Gå til innhold
Hundesonen.no

Max avkom/kull etter en hann hund


ingerlise

Recommended Posts

Ilo von der Wienerau - en tyskimportert schäferhannhund født på 80-tallet - har nesten 1000 avkom registrert etter seg i Norge. Vil gjette på at han er en av de største avlsmatadorene som har vært her til lands, om ikke den største...

Men ellers er det vel ikke så mange restriksjoner på antall kull en hannhund kan ha...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

NKK definerer matadoravl som forelder til mer enn 5% av registrerte hunder i en 5 års periode.

Om man skal ta med andre land i betraktningen, avhegner av hvor mye bruk av felles hunder det er. På akita og shiba er det så få i både Norge og Sverige at der mener jeg man må se begge lands populasjoner som én, og dermed regne på valpetall både i Norge og sverige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I schnauzerklubben er retningslinjene at en hanhund ikke skal ha registrert mer enn 20% av avkommet innen rasen i løpet av 5 år. Dog er det uenighet omn hvorvidt disse 20% også skal innbefatte Sverige og Danmark.

Sikker på at det er 20% for det er VELDIG mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikker på at det er 20% for det er VELDIG mye.

Sakset fra schnauzerklubben: Matadoravl –

En hann ønskes ikke som far til mer enn 20 % av valpene født i en prøveperiode på 5 år.

Oversikt over 20 % i antall valper legges ut for rasen hvert år, slik at det justeres.Max. Antall kull pr.

tispe er 5 kull. Minimum 1 år mellom hvert kull. (Ihht NKKs etiske retningslinjer for avl og oppdrett.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir det jo ikke innavl selv om en og samme hannhund er far til ALLE avkom i en hel rase et år, da.. Det man må se på er hvor mange av hans avkom som faktisk går videre i avl - ikke det totale antallet.

Men ja, det ikke uvanlig i mange raser at det kommer en eller annen stjerne, som "alle" vil bruke. Og da gjelder det selvsagt å holde litt kontroll på hva han tillates å bli brukt på, da.

Det finnes dog ingen regler som begrenser dette - selv om noen raseklubber har visse retningslinjer. Det er og forblir eiernes (både hannen og tispens) oppgave å ta denne problematikken på alvor.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir det jo ikke innavl selv om en og samme hannhund er far til ALLE avkom i en hel rase et år, da.. Det man må se på er hvor mange av hans avkom som faktisk går videre i avl - ikke det totale antallet.

Nei, selvsagt ikke - men et steds fra skal en jo plukke de nye avlsdyrene, og en må jo gå ut i fra at dersom en slik hanne er så fantastisk må ha han ha egenskaper som en ønsker å føre videre...

Man må se på hvor mange av hans avkom som går videre i avl i forhold til det totale antallet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det er en rase med max 40 registrerte valper så sier det seg vel egentlig selv at det må være litt begrensninger på hvor mange valper det skal være etter en hann. Ting blir jo noe helt annet i store raser som schæfer og golden.

De aller fleste avlsråd har retningslinjer for avlen og det har de sine grunner for, de planlegger jo avlen i flere generasjoner framover, da ødelegger de som avler utenom å kontakte avlsrådet mer enn de gjør godt i mange tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ilo von der Wienerau - en tyskimportert schäferhannhund født på 80-tallet - har nesten 1000 avkom registrert etter seg i Norge. Vil gjette på at han er en av de største avlsmatadorene som har vært her til lands, om ikke den største...

Men ellers er det vel ikke så mange restriksjoner på antall kull en hannhund kan ha...

Hele von der Wienerau-familien har en del avkom etter seg, pga vakre utstillingslinjer, flott helse og herlig gemytt. Vi har selv hatt en von der Wienerau-schæfer, samt andre Schæfere, men ingen kan måle seg med hannhunden fra von der Wienerau-linjene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele von der Wienerau-familien har en del avkom etter seg, pga vakre utstillingslinjer, flott helse og herlig gemytt. Vi har selv hatt en von der Wienerau-schæfer, samt andre Schæfere, men ingen kan måle seg med hannhunden fra von der Wienerau-linjene.

Wienerau er en kennel som har hatt enormt å si for schäferhundavlen i mange land. Og de har avla fram ganske mange gode hunder. Men bl.a. Tony og Friedel er jo sperra for avl pga for dårlig HD-statistikk (har i hvert fall vært sperra...). Ilo ligger vel på en friprosent på nesten 79, og til å ha vært brukt så mye og på så mange forskjellige tisper, så synes jeg faktisk ikke det er så halvgalt (det er jo alltid hannhunden som får skylda og sperres pga dårlig HD-statistikk, tispene får produsere så mye dritt som de vil ser det ut som...).

Men for å ta det litt mer tilbake til starten. Mener jeg har lest at en hannhund ikke bør være far til mer en 2% av valpene? Noen som har vært borti det egentlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dæven! Og alle avkommene er gode eller? Siden han ble brukt om og om igjen?

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Vel, om det er bare 1 av 1000 som blir syk, så er vel det og en ganske bra statestikk, vil jeg tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ilo ligger vel på en friprosent på nesten 79, og til å ha vært brukt så mye og på så mange forskjellige tisper, så synes jeg faktisk ikke det er så halvgalt (det er jo alltid hannhunden som får skylda og sperres pga dårlig HD-statistikk, tispene får produsere så mye dritt som de vil ser det ut som...).

Å vurdere avlsdyr etter avkom i (paternale) halvsøskengrupper er en mye brukt og veldig god stastistisk avlsverdiberegningsmetode. Den egner seg best på hanndyr fordi de får gjerne større halvsøskengrupper. Dersom tispene er et någelunde representativt utvalg for populasjonen og mange nok (og det henger jo sammen), spiller det ingen rolle hva de gir videre - det veies opp i hverandre, men hva hannhunden gir vil skinne gjennom fordi man vil se etter hva som er felles (co-varians) for de paternale halvsøsknene. Ved å bruke forskjellige tisper vil også miljøeffekter til en viss grad kunne korreleres for da tispene somregel bor i, og vil oppdra sine avkom i forskjellige miljøer - i motsetning til å se på helsøsken eller maternale halvsøsken.

EDIT: Resultatene etter hannhunden må så vurderes ut i fra snittet i populasjonen for å se om han gir avkom som er bedre eller dårligere enn snittet.

Men for å ta det litt mer tilbake til starten. Mener jeg har lest at en hannhund ikke bør være far til mer en 2% av valpene? Noen som har vært borti det egentlig?

I følge Per-Erik Sundgrens ambefaling burde ikke en hund ha flere avkom enn tilsvarende 5% av antall registrerte valper i rasen over en 5 års periode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Ingen hunder gir vel KUN friske avkom... Det vil alltid komme hunder som er syke etter de aller fleste hunder, og når en hund har så mye valper etter seg som 1000 (eller 981 som jeg trur det er...), så er det vel rett og slett umulig å få bare friske valper, uansett hvilken rase det er.

Å vurdere avlsdyr etter avkom i (paternale) halvsøskengrupper er en mye brukt og veldig god stastistisk avlsverdiberegningsmetode. Den egner seg best på hanndyr fordi de får gjerne større halvsøskengrupper. Dersom tispene er et någelunde representativt utvalg for populasjonen og mange nok (og det henger jo sammen), spiller det ingen rolle hva de gir videre - det veies opp i hverandre, men hva hannhunden gir vil skinne gjennom fordi man vil se etter hva som er felles (co-varians) for de paternale halvsøsknene. Ved å bruke forskjellige tisper vil også miljøeffekter til en viss grad kunne korreleres for da tispene somregel bor i, og vil oppdra sine avkom i forskjellige miljøer - i motsetning til å se på helsøsken eller maternale halvsøsken.

I følge Per-Erik Sundgrens ambefaling burde ikke en hund ha flere avkom enn tilsvarende 5% av antall registrerte valper i rasen over en 5 års periode.

En hannhund vil få mye fler avkom ja, men jeg synes likevel at tisper også skulle bli sperra. For schäferhund så blir hannens HD-statistikk regna ut etter at 10 kull kommer i rtg alder, og dersom han ligger dårligere enn et eller annet tall (nå husker jeg ikke hva det er, men det har brukt å ligge rundt 67% om jeg ikke husker helt feil...), så sperres han for avl til statistikken har bedret seg. Tispene kan faktisk få en del avkom etter seg de også dersom de gir store nok kull, og gir de mye sykdom, så blir det faktisk MYE syke hunder. Som ei tispe, som har en fri prosent på 22,2% faktisk. Av 38 avkom så er det 3(!) hunder som er fri både foran OG bak.... og mange med HD-D og E, samt grove feil på albuer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hannhund vil få mye fler avkom ja, men jeg synes likevel at tisper også skulle bli sperra. For schäferhund så blir hannens HD-statistikk regna ut etter at 10 kull kommer i rtg alder, og dersom han ligger dårligere enn et eller annet tall (nå husker jeg ikke hva det er, men det har brukt å ligge rundt 67% om jeg ikke husker helt feil...), så sperres han for avl til statistikken har bedret seg. Tispene kan faktisk få en del avkom etter seg de også dersom de gir store nok kull, og gir de mye sykdom, så blir det faktisk MYE syke hunder. Som ei tispe, som har en fri prosent på 22,2% faktisk. Av 38 avkom så er det 3(!) hunder som er fri både foran OG bak.... og mange med HD-D og E, samt grove feil på albuer.

Tallet er gjennomsnittet i polpulasjonen går jeg ut i fra.

Jeg mener ikke at man ikke skal kunne sperre tisper - jeg bare sier at det er vanskeligere å sikkert bestemme hva hun gir videre til sine avkom rent statistisk sett fordi hun får færre avkom og de fødes i samme miljø. Hun vil også i mindre grad påvirke populasjonens fremtidige snitt nettopp fordi hun får færre avkom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bør det ikke sees utifra hvor stor rasen er? Altså hvor mye en hann blir brukt. 5% blir jo ikke akkurat særlig mange valper i en tallmessig liten rase?

Nei.

Egentlig er det desto viktigere i en liten rase for å opprettholde genetisk diversitet (som best som mulig).

I eksempelet fra schnauzerene kan i teorien kun 5 hannhunder stå for SAMTLIGE valper over en 5 års periode - og det sier seg selv at det ikke er veldig langsiktig avl...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan virkelig ikke avl, så bær over med min uvitenhet er du snill, jeg er bare nysgjerrig.

Men hvor sansynlig er det at det blir brukt kun fem hanner, sånn in real? Og, om disse er fra 5 forskjellige linjer, eller relativt forskjellige, og er så bra at det faktisk er forsvarlig å bruke dem, er det et problem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos griffonene, Raksha, så betyr 5% at en hannhund ikke kan ha mer en to-tre kull etter seg i løpet av de fem årene. Med en så liten avlsbase som vi har er det veldig vanskelig å gjennomføre det i praksis, det er bedre å bruke en bra hann som gir gode avkom flere ganger på flere tisper enn en middelmådig hann som gir middelmådige avkom bare fordi det skal se bra ut på papiret. Samtidig må man passe på at man ikke avler seg inn, så det gjelder å finne en gylden middelvei. Videre er det viktig å importere nye hunder og å reise utenlands for å parre tispenen fra tid til annen for å få nytt blod til landet.

Det som er viktigere hos oss er at samme kombinasjoner ikke gjentas for ofte, altså helst ikke mer enn to ganger -og da regner jeg også med kombinasjoner hvor kullsøsken benyttes (altså at f.eks hannhunden som benyttes er kullbror til hannhunden som ble benyttet til forrige kull osv). Det har hendt at samme kombinasjon har blitt gjentatt tre ganger, men da ligger det somregel en veldig god grunn bak.

Om vi skulle vært fullstedig A4 på griffonen.. ja,.da hadde vi ikke hatt noen griffon. Da hadde det vært full stopp for lenge, lenge siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...