fordi man vil se etter hva som er felles (co-varians) for de paternale halvsøsknene. Ved å bruke forskjellige tisper vil også miljøeffekter til en viss grad kunne korreleres for da tispene somregel bor i, og vil oppdra sine avkom i forskjellige miljøer - i motsetning til å se på helsøsken eller maternale halvsøsken.

EDIT: Resultatene etter hannhunden må så vurderes ut i fra snittet i populasjonen for å se om han gir avkom som er bedre eller dårligere enn snittet.

Men for å ta det litt mer tilbake til starten. Mener jeg har lest at en hannhund ikke bør være far til mer en 2% av valpene? Noen som har vært borti det egentlig?

I følge Per-Erik Sundgrens ambefaling burde ikke en hund ha flere avkom enn tilsvarende 5% av antall registrerte valper i rasen over en 5 års periode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Ingen hunder gir vel KUN friske avkom... Det vil alltid komme hunder som er syke etter de aller fleste hunder, og når en hund har så mye valper etter seg som 1000 (eller 981 som jeg trur det er...), så er det vel rett og slett umulig å få bare friske valper, uansett hvilken rase det er.

Å vurdere avlsdyr etter avkom i (paternale) halvsøskengrupper er en mye brukt og veldig god stastistisk avlsverdiberegningsmetode. Den egner seg best på hanndyr fordi de får gjerne større halvsøskengrupper. Dersom tispene er et någelunde representativt utvalg for populasjonen og mange nok (og det henger jo sammen), spiller det ingen rolle hva de gir videre - det veies opp i hverandre, men hva hannhunden gir vil skinne gjennom fordi man vil se etter hva som er felles (co-varians) for de paternale halvsøsknene. Ved å bruke forskjellige tisper vil også miljøeffekter til en viss grad kunne korreleres for da tispene somregel bor i, og vil oppdra sine avkom i forskjellige miljøer - i motsetning til å se på helsøsken eller maternale halvsøsken.

I følge Per-Erik Sundgrens ambefaling burde ikke en hund ha flere avkom enn tilsvarende 5% av antall registrerte valper i rasen over en 5 års periode.

En hannhund vil få mye fler avkom ja, men jeg synes likevel at tisper også skulle bli sperra. For schäferhund så blir hannens HD-statistikk regna ut etter at 10 kull kommer i rtg alder, og dersom han ligger dårligere enn et eller annet tall (nå husker jeg ikke hva det er, men det har brukt å ligge rundt 67% om jeg ikke husker helt feil...), så sperres han for avl til statistikken har bedret seg. Tispene kan faktisk få en del avkom etter seg de også dersom de gir store nok kull, og gir de mye sykdom, så blir det faktisk MYE syke hunder. Som ei tispe, som har en fri prosent på 22,2% faktisk. Av 38 avkom så er det 3(!) hunder som er fri både foran OG bak.... og mange med HD-D og E, samt grove feil på albuer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hannhund vil få mye fler avkom ja, men jeg synes likevel at tisper også skulle bli sperra. For schäferhund så blir hannens HD-statistikk regna ut etter at 10 kull kommer i rtg alder, og dersom han ligger dårligere enn et eller annet tall (nå husker jeg ikke hva det er, men det har brukt å ligge rundt 67% om jeg ikke husker helt feil...), så sperres han for avl til statistikken har bedret seg. Tispene kan faktisk få en del avkom etter seg de også dersom de gir store nok kull, og gir de mye sykdom, så blir det faktisk MYE syke hunder. Som ei tispe, som har en fri prosent på 22,2% faktisk. Av 38 avkom så er det 3(!) hunder som er fri både foran OG bak.... og mange med HD-D og E, samt grove feil på albuer.

Tallet er gjennomsnittet i polpulasjonen går jeg ut i fra.

Jeg mener ikke at man ikke skal kunne sperre tisper - jeg bare sier at det er vanskeligere å sikkert bestemme hva hun gir videre til sine avkom rent statistisk sett fordi hun får færre avkom og de fødes i samme miljø. Hun vil også i mindre grad påvirke populasjonens fremtidige snitt nettopp fordi hun får færre avkom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bør det ikke sees utifra hvor stor rasen er? Altså hvor mye en hann blir brukt. 5% blir jo ikke akkurat særlig mange valper i en tallmessig liten rase?

Nei.

Egentlig er det desto viktigere i en liten rase for å opprettholde genetisk diversitet (som best som mulig).

I eksempelet fra schnauzerene kan i teorien kun 5 hannhunder stå for SAMTLIGE valper over en 5 års periode - og det sier seg selv at det ikke er veldig langsiktig avl...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan virkelig ikke avl, så bær over med min uvitenhet er du snill, jeg er bare nysgjerrig.

Men hvor sansynlig er det at det blir brukt kun fem hanner, sånn in real? Og, om disse er fra 5 forskjellige linjer, eller relativt forskjellige, og er så bra at det faktisk er forsvarlig å bruke dem, er det et problem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos griffonene, Raksha, så betyr 5% at en hannhund ikke kan ha mer en to-tre kull etter seg i løpet av de fem årene. Med en så liten avlsbase som vi har er det veldig vanskelig å gjennomføre det i praksis, det er bedre å bruke en bra hann som gir gode avkom flere ganger på flere tisper enn en middelmådig hann som gir middelmådige avkom bare fordi det skal se bra ut på papiret. Samtidig må man passe på at man ikke avler seg inn, så det gjelder å finne en gylden middelvei. Videre er det viktig å importere nye hunder og å reise utenlands for å parre tispenen fra tid til annen for å få nytt blod til landet.

Det som er viktigere hos oss er at samme kombinasjoner ikke gjentas for ofte, altså helst ikke mer enn to ganger -og da regner jeg også med kombinasjoner hvor kullsøsken benyttes (altså at f.eks hannhunden som benyttes er kullbror til hannhunden som ble benyttet til forrige kull osv). Det har hendt at samme kombinasjon har blitt gjentatt tre ganger, men da ligger det somregel en veldig god grunn bak.

Om vi skulle vært fullstedig A4 på griffonen.. ja,.da hadde vi ikke hatt noen griffon. Da hadde det vært full stopp for lenge, lenge siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...