Gå til innhold
Hundesonen.no

Max avkom/kull etter en hann hund


ingerlise

Recommended Posts

Ilo von der Wienerau - en tyskimportert schäferhannhund født på 80-tallet - har nesten 1000 avkom registrert etter seg i Norge. Vil gjette på at han er en av de største avlsmatadorene som har vært her til lands, om ikke den største...

Men ellers er det vel ikke så mange restriksjoner på antall kull en hannhund kan ha...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

NKK definerer matadoravl som forelder til mer enn 5% av registrerte hunder i en 5 års periode.

Om man skal ta med andre land i betraktningen, avhegner av hvor mye bruk av felles hunder det er. På akita og shiba er det så få i både Norge og Sverige at der mener jeg man må se begge lands populasjoner som én, og dermed regne på valpetall både i Norge og sverige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I schnauzerklubben er retningslinjene at en hanhund ikke skal ha registrert mer enn 20% av avkommet innen rasen i løpet av 5 år. Dog er det uenighet omn hvorvidt disse 20% også skal innbefatte Sverige og Danmark.

Sikker på at det er 20% for det er VELDIG mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikker på at det er 20% for det er VELDIG mye.

Sakset fra schnauzerklubben: Matadoravl –

En hann ønskes ikke som far til mer enn 20 % av valpene født i en prøveperiode på 5 år.

Oversikt over 20 % i antall valper legges ut for rasen hvert år, slik at det justeres.Max. Antall kull pr.

tispe er 5 kull. Minimum 1 år mellom hvert kull. (Ihht NKKs etiske retningslinjer for avl og oppdrett.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir det jo ikke innavl selv om en og samme hannhund er far til ALLE avkom i en hel rase et år, da.. Det man må se på er hvor mange av hans avkom som faktisk går videre i avl - ikke det totale antallet.

Men ja, det ikke uvanlig i mange raser at det kommer en eller annen stjerne, som "alle" vil bruke. Og da gjelder det selvsagt å holde litt kontroll på hva han tillates å bli brukt på, da.

Det finnes dog ingen regler som begrenser dette - selv om noen raseklubber har visse retningslinjer. Det er og forblir eiernes (både hannen og tispens) oppgave å ta denne problematikken på alvor.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir det jo ikke innavl selv om en og samme hannhund er far til ALLE avkom i en hel rase et år, da.. Det man må se på er hvor mange av hans avkom som faktisk går videre i avl - ikke det totale antallet.

Nei, selvsagt ikke - men et steds fra skal en jo plukke de nye avlsdyrene, og en må jo gå ut i fra at dersom en slik hanne er så fantastisk må ha han ha egenskaper som en ønsker å føre videre...

Man må se på hvor mange av hans avkom som går videre i avl i forhold til det totale antallet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det er en rase med max 40 registrerte valper så sier det seg vel egentlig selv at det må være litt begrensninger på hvor mange valper det skal være etter en hann. Ting blir jo noe helt annet i store raser som schæfer og golden.

De aller fleste avlsråd har retningslinjer for avlen og det har de sine grunner for, de planlegger jo avlen i flere generasjoner framover, da ødelegger de som avler utenom å kontakte avlsrådet mer enn de gjør godt i mange tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ilo von der Wienerau - en tyskimportert schäferhannhund født på 80-tallet - har nesten 1000 avkom registrert etter seg i Norge. Vil gjette på at han er en av de største avlsmatadorene som har vært her til lands, om ikke den største...

Men ellers er det vel ikke så mange restriksjoner på antall kull en hannhund kan ha...

Hele von der Wienerau-familien har en del avkom etter seg, pga vakre utstillingslinjer, flott helse og herlig gemytt. Vi har selv hatt en von der Wienerau-schæfer, samt andre Schæfere, men ingen kan måle seg med hannhunden fra von der Wienerau-linjene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele von der Wienerau-familien har en del avkom etter seg, pga vakre utstillingslinjer, flott helse og herlig gemytt. Vi har selv hatt en von der Wienerau-schæfer, samt andre Schæfere, men ingen kan måle seg med hannhunden fra von der Wienerau-linjene.

Wienerau er en kennel som har hatt enormt å si for schäferhundavlen i mange land. Og de har avla fram ganske mange gode hunder. Men bl.a. Tony og Friedel er jo sperra for avl pga for dårlig HD-statistikk (har i hvert fall vært sperra...). Ilo ligger vel på en friprosent på nesten 79, og til å ha vært brukt så mye og på så mange forskjellige tisper, så synes jeg faktisk ikke det er så halvgalt (det er jo alltid hannhunden som får skylda og sperres pga dårlig HD-statistikk, tispene får produsere så mye dritt som de vil ser det ut som...).

Men for å ta det litt mer tilbake til starten. Mener jeg har lest at en hannhund ikke bør være far til mer en 2% av valpene? Noen som har vært borti det egentlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dæven! Og alle avkommene er gode eller? Siden han ble brukt om og om igjen?

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Vel, om det er bare 1 av 1000 som blir syk, så er vel det og en ganske bra statestikk, vil jeg tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ilo ligger vel på en friprosent på nesten 79, og til å ha vært brukt så mye og på så mange forskjellige tisper, så synes jeg faktisk ikke det er så halvgalt (det er jo alltid hannhunden som får skylda og sperres pga dårlig HD-statistikk, tispene får produsere så mye dritt som de vil ser det ut som...).

Å vurdere avlsdyr etter avkom i (paternale) halvsøskengrupper er en mye brukt og veldig god stastistisk avlsverdiberegningsmetode. Den egner seg best på hanndyr fordi de får gjerne større halvsøskengrupper. Dersom tispene er et någelunde representativt utvalg for populasjonen og mange nok (og det henger jo sammen), spiller det ingen rolle hva de gir videre - det veies opp i hverandre, men hva hannhunden gir vil skinne gjennom fordi man vil se etter hva som er felles (co-varians) for de paternale halvsøsknene. Ved å bruke forskjellige tisper vil også miljøeffekter til en viss grad kunne korreleres for da tispene somregel bor i, og vil oppdra sine avkom i forskjellige miljøer - i motsetning til å se på helsøsken eller maternale halvsøsken.

EDIT: Resultatene etter hannhunden må så vurderes ut i fra snittet i populasjonen for å se om han gir avkom som er bedre eller dårligere enn snittet.

Men for å ta det litt mer tilbake til starten. Mener jeg har lest at en hannhund ikke bør være far til mer en 2% av valpene? Noen som har vært borti det egentlig?

I følge Per-Erik Sundgrens ambefaling burde ikke en hund ha flere avkom enn tilsvarende 5% av antall registrerte valper i rasen over en 5 års periode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope ikke alle, naboen til min mor og de hadde en liten schæfer hanne som stammet fra Ilo og han var langhåert og hadde sterk HD og eler mye plaget med ørebetennelser og våteksem.

Ingen hunder gir vel KUN friske avkom... Det vil alltid komme hunder som er syke etter de aller fleste hunder, og når en hund har så mye valper etter seg som 1000 (eller 981 som jeg trur det er...), så er det vel rett og slett umulig å få bare friske valper, uansett hvilken rase det er.

Å vurdere avlsdyr etter avkom i (paternale) halvsøskengrupper er en mye brukt og veldig god stastistisk avlsverdiberegningsmetode. Den egner seg best på hanndyr fordi de får gjerne større halvsøskengrupper. Dersom tispene er et någelunde representativt utvalg for populasjonen og mange nok (og det henger jo sammen), spiller det ingen rolle hva de gir videre - det veies opp i hverandre, men hva hannhunden gir vil skinne gjennom fordi man vil se etter hva som er felles (co-varians) for de paternale halvsøsknene. Ved å bruke forskjellige tisper vil også miljøeffekter til en viss grad kunne korreleres for da tispene somregel bor i, og vil oppdra sine avkom i forskjellige miljøer - i motsetning til å se på helsøsken eller maternale halvsøsken.

I følge Per-Erik Sundgrens ambefaling burde ikke en hund ha flere avkom enn tilsvarende 5% av antall registrerte valper i rasen over en 5 års periode.

En hannhund vil få mye fler avkom ja, men jeg synes likevel at tisper også skulle bli sperra. For schäferhund så blir hannens HD-statistikk regna ut etter at 10 kull kommer i rtg alder, og dersom han ligger dårligere enn et eller annet tall (nå husker jeg ikke hva det er, men det har brukt å ligge rundt 67% om jeg ikke husker helt feil...), så sperres han for avl til statistikken har bedret seg. Tispene kan faktisk få en del avkom etter seg de også dersom de gir store nok kull, og gir de mye sykdom, så blir det faktisk MYE syke hunder. Som ei tispe, som har en fri prosent på 22,2% faktisk. Av 38 avkom så er det 3(!) hunder som er fri både foran OG bak.... og mange med HD-D og E, samt grove feil på albuer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hannhund vil få mye fler avkom ja, men jeg synes likevel at tisper også skulle bli sperra. For schäferhund så blir hannens HD-statistikk regna ut etter at 10 kull kommer i rtg alder, og dersom han ligger dårligere enn et eller annet tall (nå husker jeg ikke hva det er, men det har brukt å ligge rundt 67% om jeg ikke husker helt feil...), så sperres han for avl til statistikken har bedret seg. Tispene kan faktisk få en del avkom etter seg de også dersom de gir store nok kull, og gir de mye sykdom, så blir det faktisk MYE syke hunder. Som ei tispe, som har en fri prosent på 22,2% faktisk. Av 38 avkom så er det 3(!) hunder som er fri både foran OG bak.... og mange med HD-D og E, samt grove feil på albuer.

Tallet er gjennomsnittet i polpulasjonen går jeg ut i fra.

Jeg mener ikke at man ikke skal kunne sperre tisper - jeg bare sier at det er vanskeligere å sikkert bestemme hva hun gir videre til sine avkom rent statistisk sett fordi hun får færre avkom og de fødes i samme miljø. Hun vil også i mindre grad påvirke populasjonens fremtidige snitt nettopp fordi hun får færre avkom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bør det ikke sees utifra hvor stor rasen er? Altså hvor mye en hann blir brukt. 5% blir jo ikke akkurat særlig mange valper i en tallmessig liten rase?

Nei.

Egentlig er det desto viktigere i en liten rase for å opprettholde genetisk diversitet (som best som mulig).

I eksempelet fra schnauzerene kan i teorien kun 5 hannhunder stå for SAMTLIGE valper over en 5 års periode - og det sier seg selv at det ikke er veldig langsiktig avl...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan virkelig ikke avl, så bær over med min uvitenhet er du snill, jeg er bare nysgjerrig.

Men hvor sansynlig er det at det blir brukt kun fem hanner, sånn in real? Og, om disse er fra 5 forskjellige linjer, eller relativt forskjellige, og er så bra at det faktisk er forsvarlig å bruke dem, er det et problem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos griffonene, Raksha, så betyr 5% at en hannhund ikke kan ha mer en to-tre kull etter seg i løpet av de fem årene. Med en så liten avlsbase som vi har er det veldig vanskelig å gjennomføre det i praksis, det er bedre å bruke en bra hann som gir gode avkom flere ganger på flere tisper enn en middelmådig hann som gir middelmådige avkom bare fordi det skal se bra ut på papiret. Samtidig må man passe på at man ikke avler seg inn, så det gjelder å finne en gylden middelvei. Videre er det viktig å importere nye hunder og å reise utenlands for å parre tispenen fra tid til annen for å få nytt blod til landet.

Det som er viktigere hos oss er at samme kombinasjoner ikke gjentas for ofte, altså helst ikke mer enn to ganger -og da regner jeg også med kombinasjoner hvor kullsøsken benyttes (altså at f.eks hannhunden som benyttes er kullbror til hannhunden som ble benyttet til forrige kull osv). Det har hendt at samme kombinasjon har blitt gjentatt tre ganger, men da ligger det somregel en veldig god grunn bak.

Om vi skulle vært fullstedig A4 på griffonen.. ja,.da hadde vi ikke hatt noen griffon. Da hadde det vært full stopp for lenge, lenge siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har hatt 50% BC-blanding. Eneste måten å holde ham fornøyd på var å gi ham oppgaver eller fysisk aktivitet, kontinuerlig. Alltid noe å fokusere på. Han var glad i sofakos, men klarte ikke engang slappe av i kroppen da. Tydlig glad og fornøyd med situasjonen, men vred seg som en ålemark, som om det å slappe av var direkte ukomfortabelt for ham. Tror ikke vi noen gang gikk en avslappet tur. Han lærte omsider å gå pent i bånd, men han vibrerte av energi mens han fokuserte på oppgaven. Gikk stakkato og så virkelig unaturlig ut. Foretrakk å få ulike oppgaver fortløpende, i flexiline. De gangene han fysisk slappet av i våken tilstand, noe han med årene lærte å gjøre, så virket han direkte deprimert og som om han var i en dyp eksistensiell krise. Ventet kun på neste to do. Nå var blandingen min kanskje en ekstrem variant, med mitokondrie-DNA fra en veldig aktiv miniatyr bruksrase, men også renraset BC som bare går tur i gangfart uten andre oppgaver, uten stress, det virker veldig ambisiøst.  Angående aktiviteter ellers: Min fikk aldri nok. Lange ski-/sykkelturer, ball, pinner og frisbee, agility og LP og hverdagstriks hjalp selvsagt med å ta brodden av stress så det var mulig å oppnå kontakt med ham og få ham behersket, men den MENGDEN mental og fysisk aktivitet som må til for å få en BC til å fremstå som rolig og avslappet uten indre stress og uten å se ut som dyp depresjon? Jeg fant den ikke. Uten noe å gnage på var alltid rastløs eller lå spent (bokstavelig talt) klar for neste move når han var våken. Jeg tenker en må tilpasse seg den rasen en har, ikke bare prøve forme en hvilken som helst rase til en slags standard for hva en anser som generelt god hundeadferd. Å gå tur er ikke en enkel oppgave for en BC. Å kreve avslappet spasertur uten "stresset" fokus på oppgaver virker urealistisk.  Min personlige mening fra anekdotisk erfaring. Om noen har en fasit, så gjelder selvsagt den.   
    • Du får sende en på Osloferie!
    • Du får det du trener på! Her har @Simira masse gode tips til deg. La hunden få oppgaver på tur som den må fokusere på, slik at hun ikke "trener" på stressnivået hun allerede har.  Variasjon er også bra, ikke sikkert hun trenger sykkeltur hver morgen eller å starte med agility før hver tur. Og sist men ikke minst, hun er 2 år. I gamledager sa vi at 1,5-2 år er omplasseringsalder, da mange hunder peaker på energinivå rundt da😅
    • Kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å ikke ha hund
    • Hun får også en god sykkeltur hver morgen, noen ganger med trekk og andre ganger uten. I løpet av uken trener vi også lydighet, svømming, rallylydighet og spor. De siste månedene har vi fokusert mye på ro-trening i offentlige områder med mange folk og hunder. Hun er i god form og har en slank kroppsbygning, men sliter med å roe seg ned når vi er ute, selv om hun lett finner roen innendørs. Tidligere kastet vi dessverre en del pinner og ball på turer, men jeg innså i senere tid at det er med på å skape mye stress. Derfor har vi sluttet med dette for en god stund siden. Jeg forstår at dette har bidratt til å bygge opp stressnivået hennes utendørs. Men ellers har hun vært slik jeg beskriver henne, helt siden vi fikk henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...