Gå til innhold
Hundesonen.no

Den perfekte turhund


Raksha

Recommended Posts

  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Om grønlandshund: "Vaktinstinktet er vanligvis ikke til stedet hos denne rasen. Har man først og fremst tenkt å anskaffe seg vakthund bør man derfor heller lete i blant tjenestehundrasene. Den er derimot et flokkdyr og har behov for kontakt. Selvsagt skal hunden ha kontakt med sin eier og den pleier også å ha stor glede av å være sammen med andre."

Og litt mer: "En grønlandshund er en hund som har et stort behov for mosjon. Spesielt unghunder har et høyt aktivitetsnivå og krever jevnlig mosjon og ikke bare lufting. Samtidig er dette også en hund som kan slå seg helt til ro over lengre tid nesten hvor som helst. Min erfaring er at hvis hunden får anledning til å bli skikkelig sliten minst en gang i uken vil den for det meste være rolig og grei resten av tiden. Men trener man normalt oftere, vil hunden forvente dette og bli urolig hvis det tar for lang tid før man drar ut igjen. Jo bedre form, jo høyere krav."

Flotte hunder... Jeg misunner han ikke som må velge imellom husky og alle disse flotte hundene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av en eller annen grunn fikk jeg dette bildet i hodet;

patur-lmo-hund-svartisW.jpg

Hvis jeg får mannen kan du ta hunden?

For å være litt mer seriøs så tror jeg nok en Siberian må være perfekt for dere. Du har dette med at hunden mest sannsynlig ikke kan gå løs, og det er MYE pels som slippes, men ellers er det den perfekte turhund. De er virkelig gode, gode turhunder, som elsker å jobbe fysisk, men som ikke bryr seg særlig om det psykiske. Velger du AH har du vel større sjanse for å finne en hund som kan gå løs (f.eks som Lars Monsens "Foss"), men jeg tror Siberianen er en enklere hund å ha på mange måter. Ellers har du jo Malamuten, men den er jo kjent for å kunne være bråkete med andre hannhunder. Ellers en suveren kløvhund og trekk-for-fun. Kjenner flere som har Siberian som turhund, og jeg har ikke hørt noe annet negativt om dem enn det som tidligere er nevnt.

Du har jo også diverse fuglehunder som er mye brukt til denne typen eiere (selv om andre igjen mener de bør få jakte). Jeg vet ikke hvor aktuelt det er? Der finner du iallefall mange varianter som egner seg svært godt til snørekjøring, turer og kløving.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart han må ha sheltie *flir* Neida, jeg skal ikke prakke på ham det :) Jeg slenger meg på de som mener husky, det synes jeg høres helt knall ut. Grønlandshunden virker også litt skarpere i mine øyne, dog kjenner jeg ikke så mange.

Som Siberian Husky eier må jeg jo slå et slag for denne rasen. Bedre turkamerat finnes ikke. Vinterstid foran pulk eller ski alene, ellers som kløvhund (men varme tåler de dårlig med sin tykke pels, så sommerstid må man tilpasse turen etter det).

har selv bare en, hun bor inne. Hun bråker ikke. Behagelig hund å ha innendørs, rolig og grei. Ute er det full fart:O) Hunden jeg har er veldig omgjengelig, og kan være med meg overalt (Oslo s i rushtiden er ingen sak). Dette har selvsagt mye med sosialisering av hunden som valp (og jeg har overtatt min som voksen, så jeg kan skryte av den). Husky krever en del mosjon, og har et sterkt jaktinstinkt, noe som gjør at de er vanskelig å ha løs. Størrelsen er veldig praktisk, ikke for stor og tung. Det er en veldig uproblematisk rase, generelt godt gemytt.

Røyting er allerede nevnt av andre, og ja- de røyter. Min røyter heldigvis bare to ganger i året. Da røyter hun en del..

Når det gjelder sammenlignning SH og grønlandhund:

Grønlender er større, og "tregere" (TEMPOET). Noe mer "primitiv" og etter mitt syn også noe "skarpere". Huskyen er lettere å ha med å gjøre etter mitt syn.

for mer info:

www.siberian-husky.net. Der finner du adr til ulike kenneler, vil anbefale deg å ta kontakt med klubbens sekretær. Hun har særlig god peiling på rasen, også som turhund ( og ikke bare som løpshund). hun kan også fortelle mer om husky vs grønlandhund da hun har greie på begge rasene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart han må ha sheltie *flir* Neida, jeg skal ikke prakke på ham det :blink: Jeg slenger meg på de som mener husky, det synes jeg høres helt knall ut. Grønlandshunden virker også litt skarpere i mine øyne, dog kjenner jeg ikke så mange.

Hehe! Hadde det ikke vært for pelsen så hadde jeg dytta på han en langhåra collie. Han og Aro fant virkelig tonen.

Er nesten sånn at jeg får lyst på husky til meg selv jo, de høres virkelig herlige ut. :blink: Tror nok at størrelsesmessig så vinner huskyen over grønnlenderen og malamuten, selv om det og er virkelig flotte bikkjer. Det er enklere med en hund som ikke er så stor og tung, selv om en større vil kunne bære og trekke mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe! Hadde det ikke vært for pelsen så hadde jeg dytta på han en langhåra collie. Han og Aro fant virkelig tonen.

(Du har jo korthårsvarianten av collien og... Knallhunder! Men de ønsker seg gjerne litt hjernejobbing og)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis broren din vil slippe valpeperioden så kan han kontakte noen aktive hundekjørere og spørre dem om de har noen voksne huskier som trekker dårlig i spann.

De er som regel lite interesserte i å beholde slike hunder og broren din får en hund som er "klar til bruk" med en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Du har jo korthårsvarianten av collien og... Knallhunder! Men de ønsker seg gjerne litt hjernejobbing og)

Yep, der er liksom hjernetrimmen som kommer inn der. Har tenkt tanken og prøvd å hinte om at collier fra linjer som ikke har så mye pels ikke krever så mye pelsstell, men han går ikke på den, gitt.

Imsdal: Vi har tenkt tanken, ja. Skal diskutere det med han videre. :blink: Skal bare overbevise han ferdig om at det er husky som er rasen for han. Det han er redd for med en voksen hund er at han skal få en problemhund i hus, det har han hverken lyst på eller kapasitet til å ta seg av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge hunden får nok mosjon er det ingen problem å ha den i en leilighet.

jeg ville vurdert sterkt om det er aktuelt å overta en voksen hund. De fleste venner seg til innelivet uten problemer, en del kjørere tar også hunder de skal selge inn for å forberede dem på overgangen. Dessuten kan han ha den på prøve, og ser om den kan takle alenelivet. jeg overtok min som voksen hund (1,5 år), det gikk fint. Bor selv i leilighet uten utemuligheter for hunden (bor i oslo, så det er ikke aktuelt å ha den ute alene uansett).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gordon Setter? Skal han ha valp eller? Har sett flere GS som omplasseres i ung alder pga eierne mener de ikke egner seg for jakt.. Jeg eeelsker Gordon settere, har aldri truffet en eneste "sinna" en - ALLE er happy, livlige og snille som lam. Trenger en god del mosjon da. Flotte å se på, også har de fin størrelse syns jeg.

Som den rasentusiasten jeg er for GS så vil jeg bare si at man kjøper ikke setter om man ikke skal ha den til jakt. Da finnes det nok av andre raser som allerede enten er avlet "i stykker" eller er avlet mer med turhund som formål.

Og så nok forsuring:P

Jeg bor med en finsk lapphund, mye lyd i startet men han har blitt veldig mye bedre. Det er hunder som er avlet for lyd, men mye kan nok trenes bort. Problemet blir vel kanskje litt mye pels sommerstid?

JEg har fortsatt en knapp på husky jeg da. Finnes mange fine hunder i alle aldre. Mange av de "avdankete" løpshundene er geniale turhunder. De er godt trent, vant til å ferdes mye ute og er seige, men alikevel utrolig greie. De fleste jeg kjenner til har også ganske raskt tilpasset seg livet inne.

Siberian er også fine hunder, jeg foretrekker alaska men det er nok mest fordi jeg kjenner flest av den rasen. De siberian huskiene jeg kjenner har vært utrolig rolige og greie. Synes noen av dem blir litt sære, eller egne, men det er sikkert hunder som på den andre siden gir enda mer tilbake igjen til eier.

Lykke til videre med jakten! Finn en hund som er avlet for formålet "alt mulig hund" eller turhund, da burde man finne noe bra:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så spennende med rasevalg da. :blink:

En bekjent av meg er veldig fornøyd med Eurasieren sin. Den brukes kun som tur og familiehund. Tror neppe den har løst en iq nøtt i hele sitt liv, men virker på meg som er harmonisk type. Den bjeffer veldig lite (med mindre den blir stående ute, da kommer det noen bjeff når andre hunder passerer). Den har lite vakt og omtrent ikke noe jaktlyst i følge eier. Den blir ikke brukt til noe spesielt, bare turer i skog og mark og det trives den med. Mitt inntrykk er at den er en rimelig enkel og "dum og deilig" hund, men jeg kjenner den heller ikke så altfor godt. Pen er den uansett. :blink: Kanskje noe å sjekke opp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde eurasier på lista en stund, aner ikke hvorfor den har ramlet ut. Personlig så syns jeg mer om huskyen, at jeg rett og slett liker den bedre. Ser av det en oppdretter skriver at det er litt mer vakt i den enn i en husky, men det skal jo igrunnen ikke så mye til. Skal lese mer om den. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke jeg den som er mest "for" blandingshunder i prinsippet, men nå har jeg på rekke og rad truffet tre forskjellige, og utrolig trivelige, bordercollie-blandinger - alle tre mikset med retrievere. De bodde hos "vanlige folk" som ikke akkurat var brennende opptatt av hjernetrim eller noe som helst aktivisering utover noe så gammeldags som det å "gå tur med hunden" lenge og vel.

Det er lett å "advare" voldsomt mot slike blandinger, ja. Men jeg ville jo forsåvidt si at husky heller ikke er noen "lett" rase i så måte, de har nok issues dersom de ikke kommer til rett eier, og tror du broren din klarer en husky, så klarer han sikkert en slik hund også. Dersom han er en "sløvtass" som ikke tror han vil klare å gi en hund littegrann oppmerksomhet så den lærer et par enkle ting... vil han da liksom klare å huske på å holde i båndet til enhver tid? Det er noe med å være litt forutseende og ansvarsbevisst; hvis han ikke "gidder" en hund som trenger et minimum av aktivisering, som en korthårscollie (som faktisk ikke ER en brukshund lenger), vil han gidde en nysgjerrig, oppvakt, jaktivrig og supersprek husky?

Ja, jeg vil nå helst av alt ha en hund som er mulig å ha løs jeg da... min kjepphest, fordi det er veldig praktisk!

Noen huskyeiere later til å klare det helt uproblematisk - det kommer kanskje an på hund og på hvor man bor (vilttetthet, husdyr), og jada, Lars Monsen har ofte sin hund løs - og det går bra, iallfall på de filmklippene han selv velger å vise :rolleyes:

Men det ER utrolig praktisk, når man er på tur i skog og mark, å slippe og tenke på at man burde hatt en tredje hånd å tviholde på hunden med, eller aldri måtte glemme å "stå" på båndet. Jeg hadde hunder med jaktbakgrunn før, og stod alene igjen i skogen iblant en stund - og det gjør jeg aldri nå som jeg har gjeterhundraser.

Som sagt... jeg er litt tvilende innstilt til blandingshunder generelt, men traff nå tre ulike eiere på rappen som alle var strålende fornøyd med sine mikser, som var sporty, lettbeinte hunder som var ganske forskjellige, men kunne gå løs. Heller det, enn for eksempel en litt tverr eurasier, som neppe er særlig enkel alltid med sin chowchow-historikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at bc/retriever blandinger ofte er fantastiske og ukompliserte hunder. Har hatt en slik blanding selv og hun var på en måte bare født lydig og grei hun :blink: Når jeg fikk henne 1 år gammel hadde hun knapt gått tur i hele sitt liv og hun hadde stått bundet ute i et kort bånd døgnet rundt, men makan til enkel og grei hund skal man lete lenge etter. Hun kunne gå løs overalt, selv når hun var høyløpsk, og jeg kunne "merke av" områder hun ikke fikk krysse ved å slenge inn et "nei" og da krysset hun faktisk aldri den grensen uten min tillatelse. Selv på fremmede steder kunne jeg gi henne det usynlige "gjerde" og hun husket akkurat hvor grensen gikk. Hun krevde overhodet ingen hjernetrim, men jobbet gladelig hvis jeg ba henne om det. Sto to døgns soving på tapeten hadde hun takket ja til det også. Det var liksom aldri noe stress med Sheila, alt gikk av seg selv.. Jeg følte meg nesten som en supertrener når jeg hadde henne :)

DESVERRE hadde hun svært sterk HD noe som ikke er uvanlig med en slik blanding ifølge vetrinæren vi brukte. Dette er det eneste som holder meg igjen når jeg ser slike blandinger på Finn.no, for det samme temperamentet har jeg aldri funnet i noen rasehund, men møtt igjen senere hos flere av den samme blandingen..

Snubler jeg over en voksen som tilfeldigvis er røntget er jeg villig til å grave dypt i lommaboka for å gjøre den min :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gå løsbiten er ikkenoe problem. Den er liksom grei. Det vil han fint klare å forholde seg til.

Ang. blandingshunder, så er det forsåvidt helt greit, men der kommer helsa inn. Han har sett hvordan to av mine hunder, riktinok renrasa, ble syke og døde i forholdsvis ung alder, og han har nettopp sagt farvell med schnauzeren vår, og for å toppe det hele, så skjedde alt dette på rett under et år. Så helse og bra mentalitet overgår _alt_. Jeg vet at man aldri er sikra noe som helst, det gjør han og, men å ta inn en blandingshund av ymse raser som vi ikke vet noe spesielt om foreldra til, det ser jeg som rimelig uaktuelt. I såfall må det være en voksen omplasseringshund som er sjekka for det meste.

Når det er sagt, så ønsker han seg en ren turhund. Han takla jo fint schnauzeren vår de siste åra, men før det var det jeg som stod for mentaltrening av henne. Jeg vil anta at han vil kunne takle alle raser som regnes som gode familiehunder fra flat og nedover, men det er noe med ønskene. Han vil ikke ha en hund han får dårlig samvittighet fordi han ikke har interesse for å gå på lydighets/agilitytrening/brukstrening en kveld eller tre i uka. Da vil han heller dra på stranda med bikkja og løpe og leke med den der. Sær og egen hund er han vant med etter så mange år med en ekstremt sær schnauzer. Men den må være omgjengelig, ikke nødvendigvis oversosial, men omgjengelig og trivelig.

For å oppsumere litt av hva vi har kommet frem til:

*Mellomstor/stor (ikke for tung) hund på 50cm +

*Enkel pels som enten nappes to/tre ganger i året, eller klipps kjapt(!), eller steller seg selv med en gjennombørsting en gang nå og da.

*Så lite vakt som overhodet mulig

*Være fornøyd med kun fysisk mosjon utenom hverdagslydigheten

*Tåle vestlandsværet med det det innebærer av regn og drittvær

*langbeint nok til å tåle løssnø og kupert terreng med lyng og uten pels som drar med seg alt inn igjen

*Og helst være rimelig omgjengelig med andre hunder, hvertfall de som finnes innen familien

*tilpassningsdyktig

Har jeg glemt noe nå?

Og for ordens skyld, han skal ha tispe.

Edit: :blink: En stor (bra og frisk) cavalier med huskypels hadde vært ypperlig. Finnes det? :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gå løsbiten er ikkenoe problem. Den er liksom grei. Det vil han fint klare å forholde seg til.

Ang. blandingshunder, så er det forsåvidt helt greit, men der kommer helsa inn. Han har sett hvordan to av mine hunder, riktinok renrasa, ble syke og døde i forholdsvis ung alder, og han har nettopp sagt farvell med schnauzeren vår, og for å toppe det hele, så skjedde alt dette på rett under et år. Så helse og bra mentalitet overgår _alt_. Jeg vet at man aldri er sikra noe som helst, det gjør han og, men å ta inn en blandingshund av ymse raser som vi ikke vet noe spesielt om foreldra til, det ser jeg som rimelig uaktuelt. I såfall må det være en voksen omplasseringshund som er sjekka for det meste.

Når det er sagt, så ønsker han seg en ren turhund. Han takla jo fint schnauzeren vår de siste åra, men før det var det jeg som stod for mentaltrening av henne. Jeg vil anta at han vil kunne takle alle raser som regnes som gode familiehunder fra flat og nedover, men det er noe med ønskene. Han vil ikke ha en hund han får dårlig samvittighet fordi han ikke har interesse for å gå på lydighets/agilitytrening/brukstrening en kveld eller tre i uka. Da vil han heller dra på stranda med bikkja og løpe og leke med den der. Sær og egen hund er han vant med etter så mange år med en ekstremt sær schnauzer. Men den må være omgjengelig, ikke nødvendigvis oversosial, men omgjengelig og trivelig.

For å oppsumere litt av hva vi har kommet frem til:

*Mellomstor/stor (ikke for tung) hund på 50cm +

*Enkel pels som enten nappes to/tre ganger i året, eller klipps kjapt(!), eller steller seg selv med en gjennombørsting en gang nå og da.

*Så lite vakt som overhodet mulig

*Være fornøyd med kun fysisk mosjon utenom hverdagslydigheten

*Tåle vestlandsværet med det det innebærer av regn og drittvær

*langbeint nok til å tåle løssnø og kupert terreng med lyng og uten pels som drar med seg alt inn igjen

*Og helst være rimelig omgjengelig med andre hunder, hvertfall de som finnes innen familien

*tilpassningsdyktig

Har jeg glemt noe nå?

Og for ordens skyld, han skal ha tispe.

Edit: :ahappy: En stor (bra og frisk) cavalier med huskypels hadde vært ypperlig. Finnes det? :P

Labrador Retriever?

- Kjekt med vannavstøtende pels på vestlandet :P

- Snill og grei mot folk og andre hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Golden er på lista over vurderinger, ja. Men det eneste jeg kjenner til av golden er hunder som har blitt trent mer eller mindre aktivt i alt fra Agility til bruks, så jeg er litt nølende på den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Golden er på lista over vurderinger, ja. Men det eneste jeg kjenner til av golden er hunder som har blitt trent mer eller mindre aktivt i alt fra Agility til bruks, så jeg er litt nølende på den.

Familiens Labb er ikke noen konkuransehund/agility eller noe sånt, men den får det den trenger av sykkelturer og i skog og mark. Det+litt hjernetrim er standarden der, er en veldig glad og slank(!) Labb :ahappy:

Jeg er som sagt ingen ekspert, men etter min mening kan du fint holde en labrador happy og sunn uten at du trener den "profesjonelt"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe jeg vil gjerne ha info om den fantastiske riesentispa, for jeg vil ha riesen. Mangler bare oppdretter. :ahappy:

Brodern vil ha en hund med mindre lyd og vakt i enn schnauzeren. Riesen blir nok hakket for stort og tungt syns han, og ikke minst litt for krevende (syns jeg :P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...